Litt niste kan gjøre en stor forskjell

                                                                                                   Ingenmannslandet  (kunsten å kastrere et guttebarn)

I går begynte jeg på et nytt maleri. Etter først å ha malt over et annet. Det jeg malte over, var uinspirert og manglet nerve. Det nye, derimot, tror jeg blir bra. Selv om jeg allerede nå vet at det ikke blir bra nok. Jeg har ennå til gode å male et bilde som er bra nok. Det er alltid noe som kunne vært gjort bedre, eller fungert bedre.

Det at jeg ikke klarer å lage noe som er bra nok, hindrer meg ikke i å forsøke å gjøre ting bedre. Gang, på gang forsøker jeg. I forhold til alt jeg gjør. Jeg forsøker å få til et perfekt kunstverk, bli en perfekt pappa og en perfekt kjærest.  Men jeg klarer det ikke. Alt jeg gjør eller noen gang har gjort, kunne vært bedre. Det er slik jeg ble oppdratt til å oppfatte verden. Kun det beste er godt nok.

Selv om jeg ble oppdratt til å tro på et slikt livssyn, vet jeg at det ikke er en sannhet. Det er greit å vite ting, synes jeg. Ting en finner ut selv. Det er mye jeg har funnet ut selv. Det er mye jeg vet. Men ikke alt jeg vet er følelsene mine oppdatert på. Noen ganger reagerer de stikk i mot det fornuften min sier.

Det er lett å gå i den fella at en gir opp ting, om det ikke er bra nok. Jeg kunne for eksempel slutte å male. En kan også gi opp andre mennesker. Enten fordi en ikke opplever seg selv som god nok, eller fordi en ikke opplever dem som gode nok. Og så kan en lete etter noe annet. Selv om faren for at en aldri finner det en søker er veldig tilstede, siden dette med at kun det beste er godt nok, i ytterste konsekvens vil si at det kun er ett eneste punkt i universet som når opp til toppen av skalaen. Konsekvensen av et elitært livssyn, vil vel derfor helst bli at livet vårt ikke blir annet enn utilfredshet, og leting. Kanskje etter en gud. Kanskje etter selv å bli Gud. Eller forsvare troen på at en allerede er det.

For mitt eget vedkommende leter jeg ikke etter en gud. Jeg har heller ingen messiasdrøm, som bunner i at jeg kun må være god, og leve opp til det en eventuell gud gir meg av målsettinger. Men jeg har hatt det. Jeg trodde lenge at om jeg bare ble god nok ville jeg vinne den store premien. Hva den store premien egentlig besto av varierte, men det hadde vel noe å gjøre med tilhørighet. Det å bli tatt i mot, det å finne hjem.

I dag tenker jeg annerledes. I dag tenker jeg slik at det er de små tingene som teller, det at jeg er i en bevegelse. At jeg stadig blir en bedre kunstner, at jeg stadig forsøker å utvikle meg som menneske der det er mulig. Det er ikke lenger avstanden fram til Utopia som er måleenheten jeg fokuserer på. Jeg tror det er viktigere å se på avstanden jeg har tilbakelagt. Det finnes ikke noe målsnor å bryte, tror jeg. Ingen pidestall å skue ut fra. Det handler kun om å forsøke, og ikke sitte stille og håpe, eller forsvare reviret sitt. Livet består av små museskritt, plutselige jump eller tilbakefall, og vilje til å forsøke videre. Det er det som er premien;  opplevelsen av veien. Og veien er svingete og hullete og livet er fullt av gnagsår og diaré, men også av blomster i veikanten og dovne skyer på en blå himmel.

Nå er det ikke sikkert jeg vil tenke slik om jeg dumper ned i et depresjonshull. Depresjonshullet er mørkt og utsikt er ikke det som kjennetegner det. Alt du ser er det som er inni deg selv. Og der er det svart.

Når en er på fjelltur, er det lurt å planlegge i forhold til hva som kan skje, ikke kun hva en håper skal skje. Litt niste kan gjøre en stor forskjell. Og sånn er det med livet også. Alt det en samler opp av verdier og tanker, finnes der når en faller i hullet. Og før eller siden vil en finne det i sekken, selv om en må famle seg fram i mørke. Slik fungerer kanskje også denne bloggen, for meg. En dag.

Hva du velger å samle i sekken din, vet jeg ikke, men jeg vet du samler noe der. Og jeg vet du har et valg. Kanskje samler du på nedverdigelser, eller overgrep. Kanskje samler du på din egen nedvurdering av deg selv, som sier at du ikke er god nok. En kan fort fylle opp en sekk med slike ting. Og da blir det lite rom til annet. Så kanskje en bør vurdere å rydde opp litt i blant, før en faller i hullet. Kjenne litt etter, se seg litt rundt, og kanskje finne noe positivt å putte i sekken også. Kanskje et brev til seg selv. Valgene er nesten uendelige. Det finnes så mye fint langs den veien du går, selv om ikke alt er finest. Det finnes så mye godt, selv om ikke alt er best:

En klinkekule, et smil, et jordbær på strå som dingler fra din egen barnehånd.  

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagen link:  Liten perle med patina