Det er mye som gjør godt.

17.mai er over for i år. Tilbakelagt. Ja, 18.mai er også tilbakelagt, men det er vel ikke så mange som er opptatt av akkurat det. Utover dem som møtte dagen med skallebank og fyllesyke. Det gjorde ikke jeg. 

I tillegg til at 17. og 18.mai er tilbakelagt, har Melodi Grand Prix 2019 også gått inn i historien nå. Og ja, jeg så på. Dvs jeg begynte å se på, men ga meg fort og slo over på noe annet, for så å klikke meg tilbake igjen senere for å få med meg avstemningen. Og Norge gjorde det slett ikke verst. En 5.plass, ble det vel. Et lite hakk bedre enn Sverige. Noen er jo opptatt av slå søta bror. Selv kunne jeg ikke brydd meg mindre. 

Det er mye jeg ikke bryr meg om. På den annen side er det mye jeg bryr meg om også. F.eks.:

Været.

Mennesker jeg er glad i.

Mat.

Blomstene mine.

Kunst.

Rettferdighet.

Hva du bryr deg om, vet jeg ikke. Heller ikke hvordan du forholder deg til det eller dem du bryr deg om. Kanskje vil du hevde at du bryr du deg om naturen, men kaster likevel søppel i den. Kanskje sier du at du bryr du deg om dine nærmeste, men sjefer og smeller, driver med tjas og fanteri og viser på alle vis at egentlig bryr du deg mest om deg selv og egne behov. På den annen side, så kan det hende at dine egne behov ikke er alt du bryr deg om. Litt slik som noen demonstrerte under MGP ved å vise det palestinske flagget. Noe de selvfølgelig blir kritisert for, av enkelte. Mens andre synes det var bra. Selv synes jeg det var bra at noen våget å vise disse flaggene et lite øyeblikk. Verden går ikke under av den grunn. Om verden først går under, så skyldes det nok heller bruk av våpen mot andre mennesker enn at noen viser et blitte, lite flagg under MGP.

I dag er det søndag. Den 19.mai. Så lenge det varer. I morgen er det mandag den 20. Da skal jeg på jobb. Dvs på atelieret. Og så skal jeg jobbe med keramikk. 

Jeg bryr meg om å jobbe med keramikk. Bare se på listen over her. Der står det at jeg bryr meg om kunst. Så da må det jo være sant. Noen har jo skrevet det. Jeg, har skrevet det, og jeg farer ikke med løgn. Ikke når det kommer til kunst. Kunst er på alvor. Akkurat som mine nære og kjære og blomstene mine og det som foregår mellom Israel og Palestina er på alvor. 

Om et øyeblikk er kaffekoppen min tom. Jeg bryr meg om kaffekoppen min. Eller kruset. Og jeg bryr meg om innholdet i den. Om selve kaffen. Hver dag bruker jeg det samme kaffekruset. Det er mye jeg gjør hver dag. Dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Det samme igjen og igjen. Jeg trenger ikke så mye nye ting og så mye spenning i livet. Spenning opplever jeg nok av når jeg lager kunst, og i samtaler med andre. I det å få en ny tanke fordi jeg snakker med noen. En ny tanke er ofte langt mer å samle på enn en ny kaffekopp. Den gamle koppen fungerer jo utmerket fremdeles, så hvem trenger en ny. Det samme kan en ikke si om alle gamle tanker. Jeg tenker at inne blant mange av de gamle tankene folk går og tenker igjen og igjen, ligger det mye grums. Grums som kunne vært helt greit å få byttet ut med en ren og pen og skinnende ny tanke. Hvordan dette skal skje, vet jeg ikke, men kanskje noe skjer om en deler tankene sine, så noen andre kan spinne videre på dem. Eller si at nei, nei, dette er ikke greit i det hele tatt. Om det i seg selv ikke leder til noe som får kloden til å gå av hengslene, så kanskje det skjer noe, i hvert fall. Kanskje kan ny tanke få en eller annen til å føle seg litt bra, fordi tanken ledet til en helt grei handling som ikke gjorde vondt for noen i det hele tatt. Ikke fikk noen blåmerker, ikke ble noen tråkket på, og ikke mistet noen syke mennesker rundt oss trygda si til dem som skal ha skattelette. Selv tenker jeg i hvert fall at tanken på akkurat en sånn liten ting gjør meg godt. 

Det er mye som gjør godt, og det er mye godt en selv kan gjøre. Bare tenk etter. Og om du vil, kan du lage en liten liste over fine ting i livet ditt helt for deg selv. Eller du kan dele den med noen. For eksempel meg.

Dagens bilde viser noen ting jeg bryr meg om, som står på et bitte, lite, gammelt, slitent og litt vindskjevt bord jeg arvet etter min bestemor.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Fylte hjerter og tørrfisk-is.

Det er grått i dag. Ute. Inne er det heller ikke påtagelig mye sol og feriestemning for tiden, så mangelen på de store sprellene her på Vannlandet har sin forklaring: Det er sjelden jeg føler for å skrive for tiden. 

I dag følte jeg likevel for å hakke ned noen bokstaver. Forhåpentligvis blir de til noen ord, som igjen kan gi mening og perspektiv til meg selv, og kanskje til deg også. For sånn er det med ord, de kan gi mening. Og perspektiv. Andre ganger kan de gi noe annet i tillegg. For eksempel usikkerhet. Eller vondt i sjela. Det kommer mye an på hvordan ordene blir blir framlagt, og av hvem. For selv om en finner mening i ting som sies, så kan den meningen handle om alt annet enn å gjøre dagen din god, eller livet ditt enkelt. Sånn er det bare. Folk har ofte en agenda som ikke nødvendigvis ligger  klart opp i dagen bestandig, men som en likevel kan fornemme eller se konturene av, om en er heldig. Er en ikke fullt så heldig, kjenner en det gjerne mer enn en forstår det. For eksempel som en klump i magen, en forvirring eller en sorg en ikke helt kan forklare.

I dag er jeg hjemme fra atelieret. Arbeidslysten er ikke på topp for tiden, men slik er det i blant. Og der jeg er i livet nå, må jeg ikke jobbe om jeg ikke vil. Eller om jeg ikke får det til. Jeg kan gjøre noe annet. For eksempel drikke Cognac og se på tv. Eller sitte her og hakke på et tastatur. Det er alltid noe en kan finne på, eller utsette, det skal ikke stå på det. Så får en bare forsøke å velge litt klokt blant mulighetene og de låste dørene. Kanskje noe som gjør seg på sikt, og ikke kun handler om øyeblikkets og sine egne behov. I blant er det godt å gjøre noe for andre.

For noen dager siden var jeg på kafé. Det er jeg ikke ofte, så det var en avveksling. Kafébesøket inkluderte et møte med en tidligere kollega. Og det var kjekt. Han er en fin kar. Vanligvis når jeg gjør slike ting, må jeg sloss med angsten min. Det måtte jeg gjøre denne gangen også, men mindre enn jeg hadde trodd på forhånd. Og det er jo bra. Det ga meg med andre ord en gevinst. Det fortalte meg at noe ikke er umulig, selv om det kan føles slik i blant. 

Det å ta en kaffe med noen har gjerne flere potensielle gevinster knyttet til seg enn at en overvinner den angsten en måtte ha. Det å snakke snakke sammen gir en jo gjerne ny innsikt. Om seg selv og om andre. En får dele tanker, og ofte får en nye tanker, som en igjen kan kalle en utvidelse av den verden en lever i og av seg selv. Og utvidelsen av selvet er en god ting. En kaller det å vokse. Noen ganger kommer vekst med voksesmerter, andre ganger med fryd eller forundring. I motsetning til det en opplever ved kun å holde seg fast i noe en opplever som en universal sannhet, noe en ikke er villig til å se nøyere på. Noe en ikke er villig til å revurdere. Da handler ikke livet eller en samtale om vekst lenger, det handler om å klamre seg fast. Gjerne i ideen om seg selv. Sin fortreffelighet eller sin verdiløshet.  Begge deler kan være like ille for det en måtte ha som minner om en sjel.

I det siste har jeg fått brent litt keramikk på atelieret. Ikke alt kan jeg vise her, for noe skal til en utstilling. Men det har vært morsomt å se hva som kommer ut av ovnen. De ferdige resultatene blir sjelden helt slik jeg forventer, men de kan ligne på forventningene, og ofte er det nok. I blant får jeg oppleve positive overraskelser også. I går fikk jeg glasert noen ting som skal brennes i løpet av uka. Så da har jeg noe å glede meg til. Jeg like å ha noe å glede meg til. I motsetning til å bruke tiden på å holde følelser i sjakk. Eller å grue meg. En blir så sliten av å holde følelser i sjakk. Og av å grue seg til ting. I motsetning til hva en blir av å glede seg til noe. Jeg håper at jeg får fortsette med å glede meg til noe etter hvert som jeg blir eldre. Og det håper jeg du får også. Om ikke annet så håper jeg du gleder deg til 17.mai. Selv skal jeg til Svigermor og spise den dagen, sammen med kjæresten min, og det gleder jeg meg til. Fint vær er det meldt også, så jeg har lite å klage på når det kommer til den 17. 

Nå vet jeg at det ikke er alle som gleder seg til merkedager. Enten det er 17.mai, jul, påske eller annet. Slik har det ofte vært for meg også. Gjerne pga angsten min, eller en depresjon. Eller at jeg har vært alene og følt meg ensom. Men ting går over. Slik har det vært i mitt liv, og slik har det vært i ditt. Plutselig er det noe som har blitt bedre. Om ikke for evig, så for en stund. Kanskje bare for et lite øyeblikk. Og de øyeblikkene bør vi kanskje gi litt mer oppmerksomhet enn vi til tider gjør, fordi all skiten presser seg fram og krever oppmerksomhet vår.

Så, for å avslutte - om du ikke gleder deg til 17.mai, så gled deg til den er over. Og så får du plukke opp nye, små gleder og forventninger etter hvert som tiden går. Er du oppmerksom og åpen for det, fyller du snart opp et helt hjerte. Kanskje ditt eget, men kanskje også en annens. Samtidig kan du kanskje nyte en liten tørrfisk-is. Eller lage deg litt Nasi Goreng, som er en Indonesisk risrett. Det gjorde jeg her en dag, og det smakte fortreffelig. Jeg brukte denne oppskriften som utgangspunkt, men hadde i tillegg kjøpt en ferdig krydderblanding på en internasjonal butikk. Anbefales. I stedet for å bruke speilegg, pisket jeg et par egg og blandet det godt inn på slutten for å få litt mer hold i den stekte risen, og jeg toppet retten med frityrstekt løk.

Bildene viser den nevnte middagen, og litt keramikk jeg har brent siste tiden.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Alt faller, før eller siden faller alt.

I natt falt snøen i Bergen. Og det var rart å stå opp til et hvitt lag over omgivelse, kjente jeg. Men det går over, snøen er allerede for det meste borte igjen. I neste uke skal det også bli varmere. Og hva er det? Jo, det er bra.

«Alt faller, før eller siden faller alt», sier Juha i boken «En Komikers oppvekst», av Jonas Gardel. Og slik er det kanskje, det meste faller. Til og med hovmod står for fall, sies det. For noen år siden ropte Siv Jensen full av hovmod: «Morna Jens». Nå faller Frp på meningsmålingene. Og selv om de har hanket inn den korsdekorerte Listhaug som statsråd igjen i dag, så spørs det om det er nok til å klatre oppover igjen. Det er noe som skurrer når en dame med makt og kors rundt halsen fronter at det finnes ingen tilgivelse for IS-kvinnene, og tillegg skal lage egne straffe og økonomiske regler for folk fra andre land som bor her. Jeg trodde korset handlet nettopp om tilgivelse, blant annet.

Det er fredag, og jeg våknet med vondt i hodet. Fremdeles murrer det litt, men en kopp kaffe og litt vann ser ut til å skape en forskjell. Det er mye som skaper forskjeller, eller har potensialet i seg til å gjøre det. Jeg, for eksempel, kan gjøre en forskjell. Og du også. Det skal ikke alltid så mye til. Noen ganger handler det kanskje kun om en berøring eller et smil. Slik at noen føler seg sett. Ikke avslørt, men sett. For det der er to forskjellige ting. Det er ingen grunn til at en skal gå rundt og avsløre folk hele tiden. Det kan kanskje kjennes ut som om en selv vokser på det der og da, men klatrer en på ryggen av andre, er det lett for at en faller ned igjen. Alt faller, før eller siden faller alt.

I dag var streiken i SAS over. Og mange er nok glade for det. I tillegg sies det at billettprisene vil falle nå i etterkant, og det er det nok ikke mange som er lei seg for. Unntatt kanskje aksjeeierne i SAS. De siste dagene har det vært aksjeeierne i Norwegian som har smilt, for hos dem gikk prisene til himmels pga streiken. Men nå er den altså over. Og så får vi se om SAS går konkurs, slik de hevdet da pilotene ville ha skikkelige arbeidsvilkår. Men slike framtidsskisser blir jo alltid servert av de som sitter på pengesekken når folk vil ha goder de mener de har krav på. Det er som om de har en egen evne til å se ting for seg, som andre kanskje ikke ser. 

Ikke alle kan se ting for seg. Jeg, for eksempel, kan for mitt indre øye se mye rart. Jeg kan se bykjernen i Bergen, eller et sted jeg bodde før. Jeg kan se ansiktene til folk jeg har møtt, og jeg kan se regnbuen. Men det kan altså ikke alle. Da har de kanskje noe som kalles Aphantasia. Det vil si at du ikke er i stand til å visualisere ting. Jeg vet ikke om pilotene i SAS er preget av aphantasia, og derfor ikke var i stand til å se at de tok livet av selskapet, men det er vel heller tvilsomt. Det var vel heller ledelsen som drev med skremselspropaganda, for å få folkeopinionen på sin side. På samme vis som Frp driver på. I Frp´s tilfelle kalles det populisme. Hva en skal kalle greia til ledelsen i SAS, vet jeg ikke helt, men de overlever nok uten at det får navn.

Sånn, da har jeg vel skrevet nok. Så nå får jeg kanskje hive meg i dusjen. Så får jeg bare håpe på at jeg ikke faller og brekker lårhalsen der. Jeg får forsøke å trå forsiktig. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: