Det er mye som suger, det skal ikke stå på det.

Det er mandag, og jeg skulle vært på atelieret i dag, men det er jeg ikke. Formen er ikke på topp for tiden, slik det ofte blir for meg på vinteren. Astma og kols liker sommeren bedre enn vinteren. Og når pusten blir så kranglete at det er litt for tungt til at det er behagelig å ta seg en dusj og kle på seg om morgenen, påvirker det gjerne stemningsleiet samtidig, og da går jeg litt i kjelleren. Noe som antagelig interesserer veldig få utover meg selv, men siden det er jeg som styrer skuta her på Vannlandet, gjør jeg det til et tema likevel.

Det er ikke alltid så lett å se hvordan andre har det. Ofte møter vi folk gjerne kun i forbifarten, og da har kanskje den som sliter litt akkurat nok energi eller vilje til å ta seg sammen. Men må en ta seg sammen nok ganger i løpet av en dag, ender det gjerne opp med at en går seg litt tom, og kvelden og natta ender kanskje opp med å bli ganske slitsomme. Og så starter det på nytt dagen etterpå, og dagen derpå, og dagen derpå… 

Jeg er lei av å ta meg sammen, kun fordi jeg tror noen forventer det av meg.

For dem som har det slik at de må ta seg sammen litt mer enn andre, er det viktig å huske på at nedturer gjerne går over. Det er ikke så lett å huske på akkurat dette, men de som har opplevd ned- og oppturer før, vet det likevel av erfaring.  Det er lite som er stabilt når det kommer til stemningsleiene våre. Før eller siden forandrer de seg. For noen bare fordi de har en dårlig hårdag, påstår enkelte som mener å vite litt om sånne mennesker. Men dårlige hårdager skal vi ikke nødvendigvis kimse av, enten det gjelder oss selv eller andre. Kanskje er en dårlig hårdag ikke så stor greie i seg selv, men for enkelte kan det kanskje være akkurat det på toppen av alt alt annet som får et korthus til å rase. For slik er vi jo sammensatt: Vi erfarer ting, vi opplever ting, vi tenker ting og vi føler ting som samler seg opp. Mens utenfra kan være vanskelig å få med seg annet enn overflater. Noe som igjen gjør det vanskelig for den store hopen å forstå, men desto lettere å tro noe. Det leie med å tro, er at når folk tror, så tror de gjerne sterkt, og ser det gjerne som sin oppgave å spre det de tror på.

Nok om det.

Frp er ute - yeiii. Men samtidig er de kanskje synligere i media enn på lenge nå i etterkant, og har visst også fått noen nye tilhengere. Om det er gamle tilhengere som hadde flyktet og nå kommer tilbake, er ikke godt å si. Men det at noen i det hele tatt velger å gi støtte til et lite, populistisk filleparti som bygger sin eksistens mye på fremmedfrykt og saker de aldri får gjort noe med, forundrer meg. Men nå er de i hvert fall ute av regjering, så får vi se hva de som ble igjen får til videre. Etter hva Frp sier, fikk de selv lite gjennomslag for sine saker da de var inne i varmen, så det må vel bety at ikke mye vil forandre seg i tiden framover heller. Svaksynte barn vil nok ikke får mer hjelp til briller, de som trenger tannregulering vil ikke få tilbake støtten, de med cøliaki vil ikke få tilbake delen av grunnstønaden de tok, gratis fysioterapi for brannskadde, kreftsyke og amputerte vil neppe stables på beina igjen, bostøtte til de svakeste vil neppe bli mer tilgjengelig, mens skatteletten de rike fikk vil nok heller ikke bli rørt. 

Regjeringen suger!

Sånn, godt å få det ut. Men nå får jeg gi meg for nå.

Keramikken er fra siste brenning.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Selvinnsikt er en undervurdert egenskap.

I går lagde jeg Jambalaya for første gang. En stor gryte. Tolv porsjoner, tror jeg det ble. Om jeg kommer til å lage det igjen, skal du ikke se bort ifra. For det smakte veldig godt.

Det er mye mat jeg aldri har laget enda, og mye jeg aldri har gjort på andre felt. Samtidig er det ganske mye jeg har gjort som jeg aldri burde gjort om igjen, men som jeg likevel fortsetter med. Selv om jeg stort sett kjører ganske pent og aldri har fått en fartsbot, kan jeg for eksempel ligge litt over åtti i bilen der det er åttisone. Ikke fordi  jeg kommer fram nevneverdig kjappere av den grunn, men jeg gjør det likevel. Noen ganger fordi jeg føler trafikken rundt meg krever et ekstra lite trykk på pedalen, fordi jeg stadig får noen tett opp i ræva om jeg holder fartsgrensen. Jeg lar med andre ord sjåføren bak meg bestemme valgene mine, selv om jeg vet det er galt av meg.

Jeg regner med at du også har noen slike reaksjonsmønstre. Kanskje applauder du noe som du er i mot, når du er sammen med venner eller bekjente. Fordi du av en eller annen grunn ikke våger å stå opp i mot dem. Eller kanskje du i stedet velger å være helt stille, fordi det er det tryggeste, og på det viset lar den som står for noe du er i mot, få stå uimotsagt. 

Å være unnvikende i situasjoner er noe de fleste av oss tyr til. Fordi det ligger en gevinst i det. Gevinsten er blant annet at vi ikke blir synlige, og på det viset slipper å stille oss lagelig til for hogg. Og så forklarer vi gjerne denne konfliktskyheten, denne fasadeframvisingen,  på et vis som får oss til ikke å miste ansikt overfor oss selv. For eksempel med at «det er jo ikke noe poeng i å krangle». Eller «jeg orker ikke drama». Du vet at personen rett overfor deg uttaler ting som for eksempel er kvinneundertrykkende, homofobt eller rasistisk, men du holder kjeft. Da har du flyttet ansvaret for egne valg vekk fra deg selv, og brenner inne med det du mener er galt eller rett.

Selv hater jeg konflikter. Jeg hater å si ting som får noen til å føle seg avslørt eller angrepet. Jeg hater å bli utsatt for sinne, og jeg hater å bli sint. Men jeg hater også i blant å bite ting i meg. For selv om jeg kan rettferdiggjøre unnvikenheten min, og til og med se at den er til min egen eller situasjonens fordel, så gir det meg ofte også en flau smak i munnen. Så jeg må forsøke å balansere det. Blir jeg for tydelig, så får jeg kjapt en følelse av at ingen liker meg, men blir jeg helt usynlig, så teller jeg jo ikke. Og dette er ingen gode følelser. Så jeg forsøker å «velge mine kamper». Noe som sikkert ikke er det dummeste valget jeg kan ta.

Noen er redde for konflikter, andre skaper dem hele tiden. I blant er det lett å unnskylde sine konfliktskapende egenskaper med at «jeg må jo få si hva jeg mener». Men jeg er ikke så sikker på at det er helt sant. Jeg tror vi har lett for å forveksle «jeg må jo få si hva jeg mener», med «jeg må jo få MENE det jeg mener». Og det er to forskjellige ting. Vi sier jo for eksempel ikke til et barn at tegningen det lagde til oss er dårlig. Det er helt unødvendig, selv om tegningen langt fra vil nå kunsthistoriebøkene. Og slik er det kanskje på mange andre felt i hverdagen vår også. Vi kan mene noe, men vi må ikke alltid trykke det opp i fjeset på folk. Igjen handler det om balanse.

Når jeg lager mat, så er dette med balanse en selvklart greie. Surt og søtt og salt og chili. Om dette ikke balanseres så blir maten ikke god. Og slik er det i samvær med folk rundt oss også. Vi liker at de er tydelige, men ikke overtydelige. Og slik ønsker de andre å få oppleve deg også. De vil gjerne se deg, vite hva du tenker, føler og står for, men de vil ikke ha deg som en aggressiv sjåfør helt opp i rassen hele tiden. Så noen ganger er det bra å trekke seg litt tilbake, men uten å parkere seg selv fullstendig samtidig.

Det er mye vi skal balansere i livene våre. Og veldig ofte vipper det over enten til den ene eller den andre siden. Dette er jo menneskelig, vi feiler. Greia er å lære av det. Forsøke å forstå hva som skjer med oss og rundt oss, og ikke trykke verken seg selv eller andre ned, alternativt glorifisere noen. Selvinnsikt er en undervurdert egenskap, samtidig er det vanskelig å oppnå den. Selv er jeg snart 65 år, og sliter med å oppnå den fremdeles. Og det er dumt, for med litt selvinnsikt blir gevinsten vi kan høste ut av valgene våre potensielt mye større. Selvinnsikt viser deg hva du vil og hva du ikke vil, samtidig viser det deg hva du kan og klarer, og hva du ikke kan klare. Men selvinnsikt krever derfor også at vi stiller spørsmål ved oss selv, våre valg og handlinger, og våger å se svar vi ikke liker i hvitøyet. Ikke alltid like lett det der.

Nok om det.

I dag er det søndag, og svigermor fyller år. Derfor skal kjæresten og jeg i besøk i ettermiddag, og vi skal spise kjøttsuppe. Jeg tenker at kjøttsuppe er en like god løsning i en bursdag som søte kaker. I det hele tatt finnes det et utall av løsninger på veldig mye. Så om en stadig opplever at ens løsninger blir helt feil, eller bare kjedelige, forutsigbare og oppbrukte, så forsøk en annen. Det er verdt forsøket.

De øverste bildene viser noe keramikk som kom ut av ovnen før helgen, og det nederste viser Jambalayen. Jeg brukte denne pluss denne oppskriften som utgangspunkt, uten at jeg fulgte noe slavisk. For eksempel droppet jeg rekene, men doblet chirozoen. Jeg tenker at dette er litt som lapskaus, der en gjerne tar det en har for hånden. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 

Jeg synes dette var ganske vakkert (teksten ligger her), og at det passer til det jeg har skrevet om i dag:

Frp og IS og trange rom. Pluss noen fargerike sokker til å danse i.

I dag sto jeg opp klokken syv. Ingen nyhet i seg selv, men jeg har fri i dag, og da liker jeg å sove litt lenger. Grunnen til den tidlige morgenen, er at jeg la meg tidligere enn vanlig i går kveld. Og det straffet seg altså. 

Det er mye som straffer seg. Å ha vært tilknyttet IS, blant annet. Og nå får vi en mor hjem til Norge som var det. Så da skal det straffes. Og hun blir slik jeg har forstått det skilt fra barna sine når hun kommer hit, så da blir de også straffet. Hvordan det å straffe barna gjennom å skille dem fra moren forandrer på noe som helst av hva som har skjedd tidligere, er jeg litt usikker på, men noen mente at det var viktig og riktig å mishandle «tyskertøsene» også, og barna deres måtte bære konsekvensen av gode nordmenns rettferdighetssans. I ettertid ser en kanskje litt annerledes på det som skjedde etter krigen.

Grunnen til at kvinnen og barna omsider får komme til Norge, er at de er norske statsborgere. Noe som i utgangspunktet ikke var grunn god nok, men siden sønnen hennes er syk, ble det slik likevel. Og hva skjer? Jo, Frp går fullstendig av skaftet. Og beskyldninger fra Listhaug om at moren kynisk bruker ungene sine for å få komme hit, blir spredd i media. Og så kan en kanskje spørre seg selv hvem som rir kynismen heftigst. Er det en mor som forsøker å redde livet til sønnen sin, eller er det høyrevridde politikere som forsøker å gjøre mynt på saken, gjennom å gamble med barnets liv. Om Frp ikke har nådd et bunnpunkt før, så nærmer de seg det i hvert fall nå, spør du meg.

Det er mye en kan lese om i media om en vil. Det er det lille fillepartiet Frp med alle sine skandaler, sine brutte valgløfter, sin fryktretorikk og sitt oppgulp av populisme. Det er NAV-skandalen. Det en en spion i Russland som nå krever reiseregning og blir bedt om å ti stille, branner i Australia og en litt skummel president i USA. I tillegg er det ting bak betalingsmurer, som lokker med løsningen på ting du bekymrer deg over. Gjerne noe som har med kropp og sex å gjøre. Men livene våre er jo heldigvis mer enn dette. Livene våre er ikke kun frykten regjeringen forsøker å spre, når de hyler opp om uføre og pensjonister som får for mye penger, eller bløffer om både det ene og det andre for å kunne rettferdiggjøre avgifter og rasering av sosiale goder. Livene våre er hovedsakelig en tur på jobben, unger, ektefeller, kjærester, trimstudio, sorg, gleder, en pose chips og tv om kvelden. Så slik er det for meg også. I hvert fall delvis. Det blir lite trimstudio og ikke så mye chips. Men jeg jobber i hvert fall litt. Selv om jeg har en uføretrygd. Og den jobben er tung for tiden. For lungene mine fungerer dårlig nå. Jeg har ikke cystisk fibrose slik gutten til IS-kvinnen har, men jeg har astma og kols. Så jeg blir langsomt sykere, og vet jeg kommer til å dø av det, slik den unge gutten var dømt til å dø om Frp fikk viljen sin. Selv føler jeg sterkt med gutten, og er glad for at han nå får hjelp. Jeg vet noe om å ikke få luft nok, og hvordan det oppleves. Spesielt om vinteren er det ille for meg. Noe det ikke er så mye å gjøre noe med. Men jeg går på atelieret de dagene jeg orker, og er stort fornøyd med å få lov til det, og med det livet jeg lever. 

Vi har alle noen utfordringer. Men vi har heldigvis mer enn det. Selv om jeg sliter med å puste, kan jeg fremdeles være glad i noen. Jeg kan kjenne at god mat er godt, og lillejulaften kunne jeg hjelpe kjæresten min med å pynte juletreet og få en gløgg etterpå. I tillegg kan jeg glede meg til vår, sol og varme, og en keramikkutstilling jeg skal ha i juni. Og jeg tenker at slik er det i livet ditt også. Økonomien er kanskje trang, men du har gjerne til smør på brødet, og varme i huset. Kanskje er du ensom, kanskje har du en kronisk sykdom, fysisk eller psykisk, men du har øyne til å se at noen smiler til deg, og ditt eget smil er det gjerne noen som blir glad for. 

Nå mener ikke jeg at alt blir bra bare en tenker litt positivt, men det er kanskje ikke slik at ting blir verre av det heller. Og kanskje glemmer vi litt det som faktisk er greit i livene våre, fordi vi har så stort fokus på det negative. Vi trenger ikke å hate IS-kvinnen, vi kan i stedet glede oss over gutten som nå får hjelp med å puste, og slipper å leve i en leir, til han kveles og dør i ung alder. Så får heller Frp-dyrkerne med sitt livssyn ta seg av hatingen. Det er uansett ikke så mange av dem. Og vil Frp ut av regjering fordi vi redder et barn, så vel bekomme. Jeg skal ikke stå i veien for dem.

Om vi forsøkte å legge merke til de små, positive tingene som omgir oss, om vi ga dem litt rom og litt himmel, så kanskje livene våre ikke ville oppleves som så trange som de til tider kanskje gjør. Jeg for min del har det ganske greit. Livet mitt ble slik at det var først i godt voksen alder at jeg fant litt fred inni meg selv, og fikk oppleve å ha det ganske godt. Jeg har kun en liten uføretrygd å leve av, jeg har ødelagte lunger, jeg har beinskjørhet i ryggen, trøbbel med binyrene, cøliaki, angst og tilbakevendende depresjoner. Men innimellom alt dette har jeg det altså ganske godt, innenfor de rammene livet har å tilby meg i dag. Og dét er i grunnen ikke så verst. Ikke helt som å vinne i lotto, kanskje, men likevel noe å verdsette, selv om de fleste nok synes det er veldig lite. Jeg tenker at evnen til å se slik på ting og tang, bor i deg også, og om du finner den fram, vil du kanskje få oppleve noen små lysglimt du ellers ville oversett. Du må bare minne deg selv på det fra tid til annen. Og nå har jeg også minnet deg på det, så der har du den. Værsågod.

Og så har jeg vel sagt nok for nå.

Det øverste bildet viser en kake min datter lagde til sønnen sin da han hadde bursdag for en tid tilbake. Tenk om  den lille gutten fra krigen også kunne få en slik kake en gang, fordi vi ikke lot han dø i en sølete teltleir uten håp. Bilde nummer to viser et vaffeltårn jeg lagde til bonussønnen min sin nittenårsdag, som vi feiret i helgen. Og det siste bildet viser noen fargerike sokker jeg fikk til jul av døtrene mine. Jeg blir glad av fargerike sokker. De gjør noe med meg. De utvider meg. De får meg til å føle at jeg danser, selv de dagene jeg sitter stille. Og de sier fuck you til alle trange rom og mennesker.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Neida, du MÅ ikke skamme deg hele tiden.

Jula er over og nyttår er det samme. I morgen er det tilbake til hverdagen og atelieret. Noe som ikke kjennes udelt greit ut. For det har vært godt med ferie. Bare det å kunne sitte oppe litt utover natta og så våkne uten vekkerklokke, er i mitt hode nok til at en ferie kan kalles gode dager. Når det kommer til jul, så har vi dette med god mat også da, men nå er jo det over for i fjor, og det er tilbake til hverdagsmaten. Eller festmaten. Det kommer an på øynene som ser. I går ble det Chop Suey med kylling, som sto på menyen, en stor gryte, nok til fjorten porsjoner. Men det er egentlig helgemat, selv om hver porsjon så vidt vippet tretti kroner. Det lønner seg å lage stort og så fryse ned til en annen dag. Likevel, rundt tjue kroner er målet for hverdagsmiddagen min. Noe jeg selvfølgelig ikke alltid lykkes med, men en kan jo ha et mål å strekke seg mot, selv om en ikke alltid lykkes med det. Hvis ikke ville det blitt lite mål på folk rundt om kring i stue og hjem, skulle jeg mene.

Skulle jeg ramse opp en liste med andre mål jeg har, så måtte jeg tenkt meg om først. For livet mitt handler nok ikke så mye om måloppnåelse lenger, tror jeg. Ikke at det gjorde det i yngre år heller, men nå er det enda mindre. Og de målene jeg måtte ha, er ganske små. Som å huske på å vanne blomster, og slikt. I dag har jeg også som mål å få vasket litt klær. Redde verden og gjøre småfolks live verre i dragsuget, får Erna og Co. ta seg av, med sine bærekraftsmål. Hva nå det kan være. I blant virker mye av det ganske ullent, så det er vanskelig å få øye på de egentlige motivene for å ta briller, tannreguleringer til unger, støtte til glutenfri kost til dem med cøliaki, pluss bleier til de eldre, samtidig som hver eneste Tesla subsidieres med tusenvis av kroner. Som om det er Teslaene i Norge som skal redde hele verden.

Det største målet jeg har for tiden, er å få ferdig en keramikkesutstilling jeg skal vise i mai/juni. Om en da ser bort i fra målet om å holde seg i live lengst mulig. Men det siste er mest en fantasi. Jeg gjør i grunnen lite for å leve lenge. Det stopper ved inntaket av litt vitaminpiller og tran, egentlig. Jeg tenker ofte på at jeg kunne trene litt også, men det havner vel helst i kategorien «burde». Og der ligger det en del andre ting og gjærer og lukter vondt også. Det skal ikke stå på det.

I tidligere år var alt jeg «burde» ofte linket opp til skam. Skammen kom fordi jeg ikke fulgte opp og gjorde tingene jeg burde. Nå skal jeg i tillegg skamme meg over at jeg blir eldre, for pensjonen min vil rævpule samfunnet, sies det med vektig skremselspropaganda i det de rikeste av oss får skattelette, de som sitter bredt og trygt på taburetter i stortinget bevilger seg selv lønnsforhøyelser, og de ureturnerbare flyktingene nektes skikkelig helsehjelp eller å tjene ei krone. Som om det er de ureturnerbare som er den store utfordringen i dette samfunnet, og derfor må trykkes enda lenger ned enn der de er allerede. I blant kan det blir litt for mye symbolpolitikk for å tekkes Frp, spør du meg. 

Jeg tenker at skam over ting jeg ikke kan gjøre noe med, er det flere enn meg som opplever. Men det er jo bortkastet. En oppdrar verken seg selv eller andre ved hjelp av skam. Like lite som en kan oppdra noen ved hjelp av frykt. En kan kanskje til nød tvinge igjennom noe der og da, men motivasjonen må komme fra et sted inni deg selv, om det skal bli noe vedvarende. Og er ikke motivasjonen der, vel, så er den ikke der. Så da kan en egentlig begynne å bruke tiden sin til noe annet enn å gremmes over akkurat det. Det kommer uansett lite godt ut av å bare gi mer og mer næring til skam og frykt og den stinkende følelsen av mindreverd. Det eneste det leder til er angst og depresjoner og håpløshet.

I disse dager er det mange som har funnet fram glitteret og strødd det over de fine nyttårsforsettene sine. Gjerne de samme forsettene som de strødde glitter over året før også. Og året før det.  For så å oppdage at det hele visner ganske fort, og legger seg til å råtne i den gamle haugen av skam og skyld, som aldri ser ut til å minske. Heller tvert om. Er det noe som har en stabil vekst i livene våre, så er det gjerne slike dynger av dritt.

Jeg er ikke sikker på om vi er tjent med å dra rundt på dritthaugene våre. De kan bli ganske tunge etter hvert. Gjerne langt tyngre enn for eksempel fettet en håpet på å bli kvitt da en nok en gang tegnet seg som støttemedlem på et treningssenter, eller gikk til innkjøp av nye treningsklær en planlegger å bruke når været bare blir litt bedre og en skal gå tur. Turer fungerer gjerne like godt, selv om en bruker skoene fra i fjor også, bare så det er sagt. Så kanskje en heller skulle konsentrere seg litt mer om at en ikke trenger å gjøre alt det en føler en burde, og i stedet senke skuldrene litt. Det er nok av ting i livene våre som vil pushe dem oppover igjen likevel. Om en forsøker å konsentrere seg om det som gir en litt lyst og glede i stedet for det en selv eller andre maser på at en burde, så kanskje en fikk energi nok til at en del ting begynte å gå litt av seg selv. For slik er vi gjerne skrudd sammen, noen av oss. At energi og livsglede gir mer energi og livsglede, mens skyld og skam spiser opp det meste som har et snev av lys og potensiale i seg.

Bildene viser Cop Suey´en fra i går, og litt keramikk jeg lagde i løpet av året som gikk.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, litt motvekt til alle julesangene: