Jula er over og nyttår er det samme. I morgen er det tilbake til hverdagen og atelieret. Noe som ikke kjennes udelt greit ut. For det har vært godt med ferie. Bare det å kunne sitte oppe litt utover natta og så våkne uten vekkerklokke, er i mitt hode nok til at en ferie kan kalles gode dager. Når det kommer til jul, så har vi dette med god mat også da, men nå er jo det over for i fjor, og det er tilbake til hverdagsmaten. Eller festmaten. Det kommer an på øynene som ser. I går ble det Chop Suey med kylling, som sto på menyen, en stor gryte, nok til fjorten porsjoner. Men det er egentlig helgemat, selv om hver porsjon så vidt vippet tretti kroner. Det lønner seg å lage stort og så fryse ned til en annen dag. Likevel, rundt tjue kroner er målet for hverdagsmiddagen min. Noe jeg selvfølgelig ikke alltid lykkes med, men en kan jo ha et mål å strekke seg mot, selv om en ikke alltid lykkes med det. Hvis ikke ville det blitt lite mål på folk rundt om kring i stue og hjem, skulle jeg mene.
Skulle jeg ramse opp en liste med andre mål jeg har, så måtte jeg tenkt meg om først. For livet mitt handler nok ikke så mye om måloppnåelse lenger, tror jeg. Ikke at det gjorde det i yngre år heller, men nå er det enda mindre. Og de målene jeg måtte ha, er ganske små. Som å huske på å vanne blomster, og slikt. I dag har jeg også som mål å få vasket litt klær. Redde verden og gjøre småfolks live verre i dragsuget, får Erna og Co. ta seg av, med sine bærekraftsmål. Hva nå det kan være. I blant virker mye av det ganske ullent, så det er vanskelig å få øye på de egentlige motivene for å ta briller, tannreguleringer til unger, støtte til glutenfri kost til dem med cøliaki, pluss bleier til de eldre, samtidig som hver eneste Tesla subsidieres med tusenvis av kroner. Som om det er Teslaene i Norge som skal redde hele verden.
Det største målet jeg har for tiden, er å få ferdig en keramikkesutstilling jeg skal vise i mai/juni. Om en da ser bort i fra målet om å holde seg i live lengst mulig. Men det siste er mest en fantasi. Jeg gjør i grunnen lite for å leve lenge. Det stopper ved inntaket av litt vitaminpiller og tran, egentlig. Jeg tenker ofte på at jeg kunne trene litt også, men det havner vel helst i kategorien «burde». Og der ligger det en del andre ting og gjærer og lukter vondt også. Det skal ikke stå på det.
I tidligere år var alt jeg «burde» ofte linket opp til skam. Skammen kom fordi jeg ikke fulgte opp og gjorde tingene jeg burde. Nå skal jeg i tillegg skamme meg over at jeg blir eldre, for pensjonen min vil rævpule samfunnet, sies det med vektig skremselspropaganda i det de rikeste av oss får skattelette, de som sitter bredt og trygt på taburetter i stortinget bevilger seg selv lønnsforhøyelser, og de ureturnerbare flyktingene nektes skikkelig helsehjelp eller å tjene ei krone. Som om det er de ureturnerbare som er den store utfordringen i dette samfunnet, og derfor må trykkes enda lenger ned enn der de er allerede. I blant kan det blir litt for mye symbolpolitikk for å tekkes Frp, spør du meg.
Jeg tenker at skam over ting jeg ikke kan gjøre noe med, er det flere enn meg som opplever. Men det er jo bortkastet. En oppdrar verken seg selv eller andre ved hjelp av skam. Like lite som en kan oppdra noen ved hjelp av frykt. En kan kanskje til nød tvinge igjennom noe der og da, men motivasjonen må komme fra et sted inni deg selv, om det skal bli noe vedvarende. Og er ikke motivasjonen der, vel, så er den ikke der. Så da kan en egentlig begynne å bruke tiden sin til noe annet enn å gremmes over akkurat det. Det kommer uansett lite godt ut av å bare gi mer og mer næring til skam og frykt og den stinkende følelsen av mindreverd. Det eneste det leder til er angst og depresjoner og håpløshet.
I disse dager er det mange som har funnet fram glitteret og strødd det over de fine nyttårsforsettene sine. Gjerne de samme forsettene som de strødde glitter over året før også. Og året før det. For så å oppdage at det hele visner ganske fort, og legger seg til å råtne i den gamle haugen av skam og skyld, som aldri ser ut til å minske. Heller tvert om. Er det noe som har en stabil vekst i livene våre, så er det gjerne slike dynger av dritt.
Jeg er ikke sikker på om vi er tjent med å dra rundt på dritthaugene våre. De kan bli ganske tunge etter hvert. Gjerne langt tyngre enn for eksempel fettet en håpet på å bli kvitt da en nok en gang tegnet seg som støttemedlem på et treningssenter, eller gikk til innkjøp av nye treningsklær en planlegger å bruke når været bare blir litt bedre og en skal gå tur. Turer fungerer gjerne like godt, selv om en bruker skoene fra i fjor også, bare så det er sagt. Så kanskje en heller skulle konsentrere seg litt mer om at en ikke trenger å gjøre alt det en føler en burde, og i stedet senke skuldrene litt. Det er nok av ting i livene våre som vil pushe dem oppover igjen likevel. Om en forsøker å konsentrere seg om det som gir en litt lyst og glede i stedet for det en selv eller andre maser på at en burde, så kanskje en fikk energi nok til at en del ting begynte å gå litt av seg selv. For slik er vi gjerne skrudd sammen, noen av oss. At energi og livsglede gir mer energi og livsglede, mens skyld og skam spiser opp det meste som har et snev av lys og potensiale i seg.
Bildene viser Cop Suey´en fra i går, og litt keramikk jeg lagde i løpet av året som gikk.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link, litt motvekt til alle julesangene:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar