Godt nytt år.

Det er jul. Nærmere bestemt romjul. Snart er det nyttår. Og så går vi inn i 2020. Uten at akkurat det skillet vil bety så mye mer en raketter, noen skadde øyne og for enkelte litt for mye å drikke.  For egen del blir det lite å drikke, ingen raketter, men kalkun til middag. Med fløtesaus, potetmos med cheddar i, og Waldorfsalat. Og det blir nok godt. Selv om jeg ikke stapper et firekilos fjærkre inn i ovnen. Det får holde med et bryststykke. I år feirer kjæresten og jeg nyttårsaften alene, så det får jo være måte på.

Ellers har jula i år vært veldig fin. Lite stress, men mye og god mat. Vi har spist pinnekjøtt, klippfisk, ribbe med medisterkaker og pølser, og i går hadde vi røkt svinekam. Alt smakte fortreffelig. Men nå får vi begynne å roe ned med litt restemat i dag. Og litt mindre søtsaker. Årets nyttårsforsett er å bli kvitt litt av fettet rundt magen. Ikke det at det er så veldig mye der, men jeg har uansett ikke bruk for det. Det er kun dødvekt jeg hele tiden må gå og bære på. Så planen er å begynne å bevege meg mer enn fram og tilbake til bilen i tiden framover. Noe som sikkert kommer til å holde hardt, om en ser forsøket i lys av tidligere nyttårsforsett, men pytt, pytt, en må jo forsøke igjen. Og igjen. Og igjen.

I jula ga Ari Behn opp. Han orket ikke mer. Så han tok livet av seg. Det var noe dritt, og det gikk inn på meg. Selvmord har en lei egenskap slik sett, de går gjerne inn på folk. Selv har jeg gjennom et langt liv fått oppleve ganske mange selvmord rundt meg. Og alle har vært triste. Flere sitter tungt i meg flere tiår etter at det skjedde. Og mye av følelsene jeg kjente på da, dukket opp igjen i jula pga Ari Behn. Heldigvis har jeg en kjærest som jeg kan snakke med slike ting om. I det hele tatt kan jeg snakke om veldig mye med henne. Sånn sett jeg er jeg heldig. Selv om lottogevinsten uteblir.

I forbindelse med nyttår, er det lett å tenke tilbake på året som har gått. Og det har jeg også gjort. Året har gitt meg noen gode øyeblikk, og noen utfordrende. Hvordan jeg har taklet disse sakene kan sees fra minst to sider. Det kan sees fra mitt eget ståsted, i tillegg til gjennom øynene til de som står rundt meg, familie, bekjente og kolleger. Ved en del av det kan det derfor selvfølgelig dukke opp divergerende synspunkt, men slik er det jo for de fleste av oss. Uansett føler jeg ikke at det positive har fått selvnytelsen til å gå fullstendig av skaftet når noe gikk litt min veg, og jeg har ikke gått til grunne over det som ble vanskelig. 

Hva det nye året som kommer nå vil tilby en mann som meg, er usikkert. Noe av det vil gi meg vekst, mens annet vil forsøke å trykke meg ned. Slik er det bare. Ikke kun for meg, men for deg også. Mye handler om hva vi velger. For jo, vi har valgmuligheter. Også når noe blir valgt for oss av andre. Så får vi bare håpe at det vi har opplevd tidligere, har gitt oss erfaringene som skal til for å takle både oppturer og nedturer som nødvendigvis vil komme. Store, eller små.

Èn ting som kan komme til å bli merkbar for meg, er at jeg vurderer sterkt å pensjonere meg i løpet av året som kommer. Lungene mine er nå så dårlige, at det er slitsomt å skulle stå i en arbeidssituasjon. Så i forbindelse med en keramikkutstilling jeg skal ha i mai/juni, takker jeg antagelig for meg. I hvert fall som utøvende kunstner. Om jeg ikke starter på et grafikkprosjekt jeg har tenkt en stund på. Det gjenstår å se. Arrrgh, jeg hater ambivalenser!

At det ble kunstner jeg skulle ende opp som, er det tilfeldigheter som må få litt av æren for. Men det ledet til noe som skulle bli bra for meg, og det er jeg takknemlig for. Uten kunsten vet jeg ikke hvordan livet mitt ville blitt. Jeg hadde en ganske tung ryggsekk med meg inn i voksenlivet pga en vanskelig oppvekst, så ingen ting var gitt. Men det løste seg. Med rikelig av både opp og nedturer, arr og skrubbsår, har jeg i 2020 arbeidet med kunst i 40 år. Og det er jo noe bare det. 

***

Det øverste bildet ble tatt for noen år siden av min yngste datter. Bilde nummer to er fra min siste utstilling, og fikk tittelen "The point of no return". Det handler om et selvmord, og jenta som døde heter Solveig. Bilde nummer tre er av kjæresten og meg, tatt for noen år siden, men jeg liker det veldig godt, så jeg liker å hente det fram. Det rommer det jeg opplever som oss. Oss, er en god ting å være. Bildet "The Joker" er fra en utstilling som fikk tittelen "It´s all about love me", og viste en serie med selvportrett. Mens det siste er et element fra en større utsmykning jeg hadde for NAV.

Sånn, dett var dett. Nok for nå. Takk for meg for 2019.

Jeg ønsker deg et 2020 som blir veldig godt å være deg i.

Bjørn

Dagens link: