Et pust mot tåka fra innenfor en sirkel.

Tåka har lagt seg over Bergen by, og fly får ikke landet på Flesland. Med tanke på at streik i SAS hindrer en del fly i å lette også, så er kanskje tog et alternativ for enkelte. Eller bil. Hvis du skal et sted. Og det er det jo noen som skal, mener jeg å ha lest et sted. I hvert fall fysisk. Det intellektrelaterte og følelsemessige  er jeg mer usikker på. 

For egen del er jeg ganske stedbunden. Selv om jeg tar meg en tur på butikken i ny og ne, pluss en tur på atelieret. I det hele tatt er jeg visst ofte i bevegelse innenfor en liten radius, når jeg tenker meg om. I hvert fall fysisk.

Om det finnes mye bevegelse innenfor min mentale radius, er det vanskelig  for meg selv å bedømme, men litt bevegelse er det nok, selv om radiusen også her er av en noe usikker størrelse. Kanskje er det veldig trangt innenfor den sirkelen som definerer meg selv, mitt syn på ting, evne til fornyelse pluss ting som respekt for andre, empati og aksept av mennesker som tenker annerledes enn jeg gjør.

Selv om jeg har vanskelig for å se størrelsen på sirklene jeg selv lever innenfor, føler jeg at det til tider er ganske lett å se begrensningene andre har å bevege seg innenfor. Om dette skyldes min egen trange virkelighetsoppfatning, eller om det er en reell ting at folk lever og tenker snevert, er vanskelig å si, men jeg satser på at jeg ser i hvert fall fliker av hva som faktisk er en gjengs virkelighet, og ikke innbiller meg saker og ting som kun har sitt utspring i at jeg tviholder på egne sannheter og selvforherligelse.

Jeg tror likevel at jeg i blant, kanskje ofte - shame on me - farger mitt syn på ting for at et regnestykke skal gå opp på et vis jeg opplever er til min egen fordel. I dette ligger nødvendigvis evnen til å tilpasse sannheter. Kanskje til og med lyve. Ikke bare overfor andre, men også overfor meg selv. 

For noen år tilbake kjente jeg et menneske som var langt bedre enn meg på området Løgn. Vedkommende hadde en filosofi som grunnpilar i livet sitt, som sa at om jeg ikke lyver, svindler og bedrar deg, risikerer jeg å ikke få det jeg vil ha. Det er derfor min rett å gjøre det. Uansett hvordan du opplever det.

Slike mennesker er farlige, fordi de tvinger andre inn i noe som lett kan fjerne fundamentet de bygger sin tilværelse og identitet på. Samtidig kan det være vanskelig å gjøre noe med, siden argumentering ikke virker. Argumentering er som å skvette vann på gåsa, på samme vis som avtaler og kompromisser. Virkeligheten er noe som tilpasses et behov, behovene utvides stadig, og spillets regler forandrer seg derfor også hele tiden. Noe som leder til at eventuelle avtaler og kompromisser blir glemt, fordi de ikke lenger er formålstjenerlige, og videre inn i nye avtaler som ikke blir overholdt.

Ofte tar det lang tid før en forstår hva en skal gjøre i en slik situasjon, og en vil langsomt bli brutt ned mens en forsøker å gjøre noe riktig. Men forhåpentligvis finner en ut av det. Og slik jeg ser det, er eneste løsningen å ta avstand fra relasjonen. Kutte alle bånd. Deretter gjøre det en kan for å holde fast ved en kjerne og et sett verdier en ser som fundamentale i livet en vil leve, og så forsøke å samle opp restene av seg selv og gå videre.

Det er veldig mange mennesker som tilpasser sine sannheter til det som gangner dem selv. Egentlig gjør vi det alle. Det kan være bevisst, men også ubevist, men heldigvis ikke alltid på bekostning av andre. 

Ta du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du samtidig lykken fra ham, sier Ibsen i Villanden, så noen illusjoner om oss selv er vi nok tjent med. Uten at vi samtidig bør tviholde på illusjonen om at andre er som oss selv.

Vi har alle møtt det mennesket jeg beskrev over her. Han eller hun som ser kun sine egne behov og bruker mennesker. Kanskje har det vært din far eller mor, din partner, en kollega eller en du trodde var din venn. Uansett, det finnes ikke andre løsninger enn å skape en avstand, om du ikke vil underkaste deg og bli spist opp. Med spist opp, mener jeg å miste troen på deg selv, egenverdi, dine rettigheter og dine evner til å styre eget liv. Og med avstand mener jeg både fysisk og mentalt. Uansett en avstand. For det som kommer innpå deg eller inn under huden på deg, vil fortære deg, mens andre mennesker rundt deg gjerne vil begynne å se deg som en del av problemet, fordi du stadig er i en forsvarsposisjon.

Ute er det tåke i dag. Hvor mye tåke det er inni meg, her jeg sitter og skriver mens jeg leter blant ordene etter lys i det som har vært og det som finnes i livet mitt i dag, er like usikkert som størrelsene på de tidligere nevnte radiene. Men hva kan en gjøre, uten å bruke stemmen og satse på at de pust en har igjen kan fjerne tåka så sola får komme fram, slik at mykje lys og mykje varme igjen får komme som en motvekt inn i dagen og det livet en lever, og det livet en lengter etter. 

Dagens bilder viser noe av prosessen til et veggobjekt jeg holder på med (diameter ca 50cm) , til det på siste bildet er klart for brann nummer to. Arbeidet har fått tittelen "Fuubutsushi ふうぶつし (poem about a particular season)", og er koblet til vår og barndom. Klikk på bildene så får du se dem litt tydeligere.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  

Når hode og hjerte forsøker å snevre deg inn, må du se utover.

Sola skinner, og dagen tegner til å bli bra. Selv tegner jeg lite, men har fått ryddet vekk malerplassen min på atelieret i løpet av påsken, så andre kan bruke den mens jeg konsentrerer meg om keramikk. Noe må en jo konsentrere seg om, skulle en tro. Så hvorfor ikke keramikk. Keramikkonsentrasjon får meg til å føle meg bra, akkurat som soldager får. Det skal ikke alltid så mye til før jeg føler meg bra, i grunnen. I går kjøpte jeg meg en ny plante, den på gulvet til venstre på bildet, og det fikk meg til å føle meg bra.

Den siste tiden har jeg forsøkt å holde liv i litt planter her jeg bor, og det har gått stort sett fint. Grunnen til forsøket, er jakten på trivsel. For meg øker trivselen om jeg bor i noe som i eget hode virker koselig. Det trenger ikke å være dyrt eller noe jeg kan bruke som et statussymbol, det er nok at jeg selv opplever det som trivelig. Og etter at jeg la ned akvariene mine for et år eller to siden, ble leiligheten veldig annerledes etterpå, og kanskje litt kald, eller naken. Det var jo en del grønne planter i dem, og når du har seks, sju akvarier av forskjellig størrelse i en liten leilighet, påvirkes estetikken ganske markant.

Andre ting jeg har gjort i påsken er å spise. Døtrene mine handlet inn litt asia-mat til meg som bursdagsgave, og jeg har derfor forsøkt meg på Instant Noodles. Kjapt og greit, og veldig smakfullt. Vanligvis spiser jeg ikke slikt på grunn av cøliaki, men døtrene mine hadde funnet noen glutenfrie som jeg ikke visste om på en internasjonal matbutikk. Så dette vil jeg nok kjøpe inn litt av selv også. Sorten jeg tok til kveldsmat i går, var så hot at det svei på leppene.

I morgen er påsken over, og jeg skal på atelieret igjen. Det føles litt bra, og litt kipt. Det har vært godt med noen fridager, og jeg MÅ jo ikke jobbe mer, siden jeg har hatt en uføretrygd noen år nå. Samtidig er det jo slik at det å jobbe gir struktur og mening til hverdagen, som kan være vanskelig å erstatte om en kun går hjemme. I tillegg har vi det sosiale, på godt og vondt. For det sosiale kan også komme med noen utfordringer. Det meste i livet kommer med noen utfordringer. Så en får forsøke å veie gevinstene opp mot ulempene i det en står i og har, og ikke ta for lett på valg som kan lede til gjennomgripende forandringer hver gang en opplever litt sand i maskineriet.

Vi har alle opplevd forandringer i livet. Mange av dem har vært vanskelige. Noen har opplevd å bli arbeidsløse, noen har mistet noen som sto dem nært, noen har blitt syke, andre har fått oppleve samlivsbrudd, bare for å nevne noe. Og de færreste har vel opplevd slike ting som en dans på roser og tjo og hei. Alt kommer med en pris. At denne prisen til tider skyldes valg vi selv tok, kan samtidig i blant være vanskelig å se, når noe gjør vondt. Spesielt om det har vært en konfliktsituasjon i forkant, kanskje. Ofte opplever vi at andre har skyld i vår ulykke, og setter oss selv i en offerrolle. En rolle som i blant er reell, men som ikke alltid er det. Noen havner for eksempel i offerroller hele tiden, til det tilslutt har blitt en del av identiteten deres å være der. Hele verden er i mot dem, de lever konstant i en konflikt- eller krigstilstand, og de stuper inn i nye konflikter og en enda videre offerrolle gang på gang. Og alt er de andres feil. Hver eneste gang.

Selv er jeg et offer. Jeg ble mishandlet som barn, og har brukt resten av livet til å bære konsekvensene av det. Likevel er jeg ikke kun et offer. Jeg er kjærest, pappa, bestefar, bror og kunstner. Jeg er alt det jeg selv har vært med på skape, og det andre har villet dele med meg. Samtidig har jeg tatt noen valg gjennom årene. Noen var bra, andre var dårlige. Men felles for de alle var at de kom med en konsekvens. En god en, eller en vond en.

Selv om en kan forstå hvorfor en velger som en gjør, er det ikke slik at alt nødvendigvis kan unnskyldes i samme slengen, tenker jeg. Kanskje du tenker annerledes, men slik tenker altså jeg. Om jeg kjører for fort og skader noen i trafikken, kan jeg ikke skylde på en vanskelig barndom, like lite som at jeg kan skylde på Big Bang eller at vi utviklet oss fra små encellede organismer i et eller annet hav. Om jeg ligger våken om natten pga angst, eller ikke våger å gå ut, så kan jeg derimot skylde på barndommen. I det minste kan jeg forklare situasjonen ut i fra det jeg ble utsatt for. Jeg kan se sammenhenger. Men jeg trenger ikke å gjøre det til at jeg er kun et offer, og bare sitte og gnukke på på fortiden, slik at alt stopper opp. Jeg kan være åpen om sammenhengene i livet mitt, snakke med noen om dem, og jeg kan på det viset bearbeide saker og ting, følelser og tanker, uten at jeg blir kun et offer. Alt stoppet ikke opp ved barndommen min.

I dag, kan jeg gjøre noe der jeg er her og nå, noe annet enn kun å stirre på egen navle eller bakover i tid, noe som er utviklende og åpner dører i stedet for å lukke dem. Det trenger ikke å være så mye bestandig. Bare litt kan gjøre en forskjell. Slik er det for oss alle. Jeg, kan om ikke annet skrive litt blogg, vanne mine blomster, forsøke å skape trivsel i livet mitt på de måtene jeg kan, og jeg kan være sammen med dem jeg bryr meg om, lage meg litt god mat, og bruke de andre rollene jeg tross alt også besitter. Jeg er ikke kun en vond barndom. Og slik er det med deg også. Du er ikke kun det andre utsatte deg for, eller det noen tok fra deg, du er ikke kun det som ble feil. Du er mye, mye mer enn det, du er alt det som er riktig ved deg i tillegg. Det er det du er mest av. Og vi andre ser dette tydelig hele tiden. Så forsøk å se det fine ved deg du også, når hode og hjerte forsøker å snevre deg inn.

Sånn, dette får være nok tastaturbruk for nå. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

I blant kommer det en godmelding.

Det er påskeferie, og egget er allerede fortært. Ja, ikke det med gul plomme, men det av papp, fylt med snop og kalorier. Så nå sitter jeg her og småprupper, eller fiser som en sier i dag, og har det egentlig ganske greit i tåka. Selv om jeg kanskje må ut og handle mer snop i dag.

For to dager siden hadde jeg bursdag. Jeg ble 64 år. Likevel er jeg altså ikke for gammel til å få påskeegg. Heller ikke strømpe til jul. Og det er jeg glad for. For selv om snopet ikke holder meg nevneverdig ung, holder det meg lykkelig. I hvert fall en stund. Til jeg blir kvalm. Og det blir jeg. Hver gang. Alt kommer med en pris. Det har mitt 64 år lange liv lært meg. Og så må en betale den. 

Til bursdagen min fikk jeg en diger sekk med asiatiske råvarer/mat fra døtrene mine, og sånne gaver liker jeg. I tillegg fikk jeg en bok fra kjæresten. Det likte jeg også. Etter å hatt lesetørke i tolv, tretten år, skal jeg altså nå lese noe annet enn tegneserier og ting fra en skjerm igjen. Boken er av Haruki Murakami, og heter Drapet på Kommandanten, og jeg hadde ønsket meg den. For tidligere var Murakami en av mine yndlingsforfattere.

Til nå har jeg lest noen og seksti sider i boka jeg fikk, og det føles fint. Jeg var redd jeg ikke ville fikse å konsentrere meg, men det gikk overraskende greit. Murakami har et lettfattelig språk, og jeg ble raskt grepet av historien.

I morgen skal jeg tømme plassen min på atelieret, sammen med døtrene mine. Fram til for et halvt år siden, drev jeg mest med å male bilder, men nå er det keramikk det går i. Så maleplassen må ryddes, slik at noen andre kan ta den i bruk, mens jeg framover holder meg på keramikkrommet. Ryddingen medfører litt mer jobb enn å putte noen småting i en remapose, for det samler seg opp en del i årenes løp, så jeg er glad døtrene stiller opp og hjelper til. 

Videre planer for påsken er familiemiddag hos kjæresten på langfredag, og middag hos svigermor  på lørdag. De andre dagene tar vi på sparket.

Rett før påske fikk jeg en godmelding. For første gang i min lange karriere som kunstner, sendte jeg inn en søknad til Årsutstillingen for kunsthåndtverk, og utrolig nok kom jeg gjennom første nåløyet. Over 1200 arbeider ble sendt inn til første juriering, mens noen og åtti kom til neste runde. For meg er det to store veggobjekt i leire som kom videre. 

Nå er det langt fra sikkert at jeg kommer meg forbi juryering nr to, men bare det å bli tatt i betraktning føles veldig godt, kjenner jeg. Så dette er litt stort for en gammel mann.

Det er påske. Yngste datteren min har tatt turen hjem. Hun arbeider som lærer/spesialpedagog for autistiske barn på en skole i Kristiansand, så det er ikke så ofte vi sees. Derfor er det veldig koselig at hun tar turen, slik som nå. Dagen i dag blir ganske rolig for oss, men det er helt greit. En trenger ikke alltid å gjøre så mye. I blant er den gode samtalen absolutt nok. Og nå krabbet hun akkurat ut av senga hører jeg, så da får jeg avslutte disse skribleriene og sosialisere litt.

Ha en fin påske.

Bjørn

Dagens link:

Ikke alt lar seg løse ved hjelp av cognac.

Så, hva skal jeg skrive om, denne søndagen i begynnelsen av april? Skal jeg velge noe om politikk, noe om mat, noe om Helsenorge eller noe om været?

Jeg tenker at du som leser dette, kanskje finner nok om alle de nevnte emnene andre steder, så kanskje jeg bare skal skrive noe om meg. Selv om jeg kanskje ikke er det mest interessante å lese om på denne kloden vår, så er det jo hovedsakelig det denne bloggen handler om. Meg. Meg og mitt liv. Mine tanker og følelser. Mine oppturer og nedturer og mitt syn på ting og tang. Som for eksempel verdier. I tillegg til at jeg liker å skrive litt om deg også, selv om jeg ikke vet hvem du er. Jeg regner likevel med at du ikke er så annerledes meg. Hadde du vært fryktelig annerledes meg, ville du nok valgt å lese noe helt annet enn dette her. Kanskje noe skrevet av disse som kaller seg influensene, men som i mitt hode ofte bare er unge mennesker med et stort oppmerksomhetsbehov, underlagt markedskreftene. For slik jeg tenker, ville nok mange av dem forsvunnet om de ikke genererte så latterlig, mye penger på reklame. Og det hadde kanskje ikke vært så synd.

Så, hva skjer i mitt liv? Vel, akkurat nå står det en unge utenfor her jeg bor og hyler ut sin frustrasjon. Unger er heldige sånn. De har få sperrer. Føler de noe, får du derfor vite om det. Hva jeg føler, og hva du føler, vet ikke de rundt oss like mye om. De vet litt, men mesteparten holder vi inni oss, sammen med løgnene. De store løgnene og de små. De hvite og de litt mørkere. Og livsløgnene. De løgnene vi trenger for å holde oss oppreist, verne om oss selv eller skåne andre.

I og med at jeg har denne bloggen, kan jeg si noe om saker jeg kanskje ikke hadde nevnt for noen, om bloggen ikke fantes. Og det synes jeg er bra. Samtidig føler jeg at det å skrive ned ting, hjelper meg til å sortere dem. Når jeg ikke skriver, surrer gjerne tankene bare rundt seg selv og menger seg med følelser, slik at det hele ender i en grøt jeg ikke klarer å se opp eller ned på.

Mye av tankene og følelsene mine nå for tiden, dreier seg rundt jobben min. Og jobben min er å være kunstner. Det har den vært mesteparten av livet mitt. Men nå vurderer jeg sterkt å avslutte den delen av livet, og pensjonere meg. Jeg føler jeg har gått litt tom, og mye av gleden ved det å skape noe er borte. Andre ting enn glede har kommet inn i arbeidsdagene mine, og lagt seg over skapertrangen som en skygge.

Nå vet jeg at jeg er inne i et depresjonslandskap for tiden, men slik jeg ser det er depresjonen og tankene om å slutte, samtidig koblet til reelle problemer jeg ikke klarer å gjøre noe med, og ingen andre heller ser ut til å klare å løse. Eller vil løse. Hva vet jeg. Folk har så mange agendaer, og så mange sannheter og tanker rundt saker og ting som styrer valgene deres. Ikke alt framstår som forståelig for meg, selv om jeg ikke kan påberope meg å være en enkel gutt fra landet av den grunn. Uansett, enkel eller ikke enkel, i og med at stemningsleiet mitt er koblet til noe reelt, er det noe reelt jeg må gjøre noe med. Noe konkret. Jeg kan ikke bare la det surre og gå, og håpe på at alt blir bra av seg selv eller ved hjelp av cognac.

Så, hva gjør jeg meg dette? Eller hva gjør du, når du møter problemer du ikke klarer å løse? Vel, det første du og jeg bør gjøre, er vel å se litt på følelser på den ene siden, og hva som er reelle problemer i livet på den andre. Jeg vet disse to tingene henger sammen som ei flette. Ei flette som til tider legger seg rundt halsen vår og truer med å strupe oss. Så jeg tror det er viktig å løse den opp litt, slik at vi lettere kan se hva som er hva. For et konkret og begrenset problem kan fort gi inntrykk av å eskalere og vokse seg utover sine bredder ved hjelp av sterke følelser, og derfor ende opp med å virke større enn det kanskje er. Og da har vi lurt oss selv litt, om vi handler utifra denne sammenflettede, digre mastodonten. Vi har vel alle møtt folk som gjør akkurat dette. De lar en liten fillesak vokse, og så går de av skaftet pga den. Noe som i blant kan være vanskelig å forstå for dem som er rundt.

Jeg tenker at slike sammenblandinger som går rett i taket, ofte i tillegg handler om noe annet enn den konkrete saken. Noe som minner om den. Ofte er følelsene som oppstår koblet til ting som kanskje har skjedd tidligere i livet. Jeg, for eksempel, kan reagere sterkt på noe pga av vold og frykt i barndommen, som du kanskje kanskje ikke ville reagert på i det hele tatt. Da kan det være vanskelig for deg å forstå hvorfor jeg hisser meg opp over noe, spesielt om det er deg jeg hisser meg opp over. 

Nå er ikke den konkrete saken jeg sliter med nå koblet til vold i barndommen, men jeg kjenner likevel at det er lett å la seg styre av følelser. Hvor disse følelsene mine kommer fra, er jeg ikke helt sikker på, men jeg jobber med saken og forsøker å forstå dem, og har i det minste erkjent for meg selv at de påvirkes av ting jeg har opplevd før. Spørsmålet nå blir hvor lenge jeg skal jobbe med dette. Om jeg har jobbet nok nå, og heller bør vende hele greia ryggen og gå videre, dvs inn i pensjonisttilværelsen. Det er jo ikke alt som lar seg løse. I blant må en bare se sin begrensning, og så velge ut ifra den kunnskapen.

Det er søndag. Ute skinner solen. Vi har hatt noen fine dager i Bergen i det siste, og selv om temperaturen som var oppe i atten grader nå har falt en del igjen, frister det med en tur ut i lyset. Jeg får se om jeg får lokket med meg kjæresten.

Ellers går det mot påske, og her hos oss må vi snart begynne å planlegge den. Middager skal bestemmes og mat handles inn. Og vi må finne ut av hvem av våre barn som skal kan stille på hva og når. Slik er det ved hver høytid. Det er alltid et puslespill som skal legges. Og med den konklusjonen, runder jeg av skribleriene for denne gang. Jeg vet ikke om verken du eller jeg ble noe klokere av det jeg fikk satt ord på, men vi får trøste oss med at vi kanskje ikke ble dummere i hvert fall. Og det er jo bra. For det verden trenger nå for tiden, er i hvert fall ikke enda flere idioter.

Bildene viser detaljer fra tre, store veggobjekter under arbeid. Og de har fått titlen Fuubutshushi ふうぶつし  (Poem about a particular season).

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: