Det går seg gjerne til, og snart blir det sommer.

Tirsdag 13.februar 2014. Dagen startet greit. Om en ser bort fra de vanlige alders- og helseutfordringene livet består av når du nærmer deg 70. Men så - plutselig - forsvant nettet: 

ALARM, ALARM - Fuck! 

Sånt liker vi veldig dårlig, når en sitter med morgenkaffen og leser siste nytt om krig, drap og faenskap på skjermen. Med ett risikerer jeg noen timer uten internett og tv, fram til dagens gjøremål krever en tur ut med bilen og flytting av fokus. Jeg observerte så vidt at det ble sprengt i nabolaget (boom, sa det visst), forsøker korttidshukommelsen min å fortelle meg nå. Men det er litt uklart. Litt som å ha sett noe i sidesynet uten å egentlig legge vekt på det, for så å begynne å tenke på det en stund senere: «Hva var de greiene der? Var det noe i det hele tatt?» 

Om noen kabler gikk til helvete kan dette komme til å ta tid.  Og nå kom det feilmelding fra Telia, med det sedvanlige «Vi beklager…», men ingen forklaring eller noe tidsestimat selvfølgelig. Det er det vanlige det.

For tiden er det mye krigsretorikk i media. En av de potensielle farene det advares mot, er at all internettkommunikasjon kan stoppe opp. Og det vil jo bli gøy, nå når fasttelefoner er long gone og radio og tv er koblet til nettet. Samtidig ser en for seg at strømforsyningen sannsynligvis vil stoppe opp. Det blir også gøy, om du ikke har vedovn, og i tillegg en elektrisk bil. Det siste har ikke jeg  - enda - her brennes det fremdeles bensin. I det hele tatt er det mye som vil stoppe opp. Mat- og medisintilgjengelighet, for eksempel. Der ligger det noen utfordringer en ikke er vant til å deale med. Sett opp i mot et slikt scenario, blir det å miste nettet en time eller to ikke så mye å skrike opp om. Men en setter jo ikke alltid det en opplever som utfordrende her og nå, opp mot det som kan bli verre en gang i framtiden. En er gjerne seg selv og øyeblikket nærmest. En har jo også lært at en må leve i nuet. Noe som ikke alltid er så lett, siden en har en ryggsekk full av arr, sorg, skam og tidligere opplevelser en sleper rundt på. Ikke alle tanker om framtiden byr nødvendigvis på fest og moro heller. Spesielt ikke om en har en angst- og depresjonslidelse som til tider gror friskt bak pannen. Og i tillegg en velutviklet fantasi. Da kan hverdagen fort bli preget av litt skygger. 

Men, det finnes jo også lyspunkt, heldigvis. Her i Bergen er snøen som falt de siste dagene på vei til å regne bort. Sånt liker vi. Og snart blir det vår. Med grønt på trærne og farger i blomsterkasser og bed rundt omkring. Og sol og varme. 

Det kommer jeg til å nyte. I hvert fall en stund. Til det blir for varmt. Og det gjør det gjerne i perioder. Så da blir det å klage litt på varmen. For sånn er det jo, det er alltid noe en kan klage på. 

I helgen var det fastelaven. Da bakte jeg boller. Glutenfrie. Det smakte godt. 

Jeg er avhengig av glutenfri mat. Får jeg i meg gluten blir jeg dårlig. VELDIG dårlig. Og det er ikke mye som skal til. Noen smuler kan være nok. Og da driter og spyr jeg heftig i noen timer med kramper i magen, og føler meg elendig i flere dager. Ikke mye moro de greiene der. Så jeg forsøker å være forsiktig. Noe som kan bli vanskelig ved en eventuell matrasjonering i framtiden. Det kommer nok ikke til finnes en «Fri for» hylle å ty til da. Jeg tror det er langt mellom de hyllene på Gazastripen nå. Eller i Ukraina. Og folk har vel cøliaki eller allergier der også. Er nok ikke mye gøy å oppleve for dem står i den utfordringen i tillegg til kuler og bomber. Egentlig blir det for voldsomt og vanskelig å ta inn over seg. Slik mye av det vi fores med nå blir. Det er jo samtidig ufattelig at noen er villige til å sitte på toppen og dra i tråder som får tusenvis tv folk til å dø, mens de selv sitter trygt i palassene sine. Fuck dem. Fuck hele bunten. 

Ja, ja. Nettet glimrer fremdeles med sitt fravær. Men nå får jeg komme meg i dusjen og rengjøre mitt aldrende legeme litt, før jeg tar turen bort til kjæresten og dagens forskjellige gjøremål. Så får jeg heller legge dette ut på nett senere i dag. Når det blir mulig. For har jeg først skrevet det, må det liksom ut. Sånn er det bare.

Jeg håper du har en fin dag, der du er. At gode opplevelser står i kø og at noen bryr seg om deg. Men har du en sur dag, så husk at det kommer alltid en dag i morgen. Forhåpentligvis med blanke ark og fargestifter til. Fram til da får du gjøre det beste ut av det. Det går seg gjerne til, og snart blir det sommer.

Bjørn.

Dagens link:

Livet er fullt av glatte rundkjøringer.

Det er søndag. Og jeg våknet litt tidligere enn jeg følte for, men sånn er det i blant. Det er ikke alt en kan kontrollere her i livet, selv om en ofte tror en har kontroll. Det at en opplever kontroll, skyldes kanskje at ting går sånn nogenlunde den veien en ønsker, men så - BANG - skjer det noe. I går kveld var jeg ute og kjørte. Det småregnet og jeg kjørte pent og kontrollert som jeg pleier, men så - i en rundkjøring - hadde jeg null styring på bilen. Plutselig var det speilglatt. Regnet hadde frosset til is. Heldigvis kjørte jeg sakte, så det gikk bra. Men kontroll hadde jeg ikke, i stedet hadde jeg flaks. Og det er jo egentlig noe helt annet.

I dag skal jeg ha kjæresten på middag. Det at jeg har en kjæreste som jeg kan be på middag skyldes nok også litt flaks. Men det blir ikke noe veldig spennende jeg serverer. Kun Saritas Mango curry. Kjapt og gæli, med andre ord. Men det er ganske godt, og det er jo hovedsaken. Eller i hvert fall viktig. 

Det at jeg skal ha madammen på middag, fikk meg til å gå over kåken litt i går. Dvs min nye venn støvsugerroboten tok seg av gulvene, men støvtørkingen måtte jeg ta selv. Og badet. Så nå er det ganske rent og ryddig her. Noe som er deilig. Det gir meg en illusjon av at jeg fremdeles har kontroll på noen områder i livet. Og illusjoner liker vi jo, de fleste av oss. Bare tenk etter, så oppdager du nok opptil flere som du gjerne vil beholde.

I verden er det krig. Det plager meg. Folk dør og folk skades for livet. Egentlig for ingenting annet enn makt, penger og religion. Og så hates det. Inderlig. Og det er ikke nok å hate de som sitter med makten og gir ordrer, en må hate hele befolkninger. Barn og kvinner og gamle. Mennesker som ikke har noe som helst ansvar for det som skjer. Alle puttes i samme sekken. Det synes jeg er litt vanskelig å forstå. Og akseptere. Og jeg føler jeg må trå forsiktig, så jeg ikke støter noen fra meg i møte med virkeligheten når den blir et tema. Enten det er de som hater eller de som hates som opplever at jeg krenker dem. Eller at jeg nører opp om noe fra en gryte jeg ikke visste jeg rørte i. Det er fort å trå feil. Det er bare å lese kommentarfeltene på Facebook. 

En skal ikke gå lenger tilbake enn til det folk mente om koronavaksine for å finne eksempler på at det skal lite til for å trigge sterke følelser. Det var korte lunter den gangen. Og det er korte lunter i dag. Jeg har ingen illusjoner om at akkurat det vil forandre seg med det første. Folk hater som aldri før. De hater sine egne politikere og folk som ikke tar stilling, de hater muslimer og muslimer hater Vesten og russere hater homoseksuelle og menn hater kvinner og dreper sine ekser. Det er liksom ikke måte på. En kan hate omtrent alt mulig. Selv hater jeg høyrepolitikk. Mens andre vil hate meg for at jeg hater det. Eller i hvert fall påstå at jeg ikke har skjønt noe. De som mener at de har skjønt noe og likevel stemmer på høyrepolitikk, er i mitt hode mer opptatt av å mele sin egen kake, enn hvordan naboen har det. Naboen som kanskje til og med går på NAV. Folk som har blitt avhengige av NAV er lette å hate. For de er late. Og burde vært skutt.

Før helgen var jeg innom den gamle arbeidsplassen min, Galleri VOX. Og det var kjekt. Ikke mye krangling. I hvert fall ikke der og da. Kanskje det burde vært kunstnere som hadde makt til å bestemme om noen skal dø, og ikke politikere. Men på den annen side så korrumperer jo makt, sies det, og det finnes sikkert mange skrudde kunstnere også. Bare se på Hitler, han ville gjerne være kunstner. Alle er jo ikke A4. På den annen side så er det ikke sikkert at A4 er det verden trenger mer av. Eller kunsten. Ikke vet jeg, jeg er jo verken politiker eller kunstner eller filosof. Nå er jeg kun en pensjonert kunstner med rynker. Noe må en jo være. Noe som kan forklares med en merkelapp. En slags forklaring. En tydelig ramme. Hvordan skulle det ellers gå? Bare tenk på alle båsene som ville stått tomme om vi ikke plasserte noen der. Hva skulle vi brukt dem til?

Nå har klokken blitt ti denne søndags formiddagen. Kaffekoppen min er tom, og jeg tenker jeg skal titte på siste episode av Hver gang vi møtes, som jeg ikke fikk sett i går, fordi jeg var ute og kjørte i glatte rundkjøringer. Verden er full av glatte rundkjøringer, hvor folk nekter å bruke blinklys. Akkurat nå, klokken ti denne søndagen, føles livet ikke så verst å leve likevel. Jeg håper at det føles slik for deg også.

Det er lite nytt billedmateriale hos meg for tiden, så de bildene jeg legger ut i dag er av tidligere arbeider.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: