God jul til deg. Og alle de andre.

Det går mot slutten av året. Noe som føles litt merkelig, spør du meg, for det føles som om løvet falt i går. Det vil si at tiden har gått fort. Noe som ikke burde overraske, siden den gjerne går kjappere og kjappere jo eldre jeg blir, opplever jeg. 

I dag hadde jeg planlagt en kopp kaffe hos en kamerat, men det har jeg avlyst. Det er meldt potensielt mye snø og dårlige kjøreforhold i Bergen utover dagen, og både der han bor og der jeg bor er det bakker som kan by på problemer om det blir glatt. Nå kunne jeg selvfølgelig ha ventet litt og sett ting an, men jeg hater å vente, så jeg har avlyst. Jeg takler beslutninger best når de allerede er tatt og jeg slipper å veie for eller i mot.

Da jeg var yngre brydde jeg meg ikke så mye om kjøreforholdene. Det går nok bra, var visen den gang. Og så heiv jeg meg i bilen og lot det stå til. Stort sett gikk det bra. I blant har jeg lurt jeg litt på om det ligger et lite snev av ADHD i meg et sted. Eller lå. I dag er det meste brent ut, tror jeg, eller det har blitt skjøvet i bakgrunnen av irritasjonen over en voksende prostata, slapp urinstråle og nattlige besøk på do. Uansett grunn, har forsiktighet blitt min nye plattform, der manglende konsekvenstenkning tidligere rådet grunnen. Hva som kan gå galt dirigerer nå for tiden valgene mine mer enn hva som kan bli bra. Så i dag blir det innedag. 

Innedager kan i blant oppleves som litt stille. Og til tider meningsløse. Mens andre ganger oppleves det godt. For jeg har ofte evnen til å trives i eget selskap. Bare ikke alltid. Og når jeg ikke trives, trives jeg i blant veldig dårlig, og synker ned i tankespiraler som handler om valg jeg skulle ønske jeg ikke hadde tatt gjennom livet, alternativt valg andre har tatt som påvirket meg. For sånne ting har en jo opplevd gjennom et langt liv. Det blir noen arr på sjela etter hvert. Og mye skam som ligger og gjærer. Minnene om sånne ting aktiverer følelser jeg har vondt for å romme. Da forsøker jeg gjerne å rømme fra dem og tenke på noe annet, men det funker ikke alltid. Tanker stiller ikke alltid på lag.

I dag føles det som om dagen skal blir bra, selv om det ble forandring i planene, og selv om det antagelig ikke blir en tur bort til kjæresten heller. Men det en vet er ofte lettere å forholde seg til enn det en lurer på, ikke har kontroll over og ikke vet hvordan en kommer ut av. Litt som med økonomi. Uforutsette utgifter som gjerne kommer på mest mulig dårlig tidspunkt er vel noe de fleste av oss misliker. Men automatiske trekk av faste regninger i nettbanken byr på mindre problemer. Så livet er i hvert fall for meg best når det er litt forutsigbart. Noe rutiner hjelper meg til å oppnå. Jeg vet at mange ser på rutiner som kjedelig mens de ser på adrenalin som en gud, men dem om det. Jeg tenker at juleribba og pinnekjøttet smaker bra selv om du vet at det er ribbe og pinnekjøtt du skal spise i år igjen.

Etter jul kommer nyttår, og et helt ulevd år ligger framfor oss. Et år vi må fylle med noe. Hva som kommer til å skje i 2024 vet jeg ikke enda. I hvert fall ikke alt. Jeg håper at jeg klarer å bli flinkere til å holde kontakt med folk og ikke murer meg for mye inne. I løpet av høsten som gikk, fant jeg mye glede i å holde et par keramikkurs ved Hieronimus, her i Bergen. Det ga mersmak. Derfor håper jeg det kan bli noe tilsvarende på vårparten i -24 også. Enten et keramikkurs eller et malekurs. Jeg er som poteten, kan brukes til mange ting. 

Det er kjekt å ha noe å drive på med som pensjonist. Å gjøre noe får en til å glemme seg selv litt. Glemme å kjenne etter alt mulig rart eller bekymre seg for noe en ikke har kontroll over. Enten det er knyttet til fortid eller framtid. Det vil si glemme seg selv og egen navle et lite øyeblikk. Om en først skal glemme noe, så er ikke det det verste en kan plukke fra den lista. For glemme gjør en jo. Nå i julestria glemmer folk at stearinlys kan tenne på andre ting, og så brenner huset deres ned. Om de da har glemt å betale husforsikringen i tillegg, er en litt ille ute. Om en glemmer en boks is på benken så isen smelter, får det mindre konsekvenser. Selv om også det kan være irriterende. For noen nærmest katastrofalt, selv om ordet katastrofe passer best knyttet til krig og faenskap som skaper rammen for julen og mennesker andre steder dette året. Vi har alle forskjellige perspektiv i livet. Og vi glemmer i blant det som passer best å glemme akkurat der og da. Også er det jo dette med demensspøkelset. Det er vel noe alle som blir eldre føler smyger seg rundt et sted i skyggene. Og det pirker deg litt nakken og sier tittei, her er jeg, de gangene du ikke husker et navn du husket tidligere, eller ting i den leia.

Jeg håper du får en fin jul der du er. En kveld eller et par dager der du føler freden senker seg litt sammen med skuldrene, og du kjenner at livet ikke er så verst tross alt. Jeg vet noen sitter alene, men jeg vet også at noen gjør det fordi de har valgt den løsningen, og føler det er greit. Andre opplever det som trist. Men jeg håper de også kommer greit igjennom det. At de klarer å romme alt av følelser og klarer å gjøre det litt koselig for seg selv. For egen del skal jeg feire julaften sammen med kjæresten og svigers. Da blir det pinnekjøtt. Førstedag blir også hos svigers, med klippfisk. Mens andre dag blir det kjæresten og jeg som serverer østlandsribbe for barn og barnebarn. Dvs de av dem som er i Bergen. Vi har begge barn som jobber og bor i Kristiansand, som feirer jula der i år. 

Utover de nevnte planene tar vi det litt på sparket i resten av romjula. Kanskje jeg får tatt den kaffen sammen med kameraten som det ikke ble noe av i dag, kanskje blir det noe helt annet. Den som lever får se, som en sier.

Ha en fin dag.

Og god jul og et godt nytt år til deg fra meg.

Det øverste bildet er tatt av fjorårets juletre hos kjæresten, nummer to viser en skulptur jeg ga tittelen "Arr", nummer tre er et foto av min transseksuelle "leieboer" et år jeg pyntet hen til jul, og det siste bildet viser et selvportrett jeg ga tittelen "Regresjon".

Dagens link: 

Tre gamle menn drikker kaffe.

For ukes tid siden sendte jeg en melding til en kollega jeg ikke hadde sett på Facebook på en stund. Er jo greit å høre etter i blant, om en fornemmer at noe har forandret seg, i tilfelle det er noen som ikke har det så greit. Men her var ting helt i orden. Vedkommende var bare gått lei av fjesboka. Og det kan en jo forstå. Men denne lille etterlysningen min resulterte i at vedkommende spurte om vi skulle møtes til en kopp kaffe i byen en dag. Og nå gjør ikke jeg så mye av den slags. Det stopper gjerne opp med slike planer fordi jeg er plaget med angst. Og det ble ikke bedre etter at pandemien kom til landet, det spøkelset henger også over meg, siden lungene mine ikke ville tålt en runde med korona så godt. Men denne gangen takket jeg likevel ja. Og det er jeg glad for at jeg gjorde. For i tillegg til oss to, hadde vedkommende også invitert en tredje kunstnerkollega.

Tre gamle menn fant seg hver sin kaffekopp og satte seg ved et bord på et bakeri i Bergen by. For jo, vi har blitt eldre. Ikke til å komme bort i fra det. Og det har gått noen år siden sist gang vi så hverandre. Men praten gikk lett mellom de gamle mennene, tiden fløy fort og vi ble enige om å gjenta det. På vei ut møtte vi på en tredje kollega, som da hun fikk høre om planene våre gjerne ville være med på kaffetreff hun også. Så dette tyder bra.  Det har jo vært minimalt med sosiale treffpunkt etter at jeg ble pensjonist, og det at pandemien dessverre ramlet nedover oss samtidig. Så nå kjenner jeg meg litt oppløftet, men det er jo ikke den verste følelsen en kan kjenne på. Og alt bare pga en liten melding på messenger. Jeg tror jeg må bli flinkere til selv å ta kontakt med folk. Det skal jo mye til at de plutselig står og ringer på døra mi. Så om du har det litt på samme måten, og til tider kanskje føler deg litt alene, så er dette et tips: gi et ord til noen og se hva som skjer. Kanskje skjer det ingenting, men kanskje kan det lede til noe bra også.

I Bergen er det kaldt for tiden, selv om det er litt mildere i dag enn i går. Men jeg har kjøpt meg ny vinterjakke og er veldig fornøyd med det. Mens inne har jeg det varmere i år enn i fjor. Jeg sparte kanskje noen kroner på å sitte og fryse i fjor vinder, men det var ikke spesielt trivelig. Så i år står ovnen på 21 grader i stedet for 17-18 og jeg har nok av lamper på om kvelden til å gjøre det litt trivelig rundt meg. I fjor var det også slik at når strømmen var på det dyreste, ville jeg ikke bruke komfyren, så da ble det kald mat de dagene. Men i år driter jeg i strømmen og lager meg det jeg har lyst på. Litt ansvar for egen trivsel og helse må en jo ta, hvis ikke kan dagene fort bli tunge og mørke. Noe mange nok opplever for tiden, om en skal tro det som står i avisen om fattigdom og matkøer. Eller andre ting folk sliter med. Mange er ensomme og sitter med sine egne tanker uten å ha noen å dele dem med. Da kan tanker og følelser fort vokse en over hodet. Selv klarer jeg meg jo egentlig bra selv om jeg ikke tar helt av med strømsparingen lenger, og jeg har både barn og en kjærest jeg kan prate med om det er noe som tynger meg. I tillegg har jeg en annen kunstnerkollega enn de nevnte, som jeg treffer over en kaffekopp ukentlig. Så egentlig er jeg vel blant de heldige. Jeg har utfordringer jeg som alle andre, men jeg har funnet en måte å leve på som passer for meg og som gjør at jeg takler det relativt greit nå. Løsningen er vel å leve livet etter de forutsetningene en har, og ikke etter de en skulle ønske at en hadde, eller føler at andre forventer av en. 

Keramikkurset jeg har holdt i det siste er nå over. Kun en glasurbrenning igjen, så får deltagerne komme og hente arbeidene sine og sole seg i hva de har fått til i løpet av disse ukene. For sole seg har de grunn til. Bilder kommer her eller/og på Facebook senere.

Dette med å holde keramikkurs har også vært et løft for meg. Selv om det faglige påfyllet ikke har vært i fokus for min del, siden jeg ikke har arbeidet med mine egne ting, har det mellommenneskelige vært som en vitamininnsprøytning for min mentale trivsel. 

Nå er vitaminer noe jeg har hatt et underskudd av i forhold til fysikken også, jfr legen min, men nå har jeg spist frukt og grønt hver dag i noen måneder, så det hjelper på den fysiske biten også. Jeg har fått mer energi. Og jeg føler angstnivået har sunket litt. Så der er enda et tips til deg som måtte kjenne på at ting er litt tunge fra tid til annen: fokuser litt på HVA du spiser, ikke kun AT du spiser. For mitt vedkommende har det ikke ledet til at sjokolade eller chips har blitt bannlyst, frukt og grønt har i stedet kommet i tillegg. Og det funker bra så langt.

Og da har jeg vel skrevet nok for denne gang.

Er du i Bergen og er på jakt etter julegaver, så stikk innom Galleri VOX sitt nye galleri i gågaten. Kanskje kan du finne noe der som ikke alle andre har.

Bildene i dag viser fullmåne over Bergen tatt i går, og fra arbeidet med en skulptur jeg laget for noen år siden. Det er mye vold en kan lese om på nyhetene i dag. Selv opplevde jeg min del av det i barndommen. Så skulpturen fikk tittelen "Argument".

Ha en fortsatt fin dag.

Bjørn

Dagens link, "Hjernen er alene":

Livet er ikke så verst, innimellom.

Det er søndag, og jeg har som vanlig startet dagen med en kopp kaffe og gjennomgang av aviser via dataskjermen. Dvs de nyhetene som ikke er merket med et + og stengt for alle som ikke vil betale. Og dem er det jo mange av. Spesielt «nyheter» som omhandler helse, underliv, seksualitet eller noe som skal minne om å være morsomt. Blant de nyhetene som er åpne for alle å lese, er det mye som handler om krig for tiden. Og jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg velger å lese om krig, alternativt se videoer fra dem, så tidlig på dagen. Det er jo vondt å se på, selv om jeg velger bort det verste. Å være litt oppdatert rundt det som skjer i verden tror jeg er greit, men hvor mange lik av voksne og barn pakket inn i hvite laken trenger jeg egentlig å se for å forstå at ting er ille og at noe bør gjøres?

Nå har jeg uansett gjort meg ferdig med nyhetene for nå, og har begynt å skrive dette. Nærmest som en motreaksjon, for å snevre inn virkeligheten litt. En trenger det i blant. Og noe skal en jo gjøre. I går gjorde jeg rent i leiligheten og fikk gjort unna noen klesvasker. Jeg fikk impregnert en allværsjakke som aldri helt holdt det reklamen sa den tålte av regn og jeg fikk skiftet sengetøy. Det gjør godt å få unna litt oppgaver i blant, selv om jeg nesten får dårlig samvittighet over å føle på ting som er bra når folk andre steder i verden lever under forferdelige forhold og kan bli skutt eller sprengt i fillebiter hvert øyeblikk. Men sånn er vi heldigvis innstilt, at vi klarer å sjalte ut det verste innimellom, så det blir rom for litt positive ting også. Så får vi heller deale med den lille dårlige samvittigheten en kan føle på fordi en har det relativt bra mens andre lider. Selv om jeg føler at akkurat dette siste utsagnet framsto som en smule kynisk. 

Kynisme eller overlevelsesstrategi, virkeligheten er som den er selv om den til tider er subjektiv, og en trenger kanskje å avlede litt tanker og følelser i blant. 

I dag blir det ingen rengjøring av kåken. I stedet skal jeg lage middag til kjæresten og meg selv. Litt enkelt denne gangen. Saritas mango curry på glass, tilsatt kylling. Jeg fortrekker å lage ting fra bunnen av, men innimellom er det greit å ty til noe som er enkelt å få til og går kjapt. Og denne retten er faktisk ganske god til å være ferdigmat, sammen med ris, litt mango chutney og en enkel tomatsalat med rødløk og fetaost. I tillegg har jeg satt på mer varme i huset. Til vanlig ligger temperaturen på 20 grader nå for tiden, men i dag har jeg satt termostaten på 22. Litt stas må en gjøre på folk en får til middag. Selv om det blir litt ferdigmat, så trenger en ikke å la folk fryse samtidig.

Forrige vinter var det andre tilstander her. Da sparte jeg mye mer på strømmen, og temperaturen inne lå på 17 -18 grader, og jeg hadde få lyskilder på. Det var lite koselig. Så i år har jeg bestemt meg for at denne vinteren vil jeg ikke fryse eller sitte i halvmørke, selv om strømmen er dyr. 

Nå vil noen kanskje si at 20 grader inne er synonymt med å fryse, men med litt ull innerst mot kroppen går det fint, føler jeg. En må jo ikke nødvendigvis gå rundt barbeint kun iført T-skjorte hele året. 

Det går mot jul. Noe mange gleder seg til, mens andre gruer seg til. Selv er jeg sånn midt på treet, og gjør ikke så mye ut av det lenger. Kjæresten, derimot, har fått opp lyslenke på verandaen allerede. Og fryder seg over lyset som skinner inn i stuen hennes. Og det er jo kjekt. Jeg leste et utsagn fra en psykolog som hevdet at å starte julen tidlig, for enkelte vil gi en lykkefølelse og kan motvirke vinterdepresjon. Mens for andre blir det et irritasjonsmoment. Noen føler seg jo ikke helt vel om de ikke har noe å irritere seg over. Helst noe som naboen gjør. Noe annerledes enn det de selv villa valgt. Selv kan jeg i blant irritere meg litt når butikkene starter julen for tidlig, men det er en irritasjon som mye er trigget av andres utsagn, har jeg begynt å forstå. Det er veldig lett å hive seg på irritasjon andre føler. La seg rive litt med. Som når en er ute i trafikken og noen ikke bruker blinklyset i en rundkjøring, så en blir nødt til vente 3 unødvendige sekunder før en trygt kan kjøre videre. Det har jeg forstått mange irriterer seg over. Så det gjør jeg også. Det handler tross alt om tre sekunder jeg aldri får igjen.

Og apropos kjøre videre, så får jeg vel avslutte dette og skifte gir nå. Jeg skal tross alt ha en middagsgjest i dag, og ting gjør seg ikke selv.

Det ble kanskje ikke et veldig spennende blogginnlegg dette, men det var heller ikke intensjonen. Jeg bare liker å sette meg ned å skrive litt om smått og stort i blant. Livet i seg selv er jo heller ikke så veldig spennende hele tiden. Det meste handler om rutiner, plikter og unnvikelser, med små øyer av velvære eller forventning. For meg er skrivingen min en sånn liten øy.

Må du ha en fin dag der du er, alene eller sammen med noen. 

I mangel av ny keramikk eller ferske matbilder, ble det bilder av meg selv tatt opp igjennom årene som ledsager ordene denne gangen. Ingenting er som det var, så en får leve med det som er.

Bjørn

Dagens link:  

Keramikk, krig, og det å komme sammen med noen.

Det er torsdag. For mange antagelig en torsdag som følger andre torsdager med tanke på innhold, og sånn er det for meg også. I kveld holder jeg keramikkurs, som jeg har gjort torsdager og mandager i noen uker nå. Men, i kveld er det siste kvelden. Og det er på et vis trist. Nå gjenstår det bare litt brenninger og glasering av tingene deltagerne har laget, men det får vi ta etter hvert.

Det har vært kjekt å holde keramikkurs denne høsten. To runder ble det. Tidligere har jeg holdt ett keramikkurs og ett malerkurs, for Hieronimus i Bergen. Hvordan det blir framover, får vi se på, men det har kommet ønske om både et malekurs og et keramikkurs til. Så kanskje jeg trår til igjen utpå nyåret.

Da jeg pensjonerte meg ved starten av koronapandemien, hadde jeg ikke trodd at jeg igjen ville få bruk for de kunnskapene jeg har akkumulert som kunstner gjennom mange år. Men sånn ble det altså, noen ville jeg skulle trå til. Noen så at jeg kunne tilby noe. Noen hadde bruk for meg. Og kjekt var det. Ikke minst fordi jeg også får oppleve gode sosiale møter samtidig. Og sånt trenger man jo, selv om en begynner å bli gammel og sær, og liker seg godt hjemme.

Nå er det slik, at selv om dette med kurs tar sin plass i mitt liv og bevissthet, så skjer det større ting ute i verden. Og de tingene er det vanskeligere å fremme en mening om. I hvert fall offentlig. Ikke minst gjelder dette krigen mellom Israel og Hamas. Det føles som om uansett hva en måtte komme med, så vil det bli oppfattet som negativt av noen. Kritiserer en Israel for det de gjør på Gazastripen, så blir en fort stemplet som jødehater. Og om en sier at en forstår frustrasjonen folkene i Gasa har kjent på i årevis, holder en med terrorister eller fremmer terrorisme. Men i mitt hode er det ikke helt sånn. I mitt hode handler ikke krigen om Jøder eller Palestinere/muslimer. Like lite som at krigen mellom Russland og Ukraina handler om kristendom. Alt er bare jævelskap av folk som sitter på toppen og har makt, mens folket blir kanonføde. Unge menn må kle seg i uniform om de vil eller ikke og gå ut for å drepe eller bli drept. Hvis ikke blir de straffet. Verden er vanskelig å forholde seg til for tiden, syners jeg. Jeg synes krig er vondt, selv om jeg kun opplever den gjennom tv og nyheter, og jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ikke fremmer mitt syn tydeligere, og om jeg forsøker å skjerme meg for noen av de sterkeste inntrykkene.

Her hjemme i vårt langstrakte er det ikke krig. Ikke enda. Men alt er jo ikke rosenrødt av den grunn.  Her har vi mat- og strømpriser, vi har renteøkninger og manglende vilje hos staten til å betale medisiner til de som er dødssyke med sjeldne sykdommer og sørge for menneskeverdige forhold innen eldreomsorgen. Og de rikeste lider så forferdelig at de må emigrere til Sveits. Mens politikerne spekulerer i aksjer, sørger for sine venner, framstiller seg selv som ofre når de blir konfrontert med det og fortsetter med å ta fra de fattige og gi til de rike. Som en forkvaklet Robin Hood som i stedet for å gjøre godt, utnytter systemet.  I det hele tatt er det mye dritt og kaos på alle kanter for tiden, spør du meg. Men det er det ikke så mange som gjør. Og det er det vel like greit at de ikke gjør, for jeg sitter ikke på svarene.

Uansett, i dette sammensuriet av krig, politikere, helsevesen som kneler og folk med mye penger som vil ha enda mer og gir oss syk og sjøldaua laks til middag, er det altså godt med slike møter et lite keramikkurs kan tilby. Et sted hvor en føler folk møtes på likefot, og virkeligheten blir liten nok til å håndteres. Det er noe med det å ta noe mellom hendene og så skape noe nytt, uten at det samtidig ender opp som en konkurranse. Enten det er på et lerret eller noe som skal brennes i en ovn. Det lar oss beherske noe. Utvikle oss. Gi oss selv verdi, en liten stille øy i en hverdag hvor det ellers for mange er vanskelig å få ting til å gå rundt, med barn, fritidssysler, jobb, huslån og ektefeller. Eller en alenetilværelse. En kan fort bli litt ensom om en bor alene, og i 2022 var det 19,1 prosent av Norges befolkning som hadde det slik. Det er ganske mange det. Det er 1 027 900 mennesker, for å være nøyaktig. 1 027 900 mennesker som skal takle hverdagen og alt som skjer stort sett på egenhand. 1 027 900 mennesker som skal klare strømregningen alene. 1 027 900 mennesker som skal klare alle de andre utgiftene i hverdagen helt alene. Samtidig er det en god slump av disse igjen som står opp om morgenen og ikke helt vet hva de skal bruke denne dagen til. Det kan være eldre, fysisk og psykisk syke, folk som har kommet hit fra et annet land, trygdede eller folk som har falt utenfor alt, sliter med rus eller annet. Folk uten familie eller nære venner. Da kan et lite keramikkurs være kjekt å kunne se fram til. Eller noe annet. Noe tilsvarende. Hvor en ikke trenger å tenke på dagens andre oppgaver og en kan snakke lett om alt og ingenting, lette sitt eget hjerte, eller være der for noen som trenger å lette sitt. 

Ja, ja, det var det. Noe mer enn dette skal jeg ikke skrive i dag. Det kan fort bli for mye å lese i disse dager hvor tiktok frarøver oss alt som minner om tålmodighet. Joda, jeg kjenner på det selv. Det skal ikke mye til før telefonen kommer fram her hos meg, om det blir et litt kjedelig øyeblikk i tv-tittingen. Sånn har det blitt, som vi gamlinger bruker å si, fordi alt ikke lenger er som da vi var unge. Som om alt var bedre før. Men sånn har det blitt, med oss gamle, vi er mye flinkere til å se tilbake gjennom et slør av glemsel og utvelgelser, enn å se framover.

Ha en fin dag.

Bildene viser arbeider gjort av deltagerne av keramikkurset.

Dagens link:

Joda, det finnes ting en kan irritere seg over.

I dag forsvant tv og internett her jeg bor. Det var et varslet brudd, som fortalte at mellom 8 og 16 kan jeg mangle tilgang, grunnet arbeid på linjen. Om det å vite det på forhånd hindrer stresset jeg opplever ved det her og nå, skal stå usagt. Men jeg hater brudd på rutinene mine. Det positive er at jeg fikk vasket opp og ryddet på plass tørre klær etter siste klesvask, men heller ikke tilfredsheten knyttet til det, demper rastløsheten. Så derfor har jeg nå satt meg ned for å skrive dette. Da har jeg i hvert fall noe å konsentrere meg om en liten stund. 

I dag skal deler av min lille flokk ha fellesmiddag. Dvs kjæresten og hennes to barn pluss meg. Datteren til Beate er hjemme i helgen og har bestilt Mac & cheese, så da får jeg lage det. Til vanlig bor og jobber hun Kristiansand. På søndag skal vi ha fellesmiddag med min eldste datter, kjærest og barn, de hadde ikke anledning i dag, mens datteren til Beate ikke kunne på søndag. Det blir et puslespill å få ting til i blant. På søndag blir menyen kjøttkaker. Kjøttkaker er mat unger kan like. 

Det har blitt færre fellesmiddager etter at pandemien la seg som ei klam hånd over landet. Men det er kjekt når vi får det til. Selv om alderen min og noen helseutfordringer gjør at det koster litt mer å dra det i gang nå. Snart blir det vel ungene som må ta over, og jeg som får komme til dekket bord. Men foreløpig blir det nok jeg som ender opp som kokk, har jeg forstått.

Mandag startet jeg opp som lærer på et nytt keramikkurs. Det er kurs nr to denne høsten. Og det har vært og er veldig kjekt for meg, selv om helsen gir noen utfordringer der også. Det er godt å komme seg ut og treffe litt nye folk. De store inntrykkene står jo ellers ikke i kø her på berget for tiden. Det blir mye rutiner. Om en da ikke regner med dager hvor nettet ligger nede. 

En del av tiden i min pensjonisttilværelse går med til å følge med på nyhetene. Det er jo krig både her og der, og det ser ikke ut til at det stopper med det første. I tillegg kommer det nå varsler om at snart blir strømmen dyrere igjen. Matprisene er heller ikke mye å skryte av. Men jeg klarer meg ganske greit. Jeg liker bare å klage litt når jeg har anledning. Enten det er myntet på politikere eller folk som ikke bruker blinklys. Det skal ikke så mye til før jeg plutselig får mye å si om slike ting. Noe som kjapt medfører et litt oppgitt uttrykk i ansiktet til kjæresten min. Det er jo den samme regla som går hele tiden, så jeg har forståelse for det. Om forståelsen medfører et selvfølgelig opphold fra min side? Neppe. Skravla bare fortsetter. Og spesielt Erna og Finnes har blitt gitt tydelige karakteristikker i det siste. Jeg blir både oppgitt og irritert over maktpersoner som blir tatt med buksa nede, for så i etterkant å klore seg fast til fordeler og posisjonen sin med nebb og klør, mens de hele tiden forsøker å fargelegge det de har gjort på nytt og på nytt til det ikke finnes en eneste ren farge igjen. Det eneste de etterlater seg er grums.

Det er ikke alt jeg orker å ta inn over meg av det nyhetene og sosiale medier serverer for tiden. Ikke har jeg valgt å se så mange videoer av Hamas sin massakrering av ungdom på festival, og ikke har jeg orket å ta inn alle detaljer rundt Israels behandling av sivile på Gazastripen. Det er bare helt forferdelig det som skjer der nå. Så jeg forsøker å skjerme meg i hvert fall litt. For jeg har en tendens til å gå veldig inn i slike ting, og det får meg til å føle meg dårlig. I utganspunktet føler jeg meg dårlig nok over tilstandene her i gamlelandet, så jeg trenger jo ikke nødvendigvis å fylle opp med alt som skjer i resten av verden. I hvert fall ikke hele tiden. Det kan fort bli for fullt.

Nå ser jeg at internett er kommet tilbake - halleluja - så da tror jeg det er like greit å avslutte disse skribleriene for nå og legge det ut på nett.

Ha en finest mulig dag, hva enn du fyller den med. Enten du er frisk, syk, fattig, eller i hvert fall klarer deg sånn nogenlunde.

Bjørn

Bildene av keramikk dukket opp i en mappe på datamaskinen en dag. Tingene ble vel laget for rundt 40 år siden og er kanskje ikke det beste jeg har laget, men det er gøy å mimre litt. Bildet av statslederne tok jeg fra nettet. Var litt morsomt :)

Dagens link: