Noen ganger er det klokt å fokusere litt på de gode tingene.

Så var det søndag, og jeg har tid til å skrive litt på Vannlandet. Det har blitt mindre hakking på tastaturet her inne etter hvert. For noen år siden kunne det i perioder skje nærmest daglig. Nå er det mest i ferier det blir mer enn en gang i uka. Hva det skyldes er ikke godt å si. Fremdeles får jeg noe ut av det å skrive, men kanskje det har kommet ting til i livet som likevel gir mer. Uten at jeg kan si akkurat hva det er.

Åkkesom, i dag skriver jeg. Og jeg kunne ganske sikkert si noe om valgkampen som foregår, bompenger og panikken som så ut til bre seg blant regjeringspartiene, men det får vel de fleste med seg uansett hva jeg skriver eller ikke skriver. Selv synes jeg det hele grenser til det latterlige. Alt ser jo ut til handle om å holde på taburettene, og for å klare det svelges det kameler til og med raskere enn de skifter ut justisministere. Og hva skjedde egentlig med madammen til Wara? Der har det blitt stille. Men det foregår vel ting i kulissene som vi vanlig dødelige ikke får innsikt i. 

Ellers er det visst sparing av penger som står på tapetet blant de ferme damene, hvis vi ser bort fra bompengestriden da. Der handler det om å gi almisser. Slik det har fungert i de siste årene, har regjeringen spart mye på å fjerne goder de svakeste i samfunnet hadde. Men jeg leste et sted, at det hvitsnippene klarer å svindle til seg, er langt mer enn utgiftene til uføre og pensjonister. Og det forundrer meg ikke i dele tatt. Likevel er det de som har mest som får mer og mer. Forstå det den som stemmer på høyresiden. Selv forstår jeg det ikke. 

Nok om politikk. De fleste av oss har vel nok å gjøre med å få hverdagen til å gå rundt. Enten en sliter her helseproblemer, eller er der i livet hvor unger krever sitt, og det skorter på både tid og penger. Heldigvis kommer de fleste gjennom både det ene og det andre,  og lander før eller siden på beina igjen. 

Inne på fjesboka leste jeg et innlegg i går. Det var ei, i mine øyne ung dame, som etterlyste noen å tilbringe tid sammen med. Hun er aleneboer, og inne i en tung depresjon. Så hun spurte om noen ville komme på besøk, kanskje bare for å spise et måltid sammen med henne. Og det synes jeg var tøft gjort. De fleste holder jo slike utfordringer som den nevnte damen sliter med godt skjult for omverden. 

Selv vet jeg hvor tungt det kan oppleves å stå i en depresjon, og hvor alene du føler deg mens det står på. Depresjoner har fulgt meg gjennom årene siden jeg var liten. Jeg vet også hvordan jeg har forsøkt å skjule det for andre. Kanskje ikke i de senere år, men helt klart tidligere. Det følger gjerne en skam med det å være deprimert, eller å slite med psyken generelt. Og skam er de fleste av oss dårlige til å takle, tror jeg. Var det lett å takle den, ville vel ikke skammen hatt så mye makt, og vi hadde flashet den like villig som ungdommene i Ex on the beach flasher den totale mangelen på den.

Nå kunne selvfølgelig jeg ha svart på innlegget til den nevnte damen og tilbudt meg å tilbringe litt tid sammen med henne. Men akkurat den sitter litt lang inne, kjenner jeg. Min verden handler jo mye om å takle mitt eget liv, som i tillegg til den depressive delen også handler mye om angst. Både generell og sosial angst. Noe som har fått meg til å isolere meg veldig mye de siste årene. Et mønster som jeg for tiden forsøker å bryte, gjennom å gå på besøk og å ta i mot besøk. Men jeg er likevel ikke helt der at jeg våger å kaste meg ut i det å stille opp for et fremmed menneske som sliter med mye av det samme som jeg selv gjør. Jeg er redd det ville koste for mye, om jeg vågde det. Dette gir meg litt dårlig samvittighet, men dårlig samvittighet er jeg vant med å bære på, så det får jeg klare av med på en eller annen måte.

Hvor mange som stilte seg til disposisjon overfor henne som trengte støtte, vet jeg ikke, men jeg håper innlegget ledet til noe. Jeg vet av erfaring hvor vanskelig det er å be om hjelp, og jeg vet hvor sårbar en er når en er i en depresjon. Veldig mye en ville taklet bra ellers, blir bare nok en negativ bekreftelse på hvor meningsløst alt er. 

Selv er jeg ikke deprimert for tiden. Jeg lå og lurket litt i vannskorpa et halt års tid for en stund tilbake, men jeg klarte heldigvis å karre meg på land igjen. En sommerferie var det som skulle til i mitt tilfelle. I tillegg til litt avstand til en uholdbar situasjon, som jeg ikke klarte å løse. Nå er jeg mer der at jeg innser at jeg ikke trenger å løse det jeg forsøkte på. Jeg har ansvaret for meg selv, og ikke alle andre bestandig. Noen ganger er det best å bare distansere seg, både fra praktiske problemer og problematiske mennesker, og fokusere mer på de tingene og de menneskene en har i livet sitt som gir glede og vekst. Både når de har det vanskelig, og når de har det bra. Og denne erkjennelsen føles god å ha kommet fram til. Samtidig har energien kommet tilbake, sammen med kreativitet, visjoner og muligheter. Ikke minst på kunstfronten. Så jeg tror tiden framover blir bra for meg.

Når det gjelder akkurat denne søndagen, så skal jeg spise middag hos kjæresten. Og jeg skal komme til ferdig dekket bord. Ofte er det jeg som lager maten når vi er sammen, så det å bli servert i stedet for å servere er veldig kjekt når det skjer. I dag blir fisk. I går, da jeg lagde mat til oss, ble det ku, nærmere bestemt Kinesisk chilibiff. Det var det det bonussønnen min som hadde valgt. Og det smakte utmerket. Forrige helg lagde jeg Szechuan gunpowder chicken. Det var det kjæresten som ønsket seg, og også det smakte godt.

Her er oppskriften på chilibiffen, pluss oppskrift på en salat jeg hadde ved siden av. Og her er oppskriften til Gunpowdwer chicken. Selv tok jeg litt mindre chili og szechuanpepper en i oppskriften, og det ble hot nok likevel.

Det øverste bildet er av noen superdeilige muffins eldste datteren min serverte en under en bursdagsfeiring før helgen, bilde nummer to er chilibiffen, mens det nederste er gunpowder.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Hat er ingen psykisk lidelse.

Søndag formiddag og regn. I hvert fall er det regn ute. Og vått. Inne er det relativt tørt. Om en ser bort fra kaffen jeg har i koppen min og  at blomstene mine har blitt vannet på morgen. Etter hvert blir det vel en dusj på undertegnende også, og den blir rimelig våt, skulle jeg mene. Reine fossefallet.

I går var det lørdag. Da lagde jeg middag til kjæresten og poden hennes, pluss til meg selv. Hvit bacalao. Og den smakte himmelsk. I hvert fall godt. Hvordan himmel smaker vet jeg egentlig ikke. Jeg vet heller ikke om jeg noen gang får oppleve det. Så fram til den endelige oppklaringen, får jeg nøye meg med smaken av god mat. Eller en smak av fugl, som noen sier når vi nærmer oss det fortreffelige, selv om det altså ble fisk i går.

Høsten nærmer seg. Ferien er for de fleste kanskje over. Nå blir det hverdag som gjelder en stund framover. For min del blir det mye atelieret som blir stående i fokus denne høsten. Og jeg føler jeg har fått ladet batteriene skikkelig i løpet av ferien, så jeg er ved fatt mot, som en sier. Det er mye å se fram til. Jepp, psykisk og fysisk syke mennesker med diverse utfordringer kan også se fram til noe. Til og med de som opplever at mange dører er lukket, kan se fram til noe. Svigerfar, for eksempel, ligger på sykehjem, men ser fram til besøk. På et sykehjem skjer det ikke så mye. Dagene går mest med til rutiner. Så et besøk som kanskje har med noe godt å bite i kan bli en høydare. Slik er det for meg også, selv om jeg ikke er på sykehjem. Helsen har stengt en del dører, men noen står fremdeles åpne, og jeg kan velge å gå over terskelen for å se hva som er på andre siden. Om jeg vil. Og våger. Det er ikke alltid jeg våger det jeg vil, så begge deler må falle på plass før det skjer noe. 

De gangene jeg ikke våger det jeg kjenner at jeg vil, ender jeg opp med fullt fokus på alle de stengte dørene i livet mitt. Når jeg våger, begynner jeg å fokusere på dem som står på gløtt. Ting henger gjerne sammen. Har en fokus kun på dritt, smaker det meste av dritt.

Én dør jeg snuser litt på for tiden, som har en litt annen duft enn dritt, er inn til gallerier. Så nå holder jeg på å lage i stand litt cv, bilder og noen ord som følge, så får vi se hva det kan lede til. I tidligere år da jeg arbeidet som pottemaker, var jeg ikke så opptatt av dette med utstillinger og gallerier. Det handlet mest om matauke, og derfor fungerte det best å levere produktene mine til butikker som solgte kunsthåndverk rundt om kring i landet. Det var de som kunne dette med å selge. Selv er jeg dårlig på den delen. Jeg liker best å gi bort ting. Jeg har kunstutdannelse, men null utdannelse innen salg. Likevel, selv uten utdannelse innen salg og markedsføring, erfarte jeg kjapt at en utstilling jeg kanskje brukte et halvt år på å få i stand, ikke nødvendigvis genererte så mye inntekter, selv om det kunne styrke egoet. Men et ego gir lite næring til annet enn seg selv. Og siden jeg hadde hus og unger og forpliktelser, måte jeg velge inntektene den gangen. Nå, er det litt annerledes. Og jeg kan lage det jeg vil. 

Nok om det.

Nylig har det vært skrevet en del i avisene om skyting og drap. Stort sett har det vart masseskyting i USA, men nå ble det skutt her hjemme også. Når slikt skjer, bruker Sylvi Listhaug og Frp å være raskt spå banen for å fordømme og skrike på mer politi, samtidig som de legger ned nærpolitiet over hele landet. Men denne gangen var det ingen muslimer å fordømme, for angriperen angrep en moské, og var slik det ser ut å være en nordmann med riktig herkomst og hudfarge. Så da ble det stille fra Listhaug og Co., i hvert fall så langt jeg har sett. 

Trump, derimot, er sjelden stille. Og etter siste skytingen der borte i de mer eller mindre forente statene, angrep han de som har en psykisk lidelse, og kalte dem farlige. Noe som sier mer om Trumph enn de psykisk syke, siden psykisk sykdom er så mangt, og siden veldig mange vil slite med noe som kommer under den paraplyen en eller annen gang i løpet av livet, eller har noen i familien som vil slite. De færreste av alle disse menneskene vi ale kjenner er nok farlige. Selv opplever jeg ikke meg selv som veldig farlig. Ikke andre i min nærhet som sliter opplever jeg som farlige heller, og jeg har møtt og kjenner mennesker med schizofreni, bipolaritet, angst og depresjoner, bare for å nevne noe. Ingen av dem har skutt noen, så vidt jeg vet. Jeg tror neppe noen av dem kommer til å skyte noen heller. Så det Trump sier er like dumt som det ville vært om han sa at alt skyldes fysisk syke mennesker. At de er farlige. Enten de har diabetes eller vondt i ryggen eller kreft. Men de fleste forstår jo at det ikke er noe sammenheng mellom fysisk sykdom og massekyting, selv om en en eller annen angriper har vondt i ryggen. Så det handler nok om enkle løsninger, noe som skal gi et skinn av handlekraft og vilje og et felles fiendebilde, og ofte på bekostning av svake grupper. Både i USA og her. Slik som at syke er kun en økonomisk belastning og innvandrere er roten til alt vondt. Mange "gode nordmenn" hater jo dypt og inderlig både uføre og folk med annet språk eller hudfarge. Akkurat som den unge mannen som begynte å skyte i Moskeen var full av hat. Men hat er ingen psykisk lidelse.

Her kan du lese en liten greie skrevet av en ung dame der borte over dammen, som sier noe om dette.

Det regner i Bergen i dag. Kanskje regner det der du bor også. Men inne er det jo som sagt tørt, og gjerne varmt, og de færreste av oss opplever at noen stormer inn og begynner å skyte mot oss i vårt varme og tørre. Så vi har det jo ikke så verst, ikke på den måten. Og slik er det heldigvis utenfor vårt lille rede også. Det er ikke så verst der, selv om det regner i blant. Hvordan vi skal hindre at det tross alt skjer noe dritt, vet jeg ikke helt, men å fremme rasisme og fremmedhat, er nok ingen god løsning. Å forsøke å gjøre mynt på mennesker som har fått en utfordring hjelper nok heller ikke så mye. I det hele tatt bringer vilje til splid lite godt med seg. Splid er et dårlig lim for et samfunn, og bør ikke nøres opp under verken av deg eller meg eller Listhaug og Co.. Enten det handler om tro, politisk ståsted, helse eller hudfarge.

Bildet er av gårsdagens baccalao. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Litt blod får en ofre.

I dag får jeg besøk. Jepp, kaffebesøk. Og det er hyggelig, eller det blir hyggelig, tenker jeg. Foreløpig sitter jeg jo bare her med kaffen min og hakker ned bokstaver og tanker på tastaturet. 

I sommer har jeg opplevd opptil flere koselige kaffebesøk. Hos meg selv eller hos andre. Og det har jeg tenkt å fortsette med. Det skader jo ikke å være litt sosial, akkurat, og med pernsjonsalderen som nærmer seg, er det på tide å finne andre sosiale treffpunkt enn atelieret. Alternativet blir jo å sitte dønn alene, og det kan nok bli litt ensomt.

I går lagde jeg chop suey. Hos kjæresten. Hver lørdag lager vi oss noe godt til middag. Gjerne nok til at det rekker til flere dager. Og i går ble det 14 porsjoner. Så det ble ei solid gryte. Og mye kutting av grønnsaker. Men litt jobb for maten er ikke det verste. Og vi er jo sammen og koser oss med småprat under forberedelsene. Så det er verdt det.

Det er ikke kun grønnsaker som har blitt kuttet den siste tiden. På atelieret jobber jeg med et objekt som består blant annet av knuste potteskår, så det blir litt litt kutt av det også. For skårene er ganske skarpe. Men litt blod får en ofre, for kunsten.

Det er mye en kan ofre. Men ofte kommer ofrene med en gevinst, og da kalles det vel ikke akkurat offer lenger, men en investering. Om alt en gjør er offer, blir gjerne du et offer også. I hvert fall i egne øyne. Og folk som hele tiden setter seg selv i en offerrolle er slitsomme. En blir lett lei av å høre på dem. Lei av ansvar og skyld de plasserer hos andre hele tiden, gjerne hos deg. For de har jo en tendens til å snakke om all urettferdigheten de lider under. Det er lite poeng i å sette seg selv i en offerrolle om en ikke får delt det med noen. 

Selv er jeg et offer. Jeg vokste opp i en sterkt dysfunksjonell familie, hvor vold, frykt og andre overgrep var standarden. Det endte med noen konsekvenser for resten av livet mitt. Men heldigvis er livet mitt større enn barndommen, jeg er mer enn et offer, og den er ikke ditt ansvar. Så selv om et hjørne av tilværelsen min handler om akkurat dette, så er det flere hjørner igjen, pluss alt som ligger i midten. Det går an å dele det vanskelige, men det finnes langt mer å velge mellom blant det som er godt, eller spennende, eller gøy, eller utviklende. Det er med andre ord ikke nødvendig å være offer hele tiden og kun det. Ikke overfor oss selv, og ikke overfor alle som potensielt kan synes synd på oss. 

Om en hele tiden velger å sette seg seg selv i en offerrolle, så snevrer en inn en verden som allerede kan være litt snever for mange. Livet kommer jo ikke uten utfordringer og lukkede dører, selv om mange dører også står åpne. Noe vi oppdager om vi ser opp fra navlen et øyeblikk. Offerrollen blir som skylapper, og en mister vidsynet. Samtidig blir den som et speil, der du hele tiden kan speile deg og finne bekreftelser på hvorfor offerrollen er på sin plass. Uten nødvendigvis i samme slengen å se din egen rolle i eget liv, ansvar, egne muligheter og valg en tar og har tatt. Alt er jo en konsekvens av noe.

Jeg har skrevet litt om det å bli eldre i det siste. For jeg tenker en del på det. Om tre år er jeg pensjonist. Og jeg tenker at pensjonisttilværelsen min skal få lov til å være noe jeg får i gave, og ikke noe jeg er et offer for. De potensielle årene som pensjonist skal ikke få være en deprimerende avslutning av livet der jeg kan sitte på min brede og sukke over både det ene og det andre, mens jeg nærer meg stort sett kun på egen ensomhet og bitterhet. Blir jeg ensom, er det nok mest min egen feil. Jeg må med andre ord tilpasse meg. Tilpasse meg livsfasen, dens muligheter og begrensninger, tilpasse meg folk jeg har rundt meg, de som er på samme alder som meg, og de som er i en annen livsfase enn jeg selv er. Jeg må gå i meg selv og belyse min egen rolle,  og ikke leve i en forestilling der det er resten av verden som skal tilpasse seg meg. Ikke havne i fella der de eneste ytringene og betraktningene jeg har å komme med er «sånn har det blitt» eller «alt var bedre før», gjerne under krigen, selv om jeg ikke var født da. Betraktninger som uansett er en bagatell i regnskapet. For regnskapet er mye større enn det en ikke er fornøyd med. Om en begynner å tilpasse virkeligheten til en offerrolle, begynner en samtidig å snevre både livet og seg selv inn. For offerrollen kommer med krav til deg.

Ja, ja, dette ble visst som en tale til meg selv og mitt fremtidige meg. Men nå får jeg avslutte den. For jeg får som sagt besøk i dag, så jeg får finne fram støvsuger og støvklut, og gå over noen overflater. Ikke det at det ser så ille ut her, men skal en først ha besøk så får en ta det på alvor og gjøre det beste ut av det. 

Ha en fin dag.

Bjørn.

De øverste bildene viser den nevnte Chop suey´en, de kuttede råvarene, og som ferdig på tallerkenen. Neste bilde viser den spede begynnelsen på objektet av potteskår. Det ser kjedelig ut foreløpig, men blir nok bra etter hvert.  Og det nederste bildet viser en tebolle jeg plukket ut av keramikkovnen i uken som gikk. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: