Dagen er i gang, men den startet sent. Klokken var ca. ett da jeg satte beina utenfor sengekanten. Noe som nok skyldtes at den var ca. fire da jeg vippet dem opp fra gulvet i natt, og inntok horisontalen. Noe som nærmer seg et et mønster, nå for tiden. Som igjen skyldes at stemningsleiet ikke er helt der det bør være.
Forrige uke trodde jeg depresjonen jeg har kjent på en stund begynte å gå over, men nei da, det var kun et blaff, og så ramlet jeg ned igjen. Jeg skal likevel ikke overdrive. Det er ikke slik at alt er bare ræva om dagen, det er faktisk litt interessant også. Jepp, det er til tider litt spennende å studere meg selv og hvor jeg er i landskapet. For det forundrer meg. Det er nesten litt fascinerende å oppleve denne siden av livet, hva jeg orker eller ikke orker, når det ikke er så lenge siden jeg var ganske full av energi. Dét igjen, betyr ikke at jeg liker å ha det slik, for SÅ fascinerende er det ikke. På samme vis som det sikkert ikke er så fascinerende for deg å lese om det her på Vannlandet. Men hallo, jeg klarer ikke å tilfredsstille alle når jeg er på topp, så da får jeg tåle at jeg ikke klarer å gjøre det når jeg er litt nede heller.
I går lagde jeg pizza. I langpanne. Nærmere bestemt taco-pizza. Og det var i grunnen ganske godt. Eller helt greit, i hvert fall. Innafor, som jeg bruker å si når noe ikke helt klarer å fremme entusiasme, alternativt avsky. Selv om maten ikke akkurat ledet til franske følelser, var den uansett bedre enn havregryn, og det er jo noe bare det. En får søke de lyspunktene en kan, selv om de ikke akkurat blender en.
Planene for denne søndagen er ikke så store. Jeg har vannet blomstene mine, selv om de av en eller annen grunn holder på å dø fra meg og kanskje burde få sovne i stillhet nå, jeg har spist en banan til frokost, senere skal jeg spise pizzarester til middag, og så blir det vel en kaffe sammen med kjæresten pluss litt tv. På toppen av all denne heftige livsutfoldelsen skal jeg forsøke å lese gjennom oppgaven kjæresten min har skrevet i forbindelse med sin bachelor i klassisk filologi, som hun nettopp har fullført. Den har fått navnet «Theognis. I kjærlighetens makt?»
Oppgaven tar for seg pederasti (homofili) i gamle Hellas. Og hun tar spesifikt for seg gamle dikt der dette kommer fram.
I disse tider med homoterapi på tapetet, er det kanskje verdt å minne på at kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn nok alltid har vært der, så en kan vel si at det i stedet for en sykdom er en del av det som er vanlig, dvs normalen. Det normale er sjelden ensidighet, men heller mangfold. Dette siste er ikke et tema i kjærestens oppgave, så vidt jeg vet, det er en påstand jeg selv må stå for. Og det gjør jeg.
Jeg kjenner at jeg er stolt av kjæresten min.
Sånn, dett var dett. Jeg har fått skrevet noen ord. Godt med alt som er gjort. Nå er det på tide å ikke orke en dusj.
Ha en fin dag.
De to øverste bildene er av gårsdagens pizza, det nederste er fra stuen min, og viser min transseksuelle "leieboer". Et element fra en utstilling/installasjon jeg viste i 2014.
Så var det søndag igjen. Frokosten er inntatt, blomstene vannet, nyheter lest, så da får jeg hakke ned noen ord her på Vannlandet. Det blir helst på søndagene jeg skriver nå for tiden. For noen år siden kunne jeg i perioder skrive nesten hver dag, men ting forandrer seg. Sånn er det bare. Noen ganger til det bedre, andre ganger til det verre. Blant annet blir man eldre, og det kommer jo med noen forandringer. Det samme skjer når en er ung. Da flytter en kanskje hjemmefra. Og det er en stor forandring. Så kommer det jobb, unger, hus og heim. I hvert fall for noen. Om du da ikke er mann og tilhører gruppen som som kaller seg Incels. Gjør du det, så er det fordi ingen ligger med deg. Og det blir det jo lite barn av. Til gjengjeld blir det mye bitterhet, har jeg forstått. Og det er jo også en forandring. I det minste om en tidligere var positiv til framtiden. Noe mange av oss jo er, når vi er unge.
Nå er det ikke kun unge menn som ikke får seg et ligg. Det gjelder heller ikke kun enslige. Også i etablerte forhold kan dette med ligging bli en utfordring. Her er en artikkel om et ungt par, der det er kvinnen som ikke får dekket denne delen av et forholds potensiale. Og det er jo trist, for dem begge, egentlig. For det ligger jo en årsak bak det hele. Det gjør det alltid. Uten at vi i den nevnte artikkelen får vite hva som er det egentlige problemet, de ser ikke ut til å vite det selv en gang. Vi får kun vite om konsekvensen av det.
Det er ikke kun yngre folk som opplever forandringer. Selv er jeg godt voksen, og sliter i dag med diverse helseplager. Og selv om mange av dem har kommet sigende på i et langsom tempo, til de i dag har blitt det som nå er vanlig for meg, så kjenner jeg jo at ting har forandret seg fra da jeg var ung. For hukommelsen har jeg ikke mistet. Da jeg var ung, løp jeg for eksempel, kan jeg huske. Både i konkurranser og til daglig. Skulle jeg et sted, så løp jeg. I dag løper jeg ikke. Jeg går heller ikke så mye. Da jeg kom sammen med kjæresten min for tretten år siden, gikk vi ofte turer i fjellet. Det gjør vi ikke lenger. Lungene mine henger ikke med til den slags nå. Så der har vi en forandring som merkes. I dag må jeg sette ned tempoet etter tjue meter om jeg går på flatmark. Og det å gå i et tilnærmet rimelig tempo og snakke samtidig, er vanskelig. Heldigvis har jeg en liten bil. Men det ligger jo forandringer og venter angående bilkjøring også. For bensinprisene stiger. Det siste er at de grønne vil øke bensinprisen med 5 kroner literen. Det vil føre til en merkbar forandring. Det vil påvirke økonomien min, som er trang fra før, siden jeg lever på en ganske liten uføretrygd. Og når økonomien forandres, kommer det flere forandringer. Få av dem til det gode.
Om tre år blir jeg pensjonist. Kunstnere får sjelden en giga-pensjon, så da blir økonomien enda trangere for meg enn den er i dag. Kanskje vil det også bli et krav om å kjøpe el-bil. Men det koster jo penger. I tillegg bør du vel helst ha en lader hjemme for at det skal fungere praktisk og økonomisk, og det vil bli vanskelig å få til her jeg bor. Så da må jeg ty til bensinen for å komme meg ut av huset, selv om den føkker opp økonomien.
Nå er det ikke slik at dette med fortid, framtid, liv og død, er det eneste jeg tenker på. For heldigvis klarer jeg også å være til stede her og nå. Jeg liker bare å se ting i perspektiv. Og jeg arbeider jo med kunsten min, jeg samtaler med kjæresten min, kolleger, barna mine og barnebarn. Jeg lager meg mat, og spiser den. Noen ganger liker jeg den også. Jeg følger årstidene, hater vinter, jeg leser og ser ting på tv som utfordrer eller bekrefter meg og mitt, jeg lever og føler at jeg utvikler meg fremdeles. Og akkurat dette siste er viktig for meg. Det å ikke kun se etter de tankene og de verdiene som etablerte seg i tidligere år for å definere meg selv, men forsøke å utfordre dem og finne nytt. Livssynet, tilværelsen og samfunnet må ikke være slik det en gang var for å ha en verdi, selv ikke for oss som har levd noen år. Alt var ikke bedre under krigen. Verden blir ikke bedre av å lenke kvinner til kjøkkenbenken. Bruce Springsteen er ikke det beste som har skjedd innen musikken, Munch er ikke det eneste som er bra innen billedkunst. I stedet kommer det stadig noe nytt. Noe dårlig, men mye bra, som krever nye tiltak, nye tanker, ikke gamle løsninger. Og slik er det på de fleste felt, rundt oss, i mitt liv, og i ditt. Vi må ikke glemme å åpne øynene litt fremdeles. Ikke kun rette blikket inn mot selvrettferdigheten i vårt indre. Vi bør søke litt mot horisonten, forsøke å se noe mer enn vår egen navle, i stedet for å tviholde i brygga der vi en gang la til kai. Selv om vi alle trenger noen påler vi kan holde oss fast i fra tid til annen, trenger vi ikke å kjøre dem gjennom hjertet og inn i stein.
Det søndag, ute skinner sola. I uken som har gått, har jeg vært med på å sette opp en utstilling sammen med gode kolleger, jeg fått brent noe keramikk, som jeg ble rimelig fornøyd med, og i går lagde kjæresten og jeg selv en god middag. Så ting skjer. Her og nå. Dagene kommer fremdeles med gleder, de kommer med utfordringer der jeg får bruke den kunnskapen jeg har samlet opp gjennom årene, og de kommer med mulighet til å samle ny kunnskap.Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att det var livet, sier Stig Johannson. Og han har vel et poeng der. Men folk sier jo så mye, og nå har vel jeg fått sagt mitt for nå.
Bildene viser litt av keramikken fra forrige uke, og middagen fra i går: Kylling Kung Pao, og stekt kinakål med chili. Oppskriftene finner du her. Og her.
Det begynner å bli kaldt ute. Minus to-tre da jeg sto opp halv ti. Det betyr at skrapebilvindutiden har begynt. Og det hater jeg. Det er godt å ha noe å hate. Du kjenner at du lever når du hater godt of inderlig. Det er godt å ha noe å være glad i også, men det å elske noe utelukker ikke gleden ved å hate noe annet. Jeg hater for eksempel også at strømprisen øker samtidig med at det blir kaldere, selv om jeg elsker varmen panelovnene mine gir meg.
Det er mange flere enn meg som hater. Hva folk hater kan likevel variere. Selv hater jeg altså vinter. Og snø. Og kulde. Og i blant hater jeg reklame som kun handler om å lure penger av folk. Slikt som reklame for spillselskaper. I tillegg hater jeg brutte valgløfter og populisme. Og noen folk.
Om en leser saker på nett, er hatet mitt likevel både ganske begrenset og tilsynelatende ikke så heftig, om en sammenligner med andres hat, opplever jeg. Noen hater andre så heftig at de ønsker dem døde, massevoldtatt, partert osv. Men der er ikke jeg helt på linje. Ikke hater jeg homofile, transer, homofile, mørkhudede eller kvinner heller. Ikke syke, uføre eller folk som av en eller annen grunn ikke er helt A4. Skal jeg hate noen, trenger jeg ikke å inkludere alle som minner om dem jeg hater. Det er nok å hate dem som er rævhol. Jeg trenger ikke å hate alle som har et i tillegg.
I blant kan det være vanskelig å skille mellom det å hate og det å mislike. På min egen vektskål misliker jeg mye mer enn jeg hater, tror jeg. For eksempel er gruppen høyreekstreme og nynazisterveldig nært et skille der. Men om det skillet byr på en uproblematisk liten usikkerhet, så er jeg rimelig sikker på at de ikke er blant dem jeg elsker høyest, i hvert fall. Men det kan som sagt være vanskelig å skille det ene fra det andre. Da må en på et vis finne et punkt på en skala hvor en skjønner at akkurat her vipper det fra det ene til det andre. Men det funker heller ikke alltid. For hat handler gjerne om følelser, og følelsene våre er ikke stabile. Derfor kan du den ene dagen hate vinter, mens du neste dag kan elske å se solen skinne på en snøhvit overflate fra en blå himmel. For sånn er vi, vi er ganske enkle, de fleste av oss. Selv om noen er enklere enn andre. Og selv om noen av oss fortrekker å nyte den glitrende snøen via tv-skjermen.
Når det kommer til det å elske noe, eller noen, er heller ikke alt stabilt hele tiden. Barn kan for eksempel elske deg det ene øyeblikket, men hate deg i det neste. Selv elsker jeg god mat. Stort sett. Bare ikke nå om dagen. Men det skyldes at jeg er litt flat følelsesmessig pga en pågående depresjon. Så selv om jeg har gode middager i frysen, ender jeg derfor gjerne opp med å spise havregryn i stedet for å tine middagene. Først lagde jeg grøt av havregrynene, men det ble for mye arbeid. Så nå har jeg begynt å spise dem med Biola. Det enkle er ofte det beste, sier Rema 1000, noe som selvfølgelig er en bløff. Det er en god totalopplevelse som er det beste, ikke kun at noe hevdes å være billig av en eller annen kjede som gjør noen få folk rike.
Rema100 er ikke den ultimate lykke, mens havregryn med Biola er ikke spesielt godt, men heller ikke spesielt vondt. Så på det viset finner begge deler på et vis en gjenklang i meg akkurat nå.
I forrige uke spiste jeg likevel noe jeg likte. Noe jeg ikke fant på Rema. Da kjøpte kjæresten og jeg selv noe ferdigmat på en take-away. Thai. Er du kjent i Bergen, så har det kommet en brakke utenfor Krambua ved Fjøsangerveien. Og maten smakte godt. Så godt at det frister litt til gjentagelse. Ikke var det spesielt dyrt heller. Jeg vet ikke lenger hva en BigMac meny koster, men kanskje det ligger rundt det samme prisleiet. En stor porsjon god thaimat kostet i hvert fall kr.159. Ikke all verden, med andre ord, men som ufør likevel litt for mye til at jeg kan ty til det hvert år. Spesielt siden jeg fikk et krav om tilbakebetaling av litt over to tusen kroner fra Nav her om dagen. Greia er at jeg i 2017 mistet siste rest av bostøtte pga en liten arv jeg fikk, men tydeligvis har jeg fått utbetalinger to måneder for lenge. Så nå vil de ha pengene tilbake. To år etterpå. Sånt hater jeg. Jeg hater likevel ikke NAV. Heller ikke de som arbeider der. Det ville være like dumt som at jeg skulle hate Erna, Siv og Sylvi Listhaug og hele regjeringen. Og det gjør jeg jo ikke. Tror jeg. Litt usikkert det der. Men jeg misliker uansett det de gjør mot de svakeste i samfunnet. Jeg misliker det veldig sterkt og inderlig. Det er det min rett å kunne gjøre, og min rett å kunne formidle. For i Norge har vi rettigheter. I hvert fall har noen det, selv om ikke alle har de samme.
Denne uken har jeg vært en del på atelieret. Og jeg har fått laget noen store fat. Det likte jeg. Jeg elsket det ikke, men jeg hatet det heller ikke. Egentlig var det litt lunkent. Men samtidig er jeg fornøyd. Alt trenger jo ikke å være glohett hele tiden. Brent barn lukter tross alt ille, sies det jo. Så lagom er i blant til å leve med. Stabilt. Uten brannsår. Gjerne litt rutinepreget så en får unna ting uten å hele tiden måtte vurdere for eller i mot. Jeg ber ikke om mye, men sånn vil jeg gjerne ha det om jeg først skal be om noe. Lunket, men med små ekstatiske innslag. Litt som små flak av salt i en salat som uten dem ville grenset til bortkastet tid å spise. Litt som havregryn med Biola.
I dag skal jeg ikke spise salat. Hverken med eller uten flaksalt. Eller olivenolje. Eller noe annet. Antagelig ikke havregryn heller. I hvert fall ikke til middag. Men jeg planlegger å fylle et par pitabrød med litt kjøttdeig, løk og litt kryddergreier. Ikke all verden kanskje, men likevel innafor, håper jeg. Jeg har ikke smakt pitabrød på veldig lenge, siden jeg fikk cøliaki for tretti år siden, og må leve på glutenfri kost. Men nå har jeg funnet noen glutenfrie, og de smakte ikke så verst. Heldige meg. Selv om regjeringen har kuttet i glutenstønaden (dvs støtte til den dyre medisinen min), slik at nå må jeg være enda mer forsiktig med matutgiftene framover. Noe som blir litt vanskelig, siden jeg allerede har ganske lite å tilby Rema1000. Fra meg får de ca. 1000 - 1500,- i gjennomsnitt pr. måned. Men pytt, pytt, alle monner drar.
Nå skal jeg gi meg.
Bildene viser den nevnte thaimaten (pad thai), pluss fatene jeg arbeider med. De er ca 40cm i diameter.
Det er mye som ikke trenger store overskrifter i media, men som likevel får det. Som at Adele har slanket seg, eller at menn nå kan få operert seg til magemuskler. På den annen side er det mye som virkelig fortjener overskriftene vi kan se. Som for eksempel NAV-skandalen. Hva den vi lede til, er ikke godt å si, men at den vil lede til generelle løft for syke og svake ville jeg ikke satset trygda mi på. Allerede nå er for eksempel Frp på banen og sier at vi må sette krav til de som mottar penger. Folk skal ikke få ta med seg ytelser til syden for å ligge på stranda og sole seg. Vi kan for eksempel sette et krav om at de som har ytelser som sykepenger eller arbeidsavklaringspenger må kunne møte hos NAV innen to timers varsel. Hvilke krav som skal stilles til NAV blir det ikke lagt like mye vekt på. Med dette utspillet fra Frp sies det på et vis samtidig at det som har skjedd i NAV-saken, egentlig var riktig. Det var riktig å kreve tilbakebetalinger, riktig å fengsle folk. Så muligheten til å gjøre det må vi forsøke å gjeninnføre så fort som mulig. Ikke mye ydmykhet å spore der. Fokuset flyttes allerede nå over fra hva staten har gjort galt, til hva som skal kreves av de som blir syke. At NAV og regjeringen burde fokusere mer på folks rettigheter enn hva som kan spares, burde vel nå kanskje være veien å gå.
Nå vet ikke jeg hvor stor gruppen med sykepengemottagere er, som nå ligger på stranda i utlandet med en longdrink innen rekkevidde. Antagelig er den minimal, men trikset Frp benytter seg av, er jo å videreføre myten om at folk som mottar støtte er snyltere, så da må vi være på vakt hele tiden. Det vil si de viderefører stigmaer knyttet til en stor gruppe, et stigma som friske folk lett tror på.
For tiden er jeg inne i en depresjon, slik jeg skrev om i forrige innlegg. Likevel er jeg ikke så satt ut at jeg ikke får med meg hva som skjer i NAV-saken. Hva annet jeg får med meg, er mer usikkert, men jeg står da i hvert fall opp hver dag, og jeg leser avisene på nett til frokostkaffen. I forrige uke var jeg til og med innom atelieret litt. Og det føltes bra, selv om jeg nok ikke var helt tilkoblet mens jeg var der. Hvor mye av den manglende tilkoblingen mine kolleger fikk med seg, skal jeg ikke legge så mye vekt på, men jeg tror ikke det er så lett å se hvordan stemningsleiet hos deprimerte er bestandig. Jeg, for eksempel, går jo ikke rett bort til nærmeste krok og legger meg hulkende i fosterstilling sammen med et barberblad, om jeg møter folk. Antagelig oppleves jeg som mitt vanlige meg. Heldigvis er jeg ikke på syketrygd, for da ville nok noen ment at jeg kan da ikke være SÅ syk, jeg smiler jo. Og om jeg attpå til hadde reist til et land med litt varme i et forsøk på å komme ut av depresjonen ved hjelp av en forandring, ville jeg slik Frp vil ha det i tillegg mistet sykepengene, selv om sydenturen/forandringen kunne gjort meg frisk, mens å alltid måtte være på vakt og stå klar for å møte hos NAV innen to timer, antagelig ville gjort meg sykere.
I går lagde jeg suppe. Jepp, selv for deprimerte går det an å lage litt mat. I går lagde jeg maten til kjæresten og meg selv. Skulle jeg spist alene, hadde suppen neppe blitt laget. Da hadde jeg antagelig bare tatt meg ei brødskive. Skal en få gjort noe, må en gjøre det for noen andre, når en er i depresjonsland. Suppen jeg lagde var en fiskesuppe. Thailandsk. Og den smakte virkelig godt. Så den anbefales. Oppskriften finner du her. Selv brukte jeg to tredjedeler torsk, og en tredjedel laks. Og jeg brukte en halv teskje mer sukker enn i oppskriften, pluss litt salt.
Selv om en finner en oppskrift på nett en vil forsøke seg på, må en ikke alltid følge den slavisk. Asiatisk mat er ofte ikke mer nøyaktig enn norsk lapskaus er. En tar det en har, og smaker det til. Det vil si en tilpasser ting. Jeg tenker at NAV også må tilpasse ting. En kan ikke standardisere alt og alle, en må ta litt høyde for hvilke råvarer en har å gjøre med, hvilke muligheter som finnes, for at resultatet skal bli bra. Slik er det for eksempel også med kunst, som er det jeg holder på med. En kan ikke sette en maskin til å gjøre det samme som meg, eller kreve at alle kunstnere skal gjøre tingene på akkurat samme måte innenfor samme tidsramme. I stedet må en som kunstner lytte til materialet en bruker, en må se på muligheter og begrensninger og forsøke å være litt smidig. En må respektere materialet en holder på med, og en må respektere seg selv, sine muligheter og begrensninger. Hvilken respekt for folk flest NAV viser, er vel litt mer usikkert. Hvilken respekt menigmann viser de som ikke dro det samme heldige kortet som dem selv, virker også som litt usikkert, opplever jeg, om en leser kommentarfelt på nett. Om NAV-saken vil forandre på noe av dette gjenstår å se, men jeg tviler.
