søndag 3. november 2019

ADELE HAR SLANKET SEG! (og litt om NAV og menneskeverd.)




Det er mye som ikke trenger store overskrifter i media, men som likevel får det. Som at Adele har slanket seg, eller at menn nå kan få operert seg til magemuskler. På den annen side er det mye som virkelig fortjener overskriftene vi kan se. Som for eksempel NAV-skandalen. Hva den vi lede til, er ikke godt å si, men at den vil lede til generelle løft for syke og svake ville jeg ikke satset trygda mi på. Allerede nå er for eksempel Frp på banen og sier at vi må sette krav til de som mottar penger. Folk skal ikke få ta med seg ytelser til syden for å ligge på stranda og sole seg. Vi kan for eksempel sette et krav om at de som har ytelser som sykepenger eller arbeidsavklaringspenger må kunne møte hos NAV innen to timers varsel. Hvilke krav som skal stilles til NAV blir det ikke lagt like mye vekt på. Med dette utspillet fra Frp sies det på et vis samtidig at det som har skjedd i NAV-saken, egentlig var riktig. Det var riktig å kreve tilbakebetalinger, riktig å fengsle folk. Så muligheten til å gjøre det må vi forsøke å gjeninnføre så fort som mulig. Ikke mye ydmykhet å spore der. Fokuset flyttes allerede nå over fra hva staten har gjort galt, til hva som skal kreves av de som blir syke. At NAV og regjeringen burde fokusere mer på folks rettigheter enn hva som kan spares, burde vel nå kanskje være veien å gå.

Nå vet ikke jeg hvor stor gruppen med sykepengemottagere er, som nå ligger på stranda i utlandet med en longdrink innen rekkevidde. Antagelig er den minimal, men trikset Frp benytter seg av, er jo å videreføre myten om at folk som mottar støtte er snyltere, så da må vi være på vakt hele tiden. Det vil si de viderefører stigmaer knyttet til en stor gruppe, et stigma som friske folk lett tror på. 

For tiden er jeg inne i en depresjon, slik jeg skrev om i forrige innlegg. Likevel er jeg ikke så satt ut at jeg ikke får med meg hva som skjer i NAV-saken. Hva annet jeg får med meg, er mer usikkert, men jeg står da i hvert fall opp hver dag, og jeg leser avisene på nett til frokostkaffen. I forrige uke var jeg til og med innom atelieret litt. Og det føltes bra, selv om jeg nok ikke var helt tilkoblet mens jeg var der. Hvor mye av den manglende tilkoblingen mine kolleger fikk med seg, skal jeg ikke legge så mye vekt på, men jeg tror ikke det er så lett å se hvordan stemningsleiet hos deprimerte er bestandig. Jeg, for eksempel, går jo ikke rett bort til nærmeste krok og legger meg hulkende i fosterstilling sammen med et barberblad, om jeg møter folk. Antagelig oppleves jeg som mitt vanlige meg. Heldigvis er jeg ikke på syketrygd, for da ville nok noen ment at jeg kan da ikke være SÅ syk, jeg smiler jo. Og om jeg attpå til hadde reist til et land med litt varme i et forsøk på å komme ut av depresjonen ved hjelp av en forandring, ville jeg slik Frp vil ha det i tillegg mistet sykepengene, selv om sydenturen/forandringen kunne gjort meg frisk, mens å alltid måtte være på vakt og stå klar for å møte hos NAV innen to timer, antagelig ville gjort meg sykere. 



I går lagde jeg suppe. Jepp, selv for deprimerte går det an å lage litt mat. I går lagde jeg maten til kjæresten og meg selv. Skulle jeg spist alene, hadde suppen neppe blitt laget. Da hadde jeg antagelig bare tatt meg ei brødskive. Skal en få gjort noe, må en gjøre det for noen andre, når en er i depresjonsland. Suppen jeg lagde var en fiskesuppe. Thailandsk. Og den smakte virkelig godt. Så den anbefales. Oppskriften finner du her. Selv brukte jeg to tredjedeler torsk, og en tredjedel laks. Og jeg brukte en halv teskje mer sukker enn i oppskriften, pluss litt salt.

Selv om en finner en oppskrift på nett en vil forsøke seg på, må en ikke alltid følge den slavisk. Asiatisk mat er ofte ikke mer nøyaktig enn norsk lapskaus er. En tar det en har, og smaker det til. Det vil si en tilpasser ting. Jeg tenker at NAV også må tilpasse ting. En kan ikke standardisere alt og alle, en må ta litt høyde for hvilke råvarer en har å gjøre med, hvilke muligheter som finnes, for at resultatet skal bli bra. Slik er det for eksempel også med kunst, som er det jeg holder på med. En kan ikke sette en maskin til å gjøre det samme som meg, eller kreve at alle kunstnere skal gjøre tingene på akkurat samme måte innenfor samme tidsramme. I stedet må en som kunstner lytte til materialet en bruker, en må se på muligheter og begrensninger og forsøke å være litt smidig. En må respektere materialet en holder på med, og en må respektere seg selv, sine muligheter og begrensninger. Hvilken respekt for folk flest NAV viser, er vel litt mer usikkert. Hvilken respekt menigmann viser de som ikke dro det samme heldige kortet som dem selv, virker også som litt usikkert, opplever jeg, om en leser kommentarfelt på nett. Om NAV-saken vil forandre på noe av dette gjenstår å se, men jeg tviler.

Bildene viser gårsdagens suppe.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar