Joda, jeg hater.

Det begynner å bli kaldt ute. Minus to-tre da jeg sto opp halv ti. Det betyr at skrapebilvindutiden har begynt. Og det hater jeg. Det er godt å ha noe å hate. Du kjenner at du lever når du hater godt of inderlig. Det er godt å ha noe å være glad i også, men det å elske noe utelukker ikke gleden ved å hate noe annet. Jeg hater for eksempel også at strømprisen øker samtidig med at det blir kaldere, selv om jeg elsker varmen panelovnene mine gir meg.

Det er mange flere enn meg som hater. Hva folk hater kan likevel variere. Selv hater jeg altså vinter. Og snø. Og kulde. Og i blant hater jeg reklame som kun handler om å lure penger av folk. Slikt som reklame for spillselskaper. I tillegg hater jeg brutte valgløfter og populisme. Og noen folk. 

Om en leser saker på nett, er hatet mitt likevel både ganske begrenset og tilsynelatende ikke så heftig, om en sammenligner med andres hat, opplever jeg. Noen hater andre så heftig at de ønsker dem døde, massevoldtatt, partert osv. Men der er ikke jeg helt på linje. Ikke hater jeg homofile, transer, homofile, mørkhudede eller kvinner heller. Ikke syke, uføre eller folk som av en eller annen grunn ikke er helt A4. Skal jeg hate noen, trenger jeg ikke å inkludere alle som minner om dem jeg hater. Det er nok å hate dem som er rævhol. Jeg trenger ikke å hate alle som har et i tillegg.

I blant kan det være vanskelig å skille mellom det å hate og det å mislike. På min egen vektskål misliker jeg mye mer enn jeg hater, tror jeg. For eksempel er gruppen høyreekstreme og nynazister  veldig nært et skille der. Men om det skillet byr på en uproblematisk liten usikkerhet, så er jeg rimelig sikker på at de ikke er blant dem jeg elsker høyest, i hvert fall. Men det kan som sagt være vanskelig å skille det ene fra det andre. Da må en på et vis finne et punkt på en skala hvor en skjønner at akkurat her vipper det fra det ene til det andre. Men det funker heller ikke alltid. For hat handler gjerne om følelser, og følelsene våre er ikke stabile. Derfor kan du den ene dagen hate vinter, mens du neste dag kan elske å se solen skinne på en snøhvit overflate fra en blå himmel. For sånn er vi, vi er ganske enkle, de fleste av oss. Selv om noen er enklere enn andre. Og selv om noen av oss fortrekker å nyte den glitrende snøen via tv-skjermen.

Når det kommer til det å elske noe, eller noen, er heller ikke alt stabilt hele tiden. Barn kan for eksempel elske deg det ene øyeblikket, men hate deg i det neste. Selv elsker jeg god mat. Stort sett. Bare ikke nå om dagen. Men det skyldes at jeg er litt flat følelsesmessig pga en pågående depresjon. Så selv om jeg har gode middager i frysen, ender jeg derfor gjerne opp med å spise havregryn i stedet for å tine middagene. Først lagde jeg grøt av havregrynene, men det ble for mye arbeid. Så nå har jeg begynt å spise dem med Biola. Det enkle er ofte det beste, sier Rema 1000, noe som selvfølgelig er en bløff. Det er en god totalopplevelse som er det beste, ikke kun at noe hevdes å være billig av en eller annen kjede som gjør noen få folk rike. 

Rema100 er ikke den ultimate lykke, mens havregryn med Biola er ikke spesielt godt, men heller ikke spesielt vondt. Så på det viset finner begge deler på et vis en gjenklang i meg akkurat nå. 

I forrige uke spiste jeg likevel noe jeg likte. Noe jeg ikke fant på Rema. Da kjøpte kjæresten og jeg selv noe ferdigmat på en take-away. Thai. Er du kjent i Bergen, så har det kommet en brakke utenfor Krambua ved Fjøsangerveien. Og maten smakte godt. Så godt at det frister litt til gjentagelse. Ikke var det spesielt dyrt heller. Jeg vet ikke lenger hva en BigMac meny koster, men kanskje det ligger rundt det samme prisleiet. En stor porsjon god thaimat kostet i hvert fall kr.159. Ikke all verden, med andre ord, men som ufør likevel litt for mye til at jeg kan ty til det hvert år. Spesielt siden jeg fikk et krav om tilbakebetaling av litt over to tusen kroner fra Nav her om dagen. Greia er at jeg i 2017 mistet siste rest av bostøtte pga en liten arv jeg fikk, men tydeligvis har jeg fått utbetalinger to måneder for lenge. Så nå vil de ha pengene tilbake. To år etterpå. Sånt hater jeg. Jeg hater likevel ikke NAV. Heller ikke de som arbeider der. Det ville være like dumt som at jeg skulle hate Erna, Siv og Sylvi Listhaug og hele regjeringen. Og det gjør jeg jo ikke. Tror jeg. Litt usikkert det der. Men jeg misliker uansett det de gjør mot de svakeste i samfunnet. Jeg misliker det veldig sterkt og inderlig. Det er det min rett å kunne gjøre, og min rett å kunne formidle. For i Norge har vi rettigheter. I hvert fall har noen det, selv om ikke alle har de samme.

Denne uken har jeg vært en del på atelieret. Og jeg har fått laget noen store fat. Det likte jeg. Jeg elsket det ikke, men jeg hatet det heller ikke. Egentlig var det litt lunkent. Men samtidig er jeg fornøyd. Alt trenger jo ikke å være glohett hele tiden. Brent barn lukter tross alt ille, sies det jo. Så lagom er i blant til å leve med. Stabilt. Uten brannsår. Gjerne litt rutinepreget så en får unna ting uten å hele tiden måtte vurdere for eller i mot. Jeg ber ikke om mye, men sånn vil jeg gjerne ha det om jeg først skal be om noe. Lunket, men med små ekstatiske innslag. Litt som små flak av salt i en salat som uten dem ville grenset til bortkastet tid å spise. Litt som havregryn med Biola.

I dag skal jeg ikke spise salat. Hverken med eller uten flaksalt. Eller olivenolje. Eller noe annet. Antagelig ikke havregryn heller. I hvert fall ikke til middag. Men jeg planlegger å fylle et par pitabrød med litt kjøttdeig, løk og litt kryddergreier. Ikke all verden kanskje, men likevel innafor, håper jeg. Jeg har ikke smakt pitabrød på veldig lenge, siden jeg fikk cøliaki for tretti år siden, og må leve på glutenfri kost. Men nå har jeg funnet noen glutenfrie, og de smakte ikke så verst. Heldige meg. Selv om regjeringen har kuttet i glutenstønaden (dvs støtte til den dyre medisinen min), slik at nå må jeg være enda mer forsiktig med matutgiftene framover. Noe som blir litt vanskelig, siden jeg allerede har ganske lite å tilby Rema1000. Fra meg får de ca. 1000 - 1500,- i gjennomsnitt pr. måned. Men pytt, pytt, alle monner drar.

Nå skal jeg gi meg.

Bildene viser den nevnte thaimaten (pad thai), pluss fatene jeg arbeider med. De er ca 40cm i diameter.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: