Enkle desserter gjør livet deilig.

Overskriften til dagens blogginnlegg, viser til en overskrift jeg så i en avis i dag. Den ledet til oppskrifter på desserter. Altså ingenting spesielt ved den. På den annen side, så skal det vel kanskje litt mer til enn enkle desserter for å gjøre livet deilig. På stående fot kan jeg hoste opp flere ting. En bør gjerne ha en økonomi som går rundt, gjerne en grei helse, og livet blir ganske sikkert best om en har noen en bryr seg om, pluss noen som bryr seg om en selv. Så da kan en vel si at overskriften lover litt mer enn den kan holde, kanskje. Litt som når Rema hevder at det enkle er best. I mitt hjerte er ofte det komplekse også ganske godt.

Om en har det vondt og vanskelig, er ikke en enkel dessert det en tenker skal løse alt. I stedet er det lett å tenke at det som vil gjøre livet deilig, er at problemene forsvinner. Det er nesten så en kunne tro at det lå en naturlov i akkurat det, men slik er det ikke nødvendigvis. Ofte er det heller slik at livet blir deilig om en takler problemene en har på en grei måte, ikke at de bare forsvinner. For problemer vil en alltid ha. Om det forsvinner ett, vil et annet dukke opp etter hvert. Så forskjellen på å ha det godt eller vondt, ligger nok mer i hvordan en forholder seg til ting som dukker opp, ikke hva en velger til dessert.

En venninne av meg fortalte at da sønnen hennes var liten og de var på et foreldremøte, fikk poden svar da han ga uttrykk for at lese og skrivedelen var vanskelig. Læreren svarte at det er ikke meningen at ting skal være lette. Og slik er det vel med livet generelt også. Det er ikke meningen at det skal være lett og enkelt hele tiden. En kan sikkert diskutere hva annet meningen ved livet er, eller burde være, men enkelt er ikke en del av det. Blir det kun enkelt, vil en ikke få ting å vokse på, og jeg er ganske sikker på at den empatiske delen i oss ville lide under det. Det er vanskelig å sette seg inn i andres smerte, sorg og fortvilelse, om du selv ligger på ryggen i enkel dessert og gjør enkle ting der med deg selv eller andre. Og empati trenger vi. 

Uten evnen til empati, vil vi bli noen store egoister og narsissister, og vi vil antagelig bli ensomme, fordi få vil ha noe med oss å gjøre. Løsningen på det kan kanskje se ut til å kunne ligge i å skape stadig nye relasjoner i en jakt på noen som i dine egne øyne respekterer deg, men dessverre vil det ligge en slagmark av overkjørte mennesker bak deg samtidig, og det du leser som respekt, kan like gjerne være frykt. Samtidig vil du antagelig føle deg urettferdig behandlet gang på gang, fordi du kun er i stand til å oppleve egen smerte, sorg og frustrasjon. Noe som igjen vil lede til at du ikke vil ha det bra, uansett hvor mye dessert du spiser, eller hvor enkle de er. For vi trenger relasjoner, og vi trenger relasjoner som varer over tid. Om familie, venner, kolleger, naboer eller nye mennesker du møter stadig vender deg ryggen, så har du det ikke godt i lengden. Selv om du har enkle desserter du kan trøstespise. 

Det er vanskelig å se seg selv i forhold til andre, om empatidelen mangler. For selv selv om du ikke er i stand til å se din egen rolle i det som skjer med deg, og det som skjer med dem som er rundt deg, så vil livet ditt ofte handle om å kjempe for det du selv opplever som dine rettigheter, og mot de andres urettferdighet. Du vil leve som i en krigssone, igjen og igjen. For er du alltid i en konflikt med noen, føler du gjerne at folk er urettferdige og at du selv er et offer, noe som lett kan få deg til å angripe dem du føler ikke forstår deg eller ikke respekterer deg og dine behov. Men opplever du igjen og igjen at du må sloss og kjempe og at ingen forstår noen ting, og i hvert fall ikke forstår deg, så kanskje du bør stikke fingeren i jorda et lite øyeblikk, i stedet for hele hodet inn i navlen.

Det er søndag. Ute skinner sola. Når jeg er ferdig med å skrive her, skal kjæresten og jeg prøve å komme oss ut og gå en liten tur. Turen blir ikke lang, for lungene mine er ikke på sitt beste etter vinteren, men et sted må en gjerne begynne. Det meste starter med en begynnelse. En må ta tak, selv om det vanskelig. Ofte er det det å ta valget om å gjøre noe, som er vanskeligst. Er en først i gang, går det gjerne lettere. Uten at problemene er over av den grunn, for kravet om fullføre det en startet, vil jo også dukke opp. Og så må en før eller siden velge igjen: Skal jeg begynne på noe nytt, eller fortsette. Noe som kan være vanskelig å forholde seg til. Men som en klok lærer en gang sa: Det er ikke meningen at livet skal være lett.

Dagens bilde viser en kyllingrett jeg lagde i går, og den smakte utmerket. Jeg endte derfor opp med å spise litt for mye, så det var absolutt ingen grunn til å ty til en enkel dessert for å føle at livet var godt der og da. Om du vil forsøke deg på denne retten selv, så rør gjerne inn en spiseskje med Maizena i sausen, før du heller den over retten og kjører det hele inn i ovnen. Finhakk gjerne litt chili og stek sammen med grønnsakene også, for all fløten gjør den veldig mild. Selv endte jeg også opp med å lage en tredjedel mer saus enn det som oppskriften forteller. For saus er godt. 

Ha en fin dag. 

Bjørn 

Dagens link, og vinner av beste video under Spellemanssprisen i går:

Litt som en gammel diesel.

Dagen startet tregt. Slik er noen dager. Du krabber deg ut av loppekassa og så oppdager du at du beveger deg i sirup. Det gjør at det meste blir overraskende tungt å ta tak i og gjennomføre, og at ting går en smule langsomt. Noe som kanskje kan lede til spørsmålet «Hva er poenget ved å gjøre dette?», fordi du opplever at til og med jobben med å gå fra senga til sofaen for legge deg der, er litt for tung til at du egentlig har lyst på jobben som ligger i å komme deg dit. Så kanskje du burde droppet å stå opp i det hele tatt. Kanskje du bare burde blitt liggende. Og dette er bare starten på dagen. Så hvordan skal du komme deg igjennom resten av den?

Vel, det handler faktisk om å sloss litt i mot sirupen. Det handler om å ikke la den vinne. Det er du som skal vinne. Så hvordan blir du selv en vinner? Jeg vet ikke. Derfor sitter jeg her og skriver i stedet for å gjøre noe annet, mens jeg forsøker å komme på en god idé. Den store. Den som forandrer alt. Noe som ikke alltid er like lett å få til. For det som kjennetegner gode ideer som forandrer alt og kanskje gjør deg til en vinner i samme slengen, er gjerne at de kommer sjeldent. De ideene som kommer ofte, er bare vanlige ideer. De kan til og med være dårlige. I blant veldig dårlige. Nærmest katastrofalt dårlige. Verden er full av mennesker som agerte på utrolig dårlige ideer. Og selv om de kanskje er ekstremt dårlige, får de ingen pallplass av den grunn. De skiller seg ikke ut nok til å komme øverst på pallen, der står uansett atombomba, alene, antagelig til Dovre faller, og lenger enn det også. En idé må skille seg ut på en positiv måte for å få en medalje. Selv om medaljen oftest er kun imaginær, for eksempel i form av ros, eller et klapp på skulderen. For når det kommer til gode ideer, så må det også skilles litt. Det er forskjell på den gode ideen som får en imaginær medalje og den som får en reell medalje. En fysisk en. Noe en kan henge rundt halsen og la glitre opp i fjeset på  Gud og hvermann slik at de forstår at du er en Vinner. Kanskje til og med en rik vinner. Så lenge det varer. For likskjorta har jo ingen lommer.

«Jeg bærer mine arr som medaljer», sa Ulf Lundell et eller annet sted, men det blir en annen greie. Litt annerledes enn det å bære medaljer for gode ideer. På den annen side, så kan det likevel i blant være en god idé å vise arrene en bærer på. Det gjør deg tydeligere, og derfor lettere å forholde seg til for andre. Kanskje ikke like lett som hvis du var uten arr, men det er jo de færreste, så det blir vel egentlig kun en teoretisk problemstilling. Uansett blir du lettere å forstå om du viser litt av arrene dine, enn om du holder alt skjult hele tiden. Folk som skal skjule alt hele tiden er skumle. Spesielt om de smiler nesten hele tiden, selv når det ikke er noe å smile av. Litt sånn som Erna.

Ja, ja, dagen i dag er i gang. Den startet litt tregt, men ved hjelp av kaffe og et tastatur, kjenner jeg allerede nå at ting går litt lettere. Så kanskje jeg fungerer litt som en gammel dieselmotor, at oljen må få tid til å varmes opp litt, før kaklinga gir seg og ting begynner å gå litt glattere. Eller smoothere, som en sier på utenlandsk. Kanskje ikke så glatt at jeg ved dagens slutt kan krone meg selv som Livets store vinner, men hvem faen trenger krone på hodet, og hvem faen trenger å vinne alt hele tiden. For å vinne må det jo en konkurranse til. Jeg har mer tro på samarbeid. Jeg synes veldig mange konkurranser gamle og unge hiver seg ut i suger og er totalt bortkastet. Til og med om premien skulle være prinsessa og halve kongeriket. Prinsessa har tross alt Ari Behn allerede vært bortpå, og kongeriket ... vel, det blir for mye jobb, spør du meg.

Når det kommer til føljetongen Bjørn lager keramikk, som jeg har skrevet noen meter om i det siste, så fortsetter jeg med det arbeidet, selv om jeg har utsatt den planlagte utstillingen min. Det føles fremdeles godt å ha tatt valget om å utsette. Jeg tror det valget godt kan puttes i sekken merket «gode ideer», selv om det ikke medfører noen medaljer, villige prinsesser eller spalteplass i VG for undertegnede. Men slik er det jo i livene våre, ikke alle gode ideer er så store at de kommer i avisen, men de kan likevel gi en god effekt, som igjen vil spre seg som ringer i vann, om en er heldig. Og heldige er vi jo.

Bildet viser en liten sakekopp jeg laget i går.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Noen valg er tyngre enn andre.

I blant må en ta noen valg. Kanskje oftere enn en egentlig tenker over. Noen valg er enkle, som for eksempel hva en skal ha til middag. Selv om mange kanskje synes det er vanskelig å finne på noe hver jævla, føkkings dag, så er det i mitt hode et enkelt valg. Samtidig er det et valg som ikke gir store og umiddelbare konsekvenser en må leve resten av livet med, som for eksempel en idiotisk forbikjøring kan gi. Det er vanskelig å gjøre store feil når en velger middag. Så problemet ligger vel i det å finne på noe, i tillegg til det å måtte stå ved grytene.

Når det gjelder bilkjøring, så er det ikke kun forbikjøring en må ta valg i forhold til. Jeg vet det er mange som sliter med å velge blinklys, men det er likevel et valg en kanskje ikke ligger våken om natta og tenker over. En bare driter i å bruke det der og da, fordi en føler seg hevet over andre og over regler satt til alles beste. 

Selv bruker jeg blinkys. I det hele tatt forsøker jeg å følge de fleste kjøreregler, og oppføre meg skikkelig både i trafikken og på andre arenaer. Det betyr likevel ikke at alt bestandig går glatt i min verden. De siste månedene har det vært litt slitsomt på jobb for meg, ting har ikke stemt, og jeg føler at jeg ikke har fått tatt ut det jeg opplever som mitt potensiale. Noe som er litt trist, siden jeg etter planen skal åpne en keramikkutstilling i begynnelsen av mai. I og med at jeg ikke er fornøyd med det jeg har fått gjort fram til nå, har jeg tenkt en del på om det å gjennomføre denne utstilling er en god idé. Disse tankene og spørsmålene leder nødvendigvis til valg jeg må ta. Skal jeg stille ut det jeg tross alt har fått til, eller skal jeg droppe hele greia. Og nå har jeg tatt valget. Jeg stiller ikke ut i mai, men jeg dropper ikke å ha en utstilling med keramikk. Jeg utsetter det bare. Og ja, det føles som et bra valg. Det føles ikke som et tap, eller som noe jeg tror jeg kommer til å angre på, men mer som å åpne ei dør mot nye muligheter. Nå får jeg bedre tid, og kan bruke den til å utvikle kunsten min videre. Og det føles godt. Det føles som om både jeg og utstillingen er tjent med det.

Å ha tatt et valg er ofte ikke det verste en kan leve med. Slik jeg opplever det, er det langt verre å stå framfor et valg som ennå ikke er tatt. For ofte vet en ikke helt hva en skal velge, og kjenner derfor på ambivalenser over tid - skal, skal ikke - uten egentlig å komme noen vei. Noe som kan resultere i at en tar valg bunnet mer på unnvikenhet, enn fornuft, i det en lar det å ikke ta et valg, bli valget en tar. Som for eksempel om en vil finne seg en ny jobb, vil ut av et forhold, eller ønsker å gjøre et utspill ved for eksempel en gryende forelskelse. Ofte venter en altfor lenge før en velger å gjøre det en føler er riktig, selv om en innerst inne vet hva en ønsker eller bør gjøre. Kanskje en aldri klarer å ta det endelige valget en kjenner en burde ta. En har bare ikke mot nok til å ta avgjørelsen. Det samme gjelder om en står i en konflikt som forlanger handling for at en skal komme seg gjennom eller forbi den. Enten det er  venneflokken som er utfordringen, en nabo eller en kollega. Da er det lett å trekke seg unna og gjøre ingenting og i stedet utsette noe i det uendelige, i håp om at det løser seg av seg selv,  i stedet for å stå opp for seg selv der og da, og eventuelt andre i samme slengen.

Valg er vanskelige, men ofte mest før de blir tatt. Likevel kan det selvfølgelig komme utfordringer når valget er tatt også. Velger du å gjøre rein kåken, så medfører det nødvendigvis litt arbeid. Da må en stå i det, og fullføre det. Og det krever litt mer enn å ligge på sofaen, det vet vi alle. Velger en å velge bort en bekjent eller en venn, må en stå i det også, selv om vennen kanskje blir lei seg av det, eller til og med hevner seg. Som regel ender det heldigvis bra, selv om du selvfølgelig kan ende opp med en stalker, baksnakk eller kipe meldinger i sosiale medier, eventuelt din egen dårlige samvittighet. 

Noen valg er vanskelige, men heldigvis er mange også veldig enkle. I dag har jeg for eksempel valgt å skulle besøke barnebarna. Jeg kunne valgt tv, men jeg valgte altså noe annet. Samtidig får jeg jo også møte datteren min og samboeren, og får føle litt på familiær nærhet. Og det gjør godt. En kaffekopp får jeg vel også på kjøpet, noe som heller ikke gjør vondt.

Å velge utsettelsen av den nevnte utstillingen min var som nevnt heller ikke så vanskelig. Det krevde litt mer enn å velge dagens barnebarnbesøk, men det kjennes likevel ut som et godt valg, og som om en bør er fjernet fra skuldrene mine. For veien fram til valget var ikke like lett, så børen var der, over ganske mange uker. Men sånn er det jo ofte. En bærer på ting, bærer og bærer som et esel uten egen makt eller vilje, før en forhåpentligvis en dag klarer å vippe børen av seg.

Sånn, nå får jeg velge å avslutte søndagens blogginnlegg, og se om jeg får gjort noe annet. Søndagene mine kommer med noen små plikter. Vanne blomster har jeg allerede gjort, det gjøres før frokost hver søndag, og nå står det litt rengjøring på timeplanen. I dag er det badet som skal få seg en liten omgang med klut, børste og såpe. Hva du skal bruke dagen til, vet jeg ikke, men jeg vet du har noen valg å ta. Sånn er det for oss alle. Vi velger og vi velger og vi velger, og forhåpentlig velger vi klokt.

Bildene viser noen teboller og sakekrus under arbeid, og et bilde av et esel med en bør, som jeg lagde for mange år siden da jeg bar på noe tungt, og hadde mange og vanskelige valg og ta. Heldigvis valgte jeg rett.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Det er lenge siden jeg har spilt denne. Om du tenker på at det er noe i deg selv det synges om, noe om å ville/våge/stå opp for/være stolt over/noe av verdi, så går det an å kjenne på noe som kanskje er verdt å holde fast ved:

   

Om en ring som ble borte, men mest om noe annet.

Det er søndag. Og ja, jeg vet at jeg ofte begynner et blogginnlegg med å fortelle hvilken dag det er. Hvorfor vet jeg ikke helt. Det er vel bare en måte å komme i gang på. Noe skal en jo starte med. 

Det er søndag, jeg har spist en banan til frokost og sitter med kaffen, og senere i dag skal jeg tørke støv. Ingen stor nyhet det heller, i hvert fall ikke satt opp i mot Wara og Black Box-saken, men støvtørkingen er nærmere, meg, enn oppvasken som kanskje kommer etter Black Box. Og det er jo ofte det som er nært meg jeg skriver om her, i tillegg til hvilken dag det er, så der har du den.

Grunnen til at jeg skal tørke støv, er at jeg forsøker å bygge opp en rutine der jeg gjør litt husarbeid på søndag. Fra før vanner jeg blomster før frokost, på disse dagene, som ofte er merket med rødt i kalendere. Vanne blomstene har jeg gjort så lenge nå, at det har blitt en vane. Og skulle jeg glemme det, har jeg lagt det inn som varsel i kalenderen min.

Jeg har tro på vaner og rutiner. Det har jeg sagt før. Veldig mye av det jeg skriver her, har jeg skrevet om før. På ett eller annet vis. Trøsten er at jeg ennå ikke har kommet dit at jeg kopierer ett eneste innlegg og legger det ut igjen og igjen. Rutinemessig hadde det sikkert vært en fordel, men samtidig ville det vel kanskje krevd at jeg har litt andre diagnoser enn jeg har. Kanskje noe i retning OCD. Fram til her og nå, som er søndag, minner kanskje rutinetrangen min mer om noe i retning Asberger. Rutinene gjør meg trygg. Det gir forutsigbarhet. Men trangen til forutsigbarhet er nok ikke nok til å si at noen har Asbergers syndrom som diagnose. Det må nok mere til. På samme vis som at alle som er uenige med deg i noe, ikke nødvendigvis er psykopater av den grunn, at alle deprimerte bare bør ta seg sammen litt, eller at det er din egen skyld at du blir voldtatt om du går i kort kjole. 

Det er søndag. Og i tillegg til å spise en banan, lage meg en kopp kaffe, vanne blomster og tørke støv, skal jeg spise middag i dag. Akkurat hva jeg skal spise, vet jeg ikke helt enda. Men det blir rimelig sikkert noe jeg har laget opp fra før, og frosset ned i porsjonsbokser. Jeg har en del av slike porsjoner i frysen, og ganske mye å velge mellom. I går ble det Chop suey. Dagen før ble det en Onepot-pasta. Begge deler smakte utmerket.

Det er søndag. Og i tillegg til å spise banan og drikke kaffe til frokost, vanne blomster, tørke støv og spise middag, vurderer jeg å skrelle nepa. Dvs klippe håret. Noe som er kjapt gjort, siden jeg bare freser brorparten vekk med maskin, slik at det står igjen ca tre millimeter. Og med maskin mener jeg ikke noe digert og farlig som går på bensin, men en klippemaskin slik frisørene bruker. Det er tryggest sånn. Og jeg liker at livet er trygt. Ikke kun forutsigbart.

Ikke alt kan en forutse. Dessverre. Eller kanskje det er bra. Åkkesom, for noen dager mistet jeg ringen min. Den har jeg hatt på høyre pekefinger i mange år, nærmere bestemt 17, tror jeg. Den ble kjøpt på torget i Bergen en gang bror min var her på besøk, det er derfor et godt minne knyttet til den. Så det å ikke ha den der lenger føles rart. For nå, når den er borte, har jeg blitt klar over hvor ofte jeg har berørt den med tommelen. Etter den tragiske hendelsen, berører tommelen nå kun en pekefinger uten ring, og det legger jeg veldig godt merke til. Å være i stand til legge merke til ting, er ganske sikkert en god ting, men likevel…jeg sier ikke mer, jeg bare savner ringen min jeg.

Det er søndag. Og i tillegg til å drikke kaffe og spise banan, vanne blomster, tørke støv, spise middag, klippe håret og kjenne på savnet etter ringen min, skal jeg en tur bort til kjæresten. For kjæresten og jeg bor ikke sammen. Selv ikke etter at forholdet har vart i tretten år. I stedet bor vi hver for oss, og det fungerer bra. Å forandre på noe som fungerer bra, er ikke alltid så lurt, for da beveger en seg gjerne inn på usikker grunn. Og det liker vi ikke. I hvert fall liker ikke jeg det. Jeg er en hund etter rutiner og det forutsigbare, selv om jeg kanskje setter det litt på spissen her og nå. Det er jo ikke alt som må være forutsigbart. Selv om jeg har hatt ost på nista i femten år og vasker fjorten, svarte t-skjorter hver fjortende dag, så hender det jeg gjør noen sprell også. Jeg vet for eksempel aldri på forhånd hvilke farger dagens sokker kommer til å ha. Alt jeg vet, er at de ikke vil ha samme farge eller mønster som de jeg brukte i går. Grunnen til at jeg vet det, er at jeg satser på å ha mange forskjellige sokker. Det gjør det det lettere å pare dem etter vask. Å skille sokker som er nesten like, er et problem. Sånn sett er det lettere med t-skjorter og boksere, og det liker jeg.

Det er søndag. Og i tillegg til å spise bananen min og drikke morgenkaffe, vanne blomster, tørke støv, spise middag, skrelle nepa, savne ringen min og ta meg en tur til kjæresten, skal jeg se på tv. Jeg ser mye på tv. Sikkert for mye, vil kanskje enkelte si, for folk har jo en tendens til å mene mye, og ikke bare rundt det som handler om egen fortreffelighet. 

Etter tv-tittingen i kveld, blir det vel tid for sengen. Og så starter en ny dag i morgen, og ei ny uke, og snart er det søndag igjen. Da skal jeg gjøre mye av det jeg har skrevet om nå enda en gang, og kanskje skrive noen ord om det. Eller kanskje jeg skriver om noe helt annet. Hvem vet. Ingen vet hvor haren hopper, sa mannen og satte fella i komfyrdøra. 

Dagens blogg er snart ferdigskrevet. Det jeg har gjort så langt denne søndagen, og det jeg skal gjøre senere i dag, er kanskje ikke så veldig forskjellig fra hva du har gjort, gjør og skal, enten du er ung eller gammel. Det kan hende du har unger rundt deg, en samboer, eller kanskje du løper på fjellet. Alene eller sammen med noen. Men kjernen i både ditt og mitt liv er gjerne knyttet til faste gjøremål, plikter og gjentagelser, men med små øyer av gleder og forundringer. I tillegg vil det alltid komme noen forandringer. Slik har det vært i mitt liv, og også i ditt. Noen av disse forandringene har kommet langsomt, noen kom som en overraskelse, noen valgte en, andre ble en påtvunget. Men uansett så er det ditt og mitt liv du og jeg sitter igjen med, i dag, denne søndagen i mars. Og det finnes ting i livene vi har, som vi lett lar skli forbi av gammel vane, kanskje fordi de virker små og ubetydelige, og vi har fokus på de store tingene som vi kanskje ikke klarer å oppnå - det «de andre» har, det vi burde ha, det vi mener vi fortjener, lengter etter og begjærer. Og så legger vi kanskje ikke merke til hvor mye de små tingene i livene våre faktisk betyr, før de eventuelt er borte. Litt som med ringen min. Jeg trodde ikke den opptok spesielt stor plass i livet mitt, men den etterlot likevel en naken plass og et savn. 

Så, et råd nå på slutten, er å se på detaljene, men ikke kun de negative. Har du en utfordring med helsen, så se på det friske i deg, ikke kun det syke. Se på de små gledene som finnes. En ren oppvaskbenk, klærne som du la i skapet etter vask, morgenkaffen, enten du drikker den alene eller sammen med noen, og slike små ting. Ikke alt må være så stort eller grensesprengende i livet ditt, det trenger ikke å være som på tv, slik naboen din har det eller reklamen sier at du bør ha det, for at du skal kjenne at du faktisk har noe av verdi. Du må bare legge merke til det lille. Et smil noen ga deg. En vennlighet. En blomst du har klart å holde liv i. 

Vi har alle foto gjemt bort i en skuff, og bilder liggende på telefonen eller dataen. I blant kan det være både kjekt og trist å se på dem, men de forteller en historie, som er vår egen. Om vi ikke eier all verden, så eier vi alle vår historie. Dagens bilder er fra historien om meg. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Jeg går og venter på noe godt.

Det er lørdag. Og siden jeg har vært borte fra atelieret noen dager på grunn av lungeproblemer og depressive tilbøyeligheter, blir lørdagen mye som en hvilken som helst dag. Det kunne med andre ord vært fredag i mitt hode. Noe det ikke er. For slik er det, at det som er, er, uavhengig av hvordan en opplever det eller tenker, mens det som ikke er, er styrt av samme lovmessighet. 

De siste dagene har aviser og tv vært fylt med Warasaken. Madammen er mistenkt for å tenne på deres egen bil, i et spill som handler om å gi andre skylden. I dette tilfellet en teatergruppe. For meg kalles dette politikk. På linje med at Frp og høyresiden forsøker å gi fattige ansvaret for fattigdommen. 

Det er lett å gi andre skylden, senter faktisk er skyldige eller ikke. Og det kan være smart å skape et fiendebilde der det handler om oss og dem, om en har en agenda om å få makt innen politikken. Selv er jeg ganske fattig. Det har regjeringen bestemt at jeg skal være. Ikke andre fattige, ikke innvandrere, men regjeringen. Det er kun de som har bestemt det. Grunnen til fattigdommen min er at jeg har fått noen helsemessige utfordringer, som førte til at jeg ble uføretrygdet. Om tre år blir jeg enda fattigere, for da blir jeg pensjonist. Men at ansvaret for at Norge går på dunken er mitt, finner jeg vanskelig å svelge. Like lite som at innvandrere har skylden for fattignorge og det meste av alt som er galt i tillegg. Det er de færreste som velger fattigdom helt på egenhånd. Men får du ikke jobb, blir du fattig, og innvandrere får ikke nødvendigvis jobb like lett som andre, har jeg forstått. Så om det er deres egen feil at mange innvandrere er fattige, kan vel diskuteres. I mitt hode virker det som om de blir holdt nede i en fattigdomsfelle, mens de som tråkker dem ned hyler om at nå må grensene stenges før Bedriften Norge går konk, mens de kanskje burde konsentrert seg om brutte politikerløfter, mangel på medisiner og behandling til de sykeste, skattelettelser til de rikeste og økende skatter til hvermannsen i form av stadig mer bompenger. Mens de aller fattigste får mindre og mindre på nesten alle fronter. Noe enkelte mener ikke bør ødelegge lykken i livet  ditt. Og ser du ikke dette selv, finnes det nå folk som tilbyr deg et kurs for skarve 2500, der de påstår å kunne gjøre fattige lykkelige. At disse kursholderne ikke selv er fattige i utgangspunktet, og antagelig blir rikere av å holde slike kurs, bør ikke ha noe å si. Det er jo ikke slik at en trenger erfaring for å ha løsningen for verken fattige, syke, kvinner, utlendinger, homser, transpersoner eller andre mennesker i diverse svake grupper, virker det som.

Det har blitt mye media på meg de siste dagene. Mye sinne, irritasjon og forakt overfor statsmakten. Og det tror jeg har vært bra for meg. Det engasjerer. Og er du i depresjonslandskapet, er det fordelaktig å ha noe utenfor seg selv å ha fokus på. Navlen kan en jo tross alt fokusere på når som helst. En trenger ikke å gjøre det hele tiden.

Mandag er det tilbake på atelieret, etter planen. Jeg skal ikke påstå at tanken på det er veldig lystbetont, men jeg vet at det antagelig vil være bra for meg på sikt, samtidig som det føles som om jeg har hatt godt av noen dager hjemme der jeg kunne glemme atelieret nærmest fullstendig. I blant er distanse noe en kan være tjent med, selv om det ikke gjelder for alt. For meg ble det i dette tilfellet uansett en positiv greie, føler jeg. Likevel, å sitte hjemme dag etter dag, kommer det lite bra ut av i lengden, selv om en kan følge forskjellige politiske sirkusforestillinger via media, med klovner og alt som hører med av illusjoner og luftige svev og tog og VY, og selv om en kanskje går og venter på noe godt. Så jeg får vel forsøke å få ræva i gir igjen, og det jeg ikke har lyst til å gjøre, får jeg gjøre på automatikken. I dette tilfellet, dreie japaninspirerte teboller i porselen. Jeg vet jo hvordan det gjøres. Og kanskje trigger det noe lystbetont bare jeg kommer i gang igjen. 

Det gode kommer sjelden helt av seg selv.

Bildet viser en greie fra siste brenning. 

Ha en fin dag, og en fin helg.

Bjørn

Dagens link:

I blant er det nok at det er innafor.

I går så jeg første episode av programmet Sinnsykt menneskelig, med Cecilie Ramona Kåss Furuseth, som programleder. Og ja, det var menneskelig. Og ja, jeg ble berørt. Noe jeg jo synes er bra. Det hadde vært langt verre om jeg ikke hadde følt noe som helst, i møte med andre folks utfordringer. Så jo, jeg gleder meg til å se neste episode også. Noe jeg kan gjøre på nett med en gang, men som jeg likevel velger å vente på, for å se det på fjernsyn. Jeg liker ting best på den måten. 

I går så jeg også første del av dokumentaren om Michael Jackson, og den var ikke like koselig. Om det som formidles er sant, er det veldig trist for de involverte, det vil si de små guttene. Og jeg føler med dem. I dag tenkte jeg å se del to.

Det blir en del tv for tiden. Kanskje mer enn til vanlig. Stemningsleiet er litt på hell, og da minker tiltakslysten også. Samtidig er det lite av det jeg ser som engasjerer meg. Det er mest tidtrøyte. Innimellom forsøker jeg likevel å gjøre noe annet enn å ligge som et slakt på sofaen foran idiotkassa, og i går var jeg på atelieret og dekorerte keramikk jeg dreide før helgen. Selv om jeg ikke følte på det helt store engasjementet, forsøkte jeg likevel å gjøre mitt beste. Så nå håper jeg at valgene jeg tok der vil resultere i noe positivt. Det vet en ofte ikke helt sikkert før ting er ferdig brent.

Brent ble ikke maten jeg lagde til kjæresten og barna hennes på lørdag. Det skal litt til for å svi Ramen, selv om en selvfølgelig får det til om en legger godviljen til. I hvert fall deler av den. For egen del klarte jeg å holde tunga rett i munnen, og maten ble grei.

Apropos munnen - i morgen skal jeg til tannlegen. Eller tannpleier. Er ferdig hos tannlegen for denne gangen. Forrige gang jeg var hos tannpleier gjorde det drittvondt, så i år vurderer jeg litt bedøvelse. Bedøvelsen koster sikkert penger, men den utgiften får jeg ta. 

Bedøvelse av sansene må til i blant, selv om det koster. I hvert fall er det lett å velge en slik løsning. Spesielt om noe gjør vondt. I kroppen eller i sjela. Det er mer sjelden en trenger å bedøve lykke eller nytelse. 

En trenger ikke nødvendigvis bedøve seg selv så tungt at en blir helt nummen, for at det skal kunne gjøre en forskjell. Måtehold fungerer best på dette området, på lik linje som på mange andre områder. Men litt bedøvelse kan en finne ved hjelp av for eksempel et par fingerbredder Cognac. Bare for å ta brodden av noe. Valium kan også fungere, men det har jeg ikke i huset. Så for min del er det Cognac som gjelder. Eller litt Baylis til kaffen. Og søvn, selvfølgelig. Søvn gjør i blant veldig godt, og i blant kan en få noen fine drømmer på kjøpet. Men det er grenser for både hvor mye en bør drikke og hvor mye en kan sove. I det hele tatt er det mye som kommer med grenser i livene våre, og mange grenser en krysser, som en kanskje ikke burde krysset. Selv føler jeg at jeg er på et sted i livet nå, hvor det er viktigere å opprettholde grensene enn å krysse dem, føler jeg. Å gjøre ting riktig har blitt viktig for meg. Mye viktigere enn å vinne for eksempel en konkurranse, en krig eller what ever. Har vel noe med alder å høre. Jeg er jo ingen ungsau lenger, og har med årene lært litt om sammenhenger og konsekvenser. Det er derfor jeg for eksempel ikke grisekjører med bilen. Da jeg var yngre var fart gøy. Nå er det gøy å kjøre økonomisk. Uten at det får fram de helt store smilene, skal jeg innrømme. Å klare å kjøre med et forbruk på 0,49 liter bensin pr. mil i stedet for 0,51, gir meg få orgasmer, for å si det sånn. Det kiler liksom ikke fullt så mye i bjellene som høy fart gjør. Men det ligger likevel en rolig tilfredsstillelse der, kjenner jeg. Det blir litt som når en finner noe billig i tilbudsdisken når en er ute og handler inn kalorier. Det ligger en tilfredsstillelse der også. Ikke en brautende en, men noe som minner om lykke kan spores om en tillater seg å skille det ut fra alt annet som krever oppmerksomhet.

Å kjenne på ting er ikke det dummeste en gjør. Ikke bare på de store tingene, men også de små. En bør med andre ord ikke bedøve alle sanser hele tiden. Enten en bedøver dem med mat, telefonen, tv, piller, alkohol eller annet, så er det kanskje lurt å slippe i hvert fall noe inn bak det ulne teppet en av forskjellige grunner kan ende opp med å pakke livet sitt inn i. Går en med en sekk over hodet minimerer det kanskje utfordringene som slipper inn, men også lite lys får slippe til. Og lys er bra. Det er derfor vi blir glade av solen, kjærlighet og håp. Selv bruker jeg en lyslampe på vinteren for å holde depresjoner unna. En såkalt terapilampe. Noen minutter hver morgen med lys rett i fleisen skal visst gjøre underverker. Og det gjør det kanskje, men ofte glemmer jeg å bruke den, og da blir det lite underverk å spore. Slik er det med mye. Det krever litt innsats. Uten egeninnsats blir det få gevinster å hente, få underverk å glede seg over. Mens med bitte litt innsats kan en ende opp med å smile i hvert fall litt. Kanskje bare med den ene munnviken, men likevel. Slik jeg gjør når jeg har brukt lite bensin. Eller har fått skrevet ferdig et blogginnlegg. Som jeg har gjort nå. Ok, jeg smiler kanskje ikke så mye over det siste, men det ligger i hvert fall en liten tilfredsstillelse der. Jeg gjorde tross alt unna et lite arbeid her, og jeg fikk satt ord på noen ting, slik at jeg fikk oppleve litt perspektiv. Og perspektiv er bra. Akkurat som lys. Og kjærlighet. Og håp.

Dagens bilder viser helgens Ramen, servert i egenprodusert keramikkskål, pluss noe torsk jeg spiste i går. Fisken fant jeg i billigdisken til 50% avslag pga dårlig dato, og den smakte utmerket. Ikke konge, kanskje, men alt trenger ikke å være konge. I blant er det nok at det er innafor. 

Det nederste bildet viser et selvportrett jeg ga tittelen Utsikt. Det har jeg lagt ut her før, men hallo, i min alder er det meste jeg gjør gjort før. Sånn er det bare. Det betyr likevel ikke at en ikke kan forsøke å gjøre ting bedre for hver gang, så la oss forsøke på det, både du og jeg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Alt har sin tid, kakeboksen er tom, depresjonen lurker i startgropa.

Onsdag, det betyr fridag. For nå for tiden er jeg på atelieret fire dager i uken. Dvs mandag, tirsdag, torsdag og fredag. Onsdagen blir gjerne brukt til oppgaver som kjæresten og jeg trenger å få unna på privaten, men akkurat denne onsdagen skjer det lite. I det hele tatt er det lite som skjer i mitt liv for tiden, om jeg ikke er på atelieret. Kveldene går gjerne med til å ligge spå sofaen og se på idiot-tv, og sånn gikk no dagan.

Jeg vet ikke helt hvorfor det er slik stelt for tiden, eller hvorfor det har blitt slik, men jeg har noen ideer. Og det føles som om jeg er i startgropa av en depresjon igjen. De kommer gjerne med mer eller mindre gjevne mellomrom, lette eller dype. Slik har det vært siden jeg var liten, selv om jeg aldri fikk diagnostisert noe før jeg ble voksen.

Har du vært deprimert noen ganger, har du forhåpentligvis begynt å kjenne igjen noen signaler, slik at du kanskje kan møte dritten på en måte som i hvert fall ikke gjør ting verre. I hvert fall kan du tenke litt på hva du bør eller ikke bør gjøre. Å sette disse tankene ut i praksis, blir likevel ikke noe som skjer automatisk, for depresjonens natur er jo at du ikke klarer å ta tak i ting. Ofte føles det som om det ikke er et poeng i noe som helst, selv om det finnes en tanke et sted bak i hodet som sier at joda - poenget finnes, så jeg får ta tak i meg selv i morgen. Eller neste uke.

Nå kan det hende at jeg er litt i overkant oppmerksom på ting, og derfor tolker dem som tydelige signaler, selv om det egentlig handler om noe helt annet. Det MÅ jo ikke bety at en depresjon er på gang, bare fordi du dropper å vaske opp etter middagen to dager på rad. Og det MÅ jo ikke være tegn på en depresjon at du ikke gidder å slå på pc-en noen dager. Heller ikke et økt sukkerbehov og trang til lette kalorier i stedet for en sund og balansert middag, er et klart tegn. Selv om du står opp på natten og spiser kake og ei sovepille. Tristhet og en følelse av meningsløshet er heller ikke et klart tegn. Det kan skyldes noe annet. For eksempel et konkret problem du har i livet, som du ikke har mulighet til å gjøre noe med, utover å jobbe med hvordan du forholder deg til det. Bli´kke mye positiv energi av sånt. Men, altså, tanken på en depresjon i startgropa har begynt å feste seg litt i meg, og jeg synes ikke noe om den tanken. Jeg foretrekker å være full av energi og glede og skaperlyst, slik at livet føler trang til å smile til meg, og du vil like meg. Det er ingen som liker meg når jeg er deprimert. Ikke en gang jeg selv.

I går lagde jeg et sushifat i leire, som jeg trykket det japanske ordet Ikigai inn i - 生き甲斐 . Ikigai betyr en grunn til å leve, eller en en grunn til å være til. Det ordet, eller begrepet, er også tittelen på en keramikkutstilling jeg skal ha i mai, men nå om dagen føles det ikke som om jeg er i kontakt med den grunnen, det begrepet, verdien i det jeg har hatt som jobb i mesteparten av mitt voksne liv.  Og jeg føler samtidig at jeg heller ikke klarer å legge igjen følelsen av mening i leira. I stedet forsøker jeg å være «flink», gjøre det jeg skal rent teknisk, men at jeg liksom ikke er helt koblet opp til det. Det har lagt seg inn en distanse mellom det jeg gjør og det jeg føler overfor det jeg gjør, og kanskje også en distanse til den jeg er. Derfor har jeg begynt å tenke at jeg kanskje bør droppe utstillingen.

I morgen er det jobb igjen. Og da skal jeg sammen med en kollega gå igjennom det jeg har laget de siste månedene, for å finne felt og detaljer jeg bør konsentrere meg om fram mot utstillingen jeg etter planen skal ha i mai. Slike idémyldringer bruker jeg å være veldig glad i, men akkurat her og nå, mens jeg sitter og hakker disse tankene ned på tastaturet, kjenner jeg ikke på noe glede eller forventning i det hele tatt. Jeg kjenner heller ikke på noe sorg over mangelen, tror jeg. Det er mer som en likegyldighet. Det betyr IKKE samtidig at jeg ikke vil kunne kjenne på noe positivt i morgen, det betyr bare at det jeg kjenner på her og nå, legger seg inn i noe jeg forsøker å finne et mønster i, og at dette mønsteret kanskje hinter om noe depressivt. Slik er vi jo sammensatt, vi søker forståelse i det vi ser og opplever, enten det er i valg vi eller andre tar, et mønster i en vannskjolde i taket eller i en Rorschach-test. Noen ganger ender vi opp med å forstå det rett, andre ganger blir vi lurt. Av oss selv eller av andre.  I blant VELGER vi til og med å lure oss selv, fordi det er det letteste, fordi vi er styrt av noe som er sterkere enn fornuften - følelsene våre. For eksempel frykt eller begjær. Viljen vår til å unnvike det vanskelige og kjedelige, og heller gå for det lette og et sekunds tilfredsstillelse, er kraftig nedfelt i oss. Det er derfor folk bruker kredittkortet til å betale for ferier og må suge på lappen senere. Det er derfor konflikter blir glattet over i stedet for å bli løst. Det er derfor jeg spiser kake i stedet for å gå en tur. 

Alt har sin tid. Kakeboksen er nå tom, og jeg sitter her og skriver. Hva jeg oppnår gjennom å skrive dette, vet jeg ikke. Kanskje ingenting. Men likevel, livet har lært meg at jeg må våge å se på ting, våge å erkjenne ting, våge å dele. Først da kan jeg gjøre noe med det. Og det å sette ord på det jeg opplever, enten gjennom å skrive det ned eller å snakke med noen, hjelper meg til å fokusere på det som trenger fokuset mitt, og å styre unna det som kun vil tilsløre ting. Samtidig kan jeg få motstand der jeg trenger det, og støtte på andre felt. Det er lite som er farlig i snakke og å gjøre seg selv synlig. Det kan oppleves som skummelt, men ofte er det kun fordi vi har noe i bagasjen vår som føkker til ting for oss. Slik at vi kanskje ender opp med å sabotere for oss selv, framfor å bygge opp oss selv. Det kan du lese litt om her, om du føler du er en selvsabotør.

Det er onsdag. Ikke den beste onsdagen jeg har opplevd, men heller ikke den verste. Samtidig oppleves den som litt bedre nå, enn da jeg begynte å skrive disse ordene. Disse ordene, som er kun en liten brøkdel av det jeg har tenkt mens jeg har sittet her. For slik er det, tankene løper fort og i alle retninger, mens ordene vi setter på dem hjelper oss til å sortere og å se hva som er viktig. Og DET er viktig.

Bildene viser noen små sakekopper jeg tok ut av ovnen her en dag, men en kan selvfølgelig bruke dem til annet enn sake også. Likør, for eksempel, eller espresso. Alternativt knappenåler. Valgmulighetene er nærmest uendelige, om vi ser litt bort i fra det tillærte og mest forutsigbare. Slik er det for kopper, slik er det for deg, og slik er det for meg. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: