Enkle desserter gjør livet deilig.

Overskriften til dagens blogginnlegg, viser til en overskrift jeg så i en avis i dag. Den ledet til oppskrifter på desserter. Altså ingenting spesielt ved den. På den annen side, så skal det vel kanskje litt mer til enn enkle desserter for å gjøre livet deilig. På stående fot kan jeg hoste opp flere ting. En bør gjerne ha en økonomi som går rundt, gjerne en grei helse, og livet blir ganske sikkert best om en har noen en bryr seg om, pluss noen som bryr seg om en selv. Så da kan en vel si at overskriften lover litt mer enn den kan holde, kanskje. Litt som når Rema hevder at det enkle er best. I mitt hjerte er ofte det komplekse også ganske godt.

Om en har det vondt og vanskelig, er ikke en enkel dessert det en tenker skal løse alt. I stedet er det lett å tenke at det som vil gjøre livet deilig, er at problemene forsvinner. Det er nesten så en kunne tro at det lå en naturlov i akkurat det, men slik er det ikke nødvendigvis. Ofte er det heller slik at livet blir deilig om en takler problemene en har på en grei måte, ikke at de bare forsvinner. For problemer vil en alltid ha. Om det forsvinner ett, vil et annet dukke opp etter hvert. Så forskjellen på å ha det godt eller vondt, ligger nok mer i hvordan en forholder seg til ting som dukker opp, ikke hva en velger til dessert.

En venninne av meg fortalte at da sønnen hennes var liten og de var på et foreldremøte, fikk poden svar da han ga uttrykk for at lese og skrivedelen var vanskelig. Læreren svarte at det er ikke meningen at ting skal være lette. Og slik er det vel med livet generelt også. Det er ikke meningen at det skal være lett og enkelt hele tiden. En kan sikkert diskutere hva annet meningen ved livet er, eller burde være, men enkelt er ikke en del av det. Blir det kun enkelt, vil en ikke få ting å vokse på, og jeg er ganske sikker på at den empatiske delen i oss ville lide under det. Det er vanskelig å sette seg inn i andres smerte, sorg og fortvilelse, om du selv ligger på ryggen i enkel dessert og gjør enkle ting der med deg selv eller andre. Og empati trenger vi. 

Uten evnen til empati, vil vi bli noen store egoister og narsissister, og vi vil antagelig bli ensomme, fordi få vil ha noe med oss å gjøre. Løsningen på det kan kanskje se ut til å kunne ligge i å skape stadig nye relasjoner i en jakt på noen som i dine egne øyne respekterer deg, men dessverre vil det ligge en slagmark av overkjørte mennesker bak deg samtidig, og det du leser som respekt, kan like gjerne være frykt. Samtidig vil du antagelig føle deg urettferdig behandlet gang på gang, fordi du kun er i stand til å oppleve egen smerte, sorg og frustrasjon. Noe som igjen vil lede til at du ikke vil ha det bra, uansett hvor mye dessert du spiser, eller hvor enkle de er. For vi trenger relasjoner, og vi trenger relasjoner som varer over tid. Om familie, venner, kolleger, naboer eller nye mennesker du møter stadig vender deg ryggen, så har du det ikke godt i lengden. Selv om du har enkle desserter du kan trøstespise. 

Det er vanskelig å se seg selv i forhold til andre, om empatidelen mangler. For selv selv om du ikke er i stand til å se din egen rolle i det som skjer med deg, og det som skjer med dem som er rundt deg, så vil livet ditt ofte handle om å kjempe for det du selv opplever som dine rettigheter, og mot de andres urettferdighet. Du vil leve som i en krigssone, igjen og igjen. For er du alltid i en konflikt med noen, føler du gjerne at folk er urettferdige og at du selv er et offer, noe som lett kan få deg til å angripe dem du føler ikke forstår deg eller ikke respekterer deg og dine behov. Men opplever du igjen og igjen at du må sloss og kjempe og at ingen forstår noen ting, og i hvert fall ikke forstår deg, så kanskje du bør stikke fingeren i jorda et lite øyeblikk, i stedet for hele hodet inn i navlen.

Det er søndag. Ute skinner sola. Når jeg er ferdig med å skrive her, skal kjæresten og jeg prøve å komme oss ut og gå en liten tur. Turen blir ikke lang, for lungene mine er ikke på sitt beste etter vinteren, men et sted må en gjerne begynne. Det meste starter med en begynnelse. En må ta tak, selv om det vanskelig. Ofte er det det å ta valget om å gjøre noe, som er vanskeligst. Er en først i gang, går det gjerne lettere. Uten at problemene er over av den grunn, for kravet om fullføre det en startet, vil jo også dukke opp. Og så må en før eller siden velge igjen: Skal jeg begynne på noe nytt, eller fortsette. Noe som kan være vanskelig å forholde seg til. Men som en klok lærer en gang sa: Det er ikke meningen at livet skal være lett.

Dagens bilde viser en kyllingrett jeg lagde i går, og den smakte utmerket. Jeg endte derfor opp med å spise litt for mye, så det var absolutt ingen grunn til å ty til en enkel dessert for å føle at livet var godt der og da. Om du vil forsøke deg på denne retten selv, så rør gjerne inn en spiseskje med Maizena i sausen, før du heller den over retten og kjører det hele inn i ovnen. Finhakk gjerne litt chili og stek sammen med grønnsakene også, for all fløten gjør den veldig mild. Selv endte jeg også opp med å lage en tredjedel mer saus enn det som oppskriften forteller. For saus er godt. 

Ha en fin dag. 

Bjørn 

Dagens link, og vinner av beste video under Spellemanssprisen i går: