Det går mot slutten av året. Noe som føles litt merkelig, spør du meg, for det føles som om løvet falt i går. Det vil si at tiden har gått fort. Noe som ikke burde overraske, siden den gjerne går kjappere og kjappere jo eldre jeg blir, opplever jeg.
I dag hadde jeg planlagt en kopp kaffe hos en kamerat, men det har jeg avlyst. Det er meldt potensielt mye snø og dårlige kjøreforhold i Bergen utover dagen, og både der han bor og der jeg bor er det bakker som kan by på problemer om det blir glatt. Nå kunne jeg selvfølgelig ha ventet litt og sett ting an, men jeg hater å vente, så jeg har avlyst. Jeg takler beslutninger best når de allerede er tatt og jeg slipper å veie for eller i mot.
Da jeg var yngre brydde jeg meg ikke så mye om kjøreforholdene. Det går nok bra, var visen den gang. Og så heiv jeg meg i bilen og lot det stå til. Stort sett gikk det bra. I blant har jeg lurt jeg litt på om det ligger et lite snev av ADHD i meg et sted. Eller lå. I dag er det meste brent ut, tror jeg, eller det har blitt skjøvet i bakgrunnen av irritasjonen over en voksende prostata, slapp urinstråle og nattlige besøk på do. Uansett grunn, har forsiktighet blitt min nye plattform, der manglende konsekvenstenkning tidligere rådet grunnen. Hva som kan gå galt dirigerer nå for tiden valgene mine mer enn hva som kan bli bra. Så i dag blir det innedag.
Innedager kan i blant oppleves som litt stille. Og til tider meningsløse. Mens andre ganger oppleves det godt. For jeg har ofte evnen til å trives i eget selskap. Bare ikke alltid. Og når jeg ikke trives, trives jeg i blant veldig dårlig, og synker ned i tankespiraler som handler om valg jeg skulle ønske jeg ikke hadde tatt gjennom livet, alternativt valg andre har tatt som påvirket meg. For sånne ting har en jo opplevd gjennom et langt liv. Det blir noen arr på sjela etter hvert. Og mye skam som ligger og gjærer. Minnene om sånne ting aktiverer følelser jeg har vondt for å romme. Da forsøker jeg gjerne å rømme fra dem og tenke på noe annet, men det funker ikke alltid. Tanker stiller ikke alltid på lag.
I dag føles det som om dagen skal blir bra, selv om det ble forandring i planene, og selv om det antagelig ikke blir en tur bort til kjæresten heller. Men det en vet er ofte lettere å forholde seg til enn det en lurer på, ikke har kontroll over og ikke vet hvordan en kommer ut av. Litt som med økonomi. Uforutsette utgifter som gjerne kommer på mest mulig dårlig tidspunkt er vel noe de fleste av oss misliker. Men automatiske trekk av faste regninger i nettbanken byr på mindre problemer. Så livet er i hvert fall for meg best når det er litt forutsigbart. Noe rutiner hjelper meg til å oppnå. Jeg vet at mange ser på rutiner som kjedelig mens de ser på adrenalin som en gud, men dem om det. Jeg tenker at juleribba og pinnekjøttet smaker bra selv om du vet at det er ribbe og pinnekjøtt du skal spise i år igjen.
Etter jul kommer nyttår, og et helt ulevd år ligger framfor oss. Et år vi må fylle med noe. Hva som kommer til å skje i 2024 vet jeg ikke enda. I hvert fall ikke alt. Jeg håper at jeg klarer å bli flinkere til å holde kontakt med folk og ikke murer meg for mye inne. I løpet av høsten som gikk, fant jeg mye glede i å holde et par keramikkurs ved Hieronimus, her i Bergen. Det ga mersmak. Derfor håper jeg det kan bli noe tilsvarende på vårparten i -24 også. Enten et keramikkurs eller et malekurs. Jeg er som poteten, kan brukes til mange ting.
Det er kjekt å ha noe å drive på med som pensjonist. Å gjøre noe får en til å glemme seg selv litt. Glemme å kjenne etter alt mulig rart eller bekymre seg for noe en ikke har kontroll over. Enten det er knyttet til fortid eller framtid. Det vil si glemme seg selv og egen navle et lite øyeblikk. Om en først skal glemme noe, så er ikke det det verste en kan plukke fra den lista. For glemme gjør en jo. Nå i julestria glemmer folk at stearinlys kan tenne på andre ting, og så brenner huset deres ned. Om de da har glemt å betale husforsikringen i tillegg, er en litt ille ute. Om en glemmer en boks is på benken så isen smelter, får det mindre konsekvenser. Selv om også det kan være irriterende. For noen nærmest katastrofalt, selv om ordet katastrofe passer best knyttet til krig og faenskap som skaper rammen for julen og mennesker andre steder dette året. Vi har alle forskjellige perspektiv i livet. Og vi glemmer i blant det som passer best å glemme akkurat der og da. Også er det jo dette med demensspøkelset. Det er vel noe alle som blir eldre føler smyger seg rundt et sted i skyggene. Og det pirker deg litt nakken og sier tittei, her er jeg, de gangene du ikke husker et navn du husket tidligere, eller ting i den leia.
Jeg håper du får en fin jul der du er. En kveld eller et par dager der du føler freden senker seg litt sammen med skuldrene, og du kjenner at livet ikke er så verst tross alt. Jeg vet noen sitter alene, men jeg vet også at noen gjør det fordi de har valgt den løsningen, og føler det er greit. Andre opplever det som trist. Men jeg håper de også kommer greit igjennom det. At de klarer å romme alt av følelser og klarer å gjøre det litt koselig for seg selv. For egen del skal jeg feire julaften sammen med kjæresten og svigers. Da blir det pinnekjøtt. Førstedag blir også hos svigers, med klippfisk. Mens andre dag blir det kjæresten og jeg som serverer østlandsribbe for barn og barnebarn. Dvs de av dem som er i Bergen. Vi har begge barn som jobber og bor i Kristiansand, som feirer jula der i år.
Utover de nevnte planene tar vi det litt på sparket i resten av romjula. Kanskje jeg får tatt den kaffen sammen med kameraten som det ikke ble noe av i dag, kanskje blir det noe helt annet. Den som lever får se, som en sier.
Ha en fin dag.
Og god jul og et godt nytt år til deg fra meg.
Det øverste bildet er tatt av fjorårets juletre hos kjæresten, nummer to viser en skulptur jeg ga tittelen "Arr", nummer tre er et foto av min transseksuelle "leieboer" et år jeg pyntet hen til jul, og det siste bildet viser et selvportrett jeg ga tittelen "Regresjon".
Dagens link:
