Til Lags aat alle kann ingen gjera.

I dag skal vi feire bursdag hos oss. Sønnen til kjæresten min har blitt atten år, og det må jo markeres. Så nå blir det kaker og selskap og det som hører med. Selv skal jeg bake «Det søte liv kaken». Egentlig ville jeg bake en gulrotkakekake, men den nevnte søte er visst en favoritt hos bonussønnen min, så da får han få den han ønsker seg. Jeg trenger jo ikke å være vanskelig på det området. Det finnes nok av områder ellers i livet hvor jeg kan være vanskelig. Det skal ikke stå på det. Selv om jeg stort sett prøver å ikke være vanskelig. Det er jo ikke noe gøy å være det. Likevel, noen ganger er det ikke til å unngå, selv om jeg ikke ønsker det. For det er jo ikke jeg selv som skal definere om jeg er vanskelig eller ikke. Den definisjonen kommer gjerne fra noen annen. Og andres følelser, vilje eller syn på ting kan jeg ikke ha kontroll på.

Jeg vet ikke om bonussønnen min synes jeg er vanskelig. Selv føler jeg at vi går fint sammen. Men jeg har vært en voksenfigur i mesteparten av livet hans, så selvfølgelig har vi ikke alltid vært enige om alt. Slikt hører med. Jeg er jo ikke kameraten hans, jeg er bonuspappaen. Jeg trenger derfor ikke å bli likt, bestandig, jeg trenger å gjøre det som er riktig. Så slik har det vært med mine egne barn også. Jeg er og har vært venn med dem, men ikke en kamerat, jeg er og har vært pappa.  Så i blant har jeg selvfølgelig vært vanskelig og upopulær, og har ikke forstått noen ting, i både egne barn og bonusbarn sine øyne, men det lever jeg godt med,  i dag. Selv om det til tider har gjort vondt  for meg å for eksempel sette grenser, når jeg ser de blir fortvilet over å bli konfrontert med seg selv og valg de tar, eller ikke å få viljen sin. 

Ikke alle kan få viljen sin bestandig. Ikke jeg, og ikke du. Men vi kan alle forsøke å gjøre det beste ut av ting vi må stå i. Det beste for oss selv, og det beste for dem rundt oss. Det betyr at vi i blant må opp på en barrikade eller to, og at vi kan utsettes for kraftig skyts der vi står. Slik det gjerne blir, når viljer har forskjellige mål. Så da får en kjenne litt på magefølelsen, og forsøke å navigere blant følelser og fornuft, mens man samtidig forsøker å se litt lenger enn til egen navle og egne behov. Det finnes alltid noen kamper en samtidig kan ta for andre, der de kanskje ikke helt fikser det selv, av en eller annen grunn.

Til Lags aat alle kann ingen gjera;

det er no gamalt og vil so vera.

Eg tykkjer stødt, at det høver best

aa hjelpa den, som det trenger mest.

Verset er av Ivar Aasen. Resten kan du lese her.

Å forsøke og hjelpe andre, kan godt hjelpe deg selv også. Det er ikke slik at verdien av hjelpen blir mindre kun av at det hjelper deg selv i tillegg. Det ligger ingen motsetning der. Hvis jeg kunne hjelpe denne verdens insekter, som visstnok holder på å dø ut, ville jeg samtidig hjelpe meg selv. Men det forringer jo ingenting av min hjelp, skulle en mene. På samme vis hjelper en ofte seg selv om en setter grenser for andre, for eksempel barn. Fordi de på den måten kanskje lærer seg dette med sosiale ferdigheter, regler, forholde seg til andres grenser, og kanskje også det å sette noen selv. Det betyr ikke samtidig at verken de eller jeg liker grensesetting bestandig, men det burde ikke være det som styrer en far eller mor. På samme vis som at tydelighet blant voksne, ikke bør unngås voksne i mellom, selv om noen ikke liker den.

Selv opplever jeg stort sett at tydelighet fra min side blir godt mottatt, blant voksne. Selv fortrekker jeg også tydelighet fra andre. Det gjør det enklere å forstå noen, og det igjen gjør dem tydeligere som mennesker. Det betyr ikke at jeg samtidig automatisk liker det tydeligheten handler om, men det er et annet tema. Tydelighet gjør folk enklere å forstå, og enklere å forholde seg til, selv om det kanskje samtidig synliggjør uenighet, forskjellige agendaer og motiver.

Selv lærte jeg lite om grenser som barn. I stedet lærte jeg mye om egen og andres grenseløshet, straff, vold, redsel, trusler og brente broer. Men det ga meg ikke redskaper til verken å sette grenser for andre eller for meg selv som jeg kunne bruke. I stedet lærte jeg at jeg sto alene, at jeg ikke var elskbar, og at ingenting i livet var fast eller forutsigbart. Så denne delen med å sette grenser for meg selv og andre, har jeg måttet forsøke å lære meg selv i voksenalder, og forsøker fremdeles å finne ut av.

En trenger ikke å si alt en mener i alle situasjoner. En bør velge sine kamper. For det å være tydelig er i blant veldig vanskelig, det kan aktivere mye følelser i en selv, slik at ting kanskje vokser en litt over hodet der og da. I blant medfører også det å stikke fram hodet, at en kjenner på frykten for å få det kappet av. Kanskje en i tillegg føler en ikke har rettigheter, av en eller annen grunn, og frykter for å bli fullstendig forlatt om en viser hvem en er, hva en mener og hva en står for. Slik kan jeg oppleve det. Og kanskje er også du litt som meg. At det finnes et barn inni deg fremdeles, som blir redd om du er tydelig og setter grenser. Fordi du har fått oppleve konsekvensen av slike valg tidligere. Men tro meg, du har rettigheter, du har vilje og du har kraft i deg. Du er ikke et hjelpeløst barn lenger, som alle kan gjøre som de vil med. Den tiden er over. Og ingen som virkelig betyr noe forlater deg bare fordi du blir synlig. 

Til Lags aat alle kann ingen gjera. Ikke alle trenger å elske deg, ikke alle trenger å like deg, det er nok at noen få gjør det.

Sånn, nå må jeg runde av. Kaker skal bakes og bord pyntes, og litt støv må kanskje også fjernes fra noen overflater. Dessuten bor jeg i en kropp som trenger en dusj.

Dagens bilder viser ikke bursdagskaker, men noen digre fat for vegg, som jeg holder på å lage. Ca tolv kilo leire i hvert fat. Så ja, de er rimelig store.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Lær meg å si nei.

I blant kan det virke som om noe varer evig, for eksempel vinteren, men i dag kan en lese i avisen at til helgen kan det enkelte steder bli opp mot tjue grader. Så da nærmer vel vinteren seg sin slutt likevel, kanskje. 

På den annen side, så sier kanskje ikke «opp mot noe» så mye, men det er likevel litt bedre enn «inntil». Som i at «dette produktet kan gi deg inntil 100% bedre liv», eller sex, eller hud, eller bil eller what ever. Den formen for lokkemat betyr jo bare at det finnes en slags øvre, glitrende grense, ikke en nedre. Du garanteres ingenting. Noe en sjelden gjør når noe skal reklameres for. Det handler i stedet om manipulering.

Det meste går over, sies det i blant. Noen sier at ALT går over, eller at tiden leger alle sår, men det er vel en sannhet med modifikasjoner. Mister du et bein, går det ikke over. Det vokser neppe ut igjen. Om noen frister deg med et løfte om at beinet skal gro ut igjen mot bare bitte, litt penger, bør nok varselklokkene ringe rimelig hysterisk. På den annen side, så kan en lære seg til å leve med et bein mindre enn folk flest. Og slik er det med mange ting. Det går an å leve med og uten mye vi kanskje ikke trodde vi kunne leve med eller uten. Og med tiden blir det kanskje lettere. En finner strategier. Og i blant funker de. I hvert fall en stund. Om strategien er å fortrenge alt som er vanskelig, kan en klare seg greit på det. En stund. Til noe sprekker. Men da sprekker det gjerne skikkelig. 

Også det å glatte over eller late som, kan i blant virke som en god strategi - fake it till you make it.  Men også her kan en gå på en smell. Strekker en strikken for langt, har den en uvane med å ryke. Og det gjelder ikke kun strikker. Til og med solide kjettinger ryker i blant. Og brister det som holder deg oppe, så faller du gjerne. Uansett hvor mye du har smilt, eller forsøkt å klamre deg til for eksempel en fasade.

I blant velger likevel mange å glatte over ting og late som. Inklusive jeg. Jeg tar på meg smilefjeset mens hjertet blør eller blodet koker, samtidig som skamrødmen presses ned så godt det lar seg gjøre sammen med store flokker med kameler. Det er utrolig hva en kan klare å svelge, og samtidig late som om det ikke koster noe i det hele tatt. I hvert fall er det slik med meg, i blant. Gjerne pga en forventning jeg føler på fra andre, som i sosiale regler eller hierarkiske systemer, men også for å skjule min egen sårbarhet, sinne eller diverse andre følelser. Noe som kanskje kan virke som en god strategi der og da, men ikke alltid gir uttelling på sikt. Det kommer an på hva en er ute etter. Står noen og sparker deg på leggen dag etter dag, så opphører neppe sparkingen i morgen bare fordi du smiler ditt aller hviteste der og da. Eller glatter over. Eller harmoniserer deg inntil usynlighet. I stedet får du etter en tid gjerne et sår på leggen. Alternativt i selvrespekten. Og deretter en sårskorpe over noe som aldri får mulighet til å gro skikkelig. Og så kan en sitte og plukke på den når en kommer for seg selv, som en egenprodusert langsom-tv-sending på NRK kun du selv får se, dag etter dag etter uke etter uke, til en før eller siden ender opp kontur- og innholdsløs som ei dynge flass, eller med et arr som aldri forsvinner igjen. 

                                                                                                                 Arr.

En bedre løsning enn å plukke på skurver, er kanskje å flytte seg bort fra sparkingen, eller å sette en grense for den som sparker med et tydelig NEI. Og det fikk meg til å tenke på en gammel låt av Veslefrikk og Anne Grete Preus. Så den legger jeg ut under Dagens link i dag.

Det er onsdag, og jeg har en fridag fra atelieret. Og mens jeg sitter her og skriver, tørker deler av keramikken jeg holder på med langsomt. I går lagde jeg et stort fat. Er usikker på hvor stor diameteren er, men det gikk med ti, tolv kilo leire til kun det ene fatet, så det er rimelig stort. Akkurat på grensen av hva det er mulig å få inn i keramikkovnen. Satt opp mot noe jeg tok ut av den nevnte ovnen på mandag, som den lille sakekoppen (ca 2-300g) på toppen av dagen blogginnlegg, eller den lille bollen på bildet under her, 

blir fatet enormt. Plassert på planet til en lastebil, ville det likevel ikke ruvet allverden. Og slik er det gjerne på flere felt i livene våre. Vi definerer ofte størrelser utifra hva vi setter det opp i mot. På den måten kan et problem eller en glede oppleves forskjellig fra person til person. Noe som i blant vil gi problemer, om du forsøker å formidle for eksempel hvordan du opplever noe du kjenner er vanskelig. Fordi den som lytter til deg, kan ut i fra egne erfaringer oppleve det du sier som å ha en dårlig hårdag, mens du selv føler du balanserer på en liten stein, midt i elv av lava som strekker seg så langt øyet kan se. Da kan det fort skje at du føler deg misforstått, usynlig, at du ikke blir ivaretatt, eller at du blir latterliggjort. Det samme gjelder for gleder. Enkelte trenger å klatre til toppen av et fjell, og så hive seg utfor i fallskjerm, for å få oppleve for eksempel mestring og glede. Alternativt reise til et bortgjemt sted, og spise noe utrydningstruret du skjøt nesten helt på egenhånd. Gjerne med kanon. I hvert fall ei skikkelig diger børse. Selv kan jeg oppleve mestring ved å komme meg på butikken. Det er kanskje ikke så mye, men det er likevel nok til at det kan gjøre dagen til en god eller en dårlig en. Fordi det i blant kan være så angstfylt å gjøre en slik ting at jeg velger det bort. For meg å få fjellklatreren til å forstå dette, er i blant vanskelig. Nesten like vanskelig, som det ville være å overtale meg til å hoppe i fallskjerm.

Sånn, det var det, nok skriving for denne gang. Det gjør godt å putte ord på virkeligheten jeg lever i, kjenner jeg. Jeg vet ikke om du også fikk noe ut av det, og i så fall hva. Jeg vet heller ikke hva du skal bruke denne dagen til, men noe blir det nok. Selv skal jeg gjøre noen ærender sammen med kjæresten, og så skal vi besøke svigerfar som ligger på sykehjem. I tillegg skal jeg tenke litt på dette med størrelser. Hva jeg setter ting opp i mot i livet mitt. Og det burde du å gjøre også. For eksempel kan du i stedet for å sammenligne deg med dem eller det du føler deg mindre eller svakere enn, ta utgangspunkt i hva du er bedre og større enn. Dvs den du var i går, den du var før du klarte alt det du har klart. For du har klart mye. Og våget mye. Jeg er veldig usikker på om jeg hadde klart det samme som du har klart. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Det er været sin skyld. Eller noe annet.

Det ville vært å ta litt hardt i, om jeg påsto at jeg får sommerfornemmelser av været i dag, men gradestokken viser åtte grader, så det er i hvert fall langt bedre enn minusgrader og snø, selv om det drypper litt fra skyene. Det at det har blitt varmere, betyr likevel ikke at jeg er udelt fornøyd.

I mitt liv er det mye som er langt bedre enn det kunne ha vært. Det stopper absolutt ikke ved været. Og noen ganger føler jeg meg litt takknemlig over det jeg har og opplever. Jeg kunne jo hatt sykdommer som er langt mer alvorlige enn de jeg har i dag, for eksempel, og jeg kunne vært dønn alene i verden uten jobb og uten familie. Likevel kan det i blant være vanskelig å ha et takknemlighetsfokus på saker og ting. I stedet bruker jeg en god slump av tiden min til å gremmes over både det ene og det andre. Gjerne ting jeg uansett ikke kan gjør noe med. I stedet for at jeg bruker energien på det som kanskje lar seg gjøre noe med.

Hvorfor det er slik, kan vel skyldes mye, men én ting koster det veldig lite selvinnsikt å få øye på: Det er lettere å klage enn å ta tak i ting. Det er lettere å sitte i sofaen og gremmes over dårlig kondis, enn å komme seg ut og gå en tur. Spesielt om det regner. Regner det kan en glemme hele trimgreia og motivasjonstanker av forskjellige kulører, og legge alt over på været. Og attpå til med god samvittighet. Fuck været! Hadde det ikke vært for været ville alt vært annerledes. Antagelig ville jeg vært rik, pen, ung og attråverdig, om bare været hadde vært litt bedre. Og så kunne jeg realisert meg, og fått bruke alle de resursene jeg er sikker på finnes glemt og gjemt bort et eller annet sted i mitt tåkete og litt forvirrede indre. For realisering er jo hva det går i i dag, har jeg forstått. Alt det der med penger og makt og det å være vellykket. Utnytte sitt potensiale. 

Jeg er sikker på at jeg hadde kledd å være vellykket. For det er jo mye lettere å kle vellykkethet enn mislykkethet, skulle jeg tro. Det er nok derfor det er sjelden en ser kledelig mislykkethet. Det koster for mye å lykkes på det feltet. Og klarer en det, er jo en vellykket på i det minste ett felt, så der har du den. På den annen side så er jo alt det der med vellykkethet/mislykkethet ikke så lett å tallfeste. Det finnes jo alltid en ny topp å strekke seg etter, mens en gremmes over at det ikke lar seg gjøre å nå den fordi det regner, slik at stedet hvor en faktisk står, mister sitt potensiale fordi en bruker tiden til å gremmes over noe som bare finnes i ens tanker. På samme vis finnes det alltid en bunn en ikke har klart å se enda. Sikkert på grunn av været. Det meste kan skyldes på været. Og funker ikke det, kan en skylde på noe annet. Det finnes alltid noen eller noe en kan skylde på.

Ikke alt en selv eller andre kan kalle en unnskyldning, er likevel en unnskyldning. Sitter du i en rullestol, lar det seg vanskelig gjøre å drive med fjellklatring. I hvert fall er nok den sysselen sjelden førstevalget. Og her er rullestolen en forklaring, ikke en unnskyldning. Slik er det med mye i mitt liv også.  Det er mye jeg kan forstå og forklare. Men selv om en rullestolbruker ikke klarer dette med fjellklatring, klarer han eller hun kanskje å føre en givende samtale, eller synge en sang, og finne glede i det. Kanskje lage seg en god middag, eller trille seg en tur en dag det ikke regner. I stedet for å stenge seg selv ute fra alt som kunne vært bra, og bruke tiden til å gremmes over en fjelltopp som antagelig ikke hadde blitt besteget om beina fungerte heller. På samme vis som at jeg kan glede meg over ting, selv om det finnes dører også hos meg som er stengte. 

Opplevelsen av å se på fjernsyn, blir ikke alltid bedre av få et større tv. Det er de samme drittprogrammene som går uansett. Likevel finnes det noe innimellom, som er fint å se på. Slik har det vært hele mitt liv. Jeg begynte med å se  det på svart/hvitt-tv, gikk over til farge-tv, og ser i dag på en førtitotommers flatskjerm. Om jeg fikk en femtitommers, ville den nyheten gå over etter hvert, og så ville jeg begynt å ønske meg sekstitommer. Lykken ville vært kortvarig. Og så kunne jeg sitte der med min digre tv og gremme meg over dårlige programmer og et hav av repriser, i stedet for å gå en tur. Om det ikke regner, selvfølgelig.

Grunnen til at jeg skriver om dette i dag, skyldes en samtale jeg hadde på atelieret før helgen, der jeg ble utfordret litt på unnskyldningene/forklaringene mine. Samtidig ble jeg utfordret litt i synet på eget liv, da jeg hevdet at min verden er ganske liten, siden den begrenses av angst/depresjoner, kols og cøliaki.  Noe som har resultert i at dagene mine gjerne starter og stopper ved jobb og familie, pluss en tur på butikken i ny og ne. Svaret jeg fikk på dette, var at dette var jo ikke så lite, at det finnes folk med mye trangere verden enn meg. Det fikk meg til å tenke litt. Og når jeg tenker, så hender det jeg skriver ned noen av tankene samtidig. Det er en en uvane jeg har det der.

Jeg vet ikke om det jeg har tenkt etter samtalen på jobben, eller det jeg har skrevet nå, kan ende i en tydelig konklusjon som kan overføres til ditt liv slik at det blir bedre, eller utvide/forbedre mitt liv, men kanskje ikke alt trenger en konklusjon. Kanskje ikke alt trenger å summeres for å ende opp bak et likhetstegn, med to streker under, som det eneste eneste riktige svaret som finnes. Kanskje det finnes alternative svar til Svaret, med nyanser i et fargespekter og ikke kun i svart/hvitt. Kanskje kan det være nok at noe er i bevegelse, enten det er tanker eller noe en fysisk gjør. Slik at ikke alt stopper opp der det ikke trengte å stoppe opp. I hvert fall syntes jeg det var en god ting at jeg ble utfordret litt i den nevnte samtalen, og så får vi se hva det leder til. I mellomtiden får jeg ta meg en kopp kaffe. Inne. Ute regner det jo.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, et tv-øyeblikk:

Åpne dører og brente broer.

Livet er fullt av dører. Noen går det an å åpne, noen truer med å lukke seg, og noen andre er stengt for alltid. Blant mine dører, er for eksempel den som leder til det å bli god til å løpe fort eller løfte tung nok stengt. Såpass må jeg innrømme. Det betyr ikke samtidig at alle andre dører er stengt, selv om en kan føle det i blant. For eksempel i forbindelse med en livskrise. 

Eksempel på livskriser som lukker noen dører, kan være det å bli arbeidsløs, eller oppleve et samlivsbrudd. Andre livskriser kan kobles til det å bli skadet, eller syk. Blir du syk, og kanskje må innse at du må leve med sykdommen lenge eller for alltid, så kan det stenges noen dører. For mitt vedkommende kom jeg til et punkt i 2000, hvor ting ble for vanskelige å takle, og det endte med at jeg måtte legge ned keramikkverkstedet jeg hadde drevet i mange år. Da trodde jeg at det å drive med kunst var en dør som hadde blitt lukket for godt. Men slik ble det ikke. For jeg fikk plass ved nyoppstartede Galleri VOX, og har nå vært der i snart femten år. Galleri VOX er et fellesverksted for kunstnere og kreative mennesker som har falt ut av arbeidslivet. For å få innpass, må du ha en uføretrygd grunnet psykisk sykdom. Selv kvalifiserte jeg pga angst og tilbakevendende depresjoner. Men jeg kunne godt hatt en tyngre diagnose, og likevel fått plass. Ett av kravene er likevel at du må kunne fungere i et arbeidsfellesskap.  

I årene som har gått siden jeg startet å jobbe ved VOX i 2004, har jeg gjort mye rart, og har som de andre medlemmene i VOX, hatt en god del utstillinger. Nå har jeg en ny utstilling på gang, og denne gangen er det keramikk det gjelder. Døra inn til keramikkverden/pottemakeriet trodde jeg var stengt for godt, men neida, for et halvt år siden forsøkte jeg meg på dreieskiva igjen for å lære noen av mine kolleger litt om teknikken, og det var såpass morsomt at jeg fortsatte etterpå med å utvikle nye og egne ting. Og i mai blir det utstilling. Hva jeg skal gjøre etter det, har vært litt usikkert. Lenge tenkte jeg å arbeide mot en ny maleriutstilling igjen, men nå har jeg begynt å tenke grafikk. Grafikk har jeg aldri forsøkt meg på. Ikke på alvor. Jeg har som mange andre skjært noen linjer på en linoleumsbit og laget et slags trykk, men jeg har som sagt ikke tatt det på alvor, og forsøkt å utvikle det. 

Å åpne grafikkdøra er litt skummelt, kjenner jeg.  Jeg må jo lære meg et helt nytt fag igjen. På den annen side så er det pirrende også. Teknikken jeg tenker å fokusere på, kalles drypoint. Og den teknikken handler om å risse i ei plate en etterpå trykker med. Jeg kunne arbeidet med linoleum eller tresnitt også, eller silketrykk, men jeg tror drypoint vil passe meg bedre, siden den teknikken minner mer om tegning enn de andre mulighetene atelieret byr på. Og tegnet har jeg holdt på med  mesteparten av livet.

Å åpne nye dører er gøy, men også skummelt. For en vet ikke alltid helt hva en finner på andre siden. Det kan lede til utfordringer som blir vanskelige å stå i, og en kan risikere å gå på et nederlag. Alt kan jo ikke planlegges eller forutsees. Men det å ikke åpne de dørene en ser foran seg kan også by på problemer. For eksempel i form av at livet blir litt stusselig, og kanskje mer innskrenket enn det behøver å være. Likevel, noen ganger vet en at på baksiden av ei dør vil en kanskje møte demonene i sitt eget liv. En kan møte scenarioer som minner om noe en ble utsatt for en gang, og en kan møte mennesker som ikke har ditt beste i fokus. Og da får en gjerne to valg. En kan velge å stå i det, og kanskje oppnå en form for vekst, eller en kan gå tilbake gjennom døra igjen, lukke den bak seg, for å søke tilbake til tryggheten en hadde tidligere. Om den tryggheten da finnes der lenger. Noe som ikke nødvendigvis er sikkert. For alle forandrer seg, til og med en selv, og klokka kan aldri skrus tilbake. Har du først fått smake sjokolade, så vet du hva det er.  Så det en tidligere opplevde som godt eller trygt, kan plutselig bli for eksempel tomt i stedet, om en går tilbake til det. Og selv om tomt i blant kan forveksles med trygt, er det to helt forskjellige ting. Et liv som comfortably numb er ikke nødvendigvis noe å hige etter. 

Jeg tenker at du også har noen dører i livet ditt. At du kanskje må erkjenne at du står i en gang med synlige dører på begge sider. Kanskje har du stått der lenge mens du selvmedisinerer deg på ett eller annet som skal dempe følelser du ikke liker, som litt for mye sprit, vasking, trening eller what ever. Kanskje har du åpnet noen av dørene du er i stand til å se og stirret utfordringene i hvitøyet, kanskje har du kun hatt fokus rettet mot enden av gangen langt der framme i halvmørket, eller stått med ryggen til og bare sett bakover, slik at du ikke er i stand til å se annet enn brente broer. Hva vet jeg. For de fleste av oss er det vel litt både òg. Vi forsøker å navigere i de landskapene vi har rundt oss så godt vi kan, blant de mulighetene og begrensningene som ligger der, blant de menneskene vi møter på vår vei, mens vi samtidig forsøker å forholde oss så godt som mulig til de følelsene som oppstår i oss, og de verdiene og normene vi ønsker å leve etter. Ikke den letteste jobben i blant, men igjen, det finnes ikke så mange gode alternativer. 

Bildene som følger dagens Vannland er ting jeg har laget mens jeg har arbeidet ved Galleri VOX. Det to øverste, viser et slags fat jeg holder på med i disse dager. De japanske tegnene betyr Ikigai, som igjen betyr noe slik som En mening med livet. 

Ikke alle opplever å finne mening på de samme feltene. Meningen knyttet til det å lage et slikt fat, er derfor ikke nødvendigvis den samme for meg som for deg. Kanskje du opplever det som meningsløst å sitte og lage ting i leire mens verden går av skaftet rundt oss, og enda mer meningsløst å lage noe slikt som på bildene og så kalle det et fat, fordi du har sett fat før, og mener du vet noe om både funksjon, tradisjon og hva som er pent eller ikke. Mens jeg mener at leirebiten vil passe til å ha for eksempel sushi på, og at det er mening god nok for et fat. Og for meg.

Det er mye en kan finne mening i. Noen finer mening i en Gud, andre i naturen. Noen finner mening i kjærlighet til de nære og kjære eller til tingene rundt oss, mens noen finner meningen i å klare ett steg til i dag, og kanskje ett i morgen også. For meg gir i tillegg det å arbeide med kunst en mening, og en grunn til å stå opp om morgenen. Selv om verden rundt meg ser ut som den gjør, selv om mennesker er som de er. Og jeg tenker at når denne muligheten av en eller annen grunn forsvinner, forsvinner mye annet samtidig. Så før den dagen kommer, bør jeg begynne å lete etter nye dører. Jeg vet de er der, jeg må bare få øye på dem.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 

ros og ROS.

Vinteren skrider videre med ekspressfart, og snart er det vår. Oh yea, I know, dette er kanskje litt overdreven bruk av positiv tenkning, siden vi ikke har kommet lenger enn til begynnelsen av februar. Likevel, en smule positivisme må jo til innimellom, har en alt fokus på det negative blir jo livet ganske grått.

Vinteren skrider, selv går jeg litt roligere. Noe som skyldes en brist i et ribbein. Og det merkes jo, det vet alle som har opplevd det. Dere andre får bare tro meg. I dag er det legebesøk, uten at jeg tror det medfører annet enn litt mindre penger på kontoen, men det kan jo hende at jeg får noe smertestillende. Og det vil jeg jo ikke si nei til, tenker jeg. Uansett vil jo før eller siden bristen gro igjen, kanskje enda kjappere enn at våren vil være her, og den kommer jo som nevnt snart, så dette går nok bra.

I dag skulle jeg også vært på et møte ved Galleri VOX, der jeg arbeider, for å være med å planlegge og tilrettelegge for kommende utstillinger vi skal ha. Men det skjærer seg, siden jeg altså skal til legen. Men heller ikke det er vel en katastrofe. De andre på møtet klarer seg nok godt uten meg. De fleste klarer seg veldig godt uten meg, her i verden. Noen få synes det er greit at jeg er her, et lite antall drømmer kanskje om at jeg oppløser meg selv spontant og at alle minner om meg forsvinner samtidig, men de fleste tenker ikke over at jeg finnes det i det hele tatt. «Jeg liker Zappa, men jeg tror ikke Zappa liker meg», var det noen som sa en gang. Det var ikke meg. Jeg kan si mye rart, men akkurat det sa jeg altså ikke.

I forrige blogginnlegg viste jeg dette bildet, som har fått tittelen Anorexia nervosa(120x100cm):

Siden jeg hentet det fram fra glemselen, kom jeg også på at jeg en gang ønsket å gi det bort til et senter for spiseforstyrrelser her i Bergen, men så har det bare blitt liggende. Fram til nå. For snart skal det opp på en vegg hos ROS. Jeg kontaktet dem via en bekjent, og de ville gjerne ha det på en av sine vegger. Og det er bra, kjenner jeg. Da vil det få henge der det hører mest hjemme, føles det som. Og det er langt viktigere enn penger og sånne greier. Jeg kjenner folk som både har blitt bra og som sliter med spiseforstyrrelser, og vet hvor viktig arbeidet til det nevnte senteret er. Så nå får jeg bare vente litt på at ribbeinet slutter å verke for mye, og så få gravd det fram blant andre malerier jeg har lagret. Jeg kjenner at dette vil bli veldig kjekt. Kanskje fordi jeg har erfaring med det å gi bort bilder. Mest til familie, venner og bekjente, ment tidligere ga jeg også bort et stort arbeide til de som hjalp meg da jeg møtte veggen i 2000, slik at jeg i dag faktisk er så heldig at jeg KAN få lage bilder. Det henger i dag på Kronstad DPS i Bergen, og fikk tittelen Vannlandet (360x100cm).

Å gi noe er ikke det verste en kan gjøre. Det gir ofte en god følelse tilbake. Og det trenger ikke å være noe materielt. Ikke alle har så mye av ting at de kan begynne å gi det bort i hytt og pine. Men litt omsorg kan vi gi, et råd kan vi gi, aksept kan vi gi og ros kan vi gi. Støtte kan vi gi, tid kan vi gi, en berøring og et smil kan vi gi. Disse tingene koster ingenting. Samtidig gir de gjerne mye tilbake, om vi velger å fokusere på slike ting. Går vi kun og gnukker og gnir på det vi mener er våre rettigheter og det vi mener vi har krav på, så er det ingen som blir spesielt lykkelige. Aller minst vi selv. For det stopper jo ikke. Det finnes alltid noe nytt en mener en er berettiget til, som en kan kreve eller gremmes over å ikke få. Alt bare fortsetter, samme hvor mye vi får gjennomslag for. Så kanskje vi er mest tjent med at alt ikke trenger å dreie seg om det vi mener vi har krav på eller fortjener. I blant er vi mer tjent med å fokusere på hva vi kan gi bort og klare oss uten, eller kanskje dele. Aller best er det vel om vi klarer å finne en balanse, slik at vi ikke vipper over og blir overkjørt av folk som vet å utnytte slikt, eller av egen positivisme og en eller annen messiasdrøm på villspor. En trenger ikke å utslette seg selv. En får ingen premie eller medalje for det uansett. Og himmelen er kanskje et litt usikkert kort, uansett hvor saktmodig du er.

Det øverste bildet viser en krukke jeg holder på med. Det kan kanskje se ut som om den er laget av mørk sjokolade og dekket av lett pisket krem, men det er en illusjon. Det er mye som er kun illusjoner. Men at våren kommer snart, kan vi være ganske sikre på. Trust me.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Når noe brister.

Det har lagt seg et hvitt lag på bilen min i løpet av natten, kan jeg se fra vinduet. I og for seg ingen big deal, vi snakker tross alt et tynt lag, men så var det det at det ligger ting på bakken også, og mesteparten av det har ligget der en stund. Noe som også kan by på et problem.

Fredag var kjæresten og jeg og spiste frokost hos barnebarna og datteren min, og tror du ikke jeg gikk på ryggen på glatta i samme momangen.  To skritt fra bilen forsvant beina i været som to løpske nyttårsraketter på vei mot stjernene, og jeg klaska i bakken med knokler og kjøtt. Heldigvis fikk jeg vridd meg litt, og tok møtet med isen delvis på siden. Noe som var bra, siden jeg har fått påvist beinskjørhet i ryggen. Nå viste det seg at ribbeina heller ikke var så solide som jeg kanskje trodde, for noe skjedde. Antagelig en brist. I hvert fall føles det slik. For det gjør vondt, jeg har bristet ribben før, så jeg kjenner det igjen. Og da er vi tilbake til den snødekte bilen: Å skrape bil med brist i ribbeina vil nok by på problemer, for jeg er høyrehendt, og bristen sitter på høyre side. Men det går seg nok til. Og det bør det. For jeg skal bort til kjæresten og lage kjøttkaker i dag. En stor porsjon, så hun i tillegg til dagens middag kan ha litt i frysen sin til senere bruk. 

Det hender ting brekker, ryker, eller brister. Det kan være en trosse noe verdifullt er festet til din verden med,  det kan være et ekteskap som rakner, et arbeidsforhold som ryker, et vennskap som opphører eller et eller annet i hjertet eller skallen som sier pling, om en litt tynn strikk blir dradd for langt. Og så må en lappe sammen skaden da, så godt det lar seg gjøre, eller finne noe nytt. For eksempel en ny retning i livet. Noe som ikke alltid nødvendigvis er så lett. Er det et ekteskap eller et forhold det er snakk om, sitter en gjerne igjen med mange følelser som skal bearbeides, i tillegg til at tillit og troen på folk kan ha fått seg et skudd for baugen. Det samme kan i og for seg sies når det kommer til det å miste en jobb. En mister jo ikke kun jobben. En mister de sosiale forbindelse jobben ga tilgang til, vennskap og en meningsfylt hverdag. Å ha ferie er én ting, og ikke ha jobb er noe helt annet.

Å briste et ribbein er ingen katastrofe. Det er ingen livsendrende hendelse, heller ikke en livskrise. Men det byr på noen problemer. Heldigvis er det slik at problemer kan løses, om en er i stand til å se etter løsninger, i stedet for bare å sutre. Kanskje en må innse at en må ta tak i noe selv. Ikke alle problemer kan løses av noen andre. Verden står ikke klar til å redde deg fra alt som kommer din vei. Enten det er snakk om store problemer, eller småplukk som irriterer deg. Du må gjøre noe sjøl. Kanskje til og med gi avkall på noe, eller bygge noe nytt med egne hender. Men det aller første en bør gjøre, er å se seg selv i speilet og stikke et eller annet i jorda. Fortrinnsvis en finger. I hvert fall ikke hodet. Og så forsøke å finne ut hva problemet egentlig er. Dvs orientere seg. For ikke alt er bestandig hva det kan se ut til å være ved første øyekast. Kanskje har noen kastet blår i øynene dine, kanskje har du gjort det selv, kanskje ser du ikke skogen for bare trær, kanskje forsøker noen å stikke en stake i hjertet ditt, har en torn i øyet til deg, eller du tviholder på bjelken i ditt eget øye. Da er det viktig å ha noen en kan snakke med. Kolleger, en venn, en kjærest eller what ever. Noen som er i stand til å se ting fra en ny vinkel i stedet for bare å slikke ræv. 

I know, jeg har nevnt dette før, men jeg sier det igjen. Går en bare og tenker, ender en gjerne opp i en sirkel. Spesielt om sterke følelser er aktivert, som sorg, sinne, avmakt, hjelpeløshet, frustrasjon eller sorg. En tenker det samme om igjen og om igjen, ute av stand til å bryte sirkelen.

Selv er jeg så heldig at jeg har noen rundt meg, som stiller opp når ting vokser meg litt over hodet. Jeg har kjæresten min, og noen få venner og bekjente. Så i en sak jeg plundrer litt med nå for tiden, fikk jeg nytt tankegods og nye vinklinger jeg kunne se nærmere på, nettopp fra en venn. Og grunnen til at jeg nevner dette, er for samtidig å kunne gi et slag for Hieronimus. Hieronimus er en selvhjelpsgruppe i Bergen, som også gir tilbud om å være med i male- og keramikkgrupper, pluss at de hjelper voldsutsatte kvinner. Og primus motor heter Eva. Eva er et klokt menneske, og har de siste dagene fungert som en stabilisator for mine følelser og tanker, selv om jeg selv ikke er tilknyttet Hieronimus med annet enn hjertet. Så takk til henne.

Selvhjelpsgrupper er bra. Det er noe helt annet enn å gå til en psykolog eller en lege. Selv drev jeg en liten selvhjelpsgruppe for angst i Arna utenfor Bergen tidlig på totusentallet, og det ga mye erfaring jeg siden har kunnet dra nytte av. For samtidig som jeg måtte konfrontere egen angst, møtte jeg en gruppe flotte mennesker, som var med og åpne opp for et nytt syn på hver enkelt av oss. For ingen er kun angsten sin. Ikke jeg, og ikke de jeg var sammen med i gruppen. I blant trenger en bare å bli minnet på akkurat det, for å klare å løfte foten til et første skritt framover.

Sånn, dette får være nok for i dag. Og som den problemløseren jeg liker å se meg selv som, så går nok både kjøttkakesteking og bilskraping helt greit i dag. Kjøttdeigen kan jeg kna i en kjøkkenmaskin, og bilen kan jeg skrape med venstrehanda. I verste fall får jeg la bilen stå litt med motoren i gang og bli varm. Vanskeligere trenger ikke ting å være en søndag i 2019.

Dagens bilder viser noen tidligere arbeider jeg har gjort, som jeg synes passet til dagens tema.

Ha en fin og problemløsende dag, og ta vare på dine venner.

Bjørn

Dagen link: