Det er været sin skyld. Eller noe annet.

Det ville vært å ta litt hardt i, om jeg påsto at jeg får sommerfornemmelser av været i dag, men gradestokken viser åtte grader, så det er i hvert fall langt bedre enn minusgrader og snø, selv om det drypper litt fra skyene. Det at det har blitt varmere, betyr likevel ikke at jeg er udelt fornøyd.

I mitt liv er det mye som er langt bedre enn det kunne ha vært. Det stopper absolutt ikke ved været. Og noen ganger føler jeg meg litt takknemlig over det jeg har og opplever. Jeg kunne jo hatt sykdommer som er langt mer alvorlige enn de jeg har i dag, for eksempel, og jeg kunne vært dønn alene i verden uten jobb og uten familie. Likevel kan det i blant være vanskelig å ha et takknemlighetsfokus på saker og ting. I stedet bruker jeg en god slump av tiden min til å gremmes over både det ene og det andre. Gjerne ting jeg uansett ikke kan gjør noe med. I stedet for at jeg bruker energien på det som kanskje lar seg gjøre noe med.

Hvorfor det er slik, kan vel skyldes mye, men én ting koster det veldig lite selvinnsikt å få øye på: Det er lettere å klage enn å ta tak i ting. Det er lettere å sitte i sofaen og gremmes over dårlig kondis, enn å komme seg ut og gå en tur. Spesielt om det regner. Regner det kan en glemme hele trimgreia og motivasjonstanker av forskjellige kulører, og legge alt over på været. Og attpå til med god samvittighet. Fuck været! Hadde det ikke vært for været ville alt vært annerledes. Antagelig ville jeg vært rik, pen, ung og attråverdig, om bare været hadde vært litt bedre. Og så kunne jeg realisert meg, og fått bruke alle de resursene jeg er sikker på finnes glemt og gjemt bort et eller annet sted i mitt tåkete og litt forvirrede indre. For realisering er jo hva det går i i dag, har jeg forstått. Alt det der med penger og makt og det å være vellykket. Utnytte sitt potensiale. 

Jeg er sikker på at jeg hadde kledd å være vellykket. For det er jo mye lettere å kle vellykkethet enn mislykkethet, skulle jeg tro. Det er nok derfor det er sjelden en ser kledelig mislykkethet. Det koster for mye å lykkes på det feltet. Og klarer en det, er jo en vellykket på i det minste ett felt, så der har du den. På den annen side så er jo alt det der med vellykkethet/mislykkethet ikke så lett å tallfeste. Det finnes jo alltid en ny topp å strekke seg etter, mens en gremmes over at det ikke lar seg gjøre å nå den fordi det regner, slik at stedet hvor en faktisk står, mister sitt potensiale fordi en bruker tiden til å gremmes over noe som bare finnes i ens tanker. På samme vis finnes det alltid en bunn en ikke har klart å se enda. Sikkert på grunn av været. Det meste kan skyldes på været. Og funker ikke det, kan en skylde på noe annet. Det finnes alltid noen eller noe en kan skylde på.

Ikke alt en selv eller andre kan kalle en unnskyldning, er likevel en unnskyldning. Sitter du i en rullestol, lar det seg vanskelig gjøre å drive med fjellklatring. I hvert fall er nok den sysselen sjelden førstevalget. Og her er rullestolen en forklaring, ikke en unnskyldning. Slik er det med mye i mitt liv også.  Det er mye jeg kan forstå og forklare. Men selv om en rullestolbruker ikke klarer dette med fjellklatring, klarer han eller hun kanskje å føre en givende samtale, eller synge en sang, og finne glede i det. Kanskje lage seg en god middag, eller trille seg en tur en dag det ikke regner. I stedet for å stenge seg selv ute fra alt som kunne vært bra, og bruke tiden til å gremmes over en fjelltopp som antagelig ikke hadde blitt besteget om beina fungerte heller. På samme vis som at jeg kan glede meg over ting, selv om det finnes dører også hos meg som er stengte. 

Opplevelsen av å se på fjernsyn, blir ikke alltid bedre av få et større tv. Det er de samme drittprogrammene som går uansett. Likevel finnes det noe innimellom, som er fint å se på. Slik har det vært hele mitt liv. Jeg begynte med å se  det på svart/hvitt-tv, gikk over til farge-tv, og ser i dag på en førtitotommers flatskjerm. Om jeg fikk en femtitommers, ville den nyheten gå over etter hvert, og så ville jeg begynt å ønske meg sekstitommer. Lykken ville vært kortvarig. Og så kunne jeg sitte der med min digre tv og gremme meg over dårlige programmer og et hav av repriser, i stedet for å gå en tur. Om det ikke regner, selvfølgelig.

Grunnen til at jeg skriver om dette i dag, skyldes en samtale jeg hadde på atelieret før helgen, der jeg ble utfordret litt på unnskyldningene/forklaringene mine. Samtidig ble jeg utfordret litt i synet på eget liv, da jeg hevdet at min verden er ganske liten, siden den begrenses av angst/depresjoner, kols og cøliaki.  Noe som har resultert i at dagene mine gjerne starter og stopper ved jobb og familie, pluss en tur på butikken i ny og ne. Svaret jeg fikk på dette, var at dette var jo ikke så lite, at det finnes folk med mye trangere verden enn meg. Det fikk meg til å tenke litt. Og når jeg tenker, så hender det jeg skriver ned noen av tankene samtidig. Det er en en uvane jeg har det der.

Jeg vet ikke om det jeg har tenkt etter samtalen på jobben, eller det jeg har skrevet nå, kan ende i en tydelig konklusjon som kan overføres til ditt liv slik at det blir bedre, eller utvide/forbedre mitt liv, men kanskje ikke alt trenger en konklusjon. Kanskje ikke alt trenger å summeres for å ende opp bak et likhetstegn, med to streker under, som det eneste eneste riktige svaret som finnes. Kanskje det finnes alternative svar til Svaret, med nyanser i et fargespekter og ikke kun i svart/hvitt. Kanskje kan det være nok at noe er i bevegelse, enten det er tanker eller noe en fysisk gjør. Slik at ikke alt stopper opp der det ikke trengte å stoppe opp. I hvert fall syntes jeg det var en god ting at jeg ble utfordret litt i den nevnte samtalen, og så får vi se hva det leder til. I mellomtiden får jeg ta meg en kopp kaffe. Inne. Ute regner det jo.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, et tv-øyeblikk: