Vinteren skrider videre med ekspressfart, og snart er det vår. Oh yea, I know, dette er kanskje litt overdreven bruk av positiv tenkning, siden vi ikke har kommet lenger enn til begynnelsen av februar. Likevel, en smule positivisme må jo til innimellom, har en alt fokus på det negative blir jo livet ganske grått.
Vinteren skrider, selv går jeg litt roligere. Noe som skyldes en brist i et ribbein. Og det merkes jo, det vet alle som har opplevd det. Dere andre får bare tro meg. I dag er det legebesøk, uten at jeg tror det medfører annet enn litt mindre penger på kontoen, men det kan jo hende at jeg får noe smertestillende. Og det vil jeg jo ikke si nei til, tenker jeg. Uansett vil jo før eller siden bristen gro igjen, kanskje enda kjappere enn at våren vil være her, og den kommer jo som nevnt snart, så dette går nok bra.
I dag skulle jeg også vært på et møte ved Galleri VOX, der jeg arbeider, for å være med å planlegge og tilrettelegge for kommende utstillinger vi skal ha. Men det skjærer seg, siden jeg altså skal til legen. Men heller ikke det er vel en katastrofe. De andre på møtet klarer seg nok godt uten meg. De fleste klarer seg veldig godt uten meg, her i verden. Noen få synes det er greit at jeg er her, et lite antall drømmer kanskje om at jeg oppløser meg selv spontant og at alle minner om meg forsvinner samtidig, men de fleste tenker ikke over at jeg finnes det i det hele tatt. «Jeg liker Zappa, men jeg tror ikke Zappa liker meg», var det noen som sa en gang. Det var ikke meg. Jeg kan si mye rart, men akkurat det sa jeg altså ikke.
I forrige blogginnlegg viste jeg dette bildet, som har fått tittelen Anorexia nervosa(120x100cm):
Siden jeg hentet det fram fra glemselen, kom jeg også på at jeg en gang ønsket å gi det bort til et senter for spiseforstyrrelser her i Bergen, men så har det bare blitt liggende. Fram til nå. For snart skal det opp på en vegg hos ROS. Jeg kontaktet dem via en bekjent, og de ville gjerne ha det på en av sine vegger. Og det er bra, kjenner jeg. Da vil det få henge der det hører mest hjemme, føles det som. Og det er langt viktigere enn penger og sånne greier. Jeg kjenner folk som både har blitt bra og som sliter med spiseforstyrrelser, og vet hvor viktig arbeidet til det nevnte senteret er. Så nå får jeg bare vente litt på at ribbeinet slutter å verke for mye, og så få gravd det fram blant andre malerier jeg har lagret. Jeg kjenner at dette vil bli veldig kjekt. Kanskje fordi jeg har erfaring med det å gi bort bilder. Mest til familie, venner og bekjente, ment tidligere ga jeg også bort et stort arbeide til de som hjalp meg da jeg møtte veggen i 2000, slik at jeg i dag faktisk er så heldig at jeg KAN få lage bilder. Det henger i dag på Kronstad DPS i Bergen, og fikk tittelen Vannlandet (360x100cm).
Å gi noe er ikke det verste en kan gjøre. Det gir ofte en god følelse tilbake. Og det trenger ikke å være noe materielt. Ikke alle har så mye av ting at de kan begynne å gi det bort i hytt og pine. Men litt omsorg kan vi gi, et råd kan vi gi, aksept kan vi gi og ros kan vi gi. Støtte kan vi gi, tid kan vi gi, en berøring og et smil kan vi gi. Disse tingene koster ingenting. Samtidig gir de gjerne mye tilbake, om vi velger å fokusere på slike ting. Går vi kun og gnukker og gnir på det vi mener er våre rettigheter og det vi mener vi har krav på, så er det ingen som blir spesielt lykkelige. Aller minst vi selv. For det stopper jo ikke. Det finnes alltid noe nytt en mener en er berettiget til, som en kan kreve eller gremmes over å ikke få. Alt bare fortsetter, samme hvor mye vi får gjennomslag for. Så kanskje vi er mest tjent med at alt ikke trenger å dreie seg om det vi mener vi har krav på eller fortjener. I blant er vi mer tjent med å fokusere på hva vi kan gi bort og klare oss uten, eller kanskje dele. Aller best er det vel om vi klarer å finne en balanse, slik at vi ikke vipper over og blir overkjørt av folk som vet å utnytte slikt, eller av egen positivisme og en eller annen messiasdrøm på villspor. En trenger ikke å utslette seg selv. En får ingen premie eller medalje for det uansett. Og himmelen er kanskje et litt usikkert kort, uansett hvor saktmodig du er.
Det øverste bildet viser en krukke jeg holder på med. Det kan kanskje se ut som om den er laget av mørk sjokolade og dekket av lett pisket krem, men det er en illusjon. Det er mye som er kun illusjoner. Men at våren kommer snart, kan vi være ganske sikre på. Trust me.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar