Det har lagt seg et hvitt lag på bilen min i løpet av natten, kan jeg se fra vinduet. I og for seg ingen big deal, vi snakker tross alt et tynt lag, men så var det det at det ligger ting på bakken også, og mesteparten av det har ligget der en stund. Noe som også kan by på et problem.
Fredag var kjæresten og jeg og spiste frokost hos barnebarna og datteren min, og tror du ikke jeg gikk på ryggen på glatta i samme momangen. To skritt fra bilen forsvant beina i været som to løpske nyttårsraketter på vei mot stjernene, og jeg klaska i bakken med knokler og kjøtt. Heldigvis fikk jeg vridd meg litt, og tok møtet med isen delvis på siden. Noe som var bra, siden jeg har fått påvist beinskjørhet i ryggen. Nå viste det seg at ribbeina heller ikke var så solide som jeg kanskje trodde, for noe skjedde. Antagelig en brist. I hvert fall føles det slik. For det gjør vondt, jeg har bristet ribben før, så jeg kjenner det igjen. Og da er vi tilbake til den snødekte bilen: Å skrape bil med brist i ribbeina vil nok by på problemer, for jeg er høyrehendt, og bristen sitter på høyre side. Men det går seg nok til. Og det bør det. For jeg skal bort til kjæresten og lage kjøttkaker i dag. En stor porsjon, så hun i tillegg til dagens middag kan ha litt i frysen sin til senere bruk.
Det hender ting brekker, ryker, eller brister. Det kan være en trosse noe verdifullt er festet til din verden med, det kan være et ekteskap som rakner, et arbeidsforhold som ryker, et vennskap som opphører eller et eller annet i hjertet eller skallen som sier pling, om en litt tynn strikk blir dradd for langt. Og så må en lappe sammen skaden da, så godt det lar seg gjøre, eller finne noe nytt. For eksempel en ny retning i livet. Noe som ikke alltid nødvendigvis er så lett. Er det et ekteskap eller et forhold det er snakk om, sitter en gjerne igjen med mange følelser som skal bearbeides, i tillegg til at tillit og troen på folk kan ha fått seg et skudd for baugen. Det samme kan i og for seg sies når det kommer til det å miste en jobb. En mister jo ikke kun jobben. En mister de sosiale forbindelse jobben ga tilgang til, vennskap og en meningsfylt hverdag. Å ha ferie er én ting, og ikke ha jobb er noe helt annet.
Å briste et ribbein er ingen katastrofe. Det er ingen livsendrende hendelse, heller ikke en livskrise. Men det byr på noen problemer. Heldigvis er det slik at problemer kan løses, om en er i stand til å se etter løsninger, i stedet for bare å sutre. Kanskje en må innse at en må ta tak i noe selv. Ikke alle problemer kan løses av noen andre. Verden står ikke klar til å redde deg fra alt som kommer din vei. Enten det er snakk om store problemer, eller småplukk som irriterer deg. Du må gjøre noe sjøl. Kanskje til og med gi avkall på noe, eller bygge noe nytt med egne hender. Men det aller første en bør gjøre, er å se seg selv i speilet og stikke et eller annet i jorda. Fortrinnsvis en finger. I hvert fall ikke hodet. Og så forsøke å finne ut hva problemet egentlig er. Dvs orientere seg. For ikke alt er bestandig hva det kan se ut til å være ved første øyekast. Kanskje har noen kastet blår i øynene dine, kanskje har du gjort det selv, kanskje ser du ikke skogen for bare trær, kanskje forsøker noen å stikke en stake i hjertet ditt, har en torn i øyet til deg, eller du tviholder på bjelken i ditt eget øye. Da er det viktig å ha noen en kan snakke med. Kolleger, en venn, en kjærest eller what ever. Noen som er i stand til å se ting fra en ny vinkel i stedet for bare å slikke ræv.
I know, jeg har nevnt dette før, men jeg sier det igjen. Går en bare og tenker, ender en gjerne opp i en sirkel. Spesielt om sterke følelser er aktivert, som sorg, sinne, avmakt, hjelpeløshet, frustrasjon eller sorg. En tenker det samme om igjen og om igjen, ute av stand til å bryte sirkelen.
Selv er jeg så heldig at jeg har noen rundt meg, som stiller opp når ting vokser meg litt over hodet. Jeg har kjæresten min, og noen få venner og bekjente. Så i en sak jeg plundrer litt med nå for tiden, fikk jeg nytt tankegods og nye vinklinger jeg kunne se nærmere på, nettopp fra en venn. Og grunnen til at jeg nevner dette, er for samtidig å kunne gi et slag for Hieronimus. Hieronimus er en selvhjelpsgruppe i Bergen, som også gir tilbud om å være med i male- og keramikkgrupper, pluss at de hjelper voldsutsatte kvinner. Og primus motor heter Eva. Eva er et klokt menneske, og har de siste dagene fungert som en stabilisator for mine følelser og tanker, selv om jeg selv ikke er tilknyttet Hieronimus med annet enn hjertet. Så takk til henne.
Selvhjelpsgrupper er bra. Det er noe helt annet enn å gå til en psykolog eller en lege. Selv drev jeg en liten selvhjelpsgruppe for angst i Arna utenfor Bergen tidlig på totusentallet, og det ga mye erfaring jeg siden har kunnet dra nytte av. For samtidig som jeg måtte konfrontere egen angst, møtte jeg en gruppe flotte mennesker, som var med og åpne opp for et nytt syn på hver enkelt av oss. For ingen er kun angsten sin. Ikke jeg, og ikke de jeg var sammen med i gruppen. I blant trenger en bare å bli minnet på akkurat det, for å klare å løfte foten til et første skritt framover.
Sånn, dette får være nok for i dag. Og som den problemløseren jeg liker å se meg selv som, så går nok både kjøttkakesteking og bilskraping helt greit i dag. Kjøttdeigen kan jeg kna i en kjøkkenmaskin, og bilen kan jeg skrape med venstrehanda. I verste fall får jeg la bilen stå litt med motoren i gang og bli varm. Vanskeligere trenger ikke ting å være en søndag i 2019.
Dagens bilder viser noen tidligere arbeider jeg har gjort, som jeg synes passet til dagens tema.
Ha en fin og problemløsende dag, og ta vare på dine venner.
Bjørn
Dagen link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar