Lær meg å si nei.

I blant kan det virke som om noe varer evig, for eksempel vinteren, men i dag kan en lese i avisen at til helgen kan det enkelte steder bli opp mot tjue grader. Så da nærmer vel vinteren seg sin slutt likevel, kanskje. 

På den annen side, så sier kanskje ikke «opp mot noe» så mye, men det er likevel litt bedre enn «inntil». Som i at «dette produktet kan gi deg inntil 100% bedre liv», eller sex, eller hud, eller bil eller what ever. Den formen for lokkemat betyr jo bare at det finnes en slags øvre, glitrende grense, ikke en nedre. Du garanteres ingenting. Noe en sjelden gjør når noe skal reklameres for. Det handler i stedet om manipulering.

Det meste går over, sies det i blant. Noen sier at ALT går over, eller at tiden leger alle sår, men det er vel en sannhet med modifikasjoner. Mister du et bein, går det ikke over. Det vokser neppe ut igjen. Om noen frister deg med et løfte om at beinet skal gro ut igjen mot bare bitte, litt penger, bør nok varselklokkene ringe rimelig hysterisk. På den annen side, så kan en lære seg til å leve med et bein mindre enn folk flest. Og slik er det med mange ting. Det går an å leve med og uten mye vi kanskje ikke trodde vi kunne leve med eller uten. Og med tiden blir det kanskje lettere. En finner strategier. Og i blant funker de. I hvert fall en stund. Om strategien er å fortrenge alt som er vanskelig, kan en klare seg greit på det. En stund. Til noe sprekker. Men da sprekker det gjerne skikkelig. 

Også det å glatte over eller late som, kan i blant virke som en god strategi - fake it till you make it.  Men også her kan en gå på en smell. Strekker en strikken for langt, har den en uvane med å ryke. Og det gjelder ikke kun strikker. Til og med solide kjettinger ryker i blant. Og brister det som holder deg oppe, så faller du gjerne. Uansett hvor mye du har smilt, eller forsøkt å klamre deg til for eksempel en fasade.

I blant velger likevel mange å glatte over ting og late som. Inklusive jeg. Jeg tar på meg smilefjeset mens hjertet blør eller blodet koker, samtidig som skamrødmen presses ned så godt det lar seg gjøre sammen med store flokker med kameler. Det er utrolig hva en kan klare å svelge, og samtidig late som om det ikke koster noe i det hele tatt. I hvert fall er det slik med meg, i blant. Gjerne pga en forventning jeg føler på fra andre, som i sosiale regler eller hierarkiske systemer, men også for å skjule min egen sårbarhet, sinne eller diverse andre følelser. Noe som kanskje kan virke som en god strategi der og da, men ikke alltid gir uttelling på sikt. Det kommer an på hva en er ute etter. Står noen og sparker deg på leggen dag etter dag, så opphører neppe sparkingen i morgen bare fordi du smiler ditt aller hviteste der og da. Eller glatter over. Eller harmoniserer deg inntil usynlighet. I stedet får du etter en tid gjerne et sår på leggen. Alternativt i selvrespekten. Og deretter en sårskorpe over noe som aldri får mulighet til å gro skikkelig. Og så kan en sitte og plukke på den når en kommer for seg selv, som en egenprodusert langsom-tv-sending på NRK kun du selv får se, dag etter dag etter uke etter uke, til en før eller siden ender opp kontur- og innholdsløs som ei dynge flass, eller med et arr som aldri forsvinner igjen. 

                                                                                                                 Arr.

En bedre løsning enn å plukke på skurver, er kanskje å flytte seg bort fra sparkingen, eller å sette en grense for den som sparker med et tydelig NEI. Og det fikk meg til å tenke på en gammel låt av Veslefrikk og Anne Grete Preus. Så den legger jeg ut under Dagens link i dag.

Det er onsdag, og jeg har en fridag fra atelieret. Og mens jeg sitter her og skriver, tørker deler av keramikken jeg holder på med langsomt. I går lagde jeg et stort fat. Er usikker på hvor stor diameteren er, men det gikk med ti, tolv kilo leire til kun det ene fatet, så det er rimelig stort. Akkurat på grensen av hva det er mulig å få inn i keramikkovnen. Satt opp mot noe jeg tok ut av den nevnte ovnen på mandag, som den lille sakekoppen (ca 2-300g) på toppen av dagen blogginnlegg, eller den lille bollen på bildet under her, 

blir fatet enormt. Plassert på planet til en lastebil, ville det likevel ikke ruvet allverden. Og slik er det gjerne på flere felt i livene våre. Vi definerer ofte størrelser utifra hva vi setter det opp i mot. På den måten kan et problem eller en glede oppleves forskjellig fra person til person. Noe som i blant vil gi problemer, om du forsøker å formidle for eksempel hvordan du opplever noe du kjenner er vanskelig. Fordi den som lytter til deg, kan ut i fra egne erfaringer oppleve det du sier som å ha en dårlig hårdag, mens du selv føler du balanserer på en liten stein, midt i elv av lava som strekker seg så langt øyet kan se. Da kan det fort skje at du føler deg misforstått, usynlig, at du ikke blir ivaretatt, eller at du blir latterliggjort. Det samme gjelder for gleder. Enkelte trenger å klatre til toppen av et fjell, og så hive seg utfor i fallskjerm, for å få oppleve for eksempel mestring og glede. Alternativt reise til et bortgjemt sted, og spise noe utrydningstruret du skjøt nesten helt på egenhånd. Gjerne med kanon. I hvert fall ei skikkelig diger børse. Selv kan jeg oppleve mestring ved å komme meg på butikken. Det er kanskje ikke så mye, men det er likevel nok til at det kan gjøre dagen til en god eller en dårlig en. Fordi det i blant kan være så angstfylt å gjøre en slik ting at jeg velger det bort. For meg å få fjellklatreren til å forstå dette, er i blant vanskelig. Nesten like vanskelig, som det ville være å overtale meg til å hoppe i fallskjerm.

Sånn, det var det, nok skriving for denne gang. Det gjør godt å putte ord på virkeligheten jeg lever i, kjenner jeg. Jeg vet ikke om du også fikk noe ut av det, og i så fall hva. Jeg vet heller ikke hva du skal bruke denne dagen til, men noe blir det nok. Selv skal jeg gjøre noen ærender sammen med kjæresten, og så skal vi besøke svigerfar som ligger på sykehjem. I tillegg skal jeg tenke litt på dette med størrelser. Hva jeg setter ting opp i mot i livet mitt. Og det burde du å gjøre også. For eksempel kan du i stedet for å sammenligne deg med dem eller det du føler deg mindre eller svakere enn, ta utgangspunkt i hva du er bedre og større enn. Dvs den du var i går, den du var før du klarte alt det du har klart. For du har klart mye. Og våget mye. Jeg er veldig usikker på om jeg hadde klart det samme som du har klart. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: