lørdag 22. juni 2019

Livet kommer med mye skit, men også med et potensiale.




For noen dager siden tok en gammel kompis kontakt på Fjesboka, og det var veldig kjekt. Hvor mange år det har gått siden vi pratet sammen sist, vet jeg ikke sikkert. Han nevnte ca tretti år, men det er førti år siden jeg flyttet til Bergen. Så et eller annet sted mellom tretti og førti havner vi nok. Uansett er det ganske lang tid.



Etter at vi pratet litt på nett, har det dukket opp mange minner hos meg fra en periode av ungdomstiden. Noen gode, og noen vonde. Heldigvis mest gode. Opplevelser jeg ikke har tenkt på på årevis. Å se bildet av denne kompisen var også med på å bringe fram minner og følelser. Og selv om han har holdt seg godt, var det ikke umulig å se at han nå har blitt en godt voksen mann. Noe som setter meg selv også i perspektiv. Og et kjapt blikk i speilet vil nok underbygge en gryende erkjennelse: Jupp, jeg trekker på åra. Ikke til å komme bort i fra det. Ynglingen som tidligere tok godt for seg av både øl, fitte og hornmusikk, er nå stort sett fornøyd om han får sitte i skyggen av et tre i trygg visshet om at avføringen fungerer.



Selv om det har dukket opp noen gode minner om fest og mer eller mindre vellykkede ligg, så klarer jeg ikke helt å styre unna det som var vanskelig i den perioden, selv om jeg gjør så godt jeg kan. Angsten hadde fått et skikkelig grep på meg, depresjonene sto så tett i kø at de antagelig lappet over hverandre, og det jeg kaller fest handlet nok etter hvert mye om selvmedisinering og flukt fra en virkelighet jeg ikke klarte å håndtere. Så i en periode fra jeg var atten, til jeg var ferdig med utdannelsen da jeg var ca tretti, var jeg nok ikke helt god. Ikke for meg selv, og til tider heller ikke for andre. Jeg hadde det for vondt, og jeg fikset det ikke.



I dag har jeg det ikke like vondt. Jeg fikk meg en ny smell da jeg var førtifem, noe som ledet til en uføretrygd, men på mange vis ble dette en god ting etter hvert. Jeg fikk meg en ny kjærest, jeg har slik jeg selv oppfatter det klart å opprettholde et godt forhold til mine barn, kunsten min fikk et oppsving og jeg har det stort sett godt. Jeg sier stort sett, fordi jeg fremdeles sliter med angst og depresjoner, har fått ødelagt lungene og må fungere med ca en tredjedel av vanlig lungekapasitet. Jeg har i tillegg fått påvist osteoporose i ryggen og har en binyresvikt, og jeg har cøliaki. Så det er nok av ting å sette fingeren på. Men dette er utfordringer i hverdagen. Ikke kjernen i meg. Utfordringer har vi alle. Kjernen i meg, og i deg, er noe helt  annet enn hverdagens utfordringer. Og jeg føler selv at jeg er mer i kontakt med det jeg kan kalle kjernen min nå enn i yngre dager. 



Da jeg var ung ble det mye fest til tider. I dag er det lite festing i mitt liv. Dermed er det også mye mindre drama. For mye alkohol gjorde meg ikke til et godt menneske. Jeg kunne bli kverulerende og påståelig og selvdestruktiv. I dag har jeg forstått at det handlet mye om ubearbeidede traumer fra barndommen, pluss at jeg stort sett gikk på antidepressiva i mange år. Det de kaller lykkepiller i dag. Lykkepiller og alkohol er ingen god kombo. Det kan gi en atypisk rus. 





Jeg savner ikke drama i livet mitt det hele tatt. En mest mulig stødig plattform er langt å foretrekke. Det samme med rutiner. Rutiner og forutsigbarhet har blitt mine gode venner, og jeg liker dem langt bedre enn overraskelser. Selvfølgelig kan heftige følelser og ildrød lidenskap gi alle en opplevelse av å leve «sterkt», men for meg er det altså det rolige og trygge som har fått vinne innpass, og jeg ønsker ikke å gå tilbake. Jeg opplever i dag trygghet og tilfredshet som en like sterk opplevelse som det å stå på kanten av et stup tidligere kunne gi. 



Selvfølgelig kan dette med å ikke savne drama og lidenskap ha noe å gjøre med alder og hormoner og slikt, men jeg tenker at det også har noe med hva en har opplevd i livet å gjøre. Årene kommer med et mulig potensiale, dvs evnen til å se ting i perspektiv. Da jeg var barn, fantes det ikke trygghet og forutsigbarhet i livet mitt. Jeg vokste opp med en stor porsjon redsel i hverdagen. I dag er ikke den redselen der lenger. Jeg kan kjenne på angst, og gjør det, men det er noe annet. Det handler om en følelse, ikke nødvendigvis relatert til en virkelig fare. Jeg vet nå at angsten ikke vil lede til en knyttneve i fjeset. I hvert fall ikke min fars. Han er død, og kan ikke lenger nå meg. De som nå kan nå meg i dag, er dem jeg selv velger å slippe inn på meg. De jeg ikke vil ha inn på meg eller inn under huden min stenger jeg av for. Det er ikke så mange av dem, men de finnes. Og jeg skjermer meg fra dem så godt jeg kan. Noe som ikke alltid er like lett, men lett har sjelden vært det som har hatt størst plass i livet mitt, så det får jeg leve med.






Jeg vet ikke hvem som leser dette jeg har skrevet nå. Men om du sitter og føler at livet er vanskelig og at det meste ser uforanderlig og umulig ut, så se tilbake. Finn fram de gode minnene. Jeg er sikker på at de finnes. Jeg er også sikker på at livet aldri vil bli eller forbli statisk. Det skjer alltid noe. Og veldig ofte er dette noe til det bedre. Så ikke gi opp. Ta en dag av gangen. Er håpløsheten eller angsten sterk, så husk at det fantes øyeblikk da den var mindre sterk eller fraværende. Og slike friminutt vil komme igjen. Det gjelder for meg, og det gjelder for deg. Livet er en dynamisk tilstand i stadig forandring.



Dagens bilder er fra to forskjellige utstillinger med minimalistiske bilder jeg viste for en stund siden. I dag arbeider jeg mot en keramikkutstilling, som nok vil helle mer mot maksimalisme enn minimalisme. Ting forandrer seg. Hadde noen nevnt en ren keramikkutstilling for tre år siden, ville jeg blåst av det. Selv om jeg har arbeidet litt med keramisk skulptur de siste årene, så var i hvert fall pottemakeri noe jeg var ferdig med. Det kapittelet i livet mitt var over. Det var over for nesten tjue år siden. Men nå er jeg altså tilbake ved dreieskiva og med hendene på leira, og det føles godt. Det er nesten som å komme hjem.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:









søndag 16. juni 2019

Drømmer kommer fremdeles uten egenandel.




Sommeren er her. Akkurat i dag med regn, i Bergen, hvor jeg bor, og har bodd i 39 år. Og det er jo noen år det. Så en skulle tro at jeg har blitt Bergenser nå, selv om jeg ble født østpå. Og det er jeg jo, på et et vis, selv om jeg også er østlending. Jeg vil alltid være en innvandrer her vest, selv om jeg likevel føler at Bergen er hjemstedet mitt. 



Den todelte identiteten min er ikke et problem. Ikke for meg selv. Kanskje ikke for så mange andre heller. Det hadde vært langt mer utfordrende om jeg var pakistaner på syttitallet og kom til landet vårt for å jobbe. Alternativt kom som muslim i dag. Da hadde skillet mellom kulturen jeg kom fra og kulturen jeg møtte, vært mer markant enn det var mellom øst- og vestlandet da jeg kom til Bergen. Så sånn sett var jeg jo heldig.



Nå er det slik at livet mitt har kommet med mer påvirkning enn det reisen vestover avstedkom. Da jeg kom hit, var det pga utdannelse. En kunstutdannelse. Sånn sett var jeg heldig, jeg fikk meg en utdannelse. Og siden har jeg stort sett jobbet med kunst, i forskjellige former. Men jeg hadde litt bagasje med meg da jeg kom hit vest, som etter hvert krevde sitt. Så i dag er er jeg en eldre, ufør mann. Jeg har til og med et blått parkeringsbevis med bildet av en rullestol, som gjør at at jeg kan bruke noen parkeringsplasser avsatt til folk som meg. Noe som har fått enkelte til å uttrykke at jeg er heldig. Selv føler jeg meg ikke så heldig av den grunn. Jeg skulle gjerne byttet bort det blå kortet mitt med en en god helse, skikkelig økonomi og et litt lettere liv enn det jeg fikk. Men det går jo ikke. It is what it is, som en sier på utenlandsk, deal with it. Noe rullestolbrukere også må leve med, ser det ut til, selv om de er så heldige å ha fått en rullestol til å komme seg rundt med. I hvert fall noen steder. 



Om tre år blir jeg pensjonist. Det er det mange som gleder seg til. Da skal de gjøre alt det de ikke fikk anledning til mens de jobbet. Dra på reiser, se verden, pusse opp hytta eller what ever. Selv gleder jeg meg ikke til å bli pensjonist. Etter et yrkesliv som lavtlønnet kunstner, vil jeg ikke få så mye i pensjon at det vil tillate så veldig mange sprell. Det vil bli enda trangere for meg enn det er i dag, og jeg vil havne langt under det som kalles fattigdomsgrensa. En grense som i manges øyne er reine luksusen, om en sammenligner det med hvordan folk har det i andre land. Gjerne land som folk flykter fra for å komme til Norge og ta jobbene fra skikkelige Nordmenn uten handicapkort. De Nordmennene som har slitt for hytta og bilen og båten og sydenturene, i motsetning til hva innvandrere, uføre og deres like har gjort. Ikke mye slit i de rekkene der, ikke blant lykkejegere og latsabber som snylter på samfunnet, skulle jeg mene. De har gjerne fått alt opp i hendene og bør være takknemlige og kun det. Og helst tause. For slik kan en bruke sammenligninger om en vil. «Spis opp maten din gutt, tenk på de sultne i Afrika», var et omkved jeg selv vokste opp med, når julebordet bugnet  med ribbe og surkål og jeg var stappmett og ikke hadde plass til mer. Nå snakkes det lite om de sultne i Afrika, nå har visa fått ny tekst og handler om at vi vil miste alt vi har slitt for om de kommer hit. Så det meste kan tilpasses hvordan en ønsker at virkeligheten skal se ut. Vi er heldige sånn. Vi har noen valg vi får lov til å ta. Vi er jo frie. Noen av oss.



I morgen skal jeg på jobb. Jupp, jeg er heldig sånn. Jeg har en jobb å gå til, selv om jeg er ufør, jeg er ennå ikke så verdiløs at jeg sitter i min egen avføring og venter på at noen skal vaske meg, fordi det er for få ansatte for at de skal spare penger i det private sykehjemmet hvor de plasserte meg. Jeg bor fremdeles i det jeg kaller mitt hjem, og klarer fremdeles å tørke meg selv i ræva. Så sånn sett er jeg veldig heldig. 



Jeg tjener ikke noe på jobben min, ikke noe å snakke om, og det er også begrenset hvor mye jeg er i stand til å jobbe, men jeg har et sted å gå til de dagene jeg får det til, hvor jeg treffer kolleger og likesinnede og hvor jeg får bruke de fattige evnene jeg ble utstyrt med. For jo, noe ble jeg utstyrt med. Og ikke kun dårlig helse og spor etter mishandel i barndommen. Så sånn sett er jeg heldig, skulle jeg mene -  jeg kan noe. Uten at jeg kjenner på dårlig samvittighet over det. Noen av oss fikk bare utdelt de gode kortene. Slik er det. Skyt meg ikke av den grunn. Det er alltid noen som får utdelt bedre kort enn andre, og jeg er altså en av dem. Slik fungerer det med kortstokker, og slik fungerer det med folk. Og føles ikke de de kortene du fikk som om de er så veldig gode, så kan en alltids sparke litt nedover, så føles de gjerne som litt bedre etter hvert. Sånn sett er vi heldige. Det finnes alltid et perspektiv vi kan velge å sole oss i, og et annet vi kan late som ikke finnes.



Snart er det ferietid. Da skal kjæresten min og jeg ha oss en liten roadtrip sør- og østover for å hilse på slekta mi. Dvs ene dattera mi i Kristiansand, og søsknene mine i Oslo. Og det blir kjekt. Det kommer til å svi litt i lommeboka, men pytt, pytt, noe må en unne seg, som en sier når en har lyst på noe en egentlig burde holde seg unna. Og lyst på noe har vi jo. Hele tiden. Og mye av den tiden vi bruker til å ha lyst på noe, bruker vi også til å kjenne godt etter at vi fortjener det vi har lyst på. Resten av tiden kjenner vi på urettferdigheten som ligger i at vi ikke kan få alt. For det får vi ikke. Det har jeg innsett for lenge siden. Men jeg slutter aldri å drømme likevel. Vi har alle noen drømmer.  Noen drømmer om bedre helse, noen drømmer om en feit bil, noen drømmer om smertefrihet, noen drømmer om å slippe vold, noen drømmer om en jobb, noen drømmer om mer penger, noen drømmer om kjærlighet og noen drømmer om en himmel. Og drømmer er jo gratis. Drømmer og håp kan ingen høyreregjering ta fra deg for å gi skattelette til dem som allerede har til godt over øra. Sånn er det med den saken, drømmer er gratis. De kommer helt uten egenandel.

Bildene viser litt forskjellige retninger jeg har arbeidet innenfor opp igjennom årene.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







søndag 2. juni 2019

Våge å være, våge å se, våge å sette egne grenser...




I går lagde jeg Gumbo. Dvs en kjapp variant av retten. Men smaken var god, åkkesom. En trenger ikke å gjøre alt så jævlig vanskelig, bestandig. 



I går leste jeg også ferdig boken «Sommerlys, og så kommer natten», av Jón Kalmar Stefánson. Og den boken var en kjekk opplevelse å få med seg. Ikke fordi den var spesielt spennende eller voldsom, men mer fordi den var så nær og lun.

Boka forteller om et lite samfunn på Island, og om de som bor der. Samtidig er de fleste lagene av fasade, slik en god del av oss bærer dem, skrelt vekk hos menneskene på det lille stedet. Så vi får komme tett på personene og deres liv, tanker og følelser. Det er en del alkohol inne i bildet, og det er begjær og puling. Men ikke noe Hollywoodpuling. Jeg tror ikke jeg tenkte rosa eller stemningsmusikk en eneste gang mens jeg leste. I stedet var livet skrelt ned til beinet. Og det var vakkert, med hårvekst, kroppsfett og kroppslukter, høye himler, lyse sommernetter og mørke vinterdager. Så boka anbefales. Spesielt om du er opptatt av fasade, om du er opptatt av at livet skal være vakkert på en «riktig» måte og prater ned alt annet, hos deg selv eller andre, om du brenner inne med lengsler og begjær og skam, da kan du lære noe om det å være mennesker som ikke kommer flatpakket, og om deg selv også, kanskje, og du får oppleve setninger med mange komma. For jo, det brukes mye komma i boka. Noe som også tilfører den noe, som en lenke mot innholdet, kanskje.



Boka er altså ferdiglest. Og en ny står for tur. Nå blir det «Koke Bjørn», Av Mikael Niemi. Han har jeg lest et par bøker av før, så det tror jeg blir en kjekk opplevelse.



Det er ikke alle opplevelser som er like kjekke som det å lese en god bok. Livet kommer med så mangt. Det kommer med avvisninger og møter med påtrengenhet, latter og tårer, felleskap og ensomhet, og det kommer med følelser. Mye av det kan en heldigvis gjøre noe med, både det som skjer rundt oss, og det som skjer inni oss. Og det en ikke kan gjøre noe med, får en forsøke å legge bort og ikke tenke så mye på, så det ikke vokser en over hodet som et vann uten bunn, eller  sprenger hjertet. 

Noe du kan gjøre, er at du kan rydde om du har det rotete rundt deg der du bor. Det er én av mange ting du kan gjøre noe med. Å ha det litt ryddig kan gi en god følelse, som kan få ringvirkninger av den positive sorten. Du kan også rydde litt om det er rotete inni deg. Og det er det jo, har vært, eller blir. For følelser har en tendens til å rote til det meste. Både de gode følelsene og de vonde. Og så skaper de et vakuum eller et kaos, en grenseløshet eller et bur. Bare tenk på ungdommen, hvor føkka du kunne bli om du var forelsket, og du ble avvist, eller ikke var sikker på om følelsene ble gjengjeldt. Kanskje ble det da så rotete inni deg at du ikke turde å fortelle hva du følte til den som invaderte hjertet ditt en gang, du bare bar det alene. Kanskje er du på denne måten også som voksen. Med det gode og det vonde. På samme vis som med kjærligheten, slipper du ikke det vonde ut i lyset, hvis du ble utsatt for noe, overgrep eller overtramp, du endte opp med å bære dét alene også, til det ble til en steinhard ball inni deg som spratt rundt som en betongklump på speed, og langsomt knuste ting du burde vernet om og dyrket fram som skjøre planter en kunne skimtet i blikket ditt, om en ville. Og våget. Å møte et blikk. Mye i livene våre handler om å våge. Våge å være, våge å se, våge å sette egne grenser, våge å mene det en mener, våge å elske den en elsker, våge å stå opp i mot dem som sparker deg, de som stikker deg, pirker i deg, de som aldri lar skurvene dine få være i fred.



Det er søndag. I går lagde jeg Gumbo, leste ferdig en bok som berørte meg og fikk meg til å tenke på hva som har verdi i livene våre, i dag har jeg vannet blomster, og skriver disse ordene. Senere skal jeg spise rødspette til middag. Med potetmos. Hva jeg skal i morgen, vet jeg litt om, men ikke alt. Jeg skal for eksempel på atelieret og sette en keramikkovn, en glasurovn, og det kan bli kjekt. Hva morgendagen vil by på utover de vanlige gjøremålene, gjenstår å se. Kanskje blir det en fin dag, kanskje blir det en vond dag. Mye handler om valg jeg selv og andre tar, men mye handler også om tilfeldigheter. Rundt meg og inni meg. Hva jeg tenker og føler, og hva andre tenker og føler. Hva som kommer til uttrykk, hva som holdes inne, hva som er en fasade, og hva som ligger under den, hva vi får trykket opp i fjeset enten vi vil eller ei, hva vi skimter, hva vi aldri får se konturene av en gang, lyset og mørket. Slik er det for alle, hver gang vi oppsøker andre mennesker, privat, på butikken, på jobb eller andre steder. Vi kan bli møtt og møte med agg og gjerrighet, eller vi kan bli møtt og møte med kjærlighet og generøsitet. Og så blir det opp til oss selv hvordan vi forholder oss til dette, hva det skal få lov til å gjøre med oss. Vi har veldig ofte flere valgmuligheter enn dem vi våger å nærme oss.

Bildene viser litt keramikk av nyere dato, pluss gårsdagens Gumbo. De japanske tegnene på det avlange fatet, betyr "Ikigai". Som igjen betyr noe som "En grunn til å leve".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: