Godt nytt år.

Det er jul. Nærmere bestemt romjul. Snart er det nyttår. Og så går vi inn i 2020. Uten at akkurat det skillet vil bety så mye mer en raketter, noen skadde øyne og for enkelte litt for mye å drikke.  For egen del blir det lite å drikke, ingen raketter, men kalkun til middag. Med fløtesaus, potetmos med cheddar i, og Waldorfsalat. Og det blir nok godt. Selv om jeg ikke stapper et firekilos fjærkre inn i ovnen. Det får holde med et bryststykke. I år feirer kjæresten og jeg nyttårsaften alene, så det får jo være måte på.

Ellers har jula i år vært veldig fin. Lite stress, men mye og god mat. Vi har spist pinnekjøtt, klippfisk, ribbe med medisterkaker og pølser, og i går hadde vi røkt svinekam. Alt smakte fortreffelig. Men nå får vi begynne å roe ned med litt restemat i dag. Og litt mindre søtsaker. Årets nyttårsforsett er å bli kvitt litt av fettet rundt magen. Ikke det at det er så veldig mye der, men jeg har uansett ikke bruk for det. Det er kun dødvekt jeg hele tiden må gå og bære på. Så planen er å begynne å bevege meg mer enn fram og tilbake til bilen i tiden framover. Noe som sikkert kommer til å holde hardt, om en ser forsøket i lys av tidligere nyttårsforsett, men pytt, pytt, en må jo forsøke igjen. Og igjen. Og igjen.

I jula ga Ari Behn opp. Han orket ikke mer. Så han tok livet av seg. Det var noe dritt, og det gikk inn på meg. Selvmord har en lei egenskap slik sett, de går gjerne inn på folk. Selv har jeg gjennom et langt liv fått oppleve ganske mange selvmord rundt meg. Og alle har vært triste. Flere sitter tungt i meg flere tiår etter at det skjedde. Og mye av følelsene jeg kjente på da, dukket opp igjen i jula pga Ari Behn. Heldigvis har jeg en kjærest som jeg kan snakke med slike ting om. I det hele tatt kan jeg snakke om veldig mye med henne. Sånn sett jeg er jeg heldig. Selv om lottogevinsten uteblir.

I forbindelse med nyttår, er det lett å tenke tilbake på året som har gått. Og det har jeg også gjort. Året har gitt meg noen gode øyeblikk, og noen utfordrende. Hvordan jeg har taklet disse sakene kan sees fra minst to sider. Det kan sees fra mitt eget ståsted, i tillegg til gjennom øynene til de som står rundt meg, familie, bekjente og kolleger. Ved en del av det kan det derfor selvfølgelig dukke opp divergerende synspunkt, men slik er det jo for de fleste av oss. Uansett føler jeg ikke at det positive har fått selvnytelsen til å gå fullstendig av skaftet når noe gikk litt min veg, og jeg har ikke gått til grunne over det som ble vanskelig. 

Hva det nye året som kommer nå vil tilby en mann som meg, er usikkert. Noe av det vil gi meg vekst, mens annet vil forsøke å trykke meg ned. Slik er det bare. Ikke kun for meg, men for deg også. Mye handler om hva vi velger. For jo, vi har valgmuligheter. Også når noe blir valgt for oss av andre. Så får vi bare håpe at det vi har opplevd tidligere, har gitt oss erfaringene som skal til for å takle både oppturer og nedturer som nødvendigvis vil komme. Store, eller små.

Èn ting som kan komme til å bli merkbar for meg, er at jeg vurderer sterkt å pensjonere meg i løpet av året som kommer. Lungene mine er nå så dårlige, at det er slitsomt å skulle stå i en arbeidssituasjon. Så i forbindelse med en keramikkutstilling jeg skal ha i mai/juni, takker jeg antagelig for meg. I hvert fall som utøvende kunstner. Om jeg ikke starter på et grafikkprosjekt jeg har tenkt en stund på. Det gjenstår å se. Arrrgh, jeg hater ambivalenser!

At det ble kunstner jeg skulle ende opp som, er det tilfeldigheter som må få litt av æren for. Men det ledet til noe som skulle bli bra for meg, og det er jeg takknemlig for. Uten kunsten vet jeg ikke hvordan livet mitt ville blitt. Jeg hadde en ganske tung ryggsekk med meg inn i voksenlivet pga en vanskelig oppvekst, så ingen ting var gitt. Men det løste seg. Med rikelig av både opp og nedturer, arr og skrubbsår, har jeg i 2020 arbeidet med kunst i 40 år. Og det er jo noe bare det. 

***

Det øverste bildet ble tatt for noen år siden av min yngste datter. Bilde nummer to er fra min siste utstilling, og fikk tittelen "The point of no return". Det handler om et selvmord, og jenta som døde heter Solveig. Bilde nummer tre er av kjæresten og meg, tatt for noen år siden, men jeg liker det veldig godt, så jeg liker å hente det fram. Det rommer det jeg opplever som oss. Oss, er en god ting å være. Bildet "The Joker" er fra en utstilling som fikk tittelen "It´s all about love me", og viste en serie med selvportrett. Mens det siste er et element fra en større utsmykning jeg hadde for NAV.

Sånn, dett var dett. Nok for nå. Takk for meg for 2019.

Jeg ønsker deg et 2020 som blir veldig godt å være deg i.

Bjørn

Dagens link:

God jul.

Så var det jul igjen. Eller nesten, da - det er bittelillejulaften. Og folk drar kredittkortene så svitåka legger seg over handlesentrene. De samme handlesentrene som har navn som Gullgruven, Lagunen og Oasen. I hvert fall her i Bergen. Jeg regner med at de har tilsvarende navn andre steder også. 

Hos meg er det meste ferdig nå. I år startet og endte julepynten med en syvarmet i vinduet. Jeg bor jo alene, og i år får jeg ikke julebesøk, så da gidder jeg ikke å plukke fram ting og tang. I stedet pynter vi hos kjæresten min. Og der er nisser, kongler, lam, krybbe og tre vise menn kommet på plass. Alt som gjenstår er treet, som vi pynter i morgen, akkopagnert av gløgg og pepperkaker. Julegavene er handlet inn og blitt pakket i kulørt papir, og det som skal til andre kanter av landet er sendt i posten. Forhåpentlig vis kommer det fram. Helst i tide.

Når det gjelder julemat, så blir det kjøtt. Jepp, ikke noe i vegansk her. Kjøttskammen får vente. Likene av sauer og griser og klippfisk er handlet inn og skal tilberedes, etes og nytes. Slik vi pleier å gjøre det i jula. Tradisjoner står sterkt. Sånn er det bare. Så jeg rygger skrikende og klorende inn i framtiden mens jeg tviholder på både det ene og det andre jeg påberoper meg å ha rett på.

Mens jeg venter på julaften, er det vanskelig å ikke tenke på tidligere julefeiringer, selv om jeg forsøker å hoppe over de som var i barndommen. De var ikke spesielt gode. Ofte endte de med litt for mye alkohol, med derpå følgende drama, skrik og skrål, men minnene mine er heldigvis litt diffuse. De blander seg sammen med hverdagsdramatikken. Samtidig forsøker jeg å glemme at en bestefar døde på en lillejulaften, og at min mor ble begravet på en annen lillejulaften. De ligger i samme grav som min bestemor, ved Heggen kirke utenfor Vikersund. Mine to andre besteforeldre ligger i Åmot, en mils vei unna. Der ligger også far min. Begge steder er utenfor rekkevidde for meg, siden jeg bor i Bergen. Så noe kirkegårdsbesøk blir det ikke i jula. 

De gode juleminnene mine begynte å lagre seg i de små grå først da jeg selv fikk barn. Men bedre sent enn aldri. Nå har ungene mine flyttet ut og fått egne familier, men likevel synes jeg jula er ganske grei nå for tiden, selv om jeg ikke er så glad i styret i framkant. Best er den når ungene er hjemme sammen med barnebarna mine, men det blir ikke hvert år, siden de bytter på å være hos moren og meg på julaften, pluss at de også feirer med svigerforeldre som har kommet til. Min yngste bor i tillegg et annet sted i landet nå. Men jula består jo av mer enn julaften, så da samles de som kan gjerne litt i romjula. Og de som ikke kan, møter vi til neste jul.

I år skal kjæresten og jeg feire både julaften og førstedag hos moren hennes og mannen. Der har vi vært før, så det vet vi vil bli bra. Ikke noe bråk eller tumulter, men stille og fredelig. 

Jeg er ikke alene om å ha opplevd vanskeligheter i forbindelse med jula. Rundt om kring i vårt landstrakte finnes det både voksne og barn som vil få oppleve at julaften ikke blir til et godt minne for framtiden. Gjerne på grunn av rus. Hva en skal gjøre med det, vet jeg ikke, men en får vel henstille til de voksne, og be dem tenke seg litt om. Noe som antagelig er bortkastet, men en må jo forsøke. Om du føler du Må ha en liten akevitt til ribba, så la det bli med det. Du trenger ikke å bøtte nedpå i mengder. Om du trenger mengder, så ta med deg et telt og dra til skogs på lillejulaften, så kan du ta grøftefylla der, langt fra folk. Der kan du hyle og spy og krangle med en granstubbe så mye du vil, uten at ungene dine må lide under uvettet ditt.

Dett var dett, dagens blogg går mot slutten. Takk til dere som leser det jeg tenker og skriver, til dere som deler på FB og til dere som kommenterer. Og så må dere ha den beste jula noensinne.

Det øverste bildet viser Heggen kirke ved roten av Vikersundbakken. De andre ble tatt da jeg kjørte over fjellet før jul for et par år siden.

Bjørn

Dagens link:

Om Listhaug, drite på et lerret og fiskesuppe.

Det er søndag, og slik mitt til tider rutinepregede liv har utkrystallisert seg i det siste, betyr det noen ord her på Vannlandet. Dagen startet ellers som den bruker, med litt enkel frokost og nyheter på dataskjermen. 

Jeg bruker mye tid på å lese nyheter. Både via aviser og sosiale plattformer. Akkurat hva jeg klikker mest på, er jeg usikker på, men jeg er frustrert over hvordan regjeringen herjer med de små i samfunnet, så pekefingeren brukes heftig på musa når slike saker dukker opp. Og det gjør de jo hele tiden. Samtidig er det jo en del klikkåter som lurer meg i blant, selv om jeg ikke går inn på saker og ting bak betalingsmur, som gjerne lover superorgasmer eller andre former for lykke du kanskje ikke visste du savnet en gang. Enten det gjelder sex, penger eller det å bli frisk av en lidelse. Stort sett er ting av denne sorten likevel selvfølgeligheter eller svada, som en voksen mann som meg for lengst har fått med seg, eller ikke ønsker å bli påtvunget.

Jeg klikker heller ikke så ofte på små videosnutter der overskriften starter med ting som: «Se hva han gjør etter dette». For klikker jeg på det, må jeg ofte gjennom en reklame først, og det spesielle som overskriften gjerne lover, er stort sett ikke interresant nok til at jeg kan rettferdiggjøre å brukte tid på det. Jeg hater reklame, i hvert fall den delen som lyver åpenlyst, og som presser seg fram der jeg ikke vil ha den. Og aller mest hater jeg reklamer for pengespill.

Om jeg oppdager noe som handler om kunst på min reise gjennom internetts landskap, så er jeg derimot ganske villig til å klikke på det. Derfor fikk jeg for eksempel med meg at mannen som fant et verdifullt maleri på Fretex, ikke var fornøyd med prisen han selv fikk for det på en auksjon. 

Jeg fikk også med meg kunstneren som dreit maling på et lerret.

Det er mye folk putter i boksen kunst. Selv tenker jeg det er helt greit, og så får vi i stedet for å diskutere hva som er kunst, heller diskutere om det er god eller dårlig kunst som vises. Og det er klart det finnes dårlig kunst. Noe er så langt ned på skalaen som det er mulig å komme, mens noe stiger til topps og legger seg til å glitre der. Men det meste legger seg et sted i mellom. Og kanskje er det i blant nok for en selv å forholde seg til om en liker noe eller ikke. Det åpner for et spenn både for kunst og for folk, og spenn er bra. Ofte langt bedre enn at ting skal være for en elite. Det elitistiske har en tendens til snevre ting inn, og gi en noe uoppnåelig å strekke seg mot, samtidig som det forteller at du ikke er bra nok. Folk må selv få velge om en vil ha et anerkjent kunstverk, elg i solnedgang eller fargerik drit på stueveggen sin. Frihet til å velge er konge.

Selv har jeg arbeidet med kunst i mesteparten av mitt voksne liv, og har vært innom mye forskjellig. Fra keramikk til maleri, tegninger og installasjoner. Mye av det jeg har skapt, kan jeg i ettertid se det finnes mangler ved. Men noe er jeg også glad i, og litt holder en standard jeg er fornøyd med. Så bildene jeg legger ved teksten i dag viser litt av det jeg er ikke skammer meg over. Samtidig legger jeg ved en video, som viser et intervju som ble gjort med meg, etter den siste utstillingen jeg holdt. Sett gjerne av litt tid til å se den:

I den nevnte utstillingen viste jeg abstrakte malerier. For første gang. Alle områder jeg har beveget meg inn på, har jeg hatt et første møte med. For slik er det jo med så mye i livet. Enten det er et møte med kunst, kyss, en forelskelse eller et ligg - alt har sin jomfrutur, som en sier. Men en sier jo så mangt, og kaller ting så mangt. Ikke all kunst er noe mer enn keiserens nye klær, mens alt som kalles en spade handler likevel ikke om spader, for å bruke Listhaug som eksempel. I stedet handler det om helt andre ting. Men så lenge du pakker det inn i løfter om nirvana eller frykten for helvete, så står folk ofte i kø for å tilbe idiotiske ytringer eller den som kom med dem. 

Selv om det heldigvis er et mindretall som biter på Frp sin retorikk og populisme, er det mange nok til at den får plass i media og på sosiale plattformer. Skroller en ned til kommentarfeltene, ser det kanskje ut til at Norge flommer over av mennesker med fremmedfrykt eller hat, og at det er innvandrere som har skyld i alt. Men det er nok en illusjon. Det er bare det at de roper så høyt og så ofte og er så gjerrige, selvsentrerte, sinte og ondskapsfulle. Folk flest er nok av en helt annen støpning, har et helt annet fokus enn Listhaugs spader, de har helt andre verdier.

Folk er forskjellige. Selv har jeg en uføretrygd. I tillegg har jeg tidligere fått bostøtte, jeg fikk hjelp til å kjøpe en bil siden lungene mine nesten ikke fungerer lenger, og hjelp til å drifte en bil. Jeg har dessuten cøliaki, så jeg fikk også hjelp til det dyre kostholdet den lidelsen krever. I dag er bostøtten borte. Da bilen ble gammel og streiket, fikk jeg ikke støtte til ny. Støtte til glutenfri kost og hold av bil har det også blitt kuttet i. Så økonomien min er nå så trang at jeg må være ganske forsiktig med å bruke penger på noe utover det aller nødvendigste. Og tro meg, det var ingen innvandrere som tok fra meg dette. Det var regjeringen. De samme folkene som selv bestemmer sin egen lønnsforhøyelse. Akkurat det er det ingen vits i å diskutere en gang. Det er regjeringen som tar fra de som har minst, og gir til de som har mest. Tror du på noe annet, så har du et problem med hjernecellene. Samtidig er det regjeringen som styrer det meste av alt annet også. Det er ingen innvandrere som saboterer klimamål, de gir ikke tilskudd til folk med med nok penger slik at de kan kjøpe en Tesla litt billigere enn det i utgangspunktet ville kostet, de startet ikke politireformen eller legger ned sykehus og fødehjem. Ikke krever de bompenger, ikke setter de prisen på bensin, ikke øker de momsen, ikke gir de store kjeder kontroll over matvarehandelen og gjør Hagen og co. rikere og rikere. I det hele tatt er det veldig lite flyktninger og innvandrere velger for deg og meg. De bygger ikke vindkraftmøller, gir ikke EU eller store utenlandske selskap kontroll over naturresursene våre, stjeler ikke beitemark fra samene eller dumper gruveslam i fjordene våre, og ikke profitter de på å selge våpen til krigsherjede områder. Selv om de blå-blå hele tiden har fokus på dem og forsøker å få det til å se ut som om de er det største problemet vi har her til lands ved siden av syke og pensjonister. At det blir trøbbel av at mange fattige folk utenfra samles i egne bydeler samtidig som tilbud til ungdom har blitt rasert, så er det likevel ikke innvandrere som nekter innvandrere jobb, framtidsmuligheter eller verdighet. Det er samfunnet Norge. Og vi vet hvem som styrer Norge for tiden. Det er de vi har valgt fram via stemmeurnene. Men å ha fokus på innvandring og flyktninger er jo et greit grep for å få folk til å glemme andre ting en kunne stille spørsmål ved. I stedet for at de faktisk gjør noe med det som kan være en utfordring.

Over til noe mer hverdagslig. Ofte legger jeg ved en matoppskrift her på Vannlandet. Denne gangen har jeg ikke noe veldig spennende å by på, men i går landet jeg en barnevennlig fiskesuppe/gryte. Den hadde relativt tykk, hvit ostesaus (ca tre liter) som base, og jeg puttet oppi en pakke gulrøtter, to blomkål, et par cm finhakket ingefær, en stor purre og tre frosne blokker med sei og torsk (ferdig tint, billigste sort). I den rekkefølgen, slik at gulrøttene fikk koke lengst. Krydderet var salt, pepper, buljongterninger og en knivsodd chilikrydder (type sterk, fra innvandrerbutikk).  Om en liker det, kan en også ta å strø litt Chili Explosion over hver porsjon. Det setter en spiss på det. 

Suppen smakte slett ikke verst, og det ble 13-14 porsjoner. Dvs at hver porsjon koster et sted mellom tjue og tretti kroner. Og det er jo ikke verst for en middag.

Sånn, dette var vel nok å lese for deg i dag. Samtidig føler jeg på min side at jeg har skrevet nok også, så da avslutter jeg like godt her. Ta vare på de gode tingene i livet dit, for de finnes. De finnes selv når du sliter med livet og hverdagen og lett glemmer det du har i tillegg til utfordringer. Gi de gode tingene litt rom til å puste, så blir de synlige for deg igjen. Ikke la deg forlede til å tro at alt som ser ut som gull er gull, at spader alltid er spader, tro ikke alt du hører fra de som er satt til å styre landet, og husk å tenke selv.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Transpersoner, Mac & cheese og Ricky Gervais.

Det er søndag. Ute drypper det fra en grå himmel. Inne sitter jeg framfor dataskjermen. Mellom tastaturet og dataskjermen står det en liten, rektangulær lyskilde. Det kraftige, hvite lyset skal hjelpe mot depresjoner, og lampen kalles en terapilampe. De tre siste årene har jeg brukt denne lampen noen måneder i vinterhalvåret. Om det funker, vet jeg ikke, men jeg tror det. Så da fortsetter jeg. For slik er det gjerne med ting en tror på, en fortsetter med det. Om en gidder. Eller orker. Selv tror jeg for eksempel også at lungene mine har godt av et støvfritt miljø, men det er langt fra støvfritt her av den grunn. Så der har du den. Ikke alt en tror på fører til handlinger en skulle tro ville være selvfølgelige.

Om jeg ikke var plaget med depresjoner, hadde det nok vært lettere å gjøre det jeg tror på. Samtidig vet jeg at det nok er kjapt gjort for deg å tenke at folk som meg bør ta seg litt sammen. Det er bare det at det gjør jeg, hver eneste dag, uten at noen ser det. Når jeg står opp om morgenen, er det fordi jeg tar meg sammen. Når jeg pusser tennene og tar en dusj, skjer det fordi jeg tar meg sammen. Når jeg går på atelieret, tar jeg meg sammen. Når jeg lager meg noe mat, tar jeg meg sammen. Når jeg skriver disse ordene, tar jeg meg sammen. Ingenting er lett eller gir nevneverdig glede. Ingen anstrengelse gir opplevd gevinst som står i et rimelig forhold til jobben jeg gjør. Likevel fortsetter jeg med å ta meg sammen. Dag etter dag, uke etter uke. Mens jeg smiler så godt jeg kan til omgivelsene, og til og med snakker eller ler litt om jeg er sammen med noen. Etterpå havner jeg på sofaen, for da er det ikke mer å hente den dagen. Batteriet er brukt opp. Uten at jeg opplever et snev av rekkeviddeangst av den grunn. Stopper det opp så stopper det opp. Jeg bryr meg ikke. Alt som finnes er en diger sjø uten horisonter, men med små karrige øyer av noe som minner om sorg eller ensomhet. 

HAV

Livet mitt består mest av hav og vind nå, bølger og himmel og små øyer. Èn øy kan være svartsinn, en annen minner, en tredje drømmer. Noen kan dukke opp gjennom tåke eller natt i form av et ord. I går skimtet jeg ordet sensuell i det en revne i skyene slapp til en solstråle. Og jeg kjente morild strømme som en bølge gjennom kroppen, fra tærne til hårrøttene til fingertuppene, før den roet seg og la seg til å lyse opp gamle bilder bak øynene. For så igjen å bli del av salt, svart hav. Like etter så jeg omrisset av ordet ånd. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med disse øyene, for de synker alle under meg om jeg forsøker å gå i land. Så jeg svømmer for det meste bort fra dem, mens jeg skuer mot horisonten etter seil.

Teksten «Hav», skrev jeg for mange år siden. Nå for tiden skriver jeg minimalt utover det lille jeg skriver her på Vannlandet. I stedet ser jeg på tv. I går kveld så jeg en serie med Ricky Gervais. Den ligger på Netflix, og har tittelen «After Life». Handlingen dreier seg rundt en middelaldrende mann som mister sin kone pga kreft, og han går fullstendig i svart. Livet er ikke lenger verdt å leve. Depresjonen er altoverskyggende og ingenting betyr noe lenger. Og du kan kanskje tenke at dette kan da ikke være spesielt oppbyggende for en gammel mann som meg med stemningsleiet i kjelleren for tiden, men da tar du feil. For dette opplevdes som en opptur, mens det sto på. Et lite lysglimt i alt det grå som ellers omgir meg. Så om du har lyst til å se noe som gir både håp, mening og samtidig kan få deg til å smile litt, så anbefales serien. Selv så jeg alle seks episodene på rappen.

En annen ting jeg gjorde i går, var å lage middag til meg selv, kjæresten og poden hennes. Og det ble Mac &  cheese, med stekt kyllingkjøttdeig. Noe mer opphøyd kulinarisk og arbeidskrevende enn det, orket jeg ikke å forholde meg til denne gangen. Men det smakte godt. Ikke alt må være så voldsomt for at det skal gi noe. Sånn er det med mat, og sånn er det med mye annet. Et smil, for eksempel, kan bety mye for noen. Kanskje det er lenge siden noen smilte til dem. Men en må huske på det, klare å heve blikket fra navlen og se at det finnes en verden utenfor ens egne behov eller utfordringer. Alt må ikke måles opp i mot hva en selv klarer å grabbe til seg under Black Friday, eller hvor mye dritt en har opplevd gjennom livet. Verden er større enn meg, den er større enn deg og den er større enn Narkissos. En erkjennelse som sikkert kan være vanskelig å ta inn over seg om en står midt oppe i noe som er veldig godt, veldig vondt eller noe en tror sterkt på, men det er likevel en sannhet en bør forsøke å ikke glemme. Ens egen virkelighet samsvarer ikke nødvendigvis med en annens.

Ute drypper det fremdeles fra en grå himmel. Vanndråpene fanges opp av vinden og trommer taktfast mot vinduene, uten at jeg får lyst til å danse av den grunn. Jeg sitter som grodd fast på min brede, men jeg sitter i hvert fall tørt. Null regn og null inkontinens. Det er jo noe bare det. Ting kunne vært verre.

I en artikkel jeg leste i dag, sto det om folk som brukte Finn til å be om hjelp til jul, fordi de er fattige. Sånt går inn på meg. Selv klarer jeg meg, men jeg har ikke så mye å gi bort, føler jeg, med en merkbar dårlig samvittighet i det jeg lar tanken bli til ord som avslører meg. Det er mye jeg har dårlig samvittighet for. Veldig mye.

Mens dagene går mot jul, pinnekjøtt og ho, ho er det noen snille barn her, mens jeg ruger på min dårlige samvittighet, min begredelighet, skam og skyld, leser jeg mye nyheter. Noe må jeg jo finne på. Her er en artikkel om hvordan regjeringen utsetter å gi transpersoner de samme juridiske rettighetene som andre som utsettes for hatkriminalitet. Begrunnelsen regjeringen gulper opp fra sitt indre oppleves som veldig tynn. For meg vekkes mistanken om at det handler om misforstått moral og kristne mørkemenn som bør tilfredsstilles først. Uansett oppleves det som veldig provoserende. Ikke fordi jeg selv sliter med kjønnsidentiteten min, men fordi jeg har møtt mennesker som gjør eller gjorde det og kjenner sterkt at de bør få den samme respekt, de samme rettigheter og de samme muligheter som folk flest. Om ikke regjeringen går foran og gir verdighet til de små, de fattige, de som er annerledes, de som er syke, de som har andre hudfarger enn Ola og Kari, hvem skal da gjøre det? Men så var det det da, når har Erna, Siv og Sylvi vært i nærheten av en slik tankegang?

Det øverste bildet viser maleriet "Stigmata", som jeg malte for noen år siden. Det neste viser terapilampa mi. De to store fatene tok jeg ut av keramikkovnen på fredag. Matbildet viser Mac & cheese, og det nederste viser min "transseksuelle leieboer" pyntet til jul. Det er fra i fjor. Håper jeg kommer dit at det virker meningsfylt å gjøre det i år også. Dukken er et element fra et tidligere kunstprosjekt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Pizza og homofili.

Dagen er i gang, men den startet sent. Klokken var ca. ett da jeg satte beina utenfor sengekanten. Noe som nok skyldtes at den var ca. fire da jeg vippet dem opp fra gulvet i natt, og inntok horisontalen. Noe som nærmer seg et et mønster, nå for tiden. Som igjen skyldes at stemningsleiet ikke er helt der det bør være. 

Forrige uke trodde jeg depresjonen jeg har kjent på en stund begynte å gå over, men nei da, det var kun et blaff, og så ramlet jeg ned igjen. Jeg skal likevel ikke overdrive. Det er ikke slik at alt er bare ræva om dagen, det er faktisk litt interessant også. Jepp, det er til tider litt spennende å studere meg selv og hvor jeg er i landskapet. For det forundrer meg. Det er nesten litt fascinerende å oppleve denne siden av livet, hva jeg orker eller ikke orker, når det ikke er så lenge siden jeg var ganske full av energi. Dét igjen, betyr ikke at jeg liker å ha det slik, for SÅ fascinerende er det ikke. På samme vis som det sikkert ikke er så fascinerende for deg å lese om det her på Vannlandet. Men hallo, jeg klarer ikke å tilfredsstille alle når jeg er på topp, så da får jeg tåle at jeg ikke klarer å gjøre det når jeg er litt nede heller.

I går lagde jeg pizza. I langpanne. Nærmere bestemt taco-pizza. Og det var i grunnen ganske godt. Eller helt greit, i hvert fall. Innafor, som jeg bruker å si når noe ikke helt klarer å fremme entusiasme, alternativt avsky. Selv om maten ikke akkurat ledet til franske følelser, var den uansett bedre enn havregryn, og det er jo noe bare det. En får søke de lyspunktene en kan, selv om de ikke akkurat blender en. 

Planene for denne søndagen er ikke så store. Jeg har vannet blomstene mine, selv om de av en eller annen grunn holder på å dø fra meg og kanskje burde få sovne i stillhet nå, jeg har spist en banan til frokost, senere skal jeg spise pizzarester til middag, og så blir det vel en kaffe sammen med kjæresten pluss litt tv. På toppen av all denne heftige livsutfoldelsen skal jeg forsøke å lese gjennom oppgaven kjæresten min har skrevet i forbindelse med sin bachelor i klassisk filologi, som hun nettopp har fullført. Den har fått navnet «Theognis. I kjærlighetens makt?» 

Oppgaven tar for seg pederasti (homofili) i gamle Hellas. Og hun tar spesifikt for seg gamle dikt der dette kommer fram. 

I disse tider med homoterapi på tapetet, er det kanskje verdt å minne på at kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn nok alltid har vært der, så en kan vel si at det i stedet for en sykdom er en del av det som er vanlig, dvs normalen. Det normale er sjelden ensidighet, men heller mangfold. Dette siste er ikke et tema i kjærestens oppgave, så vidt jeg vet, det er en påstand jeg selv må stå for. Og det gjør jeg.

Jeg kjenner at jeg er stolt av kjæresten min. 

Sånn, dett var dett. Jeg har fått skrevet noen ord. Godt med alt som er gjort. Nå er det på tide å ikke orke en dusj.

Ha en fin dag.

De to øverste bildene er av gårsdagens pizza, det nederste er fra stuen min, og viser min transseksuelle "leieboer". Et element fra en utstilling/installasjon jeg viste i 2014.

Bjørn

Dagens link:

Livet, sex, Incels, horisonter og strupesang.

Så var det søndag igjen. Frokosten er inntatt, blomstene vannet, nyheter lest, så da får jeg hakke ned noen ord her på Vannlandet. Det blir helst på søndagene jeg skriver nå for tiden. For noen år siden kunne jeg i perioder skrive nesten hver dag, men ting forandrer seg. Sånn er det bare. Noen ganger til det bedre, andre ganger til det verre. Blant annet blir man eldre, og det kommer jo med noen forandringer. Det samme skjer når en er ung. Da flytter en kanskje hjemmefra. Og det er en stor forandring. Så kommer det jobb, unger, hus og heim. I hvert fall for noen. Om du da ikke er mann og tilhører gruppen som som kaller seg Incels. Gjør du det, så er det fordi ingen ligger med deg. Og det blir det jo lite barn av. Til gjengjeld blir det mye bitterhet, har jeg forstått. Og det er jo også en forandring. I det minste om en tidligere var positiv til framtiden. Noe mange av oss jo er, når vi er unge.

Nå er det ikke kun unge menn som ikke får seg et ligg. Det gjelder heller ikke kun enslige. Også i etablerte forhold kan dette med ligging bli en utfordring. Her er en artikkel om et ungt par, der det er kvinnen som ikke får dekket denne delen av et forholds potensiale. Og det er jo trist, for dem begge, egentlig. For det ligger jo en årsak bak det hele. Det gjør det alltid. Uten at vi i den nevnte artikkelen får vite hva som er det egentlige problemet, de ser ikke ut til å vite det selv en gang. Vi får kun vite om konsekvensen av det.

Det er ikke kun yngre folk som opplever forandringer. Selv er jeg godt voksen, og sliter i dag med diverse helseplager. Og selv om mange av dem har kommet sigende på i et langsom tempo, til de i dag har blitt det som nå er vanlig for meg, så kjenner jeg jo at ting har forandret seg fra da jeg var ung. For hukommelsen har jeg ikke mistet. Da jeg var ung, løp jeg for eksempel, kan jeg huske. Både i konkurranser og til daglig. Skulle jeg et sted, så løp jeg. I dag løper jeg ikke. Jeg går heller ikke så mye. Da jeg kom sammen med kjæresten min for tretten år siden, gikk vi ofte turer i fjellet. Det gjør vi ikke lenger. Lungene mine henger ikke med til den slags nå. Så der har vi en forandring som merkes. I dag må jeg sette ned tempoet etter tjue meter om jeg går på flatmark. Og det å gå i et tilnærmet rimelig tempo og snakke samtidig, er vanskelig. Heldigvis har jeg en liten bil. Men det ligger jo forandringer og venter angående bilkjøring også. For bensinprisene stiger. Det siste er at de grønne vil øke bensinprisen med 5 kroner literen. Det vil føre til en merkbar forandring. Det vil påvirke økonomien min, som er trang fra før, siden jeg lever på en ganske liten uføretrygd. Og når økonomien forandres, kommer det flere forandringer. Få av dem til det gode.

Om tre år blir jeg pensjonist. Kunstnere får sjelden en giga-pensjon, så da blir økonomien enda trangere for meg enn den er i dag. Kanskje vil det også bli et krav om å kjøpe el-bil. Men det koster jo penger. I tillegg bør du vel helst ha en lader hjemme for at det skal fungere praktisk og økonomisk, og det vil bli vanskelig å få til her jeg bor. Så da må jeg ty til bensinen for å komme meg ut av huset, selv om den føkker opp økonomien.

Nå er det ikke slik at dette med fortid, framtid, liv og død, er det eneste jeg tenker på. For heldigvis klarer jeg også å være til stede her og nå. Jeg liker bare å se ting i perspektiv. Og jeg arbeider jo med kunsten min, jeg samtaler med kjæresten min, kolleger, barna mine og barnebarn. Jeg lager meg mat, og spiser den. Noen ganger liker jeg den også. Jeg følger årstidene, hater vinter, jeg leser og ser ting på tv som utfordrer eller bekrefter meg og mitt, jeg lever og føler at jeg utvikler meg fremdeles. Og akkurat dette siste er viktig for meg. Det å ikke kun se etter de tankene og de verdiene som etablerte seg i tidligere år for å definere meg selv, men forsøke å utfordre dem og finne nytt. Livssynet, tilværelsen og samfunnet må ikke være slik det en gang var for å ha en verdi, selv ikke for oss som har levd noen år. Alt var ikke bedre under krigen. Verden blir ikke bedre av å lenke kvinner til kjøkkenbenken. Bruce Springsteen er ikke det beste som har skjedd innen musikken, Munch er ikke det eneste som er bra innen billedkunst. I stedet kommer det stadig noe nytt. Noe dårlig, men mye bra, som krever nye tiltak, nye tanker, ikke gamle løsninger. Og slik er det på de fleste felt, rundt oss, i mitt liv, og i ditt. Vi må ikke glemme å åpne øynene litt fremdeles. Ikke kun rette blikket inn mot selvrettferdigheten i vårt indre. Vi bør søke litt mot horisonten, forsøke å se noe mer enn vår egen navle, i stedet for å tviholde i brygga der vi en gang la til kai. Selv om vi alle trenger noen påler vi kan holde oss fast i fra tid til annen, trenger vi ikke å kjøre dem gjennom hjertet og inn i stein.

Det søndag, ute skinner sola. I uken som har gått, har jeg vært med på å sette opp en utstilling sammen med gode kolleger, jeg fått brent noe keramikk, som jeg ble rimelig fornøyd med, og i går lagde kjæresten og jeg selv en god middag. Så ting skjer. Her og nå. Dagene kommer fremdeles med gleder, de kommer med utfordringer der jeg får bruke den kunnskapen jeg har samlet opp gjennom årene, og de kommer med mulighet til å samle ny kunnskap. Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att det var livet, sier Stig Johannson. Og han har vel et poeng der. Men folk sier jo så mye, og nå har vel jeg fått sagt mitt for nå.

Bildene viser litt av keramikken fra forrige uke, og middagen fra i går: Kylling Kung Pao, og stekt kinakål med chili. Oppskriftene finner du her. Og her.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link. Dette har du kanskje ikke hørt før:

Joda, jeg hater.

Det begynner å bli kaldt ute. Minus to-tre da jeg sto opp halv ti. Det betyr at skrapebilvindutiden har begynt. Og det hater jeg. Det er godt å ha noe å hate. Du kjenner at du lever når du hater godt of inderlig. Det er godt å ha noe å være glad i også, men det å elske noe utelukker ikke gleden ved å hate noe annet. Jeg hater for eksempel også at strømprisen øker samtidig med at det blir kaldere, selv om jeg elsker varmen panelovnene mine gir meg.

Det er mange flere enn meg som hater. Hva folk hater kan likevel variere. Selv hater jeg altså vinter. Og snø. Og kulde. Og i blant hater jeg reklame som kun handler om å lure penger av folk. Slikt som reklame for spillselskaper. I tillegg hater jeg brutte valgløfter og populisme. Og noen folk. 

Om en leser saker på nett, er hatet mitt likevel både ganske begrenset og tilsynelatende ikke så heftig, om en sammenligner med andres hat, opplever jeg. Noen hater andre så heftig at de ønsker dem døde, massevoldtatt, partert osv. Men der er ikke jeg helt på linje. Ikke hater jeg homofile, transer, homofile, mørkhudede eller kvinner heller. Ikke syke, uføre eller folk som av en eller annen grunn ikke er helt A4. Skal jeg hate noen, trenger jeg ikke å inkludere alle som minner om dem jeg hater. Det er nok å hate dem som er rævhol. Jeg trenger ikke å hate alle som har et i tillegg.

I blant kan det være vanskelig å skille mellom det å hate og det å mislike. På min egen vektskål misliker jeg mye mer enn jeg hater, tror jeg. For eksempel er gruppen høyreekstreme og nynazister  veldig nært et skille der. Men om det skillet byr på en uproblematisk liten usikkerhet, så er jeg rimelig sikker på at de ikke er blant dem jeg elsker høyest, i hvert fall. Men det kan som sagt være vanskelig å skille det ene fra det andre. Da må en på et vis finne et punkt på en skala hvor en skjønner at akkurat her vipper det fra det ene til det andre. Men det funker heller ikke alltid. For hat handler gjerne om følelser, og følelsene våre er ikke stabile. Derfor kan du den ene dagen hate vinter, mens du neste dag kan elske å se solen skinne på en snøhvit overflate fra en blå himmel. For sånn er vi, vi er ganske enkle, de fleste av oss. Selv om noen er enklere enn andre. Og selv om noen av oss fortrekker å nyte den glitrende snøen via tv-skjermen.

Når det kommer til det å elske noe, eller noen, er heller ikke alt stabilt hele tiden. Barn kan for eksempel elske deg det ene øyeblikket, men hate deg i det neste. Selv elsker jeg god mat. Stort sett. Bare ikke nå om dagen. Men det skyldes at jeg er litt flat følelsesmessig pga en pågående depresjon. Så selv om jeg har gode middager i frysen, ender jeg derfor gjerne opp med å spise havregryn i stedet for å tine middagene. Først lagde jeg grøt av havregrynene, men det ble for mye arbeid. Så nå har jeg begynt å spise dem med Biola. Det enkle er ofte det beste, sier Rema 1000, noe som selvfølgelig er en bløff. Det er en god totalopplevelse som er det beste, ikke kun at noe hevdes å være billig av en eller annen kjede som gjør noen få folk rike. 

Rema100 er ikke den ultimate lykke, mens havregryn med Biola er ikke spesielt godt, men heller ikke spesielt vondt. Så på det viset finner begge deler på et vis en gjenklang i meg akkurat nå. 

I forrige uke spiste jeg likevel noe jeg likte. Noe jeg ikke fant på Rema. Da kjøpte kjæresten og jeg selv noe ferdigmat på en take-away. Thai. Er du kjent i Bergen, så har det kommet en brakke utenfor Krambua ved Fjøsangerveien. Og maten smakte godt. Så godt at det frister litt til gjentagelse. Ikke var det spesielt dyrt heller. Jeg vet ikke lenger hva en BigMac meny koster, men kanskje det ligger rundt det samme prisleiet. En stor porsjon god thaimat kostet i hvert fall kr.159. Ikke all verden, med andre ord, men som ufør likevel litt for mye til at jeg kan ty til det hvert år. Spesielt siden jeg fikk et krav om tilbakebetaling av litt over to tusen kroner fra Nav her om dagen. Greia er at jeg i 2017 mistet siste rest av bostøtte pga en liten arv jeg fikk, men tydeligvis har jeg fått utbetalinger to måneder for lenge. Så nå vil de ha pengene tilbake. To år etterpå. Sånt hater jeg. Jeg hater likevel ikke NAV. Heller ikke de som arbeider der. Det ville være like dumt som at jeg skulle hate Erna, Siv og Sylvi Listhaug og hele regjeringen. Og det gjør jeg jo ikke. Tror jeg. Litt usikkert det der. Men jeg misliker uansett det de gjør mot de svakeste i samfunnet. Jeg misliker det veldig sterkt og inderlig. Det er det min rett å kunne gjøre, og min rett å kunne formidle. For i Norge har vi rettigheter. I hvert fall har noen det, selv om ikke alle har de samme.

Denne uken har jeg vært en del på atelieret. Og jeg har fått laget noen store fat. Det likte jeg. Jeg elsket det ikke, men jeg hatet det heller ikke. Egentlig var det litt lunkent. Men samtidig er jeg fornøyd. Alt trenger jo ikke å være glohett hele tiden. Brent barn lukter tross alt ille, sies det jo. Så lagom er i blant til å leve med. Stabilt. Uten brannsår. Gjerne litt rutinepreget så en får unna ting uten å hele tiden måtte vurdere for eller i mot. Jeg ber ikke om mye, men sånn vil jeg gjerne ha det om jeg først skal be om noe. Lunket, men med små ekstatiske innslag. Litt som små flak av salt i en salat som uten dem ville grenset til bortkastet tid å spise. Litt som havregryn med Biola.

I dag skal jeg ikke spise salat. Hverken med eller uten flaksalt. Eller olivenolje. Eller noe annet. Antagelig ikke havregryn heller. I hvert fall ikke til middag. Men jeg planlegger å fylle et par pitabrød med litt kjøttdeig, løk og litt kryddergreier. Ikke all verden kanskje, men likevel innafor, håper jeg. Jeg har ikke smakt pitabrød på veldig lenge, siden jeg fikk cøliaki for tretti år siden, og må leve på glutenfri kost. Men nå har jeg funnet noen glutenfrie, og de smakte ikke så verst. Heldige meg. Selv om regjeringen har kuttet i glutenstønaden (dvs støtte til den dyre medisinen min), slik at nå må jeg være enda mer forsiktig med matutgiftene framover. Noe som blir litt vanskelig, siden jeg allerede har ganske lite å tilby Rema1000. Fra meg får de ca. 1000 - 1500,- i gjennomsnitt pr. måned. Men pytt, pytt, alle monner drar.

Nå skal jeg gi meg.

Bildene viser den nevnte thaimaten (pad thai), pluss fatene jeg arbeider med. De er ca 40cm i diameter.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

ADELE HAR SLANKET SEG! (og litt om NAV og menneskeverd.)

Det er mye som ikke trenger store overskrifter i media, men som likevel får det. Som at Adele har slanket seg, eller at menn nå kan få operert seg til magemuskler. På den annen side er det mye som virkelig fortjener overskriftene vi kan se. Som for eksempel NAV-skandalen. Hva den vi lede til, er ikke godt å si, men at den vil lede til generelle løft for syke og svake ville jeg ikke satset trygda mi på. Allerede nå er for eksempel Frp på banen og sier at vi må sette krav til de som mottar penger. Folk skal ikke få ta med seg ytelser til syden for å ligge på stranda og sole seg. Vi kan for eksempel sette et krav om at de som har ytelser som sykepenger eller arbeidsavklaringspenger må kunne møte hos NAV innen to timers varsel. Hvilke krav som skal stilles til NAV blir det ikke lagt like mye vekt på. Med dette utspillet fra Frp sies det på et vis samtidig at det som har skjedd i NAV-saken, egentlig var riktig. Det var riktig å kreve tilbakebetalinger, riktig å fengsle folk. Så muligheten til å gjøre det må vi forsøke å gjeninnføre så fort som mulig. Ikke mye ydmykhet å spore der. Fokuset flyttes allerede nå over fra hva staten har gjort galt, til hva som skal kreves av de som blir syke. At NAV og regjeringen burde fokusere mer på folks rettigheter enn hva som kan spares, burde vel nå kanskje være veien å gå.

Nå vet ikke jeg hvor stor gruppen med sykepengemottagere er, som nå ligger på stranda i utlandet med en longdrink innen rekkevidde. Antagelig er den minimal, men trikset Frp benytter seg av, er jo å videreføre myten om at folk som mottar støtte er snyltere, så da må vi være på vakt hele tiden. Det vil si de viderefører stigmaer knyttet til en stor gruppe, et stigma som friske folk lett tror på. 

For tiden er jeg inne i en depresjon, slik jeg skrev om i forrige innlegg. Likevel er jeg ikke så satt ut at jeg ikke får med meg hva som skjer i NAV-saken. Hva annet jeg får med meg, er mer usikkert, men jeg står da i hvert fall opp hver dag, og jeg leser avisene på nett til frokostkaffen. I forrige uke var jeg til og med innom atelieret litt. Og det føltes bra, selv om jeg nok ikke var helt tilkoblet mens jeg var der. Hvor mye av den manglende tilkoblingen mine kolleger fikk med seg, skal jeg ikke legge så mye vekt på, men jeg tror ikke det er så lett å se hvordan stemningsleiet hos deprimerte er bestandig. Jeg, for eksempel, går jo ikke rett bort til nærmeste krok og legger meg hulkende i fosterstilling sammen med et barberblad, om jeg møter folk. Antagelig oppleves jeg som mitt vanlige meg. Heldigvis er jeg ikke på syketrygd, for da ville nok noen ment at jeg kan da ikke være SÅ syk, jeg smiler jo. Og om jeg attpå til hadde reist til et land med litt varme i et forsøk på å komme ut av depresjonen ved hjelp av en forandring, ville jeg slik Frp vil ha det i tillegg mistet sykepengene, selv om sydenturen/forandringen kunne gjort meg frisk, mens å alltid måtte være på vakt og stå klar for å møte hos NAV innen to timer, antagelig ville gjort meg sykere. 

I går lagde jeg suppe. Jepp, selv for deprimerte går det an å lage litt mat. I går lagde jeg maten til kjæresten og meg selv. Skulle jeg spist alene, hadde suppen neppe blitt laget. Da hadde jeg antagelig bare tatt meg ei brødskive. Skal en få gjort noe, må en gjøre det for noen andre, når en er i depresjonsland. Suppen jeg lagde var en fiskesuppe. Thailandsk. Og den smakte virkelig godt. Så den anbefales. Oppskriften finner du her. Selv brukte jeg to tredjedeler torsk, og en tredjedel laks. Og jeg brukte en halv teskje mer sukker enn i oppskriften, pluss litt salt.

Selv om en finner en oppskrift på nett en vil forsøke seg på, må en ikke alltid følge den slavisk. Asiatisk mat er ofte ikke mer nøyaktig enn norsk lapskaus er. En tar det en har, og smaker det til. Det vil si en tilpasser ting. Jeg tenker at NAV også må tilpasse ting. En kan ikke standardisere alt og alle, en må ta litt høyde for hvilke råvarer en har å gjøre med, hvilke muligheter som finnes, for at resultatet skal bli bra. Slik er det for eksempel også med kunst, som er det jeg holder på med. En kan ikke sette en maskin til å gjøre det samme som meg, eller kreve at alle kunstnere skal gjøre tingene på akkurat samme måte innenfor samme tidsramme. I stedet må en som kunstner lytte til materialet en bruker, en må se på muligheter og begrensninger og forsøke å være litt smidig. En må respektere materialet en holder på med, og en må respektere seg selv, sine muligheter og begrensninger. Hvilken respekt for folk flest NAV viser, er vel litt mer usikkert. Hvilken respekt menigmann viser de som ikke dro det samme heldige kortet som dem selv, virker også som litt usikkert, opplever jeg, om en leser kommentarfelt på nett. Om NAV-saken vil forandre på noe av dette gjenstår å se, men jeg tviler.

Bildene viser gårsdagens suppe.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: