Det er søndag. Ute drypper det fra en grå himmel. Inne sitter jeg framfor dataskjermen. Mellom tastaturet og dataskjermen står det en liten, rektangulær lyskilde. Det kraftige, hvite lyset skal hjelpe mot depresjoner, og lampen kalles en terapilampe. De tre siste årene har jeg brukt denne lampen noen måneder i vinterhalvåret. Om det funker, vet jeg ikke, men jeg tror det. Så da fortsetter jeg. For slik er det gjerne med ting en tror på, en fortsetter med det. Om en gidder. Eller orker. Selv tror jeg for eksempel også at lungene mine har godt av et støvfritt miljø, men det er langt fra støvfritt her av den grunn. Så der har du den. Ikke alt en tror på fører til handlinger en skulle tro ville være selvfølgelige.
Om jeg ikke var plaget med depresjoner, hadde det nok vært lettere å gjøre det jeg tror på. Samtidig vet jeg at det nok er kjapt gjort for deg å tenke at folk som meg bør ta seg litt sammen. Det er bare det at det gjør jeg, hver eneste dag, uten at noen ser det. Når jeg står opp om morgenen, er det fordi jeg tar meg sammen. Når jeg pusser tennene og tar en dusj, skjer det fordi jeg tar meg sammen. Når jeg går på atelieret, tar jeg meg sammen. Når jeg lager meg noe mat, tar jeg meg sammen. Når jeg skriver disse ordene, tar jeg meg sammen. Ingenting er lett eller gir nevneverdig glede. Ingen anstrengelse gir opplevd gevinst som står i et rimelig forhold til jobben jeg gjør. Likevel fortsetter jeg med å ta meg sammen. Dag etter dag, uke etter uke. Mens jeg smiler så godt jeg kan til omgivelsene, og til og med snakker eller ler litt om jeg er sammen med noen. Etterpå havner jeg på sofaen, for da er det ikke mer å hente den dagen. Batteriet er brukt opp. Uten at jeg opplever et snev av rekkeviddeangst av den grunn. Stopper det opp så stopper det opp. Jeg bryr meg ikke. Alt som finnes er en diger sjø uten horisonter, men med små karrige øyer av noe som minner om sorg eller ensomhet.
HAV
Livet mitt består mest av hav og vind nå, bølger og himmel og små øyer. Èn øy kan være svartsinn, en annen minner, en tredje drømmer. Noen kan dukke opp gjennom tåke eller natt i form av et ord. I går skimtet jeg ordet sensuell i det en revne i skyene slapp til en solstråle. Og jeg kjente morild strømme som en bølge gjennom kroppen, fra tærne til hårrøttene til fingertuppene, før den roet seg og la seg til å lyse opp gamle bilder bak øynene. For så igjen å bli del av salt, svart hav. Like etter så jeg omrisset av ordet ånd. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med disse øyene, for de synker alle under meg om jeg forsøker å gå i land. Så jeg svømmer for det meste bort fra dem, mens jeg skuer mot horisonten etter seil.
Teksten «Hav», skrev jeg for mange år siden. Nå for tiden skriver jeg minimalt utover det lille jeg skriver her på Vannlandet. I stedet ser jeg på tv. I går kveld så jeg en serie med Ricky Gervais. Den ligger på Netflix, og har tittelen «After Life». Handlingen dreier seg rundt en middelaldrende mann som mister sin kone pga kreft, og han går fullstendig i svart. Livet er ikke lenger verdt å leve. Depresjonen er altoverskyggende og ingenting betyr noe lenger. Og du kan kanskje tenke at dette kan da ikke være spesielt oppbyggende for en gammel mann som meg med stemningsleiet i kjelleren for tiden, men da tar du feil. For dette opplevdes som en opptur, mens det sto på. Et lite lysglimt i alt det grå som ellers omgir meg. Så om du har lyst til å se noe som gir både håp, mening og samtidig kan få deg til å smile litt, så anbefales serien. Selv så jeg alle seks episodene på rappen.
En annen ting jeg gjorde i går, var å lage middag til meg selv, kjæresten og poden hennes. Og det ble Mac & cheese, med stekt kyllingkjøttdeig. Noe mer opphøyd kulinarisk og arbeidskrevende enn det, orket jeg ikke å forholde meg til denne gangen. Men det smakte godt. Ikke alt må være så voldsomt for at det skal gi noe. Sånn er det med mat, og sånn er det med mye annet. Et smil, for eksempel, kan bety mye for noen. Kanskje det er lenge siden noen smilte til dem. Men en må huske på det, klare å heve blikket fra navlen og se at det finnes en verden utenfor ens egne behov eller utfordringer. Alt må ikke måles opp i mot hva en selv klarer å grabbe til seg under Black Friday, eller hvor mye dritt en har opplevd gjennom livet. Verden er større enn meg, den er større enn deg og den er større enn Narkissos. En erkjennelse som sikkert kan være vanskelig å ta inn over seg om en står midt oppe i noe som er veldig godt, veldig vondt eller noe en tror sterkt på, men det er likevel en sannhet en bør forsøke å ikke glemme. Ens egen virkelighet samsvarer ikke nødvendigvis med en annens.
Ute drypper det fremdeles fra en grå himmel. Vanndråpene fanges opp av vinden og trommer taktfast mot vinduene, uten at jeg får lyst til å danse av den grunn. Jeg sitter som grodd fast på min brede, men jeg sitter i hvert fall tørt. Null regn og null inkontinens. Det er jo noe bare det. Ting kunne vært verre.
I en artikkel jeg leste i dag, sto det om folk som brukte Finn til å be om hjelp til jul, fordi de er fattige. Sånt går inn på meg. Selv klarer jeg meg, men jeg har ikke så mye å gi bort, føler jeg, med en merkbar dårlig samvittighet i det jeg lar tanken bli til ord som avslører meg. Det er mye jeg har dårlig samvittighet for. Veldig mye.
Mens dagene går mot jul, pinnekjøtt og ho, ho er det noen snille barn her, mens jeg ruger på min dårlige samvittighet, min begredelighet, skam og skyld, leser jeg mye nyheter. Noe må jeg jo finne på. Her er en artikkel om hvordan regjeringen utsetter å gi transpersoner de samme juridiske rettighetene som andre som utsettes for hatkriminalitet. Begrunnelsen regjeringen gulper opp fra sitt indre oppleves som veldig tynn. For meg vekkes mistanken om at det handler om misforstått moral og kristne mørkemenn som bør tilfredsstilles først. Uansett oppleves det som veldig provoserende. Ikke fordi jeg selv sliter med kjønnsidentiteten min, men fordi jeg har møtt mennesker som gjør eller gjorde det og kjenner sterkt at de bør få den samme respekt, de samme rettigheter og de samme muligheter som folk flest. Om ikke regjeringen går foran og gir verdighet til de små, de fattige, de som er annerledes, de som er syke, de som har andre hudfarger enn Ola og Kari, hvem skal da gjøre det? Men så var det det da, når har Erna, Siv og Sylvi vært i nærheten av en slik tankegang?
Det øverste bildet viser maleriet "Stigmata", som jeg malte for noen år siden. Det neste viser terapilampa mi. De to store fatene tok jeg ut av keramikkovnen på fredag. Matbildet viser Mac & cheese, og det nederste viser min "transseksuelle leieboer" pyntet til jul. Det er fra i fjor. Håper jeg kommer dit at det virker meningsfylt å gjøre det i år også. Dukken er et element fra et tidligere kunstprosjekt.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar