Joda, det er liv i meg enda.

Det har blitt lite skriving her på bloggen i det siste. Det er ikke fordi jeg har for mye å gjøre, det er heller det at jeg har for lite å gjøre. For slik blir det i blant, at er en aktiv, så smitter det på en positiv måte, slik at en får tatt tak i flere og flere ting, mens har en lite å gjøre, smitter det motsatt, og det meste stopper opp. Det skjer ikke mye på eller fra sofaen, med andre ord. Og sofaen har blitt flittig brukt de siste månedene her hos meg. Og vil nok bli det en stund til. For selv om Norge nå åpner opp, åpner ikke nødvendigvis jeg opp. Jeg er en av skeptikerne, som ikke vil være den som går i bresjen for å teste ut ting som kan ta livet av meg. I stedet forsøker jeg å ha oddsen mest mulig på min side, fordi jeg antagelig ville tåle corona veldig dårlig. Så heller den siste til å slippe tak i forsiktigheten, enn den første, tenker jeg.

Når jeg ikke ligger på sofaen og ser tv, sitter jeg en del foran dataskjermen. For selv om jeg ikke er frisk og rask og ung og vakker, så er jeg er heldigvis en av dem som fremdeles har en stasjonær datamaskin. Dermed må jeg bevege meg fra ett rom til et annet for å bruke den. Hadde jeg brukt den bærbare, hadde bruken av den gjerne foregått fra sofaen. Gjerne i horisontal stilling. Med pc-en plassert på magen min. Som ikke har blitt mindre i det siste, selv om jeg forsøker å ikke ta helt av når det kommer til det å bruke mat eller snop til å dempe følelser som for eksempel ensomhet, rastløshet eller angst. Hallo, man har jo Cognac til den slags, døh!

Nå skal det sies at jeg ikke opplever så mye angst etter at Norge stengte ned, og jeg selv stengte meg inne. I hvert fall ikke så sterk angst. Men litt er det, nesten daglig nå. Mest rett etter at jeg har spist middag. Når maten har lagt seg tungt i magen. Uten at jeg helt forstår hvorfor. Kanskje det har med barndom å gjøre, skremmende og ukontrollerbare situasjoner koblet til måltider, eller et vanskelig samliv jeg hadde som voksen, med en anorektiker som brukte alle triks i boka for å kontrollere spisingen min, pluss de fleste andre aspekt ved livet mitt, fordi hun ikke klarte å kontrollere sin egen spising eller andre impulser. Helt til jeg ikke lenger visste hvem jeg var, eller hvilke rettigheter jeg hadde, og kræsjlandet. 

Uansett må jeg forsøke å avlede meg selv litt for å slippe unna uroen. Derfor har det blitt mye oppussing-programmer på tv. De holder drømmen om lottogevinsten ved like. For det florerer med den slags for tida. I tillegg til programmer om folk som kjøper hus. Så det er nok å velge mellom. Dessuten kjører jeg bort og går jeg en liten tur sammen med kjæresten i hennes nabolag, stort sett hver dag. Og de møtene er stort sett det jeg har hatt av sosialt liv siden begynnelsen av mars, i tillegg til noen få møter med eldste datteren min og barnebarna, ute på gårdsplassen hos dem eller hos meg. Gevinsten er at jeg bruker mindre penger på bensin nå, enn før coronanen. En får se positivt på det, sa gutten, han patta katta. 

Når det gjelder den kunstneriske åren jeg har pleiet siden jeg startet min karriere i åttiårene, så har den tørket inn fullstendig nå. Jeg bryr meg ikke lenger. Kjenner lite på noe som minner om savn, og lite på noe som kunne minne om inspirasjon eller formidlingstrang. Jeg har ingen ting å formidle lenger. Og det er jo greit, siden jeg tross alt står foran pensjonisttilværelsen nå. Det har likevel dukket opp en mulighet til å vise keramikkutstillingen jeg ikke fikk vist i mai. Det blir i såfall nærmere jul. Men egentlig frister det lite å ta tak i det. Så vi får se. Det kan jo hende en eller annen klarer å overtale meg. Jeg er lett å overtale. I blant. 

Siden jeg ikke arbeider for tiden, har jeg ikke noen nye bilder av kunsten min å legge ut i dag. Så det blir bilder av maten jeg spiser i stedet. I hvert fall litt av den. Så heldige du, som får se på bildene av den.

Jeg liker å lage ting mest mulig fra grunnen av. Helst i store porsjoner, så jeg kan fryse noe til senere bruk. Oppskriftene finner jeg på nett. Bilde nummer to viser hjemmelaget tomatsuppe, det neste viser Brennende kjærlighet, deretter Spagetti Bolognese, og til slutt hjemmelagde kjøttkaker. Sausen til kjøttkakene var basert på egen kraft, som jeg hadde kokt i mange timer på grønnsaker, kraftbein og beinrester av kalkun og kylling, og deretter redusert og lagt i frysen i porsjoner til jeg trengte den. Som til denne sausen. Det smakte helt konge. 

Nå skal jeg se på tv.

Og etterpå skal jeg jeg gå en liten tur i sola sammen med kjæresten.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Jeg synes små gleder er undervurderte.

Hver søndag formiddag piper det et varsel på telefonen min: «Vann blomster». Litt senere på dagen piper det en ny melding: «Vask kåken». 

Nå er det slik, at dette resulterer i at hver søndag vanner jeg de blomstene som fremdeles lever Når det gjelder å vaske kåken, er ikke resultatet like bra. Der blir det sjeldnere jeg tar tak i mitt eget påbud. Men i dag lystret jeg. Så nå er kåken tatt, og jeg har til og med skiftet på senga mi, fjernet dundyna og funnet fram sommerdyna. Så nå er jeg ganske fornøyd.

I blant føles det som om jeg mangler noe å gjøre, i disse isolasjonstider. Men det er selvfølgelig bare tull. Det er nok av ting jeg kunne tatt tak i. Så utfordringen er vel egentlig å gidde. Nå skal det sies at det meste av det jeg skal gjøre krever litt ekstra pga av lungeproblemer jeg har, men ikke alt. I dag satte jeg for eksempel den største blomsten min inn i dusjen og ga den et regnskyll. Det kostet meg ikke mye, må jeg innrømme. Og den ble ganske mye grønnere da støvlaget ble borte. Jeg regner til og med at gevinsten kommer til å vare i mange dager.  Hver gang jeg går forbi blomsten vil jeg en stund framover kjenne på en liten glede. Jeg synes små gleder er undervurderte.

Mens jeg skriver dette, så kommer jeg på at jeg nok glemte å tørke støv noen steder. Som på rammen under skrivebordsstolen min. Og på foten av en stålampe. Jeg gikk heller ikke over alle lister og billedrammer. Jeg glemte sikkert flere steder også. Så om jeg vil, har jeg fremdeles noe å finne på en stund framover. Jeg kunne for eksempel tatt for meg toppen av kjøkkenskapene. Der er det nok et lite samfunn i emning. På den annen side kjenner jeg at jeg er ganske fornøyd med det som allerede er gjort, så vi får se hva det blir til. Det er jo ikke slik at en må være verdensmester i alt en tar tak i. Noen ganger er lagom helt greit.

I morgen skal bilen min på verksted får å få en service. Da kommer faren til barnebarna mine innom og henter den, og leverer den tilbake når den er ferdig. Det er greit med litt hjelp i blant, selv om det ikke alltid er like lett å be om den. Men nå er det jo ikke slik at alt må være så jævlig lett bestandig, noen ganger føles det veldig bra om en har fått til noe som var utfordrende. Som deltagerne i tv-programmet Kompani Lauritzen har fått erfare. En trenger ikke å være med i et slik program en gang. Bare det å vaske kåken kan gi en selv et løft.

Det skjer ellers ikke så mye på min front for tiden. Jeg holder meg inne, og treffer ingen andre enn kjæresten en gang om dagen, om været ikke er for ræva. Da går vi en liten runde i nærområdet hennes, med to meters avstand oss i mellom. Og slik vil det nok fortsette en stund enda, selv om samfunnet rundt meg ser ut til å løsne litt på påbudene. Det funker jo dårlig å skylde på noen andre, om en blir smittet, tenker jeg. Jeg må ta ansvaret sjøl. Og det gjør jeg så godt jeg kan. Jeg håper at du også gjør det. Smitten kommer jo ikke med angrefrist.

En bivirkning av coronakrisen, er for meg at jeg har mindre angst enn til vanlig. Jeg kan kjenne på bekymring, men det er ikke det samme som angst. Jeg ville kanskje likevel tatt en liten dose angst, bare for å kunne gi barn, barnebarn og kjæresten min en klem, kjenner jeg. Men en kan jo ikke få alt.

Dett var dett, ha en fin dag, og ta vare på deg sjøl.

Det øverste bildet viser min nydusjede blomst, nummer to viser en ny kompis jeg har fått, nummer tre viser den mest vanlige utsikten min for tiden, og det siste bildet et maleri jeg fant på nett. Det har tittelen «Isoliering Tag 32», og er malt av Philippe Hérard.

Dett var dett, ha en fin dag, og ta vare på deg sjøl.

Bjørn

Dagens link: