Joda, det er liv i meg enda.

Det har blitt lite skriving her på bloggen i det siste. Det er ikke fordi jeg har for mye å gjøre, det er heller det at jeg har for lite å gjøre. For slik blir det i blant, at er en aktiv, så smitter det på en positiv måte, slik at en får tatt tak i flere og flere ting, mens har en lite å gjøre, smitter det motsatt, og det meste stopper opp. Det skjer ikke mye på eller fra sofaen, med andre ord. Og sofaen har blitt flittig brukt de siste månedene her hos meg. Og vil nok bli det en stund til. For selv om Norge nå åpner opp, åpner ikke nødvendigvis jeg opp. Jeg er en av skeptikerne, som ikke vil være den som går i bresjen for å teste ut ting som kan ta livet av meg. I stedet forsøker jeg å ha oddsen mest mulig på min side, fordi jeg antagelig ville tåle corona veldig dårlig. Så heller den siste til å slippe tak i forsiktigheten, enn den første, tenker jeg.

Når jeg ikke ligger på sofaen og ser tv, sitter jeg en del foran dataskjermen. For selv om jeg ikke er frisk og rask og ung og vakker, så er jeg er heldigvis en av dem som fremdeles har en stasjonær datamaskin. Dermed må jeg bevege meg fra ett rom til et annet for å bruke den. Hadde jeg brukt den bærbare, hadde bruken av den gjerne foregått fra sofaen. Gjerne i horisontal stilling. Med pc-en plassert på magen min. Som ikke har blitt mindre i det siste, selv om jeg forsøker å ikke ta helt av når det kommer til det å bruke mat eller snop til å dempe følelser som for eksempel ensomhet, rastløshet eller angst. Hallo, man har jo Cognac til den slags, døh!

Nå skal det sies at jeg ikke opplever så mye angst etter at Norge stengte ned, og jeg selv stengte meg inne. I hvert fall ikke så sterk angst. Men litt er det, nesten daglig nå. Mest rett etter at jeg har spist middag. Når maten har lagt seg tungt i magen. Uten at jeg helt forstår hvorfor. Kanskje det har med barndom å gjøre, skremmende og ukontrollerbare situasjoner koblet til måltider, eller et vanskelig samliv jeg hadde som voksen, med en anorektiker som brukte alle triks i boka for å kontrollere spisingen min, pluss de fleste andre aspekt ved livet mitt, fordi hun ikke klarte å kontrollere sin egen spising eller andre impulser. Helt til jeg ikke lenger visste hvem jeg var, eller hvilke rettigheter jeg hadde, og kræsjlandet. 

Uansett må jeg forsøke å avlede meg selv litt for å slippe unna uroen. Derfor har det blitt mye oppussing-programmer på tv. De holder drømmen om lottogevinsten ved like. For det florerer med den slags for tida. I tillegg til programmer om folk som kjøper hus. Så det er nok å velge mellom. Dessuten kjører jeg bort og går jeg en liten tur sammen med kjæresten i hennes nabolag, stort sett hver dag. Og de møtene er stort sett det jeg har hatt av sosialt liv siden begynnelsen av mars, i tillegg til noen få møter med eldste datteren min og barnebarna, ute på gårdsplassen hos dem eller hos meg. Gevinsten er at jeg bruker mindre penger på bensin nå, enn før coronanen. En får se positivt på det, sa gutten, han patta katta. 

Når det gjelder den kunstneriske åren jeg har pleiet siden jeg startet min karriere i åttiårene, så har den tørket inn fullstendig nå. Jeg bryr meg ikke lenger. Kjenner lite på noe som minner om savn, og lite på noe som kunne minne om inspirasjon eller formidlingstrang. Jeg har ingen ting å formidle lenger. Og det er jo greit, siden jeg tross alt står foran pensjonisttilværelsen nå. Det har likevel dukket opp en mulighet til å vise keramikkutstillingen jeg ikke fikk vist i mai. Det blir i såfall nærmere jul. Men egentlig frister det lite å ta tak i det. Så vi får se. Det kan jo hende en eller annen klarer å overtale meg. Jeg er lett å overtale. I blant. 

Siden jeg ikke arbeider for tiden, har jeg ikke noen nye bilder av kunsten min å legge ut i dag. Så det blir bilder av maten jeg spiser i stedet. I hvert fall litt av den. Så heldige du, som får se på bildene av den.

Jeg liker å lage ting mest mulig fra grunnen av. Helst i store porsjoner, så jeg kan fryse noe til senere bruk. Oppskriftene finner jeg på nett. Bilde nummer to viser hjemmelaget tomatsuppe, det neste viser Brennende kjærlighet, deretter Spagetti Bolognese, og til slutt hjemmelagde kjøttkaker. Sausen til kjøttkakene var basert på egen kraft, som jeg hadde kokt i mange timer på grønnsaker, kraftbein og beinrester av kalkun og kylling, og deretter redusert og lagt i frysen i porsjoner til jeg trengte den. Som til denne sausen. Det smakte helt konge. 

Nå skal jeg se på tv.

Og etterpå skal jeg jeg gå en liten tur i sola sammen med kjæresten.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: