Brakkesyken.

Dagene går, og det skjer ikke så mye innenfor veggene som omgir meg for tiden. Ikke er det spesielt spennende her, ikke er det lattervekkende, men heller ikke så veldig farlig. I og med at virus ikke går gjennom vegger, er det jo ganske trygt. I hvert fall rent fysisk. Hva som etter hvert vil skje med psyken, gjenstår å se, men jeg merker allerede at det som skjer nå, ikke nødvendigvis er av positiv karakter. Så nå er planen å komme meg ut en tur. I morgen. Om været holder. Gå en liten tur sammen med kjæresten. Ta bilen, kjøre bort og rusle litt sammen i nabolaget der hun bor. Med et par meter mellom oss. En utsikt til forandring som jo burde skape litt forventning, men som jeg kjenner er skummel. Èn ting er frykten for virus, en annen er at isoleringen begynner å gjøre det ubehagelig med småting som å gå ut og sjekke postkassa. 

Jeg vet ikke om det er angst vi snakker om i så henseende, men jeg kjenner på et ubehag ved tanke på å bli synlig. Og dette er symptomer jeg kjenner igjen fra andre perioder i livet mitt, hvor angsten var veldig dominerende. Det er den ikke nå. Jeg sitter jo inne uten å provosere noe. Ingen utfordringer som kan trigge noe som helst. Utenom da tanken på turen til postkassa. Eller til bosspannet. 

Slik det er nå, foregår all kommunikasjon i mitt liv via telefon eller FaceTime. Men i dag tror jeg ene datteren min kommer bort for å hente noe greier hos meg. Da er planen å ta en tur ut på tråkka og prate litt. Noe som jo burde gå bra, om vi holder avstand. Og det gjør vi nok. Så kan jeg jo sjekke posten og kaste litt boss samtidig også, og trenger ikke å tenke på de tingene igjen før ut i neste uke. Så dette må jo være en vinn-vinn situasjon. 

Det snakkes om brakkesyke i disse dager. Jeg vet ikke om mine opplevelser faller inn under den betegnelsen enda, men jeg er ganske sikker på de vil havne der etter hvert. Det tar på å ikke ha menneskelig kontakt, kjenner jeg. Til vanlig liker jeg ganske godt å være alene, men det finnes jo grenser for alt. Og nå er det jo ikke noe jeg velger selv. Det er noe som tvinges på meg. Jeg er en sterk motstander av tvang. Jeg hater å bli tvunget til noe. Likevel, jeg bruker energien på å godta tvangen nå, framfor å fantasere rundt hvordan jeg kan bryte den.  Tiden er ikke inne for å leke rebell. 

Et begrep som har dukket opp i media i disse dager, er coranarebeller. I stedet for å kalle det noe som gir et negativt fortegn, velger media å gi idiotien og uhumskheten et navn som kobles til den staute og kjekke som går i mot tvang og regler. Litt som den ensomme og staute cowboyen i det ville vesten som ikke vil la seg kue. Et langt bedre ord ville vært coronarævhol. Eller coronadrittsekker. Valgmulighetene er rikelige i så henseende. Men media er media, og de er ute etter å lage overskrifter som får deg til å klikke villig på musa di.

Det er fredag. Og jeg har vært isolert i ca tre uker. Det er ikke så veldig lenge, satt opp mot at en vaksine mot corona kan ta opp til et og et halvt år å stable på beina. Men jeg forsøker å ta en dag av gangen. Ellers vil perspektivene bli litt uhåndterlige. Og i dag skal jeg spise siste rest av litt asiatisk stekt ris med kylling og Prik Nam Pla, som jeg lagde for et par dager siden. Prik Nam Pla er en saus basert på fiskesaus. Retten smakte godt. Oppskriften på den stekte risen er som følger:

• 1.5 cups (ca. 4 dl) of cooked Jasmine rice cooled (or day old rice works well too) - Or just estimate about 1 normal bowl full
• About 5 - 10 shrimp, head peeled, but tail on/ (or 2 chicken breasts chopped into small bits) 
• ¼ of a big white onion (or ½ of a very small white onion, like I used)
• 1 leaf of Chinese broccoli (or any crisp green leafy vegetable)
• 2 cloves garlic
• 1 egg
• ½ tablespoon soy sauce
• ½ tablespoon oyster sauce
• Pinch of sugar (optional)
• 1 tablespoon of oil for frying

Er du interessert i framgangsmåten, så gi et ord, så skal du få den, akkurat denne oppskriften fant jeg ikke på nettet, jeg fikk den av kjæresten min. Ellers finnes det nok å velge mellom på nett om du søker litt på google. Selv doblet jeg oppskriften og fikk nok til tre dager. Dessverre hadde jeg ikke Kinesisk broccoli eller annet grønt bladverk tilgjengelig, men det gikk fint uten også. Ellers kan en vel putte i det en måtte ha lyst på, selv om jeg kanskje ville droppet prim. 

Sånn, da har jeg fått brukt opp litt tid her på Vannlandet, så nå får jeg finne på noe annet å gjøre (les: se på tv).

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Joda, jeg kunne trengt en klem nå, kjenner jeg.

Den 13.mars gikk jeg inn i fullstendig isolasjon, dvs at jeg har hatt null kontakt med andre utenom via telefon og nett etter den datoen, siden jeg bor alene. Uken før var jeg så vidt innom butikken. Så det blir ca 14 dager alene det, minus butikkturen. Og ja, det merkes, men samtidig er det ikke uhåndterlig, kjenner jeg. Tiden går på denne måten også, og jeg forsøker å ikke fylle dagene kun med bekymringer. Det funker ikke hele tiden, men det går stort sett greit, om jeg ikke leser for mye på nett eller ser for mye på tv om coronaviruset. Her, som på så mange felt i livet, handler det om balanse. Og skal en oppdatere seg, er det viktig å velge riktig kilde. Alt som popper opp om dommedag og massedød og fandens oldemor gjør ikke dagene lettere. Mens å fokusere mest mulig på klare råd og retningslinjer fra de som faktisk sitter med styringen oppe i dette, kan gjør sitt til at en kanskje kan få oppleve situasjonen som håndterlig.

I leiligheten min hvor jeg oppholder meg nå, har jeg det stort sett greit. Uken før isolasjonen startet, resignerte jeg når det kommer til blomster i heimen. Da kastet jeg det meste av halvvisne planter, og gikk til innkjøp av noen kunstige av sorten. Så nå har jeg kun to igjen av de levende, som jeg fremdeles vanner hver søndag formiddag (etter varsel på telefonen). Se på bildene og gjett hvem som er kunstige og hvem som trenger vann.

At jeg tilfeldigvis fikk de kunstige blomstene i hus før nedstengingen, føles godt. Det er kanskje ikke det viktigste i disse tider, men jeg føler at de tilfører mitt lille «fengsel» noe. Noe som gjør det lettere å klare av med den nye hverdagen. Det å ha det litt på stell rundt seg, skal en ikke undervurdere. Om en skulle ha kaos rundt seg, i tillegg til inni seg, kan det ganske sikkert bli litt for mye. Så det gjelder å gjøre de grep en kan. Og grepene finnes. En kan ta oppvasken. Ha det rent på badet. Ta klesvasken som hadde hopet seg opp. Rydde litt og ikke bare la alt vokse en over hodet, til vi ender opp med å kjenne oss fullstendig hjelpeløse. Verken du eller jeg er jo i et virkelig fengsel. Vi sitter ikke på en celle uten noen som helst styring over livene våre. Vi har fremdeles et drøss av valgmuligheter. Så da gjelder det bare å gjøre de kloke valgene. 

Ikke alle klarer de kloke valgene. I helgen så det ut til at enkelte folk så noe lett på situasjonen som har oppstått. De samlet seg på uterestauranter, idrettsplasser og utfartssteder, på et vis som får en til å mistenke at de ser på dette som en ferie, eller at de tror de selv er immune og udødelige. Noe de jo ikke er. Og er de, eller blir de smittet, vil de i tillegg være en risiko for andre. I verste fall kan pilsen du bare MÅTTE ha i solen, ta livet av noen. Disse, eller denne noen, vil være en far, en mor, en datter eller en sønn av atter andre igjen, som da må leve videre med tapet og sorgen, bare på grunn av din idioti. Så jeg kjenner at jeg blir ganske forbannet når jeg ser i avisen hvor egoistiske enkelte er, og samtidig vet hvor store ringvirkninger egoismen kan gi. 

I dagene framover vil jeg fortsette isolasjonen. I morgen vil jeg få litt matvarer og medisiner i hus, slik at jeg ikke trenger å bekymre meg for disse tingene med det første. Løsningen jeg har landet på, er at kjæresten min handler, og leverer varene i bilen min utenfor handlesenteret. Selv går jeg ikke en gang ut av bilen, og hun setter seg ikke inn i den. Så det blir selvfølgelig heller ingen klemming eller annen fysisk kontakt. Noe jeg kjenner sterkt på. For jeg kunne trengt en klem nå, kjenner jeg.

Jeg kunne valgt en annen løsning enn skissert over. Jeg kunne bedt apotek eller butikk om å få varene levert hjemme. Men siden kjæresten ikke er i faresonen på samme vis som jeg er, og hun har valgt å skulle handle på egenhånd denne gangen, ble altså løsningen at hun plukker med litt til meg samtidig. Dette er jo hva vi blir rådet til: De som kan handle, handler for de som ikke kan. Senere må vi kanskje finne andre løsninger både hun og jeg. Men i mitt tilfelle, vil alle løsninger inkludere at jeg ikke er i kontakt med andre på en stund. Antagelig vil det fortsette på denne måten veldig lenge. Slik det ser ut nå, med tanke på utvikling av en vaksine, vil jeg kanskje måtte sitte isolert i over et år. Så får vi se om jeg holder ut og hva dette vil gjøre med meg. Noen konsekvenser vil det nok få, men pr. i dag, tenker jeg at konsekvensene ved å utsette meg for smitterisiko uansett er mye større enn risikoen ved å skjerme meg. Så du vil neppe få se meg i solen på en uterestaurant med en pils i handa, denne våren og sommeren, og utstillingen jeg skulle vise i mai, er lagt på is.

Vi har alle ting vi må gjøre. Vi må skaffe oss mat, medisiner, noen må gå på jobb og noen må holde seg veldig langt unna alle andre, fordi de er syke og utsatte. Selv tilhører jeg alle disse kategoriene, unntatt den der jeg må på jobb. Fellesatelieret hvor jeg arbeider, er uansett stengt ned. Hvordan du har det nå, hva du må og ikke må, hva du absolutt trenger og hva du faktisk kan klare deg rimelig bra uten, får du kjenne etter selv. Antagelig finnes det noe du ikke må, men som du likevel vil. Det å må no, og det å ville no, er to helt forskjellige ting, så kjenn godt etter, og ikke lur deg selv. Nå handler det om å holde tunga rett i munnen. 

Jeg håper du klarer å ta de kloke valgene i forhold til deg selv og de rundt deg i tiden framover, og at du har det etter forholdene bra. Du lever her og akkurat nå, i dag, i dette minuttet, du kjenner pusten din om du kjenner etter, tenker det du tenker, føler det du føler, og du trenger ikke å ta alle dagene som kommer på forskudd. De finnes ikke enda, og du vet ikke hva de bringer. Kanskje kommer de etter hvert med noe veldig bra. Vi ser jo allerede nå hvordan mange stiller opp for andre, og forsøker å gjøre en positiv forskjell. Dette vil antagelig vokse.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

I disse coronatider.

Det er onsdag. Det fant jeg ut ved å sjekke kalenderen. Noe jeg måtte gjøre, fordi dagene flyter litt over i hverandre nå, så det blir vanskelig å skille dem. I seg selv kanskje ikke et stort problem, men heller et lite symptom - på noe - kanskje kjedsomhet, ørkesløshet, whatever.

Å sitte isolert er jo litt kjedelig. I hvert fall er det ikke spesielt spennende. Heldigvis er jeg så gammel at jeg har lært meg at å kjede seg ikke er så veldig farlig, selv om jeg er litt ute av trening. Da er det nok langt verre for de unge, som er mye mer vant til stimuli og mindre vant til stillhet. Selv oppdaget jeg tidlig stillheten. For eksempel bodde jeg i ungdommen et par år i ei hytte langt inne i en skog. Første tiden kun sammen med et par polarhunder. For å fylle tiden da, måtte jeg aktivere meg selv. Vel hadde jeg ei venninne som besøkte meg fra tid til annen første tiden, men så skar det seg. Etter en stund flytte ei annen jente inn hos meg, men også det skar seg. Så det var egentlig ganske vanskelige år for meg der inne i skogen, selv om det å bo slik isolert også hadde sine fordeler. Jeg kunne for eksempel bruke naturen ganske mye. Ulempen var at det var vanskelig å komme seg på en jobb. Jeg måtte gå fem kilometer for å komme til nærmeste buss.

Grunnen til at dette poppet opp i hodet mitt nå, var at en bekjent plutselig sendte meg noen bilder fra den tiden, i forbindelse med greia på Facebook hvor en skal legge ut ungdomsbilder av seg selv. Og det var koselig, her jeg sitter isolert. Selv om det også satte i gang mange følelser i meg, fikk jeg i hvert fall litt annet å tenke på enn corona. For jeg tenker en del på coronanen nå, må jeg innrømme. Kanskje spesielt fordi jeg jo ikke er ung lenger, pluss at helsa og underliggende sykdommer forteller meg at jeg kanskje vil slite kraftig om jeg smittes. Så nå er jeg fullstendig isolert. Jeg har ikke vært på butikken på ei uke, og må forsøke å innordne meg med hjemlevering når jeg etter hvert går tom for mat og medisiner. Hvor lenge jeg må være isolert, vet jeg ikke. Kanskje til det kommer en vaksine. Men det kan jo ta lang tid. Enkelte påstår at det kan ta opptil ett og et halvt år. Men folk påstår jo så mye for tiden. Noen sier én ting, og andre sier noe helt annet. Så jeg får bare ta en dag av gangen, følge de råd som myndighetene gir, og forsøke å ikke fantasere eller krisemaksimere for mye rundt tiden framover. I seg selv en utfordring, siden jeg er mye overlatt til tankene mine nå. Men heldigvis har jeg tv og internett til å avlede meg, og jeg kan snakke med folk på Facetime, telefon eller bare sende en melding.

Når det kommer til tanker, så er de ikke så lette å holde styr på helt på egenhånd. Selv våknet jeg etter to timer i natt, og så satte kverna i gang. Så da var det bare å stå opp. Men det går bra. Jeg kan sove senere. Akkurat når det måtte passe meg. Sånn sett blir jeg mye som ei katte nå, purr, purr.

En ting jeg har tenkt litt på i denne tiden, er Spanskesyken. Den kom i 1919, og det anslås at  i Norge døde rundt 15000. I dag står vi nok bedre rustet. Vi har bedre medisiner og vet mer om virus enn de gjorde da. Men en av dem som døde den gangen i hine dager, var min ene oldemor på morssiden. Og det er rart å tenke på, synes jeg - at nå, flere generasjoner senere, risikerer jeg også å dø av et virus. Noe jeg selvfølgelig håper jeg ikke gjør, men håp i seg selv hjelper jo ikke så mye, så derfor må jeg altså ta noen riktige valg og utholde isolasjonen. Antagelig ganske lenge. Selvoppholdelsesdriften er sterk, kjenner jeg. 

Selv om min oldemor døde, så overlevde resten av familien hennes - Oldefar, tre døtre og en sønn. Etter hvert fikk så de barn, og det fortsatte til min generasjon, videre til mine egne barn og barnebarn, og det vil fortsette videre etter det også. For slik er naturen, den bare kjører videre, corona eller ei, spanskesyke eller ei.

Jeg skulle ønske jeg hadde noe jeg kunne si som gjorde dagene dine lettere nå, et lite vidundermiddel, men det har jeg ikke. Så jeg bare pludrer i vei, og kanskje tar disse ordene deg i hvert fall bort fra noen andre tanker i et par minutter i det minste. For jeg vet du tenker. Jeg vet du tenker og føler mye nå for tiden. Kanskje at du er bekymret også. Selv om enkelte ser ut til å ta veldig lett på ting. Og det er jo greit, men det er ikke greit om en driter i rådene som gis, og flyr rundt og smitter gud og hver mann. Litt tålmodighet og utholdenhet bør en kanskje satse på  i denne tiden, og kanskje til og med klare å hoste opp et snev av empati. Selvfølgelig i armkroken eller en i en serviett, men likevel.

Nå skal ikke jeg skrive mer i dag. Dette var mest for å fylle tiden min med noe annet enn tv. For det blir mye tv nå. Veeeeldig mye. Å spille Ludo med seg selv er jo ikke spesielt spennende.

Det øverste bildet viser oldemoren min, de neste viser hytta og skogen jeg bodde i, og det siste hvordan jeg så ut på den tiden.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Jeg har sett mye Family Guy den siste uka, og blant annet innslagene med Conway Tvitty er bare helt hysteriske.:)

Kreftspøkelset, skam og Corona.

Så, da sitter vi her da, både du og jeg, Jørgen Hattemaker og Kong Salomon, og alle håper vi på å ikke bli smittet av Coronaviruset. Selv sitter jeg hjemme i min leilighet, og må finne noe å bruke tiden på. Så derfor litt blogg i dag.

Det er en stund siden jeg har skrevet her på Vannlandet nå. Grunnen er at Kreftspøkelset banket på døra mi for noen uker siden, og jeg måtte gå igjennom noen undersøkelser. Mens dette sto på, var det lite fristende å skrive blogg, siden jeg av hensyn til de rundt meg ikke ville skremme noen før jeg visste noe sikkert. Nå vet jeg noe sikkert: Jeg er frisk. I hvert fall har jeg ikke kreft. Å kalle meg frisk er vel ellers å overdrive litt. Siden jeg har noen underliggende og kroniske sykdommer, er jeg også i faresonen med tanke på viruset. Noe som oppleves som litt skremmende. Samtidig føles det som en nedvurdering av menneskeverdet mitt, når media hele tiden forkynner at det er BARE de syke eller gamle som dør. Men jeg føler meg ganske trygg foreløpig, her jeg sitter og klamrer meg til et menneskeverd som er skadeskutt nok fra før, jeg er jo sjuk og ufør, for faen. Ikke noe sjekketriks det der, akkurat.

Kreft er skummelt. Og det er mange former for kreft en kan risikere å få. Hos meg fryktet fastlegen min brystkreft, og jeg ble sendt av gårde til en røntgenklinikk kjappere enn en prematur ejakulasjon. 

Jepp, menn kan også få brystkreft, det prates bare litt lite om det. Og det kan jeg på et vis forstå. For jo, det føltes litt merkelig å måtte erkjenne at jeg kanskje hadde fått en «kvinnesykdom», og at jeg måtte ta en mammografi. Det føkker litt opp med identiteten din. Likevel, da legen lanserte mistanken, bestemte jeg meg kjapt for at dette ikke måtte ties i hjel, uansett utfall.

Det har vært en litt vanskelig tid for meg, mens jeg kjente på frykten for både kreft og Corona. Men i går fikk jeg altså den positive nyheten, etter å ha ventet en ukes tid på svaret etter biopsiene. Samtidig fikk jeg vite at den lille, vonde klumpen bak ene brystvorten som jeg hadde kjent på en stund, skyldes noe som kalles Gynekomasti, dvs danning av brystvev hos menn. Så da tenkte jeg at dette må det jo også snakkes åpent om, i stedet for å bygge opp under et stigma ved hjelp av taushet og skam.

Det er en del menn som får diagnosen Gynekomasti. Gjerne når de blir eldre. For mitt vedkommende ser det ut til at det skyldes en bivirkning av noen medisiner jeg bruker. Det betyr at det ikke bare kan stoppes, men også at det vil være reversibelt om jeg bytter til en annen medisin. Og det var gode nyheter. For jeg har i grunnen nok mannepupper som jeg har fra før. Er det noe jeg trenger, så er det ikke mer av den sorten. For selv om jeg liker å skilte med at jeg er i kontakt med min feminine side, så får det da være grenser. Jeg er ikke HELT klar for BH og stringtruse enda.

Norge har stoppet opp, mer eller mindre. Så får vi se hvor lenge det vil vare. Media liker jo å hause opp ting, så det er vanskelig å vite hva som er overdrevet og hva som er bagatellisert eller misforstått eller bare et utslag av frykt. Uansett er det ikke så mye vi kan gjøre nå, utover å følge de rådene Helsenorge gir oss. Om alle skulle finne sine egne løsning på krisen, ville antagelig det meste gå rett til Helvete. Det er nok bedre å samle seg om noe felles. Selv om det alltid vil være noen som «vet bedre», eller ikke tar ting på alvor. Men som ved så mye annet: Om noen hopper ut fra ei bro, så må ikke alle vi andre gjøre det samtidig. 

Hva du skal bruke dagene framover til, vet jeg ikke. Noen må vel på jobb, andre må holde seg inne. Her blir det nok mye tv, og innimellom noen turer bort til kjæresten. Ingen av oss ser ut til å være smittet, så da skulle det være trygt. Ingen av oss vil heller menge oss med andre med det første. Vi har mat i hus og vil klare oss en stund. 

Jeg ønsker deg alt godt framover. Forsøk å ha litt is i magen, og bruk telefon og internett til å ha kontakt med noen om du er alene. Det er vanskelig å ikke kunne snakke med noen. Samtidig er det bortkastet å ikke ville «bry» noen, eller å skamme seg over tanker og følelser. Lykke til, vær nære og ta vare på hverandre.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: