Joda, jeg kunne trengt en klem nå, kjenner jeg.

Den 13.mars gikk jeg inn i fullstendig isolasjon, dvs at jeg har hatt null kontakt med andre utenom via telefon og nett etter den datoen, siden jeg bor alene. Uken før var jeg så vidt innom butikken. Så det blir ca 14 dager alene det, minus butikkturen. Og ja, det merkes, men samtidig er det ikke uhåndterlig, kjenner jeg. Tiden går på denne måten også, og jeg forsøker å ikke fylle dagene kun med bekymringer. Det funker ikke hele tiden, men det går stort sett greit, om jeg ikke leser for mye på nett eller ser for mye på tv om coronaviruset. Her, som på så mange felt i livet, handler det om balanse. Og skal en oppdatere seg, er det viktig å velge riktig kilde. Alt som popper opp om dommedag og massedød og fandens oldemor gjør ikke dagene lettere. Mens å fokusere mest mulig på klare råd og retningslinjer fra de som faktisk sitter med styringen oppe i dette, kan gjør sitt til at en kanskje kan få oppleve situasjonen som håndterlig.

I leiligheten min hvor jeg oppholder meg nå, har jeg det stort sett greit. Uken før isolasjonen startet, resignerte jeg når det kommer til blomster i heimen. Da kastet jeg det meste av halvvisne planter, og gikk til innkjøp av noen kunstige av sorten. Så nå har jeg kun to igjen av de levende, som jeg fremdeles vanner hver søndag formiddag (etter varsel på telefonen). Se på bildene og gjett hvem som er kunstige og hvem som trenger vann.

At jeg tilfeldigvis fikk de kunstige blomstene i hus før nedstengingen, føles godt. Det er kanskje ikke det viktigste i disse tider, men jeg føler at de tilfører mitt lille «fengsel» noe. Noe som gjør det lettere å klare av med den nye hverdagen. Det å ha det litt på stell rundt seg, skal en ikke undervurdere. Om en skulle ha kaos rundt seg, i tillegg til inni seg, kan det ganske sikkert bli litt for mye. Så det gjelder å gjøre de grep en kan. Og grepene finnes. En kan ta oppvasken. Ha det rent på badet. Ta klesvasken som hadde hopet seg opp. Rydde litt og ikke bare la alt vokse en over hodet, til vi ender opp med å kjenne oss fullstendig hjelpeløse. Verken du eller jeg er jo i et virkelig fengsel. Vi sitter ikke på en celle uten noen som helst styring over livene våre. Vi har fremdeles et drøss av valgmuligheter. Så da gjelder det bare å gjøre de kloke valgene. 

Ikke alle klarer de kloke valgene. I helgen så det ut til at enkelte folk så noe lett på situasjonen som har oppstått. De samlet seg på uterestauranter, idrettsplasser og utfartssteder, på et vis som får en til å mistenke at de ser på dette som en ferie, eller at de tror de selv er immune og udødelige. Noe de jo ikke er. Og er de, eller blir de smittet, vil de i tillegg være en risiko for andre. I verste fall kan pilsen du bare MÅTTE ha i solen, ta livet av noen. Disse, eller denne noen, vil være en far, en mor, en datter eller en sønn av atter andre igjen, som da må leve videre med tapet og sorgen, bare på grunn av din idioti. Så jeg kjenner at jeg blir ganske forbannet når jeg ser i avisen hvor egoistiske enkelte er, og samtidig vet hvor store ringvirkninger egoismen kan gi. 

I dagene framover vil jeg fortsette isolasjonen. I morgen vil jeg få litt matvarer og medisiner i hus, slik at jeg ikke trenger å bekymre meg for disse tingene med det første. Løsningen jeg har landet på, er at kjæresten min handler, og leverer varene i bilen min utenfor handlesenteret. Selv går jeg ikke en gang ut av bilen, og hun setter seg ikke inn i den. Så det blir selvfølgelig heller ingen klemming eller annen fysisk kontakt. Noe jeg kjenner sterkt på. For jeg kunne trengt en klem nå, kjenner jeg.

Jeg kunne valgt en annen løsning enn skissert over. Jeg kunne bedt apotek eller butikk om å få varene levert hjemme. Men siden kjæresten ikke er i faresonen på samme vis som jeg er, og hun har valgt å skulle handle på egenhånd denne gangen, ble altså løsningen at hun plukker med litt til meg samtidig. Dette er jo hva vi blir rådet til: De som kan handle, handler for de som ikke kan. Senere må vi kanskje finne andre løsninger både hun og jeg. Men i mitt tilfelle, vil alle løsninger inkludere at jeg ikke er i kontakt med andre på en stund. Antagelig vil det fortsette på denne måten veldig lenge. Slik det ser ut nå, med tanke på utvikling av en vaksine, vil jeg kanskje måtte sitte isolert i over et år. Så får vi se om jeg holder ut og hva dette vil gjøre med meg. Noen konsekvenser vil det nok få, men pr. i dag, tenker jeg at konsekvensene ved å utsette meg for smitterisiko uansett er mye større enn risikoen ved å skjerme meg. Så du vil neppe få se meg i solen på en uterestaurant med en pils i handa, denne våren og sommeren, og utstillingen jeg skulle vise i mai, er lagt på is.

Vi har alle ting vi må gjøre. Vi må skaffe oss mat, medisiner, noen må gå på jobb og noen må holde seg veldig langt unna alle andre, fordi de er syke og utsatte. Selv tilhører jeg alle disse kategoriene, unntatt den der jeg må på jobb. Fellesatelieret hvor jeg arbeider, er uansett stengt ned. Hvordan du har det nå, hva du må og ikke må, hva du absolutt trenger og hva du faktisk kan klare deg rimelig bra uten, får du kjenne etter selv. Antagelig finnes det noe du ikke må, men som du likevel vil. Det å må no, og det å ville no, er to helt forskjellige ting, så kjenn godt etter, og ikke lur deg selv. Nå handler det om å holde tunga rett i munnen. 

Jeg håper du klarer å ta de kloke valgene i forhold til deg selv og de rundt deg i tiden framover, og at du har det etter forholdene bra. Du lever her og akkurat nå, i dag, i dette minuttet, du kjenner pusten din om du kjenner etter, tenker det du tenker, føler det du føler, og du trenger ikke å ta alle dagene som kommer på forskudd. De finnes ikke enda, og du vet ikke hva de bringer. Kanskje kommer de etter hvert med noe veldig bra. Vi ser jo allerede nå hvordan mange stiller opp for andre, og forsøker å gjøre en positiv forskjell. Dette vil antagelig vokse.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: