Hvilket liv kan sammenlignes med dette?

Det er en stund siden sist jeg klorte ned noen ord og tanker her på Vannlandet. Pensjonisttilværelsen paret med corona gir jo ikke de helt store opplevelsene å skvaldre om. I hvert fall ikke for meg, som har vært nærmest helt isolert siden i mars. Slik vil det også fortsette å være, til det kommer en vaksine. Null stress det der, nesten. Jeg sier nesten, for enkelte dager blir jo litt tomme. Og da kommer gjerne tanker og følelser en godt kunne sluppet å forholde seg til, poppende fram raskere enn kviser på en pubertal oppkomling.

I går var jeg likevel en tur på atelieret. Nå ble det slik at da koronaen kom, sa jeg opp min plass der. Men jeg har ikke hatt en formell avslutning- og oppsummeringssamtale, før i går. Da tok jeg turen inn til byen, for samtidig å få med meg en utstilling. Litt skummelt var det med tanke på smitte, men jeg var så forsiktig som mulig, og passet på håndvask og avstand. 

Det føltes litt rart å ha denne siste samtalen på jobben. Jeg kjente at det beveget meg. Noe som overrasket meg litt. Men jeg har arbeidet på atelieret siden oppstarten 2004, og har i de 16 årene som har gått forsøkt å være delaktig i både oppturer og nedturer arbeidsplassen har møtt. Det har ført til at jeg på et vis har følt på en form for eierskap og ansvar, i stedet for et sted hvor jeg kun mottar noe. Jeg har med andre ord vært kjapp opp på barrikadene, og har stukket fram hodet både titt og ofte. I blant har nok denne måten å forholde seg til atelieret på, gitt de andre som arbeider der en utfordring. På den annen side har jeg forsøkt å følge opp det jeg tror på, og vært synlig. Jeg kjenner at det er bedre å tenke på det, nå i i etterkant, enn at jeg hadde vært usynlig. Som uføretrygdet er det mange felt hvor en lett blir usynlig og lite verdsatt, men en trenger ikke å finne seg i det over alt. Det trenger ikke å bli identiteten din, om du ikke tillater det selv.

Alt kommer til en slutt, uten at det nødvendigvis blir slutt på alle begynnelser samtidig. Og nå har altså pensjonisttilværelsen min begynt. To år før tiden. Men akkurat de to årene får stå sin prøve. 

Jeg vet at mange som nærmer seg tiden for å gå av med pensjon, kanskje frykter det litt. Kanskje er det slik at arbeidet de har hatt er veldig knyttet opp til identiteten deres, at det å skulle møte samfunn og familie gir usikkerhet i forhold til egen rolle, og om noen i det hele tatt vil ha behov for dem nå. Jeg vet også at mange legger planer, og kanskje tenker de vil fylle tiden framover med saker de aldri fikk tid til tidligere. Slik er det ikke for meg. Jeg frykter ikke tiden framover, og føler ikke jeg mister min identitet. Jeg legger i stedet noe til den. Da jeg ble ufør for nesten tjue år siden, føltes det litt på samme måten. Det var som om jeg fikk en oppreisning for årene med mishandlingen i oppveksten, en oppvekst som ga meg noen utfordringer med på veien andre kanskje slipper. Med overgangen til pensjonisttilværelsen føler jeg at nå har jeg stått i motvinden lenge nok, og har fortjent å kunne senke skuldrene. Å være pensjonist er noe jeg fortjener og ønsker velkommen, det er ikke noe som tvinges på meg.

Når det gjelder det å skulle fylle tiden framover med nye, spennende opplevelser, så er jeg ikke helt der heller. Ikke har jeg råd eller helse til å legge ut på en jordomseiling, og ikke kjenner jeg behov for å lære noe nytt. Jeg opplever det foreløpig som om mitt lille livs tilbud og behov vil være nok (etter koronaen), og at barn, bonusbarn, barnebarn, kjæresten min og venner og bekjente, vil gi meg nok påfyll. Enten møtestedet er utenfor huset mitt eller på nett. 

Samfunnet er fylt med krav til oss. Helt fra vi er små. Vi skal være flinke på skolen, ha de riktige vennene, få en godt betalt jobb, avle passe antall unger, se riktige ut, være vakre og sexy, få innpass i de riktige miljøer og sosiale lag, være superelskere og få superorgasmer, vi skal være virile og ha definerte muskler. Og helst ikke vise noen form for svakhet eller sårbarhet. 

Jeg vil ikke at andre skal definere behovene mine. Jeg vil ikke at pensjonisttilværelsen min skal fylles med nye krav til hvem eller hvordan jeg bør være. Enten kravene kommer fra min egen frykt for ikke å strekke til, eller fra en lettvint idé eller "sannhet" hostet opp av en eller annen i forbifarten. Jeg vil ikke lenger leve opp til kravene fra de nære omgivelsene mine eller samfunnet. Jeg vil ikke presses inn i noe som nok en gang skal være vanskelig å leve opp til, og som samtidig får meg til å føle at noen ser på meg som mindreverdig når jeg ikke strekker til eller velger noe alternativt. Jeg vil velge selv, og være den jeg er på godt og vondt. Ta dagene som de kommer, en etter en. Jeg trenger ikke lenger å rekke noe tog, jeg er allerede om bord. Jeg vil selv bestemme hva som gir meg lykke. Uten at noen skal fortelle meg om en skala der deres egen lykke rager over min. Jeg trenger ikke å klatre opp på et fjell, for å kjenne på noe som kan kalles for lykke. Jeg kjenner lykke når jeg drikker kaffe med kjæresten, eller får en snapchat fra døtrene mine som viser litt av dagen deres, eller med en liten video av barnebarna. Jeg kjenner lykke når jeg lager god mat, og når jeg spiser den. Jeg kjente lykke i går, da jeg var på atelieret, og møtte noen mennesker som har betydd mye for meg over lang tid, og en sorg over avstanden som nå kommer. Mennesker som har fått sin evige plass i den lille kista vi kaller et hjerte. Lykke er ikke noe som kommer i en ren form, ofte er den blandet med sårhet, lengsel, savn etter annet. Jeg tro det gjør den rikere, på samme måte som at søtt er godt, men vi spiser sjelden en pose sukker uten noe annet ved siden. 

En mal på lykke eller tilfredshet er ikke noe jeg vil jakte på å passe inn i framover, det er noe jeg vil ta i mot når det inviterer meg inn, uansett i hvilken form den kommer. Eller som en klok mann sa for mange, mange år siden:

Hvilket liv kan 

sammenlignes 

med dette? 

Jeg sitter stille ved mitt 

vindu og ser løvet falle

og blomstene springe 

ut mens årstidene

kommer og går

(Hsueh-tou, 982-1052)

***

Matbildet viser asiatisk, glasert spareribs, som kjæresten lagde en dag. Det ser enkelt ut, men det smakte rikt. Når hun lager noe godt, får jeg gjerne med meg en porsjon eller to hjem til frysen min, og det samme får hun når jeg lager noe. På den måten får vi stadig nye matopplevelser.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

  

Så får heller noen dø da, så lenge jeg får mitt.

I dag er det sol, yeiii. 

Sol gjør godt. Visstnok for både kropp og sjel. Akkurat det med kroppen merket jeg ikke umiddelbart i møte med dagens første solglimt, men sjelen sa klart i fra, kjapt som en prematur utløsning. I det jeg sto opp i gryninga ca. halv elleve og tittet ut av vinduet, falt noen tannhjul på plass med tydelige klikk og klakk, som videre ledet til et snev av spontant velvære og glidemiddel. Sånt liker vi. 

Det er godt å like noe. Selv liker jeg masse. For eksempel melkesjokolade og chips med sourcream and onion -  sammen - mmmm. Dessverre er det mye jeg ikke liker også.

Min vane tro begynner denne dagen med kaffe og nyheter på nett. Og i avisene kan en lese både det ene og det andre. For eksempel kan du få løsningen på hva som er de beste sexstillingene om du har for stor penis. Eller hva en skal gjøre om den er liten. Fritt valg, etter hva som måtte bekymre deg, alternativt pirre deg. Svaret på disse tingene ligger bak betalingsmur. Du kan også få råd om hvordan få fantastiske orgasmer, eller hva slags seksuelle fantasier kvinner har. Alt bak betalingsmurer, selvfølgelig. 

Noen må være villige til å betale for dette oppgulpet. Hvis ikke ville tilgangen og kravet om betaling vært der. Såpass forstår jeg. Vi lever tross alt i et kapitalistisk samfunn. HVA som får noen til å betale for slike ting, forstår jeg derimot ikke. Så lenge vi snakker betalingsmur, sitter de jo tross alt allerede ved dataen. De sitter ikke med en papiravis. Og på nettet kan du jo finne alt du måtte ønske, gratis. Så sånne «pirrende» lokkeartikler irriterer meg. De spiller på folks usikkerhet og sårbarhet og kikkertendenser. Det eneste jeg kan tenke meg som styrer folks betalingsvillighet, er at det handler om trangen til umiddelbar tilfredsstillelse. Jeg ser det, der er det, jeg må ha det, og jeg må ha det nå… klikk, klikk, klikk….

Det er mange som må ha ting. Nå. Umiddelbart. Samme faen. Konsekvenstenkning får en utsette til en annen gang. Jeg skal fram, og jeg skal fram fort. Flytt deg, her kommer jeg!

Dessuten må jeg ha ferie. NÅ!

Mye av det som skjer rundt corona og ferietid, ikke bare irriterer meg, det skremmer meg i tillegg. Evnen til empati og konsekvenstenkning er visst en saga blott. Først var det hyttefolket som måtte ting sterkt. Og det siste nå, er at Spaniafarerne har begynt å syte og skrike opp om at de må gjennom karantene når de kommer hjem, selv om de selv mener de har vært i et område hvor det er lite smitte. Hallo, doh, de burde heller applaudere at samfunnet forsøker å stoppe smitten, så folk ikke dauer som fluer rundt dem. For folk smittes, faktisk, akkurat nå, og folk dør, akkurat nå, mens du leser dette. Det er en kjensgjerning. Om ikke akkurat i familien din, så i mange land rundt om kring oss. Så hva med å ha litt is i magen? Hva med å ta det litt rolig en bare en liten stund, og tenke litt langsiktig?

Nei da, først MÅ de ha ferien sin, og de må ha den NÅ, ikke til neste år, og så MÅ de slippe karantenen. Deretter må de ta med seg viruset de kanskje hentet i Spania og ganske sikkert gå og se en fotballkamp når de kommer hjem -om det åpnes opp for det - gå på puben, osv. Nå, med en gang. For det stoppet jo ikke ved påske og hytta, så det vil jo ikke stoppe ved ferieturene. Folk har behov, og de skal dekkes. Fort. Så får heller de som ikke tåler å bli smittet på sykehjem eller andre steder bare ha det så godt og daue uten å syte så mye, mens sykepleiere får jo betalt. I hvert fall litt. I mitt hode er mye av det folk står for nå for tiden så umusikalskt og egoistisk at det krymper seg i meg. De oppfører seg som bortskjemte unger.

Det er mye som har åpnet opp, i det siste. Litt her, og litt der. Og det forstår jeg nødvendigheten av. Det finnes grenser, både den ene og den andre veien. Selv har jeg begynt å drikke kaffe hos kjæresten nå. Det startet for ca fjorten dager siden. Men jeg har en egen plass i stua hennes, hvor ingen andre sitter, og vi holder fremdeles avstand. Ingen klemming. To små møter med døtrene mine har jeg også hatt, hvor vi satt noen timer i samme rom. Med avstand, og uten barnebarna. Noe mer enn dette har jeg ikke åpnet opp for. Hvorfor? Fordi jeg neppe ville tålt å bli smittet. Likevel, NOE tåler jeg likevel. Jeg tåler å ikke dra på ferie, jeg tåler å ikke gå ut og drikke øl, jeg tåler å ikke gå på butikken bare fordi jeg får spontant lyst på noe, eller være sammen med flere enn de aller nærmeste. Jeg overlever litt forsiktighet en periode, til det eventuelt kommer en vaksine. 

I dag lager kjæresten hjemmelaget ertesuppe, kokt på røkte svineknoker. Så da får jeg i tillegg til den nå daglige kaffekoppen, en tallerken suppe også, når jeg tar turen bort senere i dag. Og det blir godt. Dette er første gang vi spiser et måltid sammen siden begynnelsen av mars, om en ser bort fra litt sushi da døtrene mine var innom. Så det føles nesten som en merkedag. I hvert fall føles det kjekt. Uten at jeg kaster all forsiktighet over bord av den grunn. Fremdeles er det håndvask og avstand som betyr mest.

Det har gått noen måneder siden viruset satte livet mitt på vent. Litt kjedelig har det vært til tider med så mye alenetid, men dagene går, og jeg har det i grunnen ganske greit. Litt kjedsomhet er ikke farlig. Behovene mine er heller ikke så store, og en kan venne seg til det meste. Jeg lager meg litt mat, ser tv, sitter ved dataen, går en tur eller drikker kaffe med kjæresten, vasker klær, badet, stua og resten av kåken…innimellom, og har etablert en del rutiner. Rutiner er bra. Når en rutine er etablert, slipper en mye ambivalenser. Valget er jo tatt allerede. 

Dett var dett. Jeg har ingen nye bilder av kunst jeg har laget, som vedlegg til disse ordene, siden jeg ikke lager kunst lenger. Så jeg tenkte jeg kunne legge ved noen bilder av hverdagslivet mitt i stedet, men der var det lite interresant å finne. Derfor blir det litt bilder av mat jeg har laget i denne perioden. Det meste har blitt ganske enkelt. Men det kan jo smake likevel. Alt er i hvert fall hjemmelaget.

Fra toppen og nedover:

Spagetti Bolognese, Medisterkaker, Sosekjøtt, Tomatsuppe, Mac & Cheese, Pizza, Kjøttkaker, Brennende kjærlighet.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Hvordan takler du varmen?

Det er varmt. Ikke som i godt og varmt, men mer som i for varmt. De siste dagene har det ligget på rundt 29 grader inne hos meg. Om natten har det sunket til 26. Og ja, det er for varmt. 

Ikke alle tåler varmen like godt. Selv får jeg problemer med pusten, som er ille nok fra før. Noe som igjen fører til at jeg blir svimmel og føler meg litt merkelig, selv om jeg forsøker å få i meg nok væske. Men varmen går jo over, og fra i morgen skal det visst bli kjøligere. Samtidig kommer regnet, meldes det. Akkurat det kunne jeg klart meg uten, men det er sjelden en får både i pose og sekk, så ingenting å gjøre med det. Ofte er det vel mer verken eller, enn både og.

Det skjer ikke så mye i mitt liv om dagen. Det er for varmt til å gå tur, så det blir mye tv og data. Dessverre gir tv fra seg en god del  varme, så akkurat det hjelper jo ikke på akkurat, men å ligge på sofaen uten tv og bare kjenne på varmen og pusten, er ikke et alternativ. Litt avledning må en unne seg, så får en heller bære konsekvensene.

I dag skal jeg spise kikertgryte til middag. Det gleder jeg meg til. Fikk en porsjon av kjæresten. Før varmen kicket fullstendig inn, laget jeg meg sosekjøtt. Kokte kraft i åtte timer den ene dagen, og kjøttet i tre timer dagen etterpå. Det ble konge. 

Å koke kraft er spennende. Selv fryser jeg rester av både kjøtt og grønnsaker som jeg kan koke på, så jeg vet aldri helt hvordan resultat blir. Forrige gang hadde jeg skroget av en røkt svinekam og litt kalkunbein å ty til, mens denne gangen var det kun kraftbein og grønnsaker, pluss litt kotelettbein, noe av avskjær av oksekjøtt og litt bacon. Forskjellen ble markant. 

Ellers skjer det som sagt ikke så mye. Dagene bare går, uten at det er så veldig mye å se fram til. Likevel har jeg det ganske greit. Det skal ikke alltid så mye til før jeg blir fornøyd. Ikke er jeg avhengig av hytte i disse coronatider, og heller harrytur til Sverige eller ferie i syden. Jeg har mer fokus på ikke å blir dårlig. At ikke alle ser på det på samme måten som meg, har jeg fått med meg. Det virker som om at mye folk tenker at de har behov, og det behovet må tilfredsstilles øyeblikkelig. Mulige konsekvenser kommer i andre rekke. Eller tredje.

For en tid tilbake ble jeg intervjuet av Krigsropet (Frelsesarmeen), angående livet, kunsten min og atelieret hvor jeg arbeider. Uten at jeg skal påstå at dette med Gud og Jesus og det der tar veldig stor plass i livet mitt. Men jeg ble spurt, og syntes det var greit å stille opp. Etter hvert vil dette komme ut på nett, og jeg kommer sikkert til å dele det på FB. Da kan du jo lese, om du gidder. Noe må en jo finne på, utover å plukke lo fra egen navle i varmen.

Det ble ikke lange innlegget dette, men det får holde i varmen. Nå skal jeg spise litt is.

Dagens bilder viser noen blomsterbilder tatt der jeg går turer med kjæresten, deretter pinnekjøttkjelen med det som skal bli kraft til sosekjøtt, og så noen 30-40 år gamle foto av keramikk jeg laget en gang i tiden.

Ha en fin dag, og husk å drikke nok.

Bjørn

Dagens link:

Har jeg blitt helt paranoid nå?

«Det er så deilig å være tilbake», er uttalelser jeg leser på nett for tiden. Og ja, det handler om de som løsner på coronatiltakene og går tilbake til en mer vanlig hverdag. Og dem er det ganske mange av nå, virker det som. Enten det handler om treningsentre eller andre steder folk brukte å samles. Selv synes jeg ikke det er deilig å åpne opp for noe som helst. For et par dager siden ga jeg kjæresten min den første klemmen på over fire måneder, fordi jeg ville gratulere henne med fullført bachelor. Men mer enn annet så opplevdes den klemmen som skummel, selv om hun kom rett fra dusjen og hadde rene klær. Det var ingen lettelse knyttet til den. Jeg hadde i stedet følelsen av å velge noe dumt, fordi jeg begynner å bli lei tiltakene jeg har levd med siden begynnelsen av mars. Jeg er lei av å ikke være i samme rom som henne. Lei av å ikke kunne dele en kopp kaffe eller et måltid. Lei av mangel på nærhet. Lei av å sitte alene i min egen leilighet. Lei av å ikke kunne være sammen med barn eller barnebarn. Lei av å ikke kunne gå på butikken. Lei av å være den i min krets som er den mest forsiktige. Enkelte dager begynner det å tære på.

I månedskiftet juni-juli kommer yngste datteren min til byen. Det naturlige da, ville vært at hun bodde hos meg, slik hun alltid gjør. Men slik blir det ikke. Det er sårt. Og det føles kipt. JEG føler meg kip, siden folk åpner opp rundt meg og går tilbake til «normalen». I hvert fall framstår det som om de gjør det via media. Dette får meg til å føle meg som en som overreagerer. Som om jeg er litt paranoid. Samtidig vet jeg jo at de som åpner opp og begynner å leve som vanlig nå, må rettferdiggjøre valgene de tar for seg selv. Og det kan de gjøre ved for eksempel å angripe eller latterliggjøre dem som fremdeles er forsiktige. En slik reaksjon er naturlig, enten den utspiller seg direkte ovenfor dem vi er uenige med, eller bare inne i vårt eget hode. Vi gjør det alle sammen hele tiden, vi angriper dem som tenker og velger annerledes det vi selv gjør, for å rettferdiggjøre egne valg og holdninger. Det handler ikke alltid om rett eller galt, det handler om hva vi føler. Som så mye annet i livene våre som handler mer om følelser enn fornuft. Valgene våre blir en tilpasning til bildet av en virkelighet vi forsøker å omskape, for at det skal passe med hvordan vi ønsker det skal være, hvilke behov vi kjenner på. Så, derfor blir det slik at folk som meg kanskje blir møtt med at «det er vel ikke så farlig med viruset nå, sjansen for å bli smittet er jo veldig liten». Men samtidig blir jo fremdeles noen smittet hver dag. Og vi skal ikke langt utenfor Norges grenser for å finne en virkelighet der folk dør hver dag. I mengder. Så....?

Ja, ja, et lite hjertesukk der. Ellers går nå dagene med nye rutiner ganske fort. Fire måneder har gått unna kjapt som en fjert, føles det som, og jeg holder vel ut en stund til. Vi får nå se. Det er mye i meg som trekker i begge retninger nå. Èn side av meg vil løse litt opp, mens en annen vil holde ut til det kommer en vaksine. Hvilken side som vinner, vet jeg ikke. Antagelig blir det en delt seier, eller et delt tap, der jeg løser opp litt etter litt, men ikke fullstendig. 

Dett var dett, mer hadde jeg ikke på hjertet for nå.

Bildene viser litt keramikk som jeg lagde for 30-40 år siden. Jeg har bladd litt i gamle bilder de siste dagene, og lagt litt ut på Instagram. Sosiale medier er på et vis mye mitt sosiale liv nå. Så et lite hjerte, en kommentar eller bare en tommel opp, har blitt viktigere enn det var før coronaen, kjenner jeg. Det blir som et lite lysglimt. Og litt lys i tilværelsen skal en jo ikke kimse av.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Joda, det er liv i meg enda.

Det har blitt lite skriving her på bloggen i det siste. Det er ikke fordi jeg har for mye å gjøre, det er heller det at jeg har for lite å gjøre. For slik blir det i blant, at er en aktiv, så smitter det på en positiv måte, slik at en får tatt tak i flere og flere ting, mens har en lite å gjøre, smitter det motsatt, og det meste stopper opp. Det skjer ikke mye på eller fra sofaen, med andre ord. Og sofaen har blitt flittig brukt de siste månedene her hos meg. Og vil nok bli det en stund til. For selv om Norge nå åpner opp, åpner ikke nødvendigvis jeg opp. Jeg er en av skeptikerne, som ikke vil være den som går i bresjen for å teste ut ting som kan ta livet av meg. I stedet forsøker jeg å ha oddsen mest mulig på min side, fordi jeg antagelig ville tåle corona veldig dårlig. Så heller den siste til å slippe tak i forsiktigheten, enn den første, tenker jeg.

Når jeg ikke ligger på sofaen og ser tv, sitter jeg en del foran dataskjermen. For selv om jeg ikke er frisk og rask og ung og vakker, så er jeg er heldigvis en av dem som fremdeles har en stasjonær datamaskin. Dermed må jeg bevege meg fra ett rom til et annet for å bruke den. Hadde jeg brukt den bærbare, hadde bruken av den gjerne foregått fra sofaen. Gjerne i horisontal stilling. Med pc-en plassert på magen min. Som ikke har blitt mindre i det siste, selv om jeg forsøker å ikke ta helt av når det kommer til det å bruke mat eller snop til å dempe følelser som for eksempel ensomhet, rastløshet eller angst. Hallo, man har jo Cognac til den slags, døh!

Nå skal det sies at jeg ikke opplever så mye angst etter at Norge stengte ned, og jeg selv stengte meg inne. I hvert fall ikke så sterk angst. Men litt er det, nesten daglig nå. Mest rett etter at jeg har spist middag. Når maten har lagt seg tungt i magen. Uten at jeg helt forstår hvorfor. Kanskje det har med barndom å gjøre, skremmende og ukontrollerbare situasjoner koblet til måltider, eller et vanskelig samliv jeg hadde som voksen, med en anorektiker som brukte alle triks i boka for å kontrollere spisingen min, pluss de fleste andre aspekt ved livet mitt, fordi hun ikke klarte å kontrollere sin egen spising eller andre impulser. Helt til jeg ikke lenger visste hvem jeg var, eller hvilke rettigheter jeg hadde, og kræsjlandet. 

Uansett må jeg forsøke å avlede meg selv litt for å slippe unna uroen. Derfor har det blitt mye oppussing-programmer på tv. De holder drømmen om lottogevinsten ved like. For det florerer med den slags for tida. I tillegg til programmer om folk som kjøper hus. Så det er nok å velge mellom. Dessuten kjører jeg bort og går jeg en liten tur sammen med kjæresten i hennes nabolag, stort sett hver dag. Og de møtene er stort sett det jeg har hatt av sosialt liv siden begynnelsen av mars, i tillegg til noen få møter med eldste datteren min og barnebarna, ute på gårdsplassen hos dem eller hos meg. Gevinsten er at jeg bruker mindre penger på bensin nå, enn før coronanen. En får se positivt på det, sa gutten, han patta katta. 

Når det gjelder den kunstneriske åren jeg har pleiet siden jeg startet min karriere i åttiårene, så har den tørket inn fullstendig nå. Jeg bryr meg ikke lenger. Kjenner lite på noe som minner om savn, og lite på noe som kunne minne om inspirasjon eller formidlingstrang. Jeg har ingen ting å formidle lenger. Og det er jo greit, siden jeg tross alt står foran pensjonisttilværelsen nå. Det har likevel dukket opp en mulighet til å vise keramikkutstillingen jeg ikke fikk vist i mai. Det blir i såfall nærmere jul. Men egentlig frister det lite å ta tak i det. Så vi får se. Det kan jo hende en eller annen klarer å overtale meg. Jeg er lett å overtale. I blant. 

Siden jeg ikke arbeider for tiden, har jeg ikke noen nye bilder av kunsten min å legge ut i dag. Så det blir bilder av maten jeg spiser i stedet. I hvert fall litt av den. Så heldige du, som får se på bildene av den.

Jeg liker å lage ting mest mulig fra grunnen av. Helst i store porsjoner, så jeg kan fryse noe til senere bruk. Oppskriftene finner jeg på nett. Bilde nummer to viser hjemmelaget tomatsuppe, det neste viser Brennende kjærlighet, deretter Spagetti Bolognese, og til slutt hjemmelagde kjøttkaker. Sausen til kjøttkakene var basert på egen kraft, som jeg hadde kokt i mange timer på grønnsaker, kraftbein og beinrester av kalkun og kylling, og deretter redusert og lagt i frysen i porsjoner til jeg trengte den. Som til denne sausen. Det smakte helt konge. 

Nå skal jeg se på tv.

Og etterpå skal jeg jeg gå en liten tur i sola sammen med kjæresten.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Jeg synes små gleder er undervurderte.

Hver søndag formiddag piper det et varsel på telefonen min: «Vann blomster». Litt senere på dagen piper det en ny melding: «Vask kåken». 

Nå er det slik, at dette resulterer i at hver søndag vanner jeg de blomstene som fremdeles lever Når det gjelder å vaske kåken, er ikke resultatet like bra. Der blir det sjeldnere jeg tar tak i mitt eget påbud. Men i dag lystret jeg. Så nå er kåken tatt, og jeg har til og med skiftet på senga mi, fjernet dundyna og funnet fram sommerdyna. Så nå er jeg ganske fornøyd.

I blant føles det som om jeg mangler noe å gjøre, i disse isolasjonstider. Men det er selvfølgelig bare tull. Det er nok av ting jeg kunne tatt tak i. Så utfordringen er vel egentlig å gidde. Nå skal det sies at det meste av det jeg skal gjøre krever litt ekstra pga av lungeproblemer jeg har, men ikke alt. I dag satte jeg for eksempel den største blomsten min inn i dusjen og ga den et regnskyll. Det kostet meg ikke mye, må jeg innrømme. Og den ble ganske mye grønnere da støvlaget ble borte. Jeg regner til og med at gevinsten kommer til å vare i mange dager.  Hver gang jeg går forbi blomsten vil jeg en stund framover kjenne på en liten glede. Jeg synes små gleder er undervurderte.

Mens jeg skriver dette, så kommer jeg på at jeg nok glemte å tørke støv noen steder. Som på rammen under skrivebordsstolen min. Og på foten av en stålampe. Jeg gikk heller ikke over alle lister og billedrammer. Jeg glemte sikkert flere steder også. Så om jeg vil, har jeg fremdeles noe å finne på en stund framover. Jeg kunne for eksempel tatt for meg toppen av kjøkkenskapene. Der er det nok et lite samfunn i emning. På den annen side kjenner jeg at jeg er ganske fornøyd med det som allerede er gjort, så vi får se hva det blir til. Det er jo ikke slik at en må være verdensmester i alt en tar tak i. Noen ganger er lagom helt greit.

I morgen skal bilen min på verksted får å få en service. Da kommer faren til barnebarna mine innom og henter den, og leverer den tilbake når den er ferdig. Det er greit med litt hjelp i blant, selv om det ikke alltid er like lett å be om den. Men nå er det jo ikke slik at alt må være så jævlig lett bestandig, noen ganger føles det veldig bra om en har fått til noe som var utfordrende. Som deltagerne i tv-programmet Kompani Lauritzen har fått erfare. En trenger ikke å være med i et slik program en gang. Bare det å vaske kåken kan gi en selv et løft.

Det skjer ellers ikke så mye på min front for tiden. Jeg holder meg inne, og treffer ingen andre enn kjæresten en gang om dagen, om været ikke er for ræva. Da går vi en liten runde i nærområdet hennes, med to meters avstand oss i mellom. Og slik vil det nok fortsette en stund enda, selv om samfunnet rundt meg ser ut til å løsne litt på påbudene. Det funker jo dårlig å skylde på noen andre, om en blir smittet, tenker jeg. Jeg må ta ansvaret sjøl. Og det gjør jeg så godt jeg kan. Jeg håper at du også gjør det. Smitten kommer jo ikke med angrefrist.

En bivirkning av coronakrisen, er for meg at jeg har mindre angst enn til vanlig. Jeg kan kjenne på bekymring, men det er ikke det samme som angst. Jeg ville kanskje likevel tatt en liten dose angst, bare for å kunne gi barn, barnebarn og kjæresten min en klem, kjenner jeg. Men en kan jo ikke få alt.

Dett var dett, ha en fin dag, og ta vare på deg sjøl.

Det øverste bildet viser min nydusjede blomst, nummer to viser en ny kompis jeg har fått, nummer tre viser den mest vanlige utsikten min for tiden, og det siste bildet et maleri jeg fant på nett. Det har tittelen «Isoliering Tag 32», og er malt av Philippe Hérard.

Dett var dett, ha en fin dag, og ta vare på deg sjøl.

Bjørn

Dagens link: