søndag 29. september 2013

I våken tilstand


                                                                                    Tåre vokser



I natt drømte jeg at jeg skrev en historie. Og det siste jeg drømte var at jeg skrev: ” You ate all of me, including my dignity, including my sleep.” Og så våknet jeg, og søndagen var i gang.

I våken tilstand kan jeg ikke se at de drømte engelske ordene gjenspeiler virkeligheten min slik den er i dag, men på den annen side har jeg ikke noen problemer med å huske at virkeligheten min har vært slik i løpet av livet mitt. Både i barndom og i voksenalder.

At det i tillegg lå en melding på telefonen fra kjæresten min da jeg våknet, som sa at hun hadde sovet dårlig i natt, får jeg håpe skyldes tilfeldigheter.

Det hender jeg gråter i drømme. Sånn fullstendig. Helt nede fra magen, slik at hele jeg blir tårer. Et hulk større enn noen grense kan vise til eieskap over. Men det skjer kun i drømme. I våken tilstand kommer tårene stille. De bare siger ut av øynene mine, som om jeg er fylt opp av tårer uten å vite det, og at nesten ingenting skal til før det renner over. Det er derfor jeg kaller meg selv en lettrørt liten faen. Fordi øynene mine så lett renner over. 

Drømmer er merkelige. Noen tror blindt på dem, mens andre ikke forholder seg til dem i det hele tatt, og midt i mellom disse ytterpunktene finnes det alle mulige slags avskygninger. En gang drømte jeg at en kvinne jeg kjente var gravid. Dagen etter skrev jeg et brev til henne, for dette var i brevenes tidsalder, og jeg nevnte drømmen. To dager etter drømmen min ble drømt, åpnet hun brevet. Og da kom hun rett fra legen, som hadde opplyst at hun var gravid.

Sånt kan være tilfeldigheter, og er det antagelig. Det er mye som er tilfeldig. Og noen ganger passer det inn i noe, så vi tror det er noe overnaturlig ved det. Gjerne et budskap. Selv tror jeg ikke så mye på det overnaturlige. Bare litt. Til gjengjeld tror jeg mye på det naturlige. Og da tenker jeg ikke nå på naturen ute, som stein og trær og slikt, men mer på en forståelse av meg selv. Det vil si den jeg er, den jeg ble. Årsaker og sammenhenger. For veldig ofte er det helt naturlig at vi ble den vi ble.

Å forstå sammenhenger, og hvorfor vi ble den vi ble, betyr likevel ikke at vi har rett til å slenge beina på bordet og lene oss tilbake i en sofa myk av uskyld eller full av hjelpeløshetens fargerike puter. For livet vårt består ikke kun av veien vi gikk. Livet vårt består også av hvordan vi forholder oss til veien, og mangfoldet av det vi plukket med oss. For vi har ikke tatt med oss kun gleder, medbør, motstand, overgrep eller andre dårlige erfaringer. 

Noe av det vi plukket med oss virker kanskje ikke like viktig som det vi kan kalle bautaene i livet vårt, eller stupene vi falt utfor, men det er der likevel. Og også små ting betyr noe. Uten at det nødvendigvis må være en diamant av den grunn. Bare tenk på Askeladden. Det er mye som kan komme til nytte. Og noe av det kan være ment å bli spikeren i et byggverk, én blant mange. Men tar vi den bort eller lar være å ta den i bruk, så raser kanskje byggverket en dag, selv om det virker stødig nok for de som står utenfor og ser på. Og om det ikke raser, så må noe annet likevel holde vekten til den spikeren vi utelot. Og blir det for mange slike omplasseringer kan det etter hvert begynne å knirke og verke både her og der av for mye vekt på feil sted. Og da ender vi opp med å leve med en skjevhet.

Det handler ikke kun om hva du har, men hvordan du forholder deg til det du har, tror jeg. I det minste er det ofte slik. På mange felt. Slik at for eksempel tolkingen av en opplevelse kan bli helt forskjellig for to mennesker som opplever det samme.  Og det er det ikke alltid så lett å huske. Så vi forsvarer veldig raskt vår egen opplevelse, og forventer at andre skal se det på samme måte. En som tråkker på en stein kan for eksempel si at nå kan jeg ikke gå lenger, fordi jeg fikk vondt i foten av det. Og så forvente forståelse for det valget som da blir en konsekvens. Men en annen kan kanskje oppleve det annerledes, og si at han eller hun var heldig som tråkket på steinen, fordi den var fin, og aldri ville blitt funnet ellers. Og så blir trangen til å gå videre det primære, for kanskje det vil dukke opp flere fine steiner. Smerten i foten blir da ikke til begrensningen som former livet og opplevelsen av det, men derimot til mulighetene som former livet.

Dette med steinen var selvfølgelig en forenkling av tilværelsen, men likevel opplever jeg selv lignende ting hele tiden; det at folk rundt meg tolker en opplevelse på en annen måte enn meg. Og i blant kommer det overraskende på meg at det er slik, fordi jeg ikke kjenner meg igjen i det som blir beskrevet.  Så da har jeg to valgmuligheter. Jeg kan akseptere at det finnes noen som opplever ting annerledes enn meg og bruke krefter på å få dem til å oppleve ting annerledes og mer riktig utifra mine egne vurderinger, eller jeg kan bruke kreftene på å forstå dem og hvordan de opplever ting. Aller helst bør jeg gjøre litt av begge deler, kanskje. Det vil si finne en balanse. Og akkurat den balansegangen er vanskelig, for vi bærer jo alltid også med oss noe vi ønsker å forsvare. Noe som kan bli utfordret ved en annens måte å oppleve ting på. Kanskje bare opplevelsen av oss selv, hvem vi er, hva vi står for, og hvem vi ønsker å bli oppfattet som.

Jeg tenker at vi alle har rett til vår opplevelse. Men at vi ikke har samme rett til alt opplevelsen fører med seg av valg. For valgene vi tar er en helt annen banehalvdel. Og vi trenger ikke alltid å gå inn i en kamp om retten til å eie tolkningen av en opplevelse, eller retten til å formidle dette eierskapet. Noen ganger er det nok at vi lytter, og aksepterer, og ser den som forteller. Selv om det kan være vanskelig.

Og se der, nå har jeg vel skrevet nok for i dag, så jeg avslutter med en liten tekst jeg kom på nå, og som jeg skrev i en periode av livet mitt hvor jeg klarte enda dårligere å være den jeg ønsket å være enn jeg klarer i dag:


Kontinenter formes, hav blir til

Tyngden av svik i magen, blikk inn i framtidens landskap, der maktesløshet møter beskyldningen som stiller meg til veggs, regnskap kreves over alt som ikke ble satt ord på, og valg ikke lenger kan rettferdiggjøres, ikke bør rettferdiggjøres, ikke får rettferdiggjøres.

Mens dattertårer vokser.


***


Ha en fin dag.

Bjørn








mandag 23. september 2013

Dagens tips: Be noen om noe


                                                             ”I min fars sko”. Selvportrett, 100x120cm




I helgen var Min Kjære og jeg på et foredrag om narsissisme og psykopati. Dette foredraget holdes i regi av Hieronimus i Bergen, og vil slik jeg forstår det bli holdt ved flere anledninger. Dette er derfor en anbefaling: Gå og hør. Enten du har et menneske med slike personlighetstrekk innpå deg eller ei. For om du ikke har møtt dem enda, så vil du med stor sannsynlighet møte på dem, eller noen du har kjær vil møte dem. Og da er det greit å vite litt om hva det faktisk går i, og hva du kan gjøre i en slik situasjon. Å komme i hendene på en psykopat er ingenting for amatører, og det kan få store konsekvenser for resten av livet ditt.

Men jeg har ikke kun vært og hørt på foredrag. Jeg har spist fårikål også, i går, søndag. Etter at min eldste datter ba om det. Så dermed ble det storfamiliemiddag hos kjæresten min, siden hun har mest plass til slikt. Og som alltid var jeg kokken. Det er en rolle jeg trives med. Vi er heldige slik kjæresten og jeg, vi gir hverandre rom til å innta de rollene vi trives med. Å gi hverandre rom er en fin ting, men ingen selvfølge. Min erfaring med forhold er ellers at de oftere handler mer om veggene enn om rommet.

Det gjør godt når ungene ber om noe. Som for eksempel en fårikålmiddag. Hos oss har vi alltid vært veldig klare på at det er de voksnes ansvar å bringe familien sammen. Det vil i dette tilfellet si kjæresten og meg. Vi vil med andre ord ikke sitte hjemme og gremmes over at ungene ikke har tid eller tar initiativ. De lever sitt liv og er fullt opptatt med det. Sånn er det bare. Vi har selv vært unge, og husker fremdeles hvordan det var med tid, fokus og prioriteringer. Det betyr at vi sitter på kunnskapen som forteller oss at det er vi som må få ut fingeren og invitere og stelle i stand. En oppgave som gjelder mens ungene fremdeles bor hjemme, og som ikke forsvinner bare fordi de flytter ut.  Og slik har det nå fungert veldig fint i flere år. Men likevel gjør det godt de gangene en blir bedt om å gjøre i stand for eksempel en middag. En får følelsen av at noen har bruk for en fremdeles, og at de ikke kommer kun fordi det er en plikt eller en selvfølge. Så dagens andre anbefaling er: Be noen om noe.

Å be noen om noe kan være skummelt. For en kan selvfølgelig få et nei. Det vil si en avvisning. Eller en kan få et ja som en føler ikke er et ja likevel. Men sånn er det jo å være menneske, det er mye en skal føle på. Og en kan ikke la være å leve livet i frykt for det en føler eller kan komme til å føle. Og dette siste er et utsagn som kanskje virker noe svulstig med tanke på at det kommer fra meg som lever med angst og de begrensningene det gir meg, men det er likevel sant. Og jeg vet noe om det. En trenger ikke alltid å klare alt som er riktig for å vite noe om hva som er feil.

Å be om noe er vanskelig. Men det er ikke lett å si nei heller.  Likevel må det gjøres i blant. For at en ikke skal flyte ut, og bli kun en tifredsstiller. Å skulle tilfredsstille hele tiden, og ta ansvaret for alles følelser unntatt sine egne, er en umulig oppgave med tanke på å klare med toppkarakter. En får heller ingen medalje. Så en kan likegodt gi opp med en gang, og gå for tydelighet i stedet. Det fungerer best i lengden, og er ikke synonymt med egoisme. For det er jo lov å være snill, hjelpsom eller omtenksom selv om en er tydelig og tro mot seg selv.

Jeg avslutter dagens blogg der jeg startet, ved å si noe om psykopati. I det ene akvariet mitt får en hunnfisk av typen Aulonocara Baenschi fra Malawisjøen i Afrika juling av hannen. Jeg håper hun overlever, men det er ikke sikkert, for jeg har ikke noe avlastningskar jeg kan ha henne i nå. Grunnen til at han banker henne er at han ønsker sex. Vil du ikke så skal du, er greia her. Så underkast deg. Respekt for hunnfiskens grenser, behov, ønsker eller rett til å velge selv er ikke et tema i det hele tatt. Hannen har ingen medfølelse.  Han forstår heller ikke at det neppe blir mer sex på han om han dreper hunnen. Han lever i øyeblikket og skal ha det han vil nå, og bruker all sin energi på å kontrollere hunnen. Og slik er det med psykopater også. Det handler mye om kontroll, selv om kontrolluttrykket ikke alltid handler om fysisk vold, men minst like mye om manipulering og psykisk vold. Samtidig er de ute av stand til å føle ting som anger og skyld. Og de klarer ikke å se framover med tanke på utvikling og konsekvenser slik folk flest gjerne gjør, men er underlagt sine impulser og sine egne øyeblikkelige behov.  På samme måte som min Aulonocara.

Likevel er ikke hannfisken min en psykopat. Han er ikke ond. Vi kan ikke forvente at han skal føle ting som skyld, eller å ta ansvar. Han er bare et dyr, og lever etter instinkt. På samme måte som hunnfisken gjør. Hun kunne gjemt seg i huler blant steinene i akvariet, men gjør det ikke. Hun er en såkalt frisvømmer, i motsetning til mine Mbuna, som er hulelekere, og hvor hunnene søker tilflukt blant steinene om hannen blir for ivrig.  Så dagens tredje anbefaling er: Kommer du i kontakt med en psykopat, enten psykopaten er mann eller kvinne, så gjør som Mbunaene: røm!

Ha en fri dag.

Bjørn

Dagens link:  En kjærlighetssang







  





lørdag 21. september 2013

Kapitlene meg



I går dumpet magasinet Psykisk Helse ned i postkassa mi. Og det skyldes at jeg har et to siders innlegg i denne utgaven, så de sendte meg et eksemplar. Det jeg skriver i innlegget handler mye om kunst og psykisk helse, fasader og retten til et liv med verdier selv om en har dradd på seg en utfordring. I tillegg vises det en del bilder fra min siste utstilling.

Siden jeg regner som ganske sikkert at ikke alle har tilgang til magasinet Psykisk Helse, legger jeg ut teksten her. I magasinet har de kortet den noe ned i forhold til hva jeg opprinnelig skrev, men jeg velger å legge ut opprinnelsen.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Human








It’s all about love  me. 

     Livet byr i blant på utfordringer. Livet byr veldig ofte også på muligheter. Noen ganger kan det være lurt å flytte blikket fra hva utfordringene er, og over på hva vi bruker mulighetene våre til.
     Jeg er mann. Jeg har et navn, jeg heter Bjørn. Jeg er pappa, kjærest, kunstner, over femti år og har ikke verdens beste økonomi. På mange måter er jeg som menn flest, selv om ikke alle har samme yrkesbakgrunn, er over femti eller heter Bjørn.  I det minste har mange menn lignende ramme som meg rundt livet sitt. Og kvinner også. De har mennesker å være glade i, akkurat som jeg har. Et sted å bo, med en tv og en komfyr, kniver og gafler i en skuff og et sted til å oppbevare regninger. Samtidig er vi alle i stand til både å le og gråte, selv om vi ikke alltid tillater oss selv det. Men i tillegg til hva et ganske vanlig liv kan inneholde, har jeg også en uføretrygd. Og Jeg har angst og en form for tilbakevendende depresjoner som har fulgt meg gjennom hele livet. Noen ganger er angsten så sterk og depresjonene så dype og voldsomme at de varer over flere år. År hvor jeg ikke klarer stort annet enn å holde meg i live. Andre ganger kan angsten og min depressive side slå meg ut bare for noen timer, en dag eller en uke. Men slått ut blir jeg. På nytt og på nytt. Slik at jeg ikke makter å fungere slik jeg skulle ønske jeg kunne klare. Så i det minste har jeg én side ved meg som ikke alle andre har, jeg har en psykisk lidelse.
     I Bergen, hvor jeg har bodd siden studietiden, ble det får noen år siden etablert et atelier som fikk navnet Galleri VOX. Og det ble etablert for å gi uføretrygdede kunstnere med en psykisk lidelse som meg selv, en mulighet til å arbeide videre med kunsten sin. Selv har jeg nå arbeidet der i 8 år, 3 dager i uken, i et tempo og på premisser som er kompatible med de utfordringene jeg har. I utgangspunktet er jeg keramiker, men arbeider nå hovedsakelig med maleri.
     Det siste året har jeg hatt som mål å få til en utstilling jeg valgte å kalle ”It’s all about love  me”, og nå er den ferdig. Utstillingen består av ti selvportrett, hvor jeg har satt meg selv inn i roller jeg ikke alltid er like bekvem med å vise fram eller vedkjenne meg. Motivet bak det å lage en slik utstilling, var dels å utforske min egen opplevelse av identitet, i tillegg ønsket jeg å gjøre dette med fasader til et tema. For fasader har vi alle. Vi skiller mellom hva vi vet om oss selv, og hva vi ønsker at andre skal vite.
     Maleriene blir vist som en samlet installasjon, et eget to meter høyt rom i rommet. En hvit, anonym, sirkelformet skulptur i et hvitt galleri, hvor alle motivene vender inn mot senter av sirkelen. Utsiden er kledd i stoff, og framstår som ren og plettfri.
     Hvert av de ti maleriene utstillingen består av har en egen tittel. Som for eksempel ”I min mors kjole”,  ”White trash”, ”Crash test dummy”og ”Tater”.  Ingen av motivene ble valgt for å vise fram sider av meg selv jeg er stolt av. De er ikke et forsøk på forherligelse, slik mange portrett lett kan gi inntrykk av å tendere mot. Men gjennom å male dem, har jeg fått kjenne på sider ved meg selv som jeg kanskje ikke alltid har ønsket å gjøre til tema i mitt daglige liv. Siden et maleri ikke er gjort over natten, har jeg også måttet stå i disse opplevelse over tid. Dag etter dag. Uke etter uke. Og det har gitt meg muligheten til å forstå og akseptere sider ved meg selv. Å forstå og akseptere noe er likevel ikke det samme som å applaudere det, men det gjør det i minste lettere å bære enn det en forsøker å rømme fra.  
     Den hvite yttersiden av installasjonen består av ti, hvite, brukte laken jeg har fått tak i via helsevesenet. Slik de framstår, kunne de like godt ha kommet fra et hotell, men de gjør ikke det. De er bare rene, hvite og plettfrie - som om. Uten umiddelbart å fortelle en annen historie enn akkurat det. Slik vår egen hvite fasade gjerne også forsøker å fortelle en historie uten alt for mange skjemmende flekker, forteller ikke lakenene noe om hvem som har ligget på dem. Hvem som har skreket i smerte, hvor høyt eller hvor lenge. Lakenene skiller ikke mellom hvem som har vært fysisk og hvem som har vært psykisk syk, de forteller ingenting om ensomhet, kjærlighet, nyfødte eller hvem som døde på dem. De er bare helt hvite. Og bryr seg ikke.
      Vi har alle vår historie, som består av det vi vil vise og det vi vil skjule. I min historie finnes det et kapittel om sykdom. En del av det kapitlet handler om hvite laken og et liv med syke lunger, medisiner og sykehusopphold. En annen del av samme kapittel handler om angst og depresjoner med enda flere sykehusopphold. Og uansett hva jeg velger, så er det kapittelet en del av min virkelighet. Til tider ruver det. Og jeg forsøker derfor i blant å skape en illusjon av at det ikke finnes. Slik at det ikke skal overvelde meg, slik at ikke alt skal falle i skyggen av det. Men aller mest for at ingen skal dømme meg på grunn av det, og samtidig kanskje gå glipp av de andre kapitlene som også handler om meg. For det finnes andre kapitler, andre sider ved meg. Slik vi alle er mer enn én side. Å arbeide med utstillingen It’s all about love  me”, har fått meg til å forstå bedre at det ikke er nødvendig å leve i skjul, men at det handler om å ta et valg.  Det har også fått meg til å forstå at det å være synlig ikke handler om å vise fram en hvit fasade, men om å gi fra seg kontroll.
     ”There is a crack in everything, that’s how the light gets in”, synger Leonard Cohen. Og slik er det med min installasjon også.  For det finnes en åpning. Så den som er villig kan gå inn i den, og se på fargene og penselstrøkene og mangfoldet. Mens den som ikke vil, kan stå utenfor og se på de hvite, plettfrie lakenene som tviholder på sin historie. Det finnes altså også her en valgmulighet.
     Det snakkes ofte og høyt om toleranse i vårt samfunn. For eksempel i forhold til annerledes tenkende, politisk retning, religion, psykisk syke og seksuell orientering. Politikere, musikere og andre kunstnere og kjente mennesker står fram med ting de sliter med, og høster kreditt for det.  Men i toleransen, i det å tolerere, legger det seg i blant til en nedlatenhet.  Et ”på tross av”. Og er en vellykket på mange andre felt i livet så betyr kanskje ikke et ”på tross av” all verden, men har du ikke så mye å skilte med så kan et ”på tross av” ende opp med å bli nesten alt som definerer deg. Så kanskje det er på tide at vi begynner å snakke om aksept, der vi til nå har snakket om toleranse.
     Parallelt med at jeg har arbeidet med denne utstillingen, har jeg også skrevet en blogg jeg kaller Vannlandet. Den handler om det å leve med en psykisk lidelse, men mest handler den om hverdag, det å være kunstner, verdier, valgmuligheter, vilje og håp. Besøk meg gjerne, om du vil.

Bjørn

torsdag 19. september 2013

Også jeg. Også du.





                                       Vannlandet, 100x360cm  (Klikk på bildet for å forstørre)




Det er noen dager siden jeg sist skrev noe på Vannlandet, men jeg regner med at verden har klart seg utmerket likevel. Noe jeg selv også har gjort, relativt sett. Det kommer litt an på hva eller hvem jeg sammenligner meg med.

Mens jeg ikke har skrevet på Vannlandet har jeg gjort andre ting. Jeg har blant annet tatt ned utstillingen jeg har skrevet litt om den siste tiden. Så nå er den lagret, mens jeg forsøker å finne andre steder hvor jeg kan vise den fram til de som måtte være interessert i å se slikt. Noe som kanskje ikke blir så lett, siden det økonomiske potensialet ved den ikke er så stort. Jeg lager ikke kunst med tanke på salg, jeg lager det jeg gjør fordi jeg har noe å snakke om.  Noe som igjen utelukker mange kommersielle gallerier, siden jeg heller ikke har et navn stort nok til å selge alt som lages.

Mens utstillingen sto oppe kom det en del mennesker for å se den. Det var ikke så mange jeg selv fikk pratet med, men de to aller siste som kom var Gunnar Danbolt og Simone Romy Rossner, og dem fikk jeg slått av en prat med. Gunnar Danbolt er professor i Europeisk Kunsthistorie ved Universitetet i Bergen, og er også kjent fra radioprogrammet Kunstreisen på NRK, mens Simone Romy Rossner arbeider som avdelingsleder ved Trastad samlinger, Sørtroms Museum.

Ved Galleri VOX har tre av oss som arbeider der startet et prosjekt vi kaller Prosjekt RÅ. Det er Imi Maufe, Bjarte Handal Hansen  og meg selv. Prosjekt RÅ har som formål å fremme Outsider art, også kalt Raw art, og det var i denne forbindelse vi fikk besøk av de to nevnte kanonene fra kunstviternes øvre skikt. Min egen kunst faller ikke inn under begrepet Outsider art, men feltet interesserer meg likevel. Det er noe med ærlighet og mangel på filtre som er fascinerende ved disse kunstuttrykkene.  Og at jeg ikke maler denne typen bilder selv, var jo ikke til hinder med tanke på å vise fram eget arbeid når vi først fikk besøk. Noe som igjen førte til at jeg fikk innblikk i hva de to kunstviterne tenkte og følte i møte med maleriene mine. Det de formidlet hjalp meg til bedre å sette mitt eget arbeid i perspektiv, føler jeg.

Utstillingen min er nede, en ny er på gang. Veien går videre. I mai er det åpning igjen. Denne gangen med noe helt annet. Det betyr at jeg har noe å gjøre. Det betyr også at jeg på tross av at jeg er uføretrygdet velger å gjøre noe. Jeg kunne valgt noe helt annet, for eksempel å ikke gjøre noe i det hele tatt. Hvorfor jeg ikke velger slik, vet jeg ikke, for jeg er ganske god på å gjøre ingenting også, i hvert fall i perioder. Jeg klarer ikke lenger å stå på i hundre hele tiden Men uvirksomheten varer ikke så lenge. Selv om ingenting er absolutt i denne sammenhengen, så snakker vi egentlig stort sett om dager eller timer nå. For etter en stund uten å gjøre noe som helst settes ett eller annet i meg i gang. Noe som igjen setter meg selv i bevegelse. Så da må jeg forsøke å ta kontroll over den bevegelsen, både i forhold til å holde et tempo jeg kan klare uten at angst og depresjoner får for solid tak og ødelegger for meg, men også slik at bevegelsen går i en retning som er til gagn for meg.

Eksempler på retninger som ville ødelagt for meg:

1.Gå rett på veggen med nesa først, uten å sakke farten, igjen og igjen.
2.Bare prate og aldri lytte.
3.Tvinge mine kjære og folk rundt meg til ting de ikke ønsker, fordi mine behov er viktigst.
4.Stjele noe, fordi jeg driter i den som mister det. Enten det er tid, penger eller verdighet.
5.Ha sex med alle som tilbyr det, og ete kun alt som er søtt og godt og fett fordi det er tilgjengelig.
6.Gå på fylla.
7.Bruke mine få kroner på tull og tøys, i stedet for å betale regningene mine.
8.Slå noen, sparke noen, mobbe noen, svikte noen. Inklusive meg selv.

Slike ting som dette er det noen som velger. Kanskje én ting, kanskje alle. Dette er hverdagen deres. Og noen lever med menneskene som velger slik innpå seg. Kanskje de lever under samme tak, eller kanskje handler det om en jobbsituasjon. Kanskje kan du også kjenne deg igjen i ett eller flere av eksemplene. Eller i det minste i noe som ligner. Alt kan jo også plasseres til venstre på en skala som går fra lite til mye, slik at vi kan minimere betydningen av det vi gjør og velger. Men om du kjenner deg igjen, så er det fordi du tok et valg. Det var dette du ville, tross alt. Nesten alt starter med et valg vi tar. Unntaket er kanskje om vi er i fritt fall fordi noen dyttet oss utfor et stup, ville kanskje noen si, men på den annen side kan det hende at vi valgte å stå ved stupet, i stedet for å stå et annet sted. Det finnes mange slags stup vi kan stå ved, om vi vil. Eller om vi påberoper oss at vi ikke klarer noe annet.

Om noen dager skal jeg på kurs sammen med kjæresten min. I fjor gikk vi på et filosofikurs, og det var kjekt. Samtidig ga det oss mye å prate om. I år handler det om Narsissisme og Psykopati. Kursene er i regi av Hieronimus, og ledes av en filosofen Jan Mogens Vårdal fra Universitetet i Bergen. 

Å leve under tak med en psykopat er for mange som å leve på kanten av et stup. Men å leve slik er også et valg en tar. Hvorfor en velger å leve under slike forhold i stedet for å velge seg bort, finnes det mange forklaringer på, men slik jeg tenker er det likevel valg som ofte styrer handlingene våre. Valg vi tar. Eller valg vi ikke våger å ta, noe som jo også er et valg. Først når vi ser dette blir det mulig å gjøre noe med det. Om vi ønsker kontroll over retningen vi beveger oss i, kan vi ikke samtidig alltid være offer. 

Det er torsdag. Jeg har kaffe i koppen. Den har blitt kald. Rundt meg her på kontoret/akvarierommet mitt putrer det i vannlandene mine. Malawiciklidene lyser i gult og blått, Bierekene i rødt og hvitt mot grønne undervannsplanter. Ute har høsten kommet, selv om ildfargene lar vente på seg enda. Jeg har funnet fram stearinlysene for mørke kvelder, og en lighter til å tenne dem med. I går måtte jeg skru på en ovn for ikke å fryse.Ting skjer, valg blir tatt. Alt er i en forandring. Også jeg. Også du.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Høst






  


fredag 13. september 2013

Det finnes en dør




Over helgen skal jeg på seminar. Og temaet er kunst og psykisk helse. I tillegg til hva annet seminaret måtte gi av inntrykk, vil deltagerne bli delt opp i grupper for idémyldring. En idémyldring fungerer aller best om noen sier noe. Om alle bare vil lytte skjer det rimelig lite rundt bordet. For å si noe trenger en i tillegg til å ha en stemme også evnen til å bruke den. Så langt så godt.

Det er sjelden en ser armløse delta i fjellklatring eller beinløse spille fotball. Sånn er det med handikapp, det begrenser mulighetene en smule. Noen ganger får en til og med døra rett i fjeset bare i møte med en tanke om bevegelse, det finnes ikke håp i helvete, alt er stengt, toget gått. Og det gjelder om det en lever med er både fysiske og psykiske handikapp. Stengsler skiller ikke mellom slikt.

Mitt handikapp er angst. Blant annet sosial angst. Jepp, angst oppleves som et handikapp og det er et handikapp. Det er ikke bare noe en kan riste av seg. Så det er bare å ta det inn over deg, om du er en av dem som opplever verden slik selv, eller du har noen i din nærhet som sliter med denne utfordringen. Det forsvinner ikke ved kun å ta seg sammen. Det er en reell utfordring og livssituasjon på linje med annet som forsøker å frarøve en frihet til å velge det en kunne ønske.

Hvor mange med fysiske handikapp som klatrer i fjell vet jeg ikke, selv om Lars Monsen fikk tak i noen som var villige til å forsøke i tv-serien Ingen grenser. Hvor mange med angst som deltar på seminarer vet jeg heller ikke. Men jeg er altså en av dem. Og jeg har ingen Monsen til å pushe meg framover eller støtte meg. Jeg må greie det på egenhånd. Og det er en utfordring. Jeg kunne valgt å sitte hjemme og slite sofaen mens jeg støttet meg på mine solide, egenproduserte og spiselige forklaringer for hvorfor jeg velger slik jeg gjør. Men det gjør jeg altså ikke, i det minste ikke hele tiden. Så hvorfor utsetter jeg meg for ting som nødvendigvis vil bli vanskelig, opplevelser som ganske sikkert vil gjøre vondt.

Det handler selvfølgelig om premien. Ikke den at jeg kommer på tv så alle kan hylle meg og evnene mine til å ta utfordringer, men følelsen av å strekke seg ut av mitt eget bur. Utfordre mine egne grenser. Og det igjen handler selvfølgelig om å få oppleve vekst og bevegelse. Det ligger en enorm glede i å få ting til. Stable seg selv på beina og stirre utfordringer i hvitøyet, og så begynne å pushe sin egen private vegg framover. Kanskje komme over den, kanskje igjennom den.

Resten av dagens blogg vil jeg vie til et utdrag fra et lite eventyr jeg skrev en gang. Et eventyr som handler om hvordan en ser på verden, men mest om koblingen mellom drøm, vilje og håp. Og det går slik:

TRYLLEBÆRENE

Det finnes en dør, og jeg vil at du skal bruke fantasien til å se den døra. Det er en dør som er kun for deg. Ikke en gang jeg vet hvordan den ser ut, slik jeg heller ikke er i stand til å vise deg min dør. Alt jeg vet er at det er en dør. Og at den sitter i en ramme slik dører gjerne gjør.


Jeg vil at du skal sette farge og form på den døra. Hvis du vil dekorere den på en eller annen måte, så gjør du det, hvis ikke så lar du være. Det viktige er at du lager deg ditt eget bilde, og ikke ser deg blind på mitt. Når du har gjort det, så vil jeg at du skal lukke øynene et sekund eller to til du virkelig ser den, ser den så klart at du aldri vil glemme den igjen. For dette er døra til landet der tryllebærene vokser, og den eneste inngangen for deg til dette landet er gjennom den døra du selv skaper. Og du skal tro på dette: En eller annen dag vil du ønske å gå inn igjennom døra til dette landet, inn for å spise av tryllebærene. For tryllebærene bærer i seg nettopp den egenskapen som navnet tilsier, de kan trylle, og vi vil alle en eller annen gang i livet få bruk for et mirakel, litt magi, litt hjelp til å se eller for å puste.


Så, lukk øynene nå, og mal et bilde av en dør!


Du går inn gjennom døra, den du selv har skapt, og med ett er du i et annet land. Kan du se hvor vakkert det er der? Ser du at det er sommer? Ser du fargene? Det dypt grønne, og der over til venstre alle de små blomstene i rosa og gult og lilla og lyseblått? Ser du de heftig røde der innimellom? Ser du fjellene langt borte, hvordan de går over i blågrått? Og de hvite, små skyene som dovent sklir over en lyseblå himmel? Ser du sola, og kjenner du hvor godt den varmer? Hvis du gjør det så er du heldig, for da har du virkelig åpnet døra og funnet vegen dit hvor ingenting gjør for vondt til å kjenne på, hvor ingen sorg finnes som er for stor til å bære, og barnet i deg får våkne etter en lang søvn og fylle deg med glede og fryd over å være til.


Hvis du ser litt over til høyre, der ja, opp den lille gresskledde stigningen der de to trærne står og stråler i vårgrønt, alltid i vårgrønnt, som en portal, så har du funnet vegen som leder fram til tryllebærene. Nå vil jeg du skal gå den vegen, for du må gå den selv, opp skråningen og stille deg mellom trærne, og så skal du se utover. Og når du ser dalen der på baksiden skal du legge merke til hvordan det over alt liksom skinner matt gult som små lys inne mellom lyngen. Det er tryllebærene, og de er av gull. Ikke som det harde gullet du finner i smykker, dette er søtt gull, mykt som et kyss, ikke gull til å smykke seg med eller gjemme seg bak. Dette er gull til å spise og få energi av. Nyte med alle sanser.


Gå nå ned i dalen og finn deg en rik tue, og sett deg så ned og smak på bærene. Ikke vær redd, det er ikke det minste farlig, de er ikke giftige. De er akkurat det du vil de skal være, kun én egenskap er på forhånd bundet til bærene, alle andre er der kun hvis du ønsker det, hvis du ber om det, og du kan be om alt som ikke bærer i seg noe vondt. For dette er jo magiske bær, og de tar deg dit du vil være når du trenger å være nær ett eller annet i deg selv. De har også den egenskapen at hvis du trenger trøst, hvis du er trist eller ensom og ingen vil eller kan holde rundt deg akkurat der og da, så kan du spise et tryllebær og tenke på et menneske du vil være inntil, og dette mennesket vil komme til deg i landet bak døra, og holde rundt deg til ikke noe trist lenger føles for tungt til å bære.


Når du nå har funnet en tue og satt deg ned der, så vil jeg at du skal velge deg ut ett eneste bær. Ett bær er akkurat nok, tar du flere første gangen kan opplevelsen lett bli for stor.


Ta ett bær, og så putter du det i munnen og knuser det mellom tungen og ganen. Maler det i stykker så saften får slippe fri. Kjenner du det? Kjenner du hvordan saften strømmer ut i munnen og hvor nydelig smaken er? Hvor søt? Hvor rik? Kjenner du de små nyansene av krydder? Og kjenner du hvordan den vidunderlige smaken strømmer rundt til den berører alle cellene i hele kroppen, og fyller deg, hele deg, og du selv blir den smaken, den saften, den lykkefølelsen? Da har tryllebærene nå gitt deg den ene egenskapen som på forhånd ligger bundet fast til dem, og du vil kanskje aldri kunne glemme den smaken. Det de har gitt deg er kunnskapen, eller erindringen, om hvordan kjærlighet smaker. For så godt smaker kjærlighet, så utrolig godt smaker den. Lukk øynene igjen så kjenner du det. Det kan være kjærligheten til en hund, eller kjærligheten til et barn. Det kan være kjærligheten til en du ennå ikke har møtt eller det kan være kjærligheten til livet. Det kan være kjærligheten til en bestemor eller til et barnebarn. Det kan være kjærligheten til en kjærest. Det kan være kjærligheten til bamsen du mistet som barn. Det kan være kjærligheten du fikk. Det kan være den du ikke torde ta imot. Alt smaker like godt. 

Er du ikke glad for at du fikk smake? Fikk vite eller huske hvor godt det er? Og - når du nå tenker tilbake på den du var før du gikk inn i dette landet - ville du gått tilbake og vært foruten den søte smaken av bærene for resten av livet? Da må du i så fall viske ut det bildet du malte av en dør. Du må viske ut erindringen om et annet slags land. Du må viske ut hele denne historien, og du må viske ut bildet av meg som forteller deg den. Men du må skynde deg. For tiden går og bildet fester seg mer og mer. Og etter en stund er det slett ikke sikkert du kan viske ut alt. Det er jo slik, at selv om du gjør det du kan for ikke å kjenne på det, så er det fryktelig vanskelig å leve uten kjærlighet når du først har møtt den, enten den er til livet i seg selv eller noe annet, for kjærlighet setter spor, spor det er nesten umulig å viske ut uten samtidig å viske ut litt av seg selv.


Jeg skal ikke råde deg, ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men velger du å beholde bildet av den døra du malte fast til minnet, så vil du alltid ha muligheten til å gå inn og kjenne hvor godt livet virkelig smaker, selv om du skulle føle at du står utenfor det akkurat der og da.


Det er jo dessverre også slik at vi iblant alt for lett lar oss forlede til å tro at det vi omgir oss med er livet slik det må være, uten at det er det, slik vi i blant også tror det vi føler er kjærlighet uten at det er det. Og at den beske bismaken på en måte blir borte fordi vi er så vant til den. I det øyeblikket du spiser et tryllebær, så blir du oppmerksom på den bismaken, fordi den ikke lenger er der. Det kan være en trist opplevelse.


Og vet du, om du er en av de som alltid har vært redd for å leve ut deg selv, smake på hva du føler og møte utfordringene dine, om du er en av dem som er redd for nærhet, men nå allikevel har fått kjenne hvor godt det er med disse sidene av livet - og dette er det mest utrolige ved det hele - alt som skulle til, utrolig nok, det eneste som skulle til, var at du torde å smake.


Ha en fin dag.

Bjørn









torsdag 12. september 2013

Skepsis



Oh yeah, den gamle bukken har draget på damene fremdeles. Og ikke bare dem som er forbi klimakteriet heller. I dag dukket det opp en mail på facebooksiden min, hvor profilbildet til avsenderen viste en smilende ung dame fra Russland. Nå var det en liten sprik mellom fødselsår som var oppgitt og bildet, men hallo, det var sikkert bare en liten skrivefeil. Attpå til var den vakre damen så vennlig at hun ga meg sin private mail-adresse og ville jeg skulle kontakte henne der. Og det er ikke første gang jeg har fått slike henvendelser. Det dukker jevnlig opp smilende, vakre unge damer som har fattet en interesse for meg. Så sånn er det med oss eldre menn med skral økonomi og skrantende helse, vi er som damemagneter. Mailen var slik:

Hello dear, How are you today, I hope all is well with you ,My name is miss Fatima abdel, I was so impressed to came across your profile today which drag my interest in you, I will also like to know more about you,reply directly to my personal Email ID (fatimaabdel2 …) so that I can send you more details about my self including my pictures. I believe we can move from here. Bear in mind that friendship and Love has no colors barrier, or distance barrier, the only important thing there is love. hope to hear from you soon email me direct to .(fatimaabdel…) Yours Sincerely

Nå er det slik, at jeg neppe kommer til å svare på denne henvendelsen. Jeg har jo kjærest jeg. Og jeg trenger ikke mer enn en. Og om jeg ikke hadde hatt det, så er det ett eller annet i meg som sier at dette kanskje ikke er helt hva det utgir seg for å være, selv om profilen virket overbevisende nok med familiebilder og hele pakka. Om jeg skulle ha glefset etter et slikt agn måtte jeg likevel ha vært rimelig desperat, selv om agnet var fargerikt og skinnede nok. Det var til og med en liten bit som viste at dama interesserte seg for kunst, noe jeg selv bruker en del tid på inne på min egen profil. Og ikke nok med det heller, vi hadde i tillegg en felles facebookvenn, selv om jeg ikke har sett at jeg er venn med vedkommende tidligere. Men det er sikkert en glipp fra Facebook sin side.

Ellers startet dagen klokka seks. Ikke fordi jeg ville det slik, men fordi jeg våknet og ikke fikk sove igjen. Ferien er over og hodet fullt av ting jeg skal arbeide med framover. Og det som får mest fokus etter at utstillingen jeg har vist siste tiden er på hell, er neste utstilling. Som kommer i mai. Og denne ganger er det ikke malerier jeg skal forsøke å få til, men trash art. Det vil si kunst laget av ting som ellers ville blitt søppel. Som jo er noe helt annet, med helt andre problemstillinger for meg å forholde meg til. Så det surrer i hodet som om det er veps oppi der. Men det er det ikke, det er bare som om. Ikke er det hormoner heller, tror jeg, siden jeg ikke beit på den unge damens flagrende øyevipper. Så det må være ideer. 

Greia på bildet som følger dagens blogg er ikke et foto av den vennlige damen fra Russland, men en liten greie jeg har arbeidet med de siste par dagene. 

Jeg vet ikke hvordan det er med ditt hode denne torsdag morgen, eller når du enn måtte lese dette. Om det stikker pigger ut av det, eller om du føler deg mykere i kantene. Men noe er det oppi nepa di. Som det er i mi også. Og om det ikke alltid er det vi skulle ønske som surrer mellom øra våre, så er det greit at det er liv der, føler jeg. At det foregår noe. At ikke alt er dødt. Om ikke annet, at det finnes tegn på liv i en ikke helt avliden skepsis.

Men nå må jeg gjøre noe annet enn dette rælet her.

Ha en fin dag.

Bjørn


mandag 9. september 2013

Mandag morgen


                                                                                                                              Tater



Uka og dagen startet rutinemessig og helt som den bør, mjuk i kantene og med forutsigbarheten som et lysende fyrtårn. Til nettet forsvant. Arrrgh! Harmonien ble brutalt vippet av tronen og forsvant sprellende og skrikende ut av bevisstheten, i det irritasjonen klatret opp fra kjellerens støvfylte gemakker og planta si beinete ræv på tronen.  Utenfor vinduet hyler eller synger en unge i noe som sikkert er lek, fullstendig blottet for medfølelse med den surmulende oppkomlingen som fikk ruinert morgenrutinene sine og er like fjern fra gleden over sang og lek og barnlig uskyld som håpet om en framtid er for en snøball i helvete. Verden er et brutalt sted å være. I skrivebordsakvariet mitt sysler noen røde og hvite bie-reker med sitt, slik bie-reker gjerne gjør. Fornøyd så lenge de har noe å ete og en mulighet til å forplante seg. Selv føler jeg ikke på trang til forplantning i det hele tatt her jeg sitter, den tiden er forbi. Ikke noe mer yngel her i gården. Been there done that. Eventuelle seksuelle utsvevelser handler nå kun om rekreasjon og adspredelse mens kroppen skrumper inn som et gammelt eple ingen ønsket å spise. På stua mi henger et stort maleri jeg har kalt Eden, og det nevner jeg kun fordi jeg også nevnte eple.  Assosiasjonsevnen er ikke helt død, så noe kunne jeg i det minste gledet meg over, om nettet ikke hadde forsvunnet. Men det gjorde det altså. Slik nettet i blant gjør. Av faenskap eller annet, hva vet vel jeg om skap, å komme ut av skap ble aldri mitt virke og teknisk innsikt er ikke min banehalvdel, uten at jeg skal påstå at jeg vet hva den er, min banehalvdel. Ofte tenker jeg på meg selv mer som en tilskuer. Sorry ladies, this hunk is not a player. Verden kan en smake på ved å titte litt på tv, sang Lillebjørn Nielsen eller en annen trubadur en gang i tiden. Nå synger de vel andre sanger. Selv om jeg ikke er fullstendig oppdatert på det feltet heller. Jeg siger litt ned i bakevja i flere bekkefar føler jeg. Elveløpene i et liv er mange, og svingene skaper både evjer og kulper og et stryk her og der setter en gjerne også utfor fra tid til annen, men en kravler seg på land igjen så godt en kan med skrubbsår og andre sår og vrir vannet ut av det som vris kan mens en forsøker å finne strategier å ty til så en kan få gjemt bort skammen over at en ikke dupper på overflaten som en føkkings kork uten arr og mørke dyp i sjela og gener fra helvetes forgård.  Jeg tror jeg må finne meg en flytevest snart. Kanskje på Finn eller noe, om nettet var her.

Og det er det jaggu. Det har kommet tilbake, halleluja, dette var da ingen utfordring for en grepa kar en mandags morgen, hah!


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: I wish I was special



fredag 6. september 2013

That's life





Alt har sin begynnelse. Alt har også sin slutt. That’s life, som en sier på utenlandsk. Utenlandsk er et fint språk.

Det går mot siste helgen av min fjorten dagers ferie.  Samtidig går det mot siste helgen for maleriutstillingen min. Det kan hende den vil henge ut neste uke også, men galleriet vil være stengt. Siden atelieret hvor jeg arbeider ligger i samme bygning kan interesserte likevel henvende seg der, så låser vi med glede opp.

I går ryddet jeg i uteboden min, og fikk kastet mye gammelt ræl i en konteiner. En har jo en tendens til å samle på ting en håper kan komme til nytte for noen, eller en føler har en form for verdi. Og så bare står det der, lagret, vokser seg utover sine egne bredder til det nærmest er umulig å finne noe. En vet ikke helt hva en har engang. Det bare pakker på seg. Gjerne over år. Med ting og tang som aldri kommer til å bli brukt igjen, og som før eller siden likevel havner på ei dynge. 

Jeg ryddet litt i leiligheten også, når jeg først var i gang. Inne i et skap på kontoret/akvarierommet mitt har det stått en stereorack noen år. Et gammelt svart monster med platespiller og det som hører med. Dessverre er kontoret/akvarierommet mitt etter hvert blitt så fullt, at selv om det er plass til å åpne skapet så var det ikke plass til å få racken ut. Da måtte jeg flyttet skrivebordet, og på det står det et akvarium, pc og skjerm og printer, pluss litt ting og tang i hyller og skuffer. Så det endte med at jeg måtte knuse stereoracken med en solid hammer inne i skapet, og ta den ut i biter. 

Og yea, jeg likte følelsen av å gjøre noe som ikke krevde forsiktighet. Her handlet det ikke om å bruke en bitte, liten spiss pensel, og kanskje arbeide i timer og dager med én eneste detalj på et stort lerret. Bang, kræsj, fuck you motherfucker, I’m on a mission. Destroy. Muscle. 

Og som ekstrabonus har jeg nå ikke bare en utebod med mye ledig plass, jeg har også et klesskap ekstra til rådighet. Og bedre plass i et skap på soverommet også. Der sto det, foran sko jeg ikke en gang husket jeg hadde, et gammelt monster av en pc-skjerm. Fullt brukbar, men antagelig ville den aldri komme til nytte mer. Det samme gjaldt for en annen pc-skjerm, og en tv som sto under arbeidsbordet som også pryder kontoret/akvarierommet mitt. Gamle lysrør og andre akvarieting som ikke virket lenger ble røsket ut av inneboden. Ut med det, sammen med mye annet skrot som var lagret i kriker og kroker og bak ting hvor det fantes en plass til slikt som får lov til å være usynlig.

Digresjon: Jeg liker å bruke navn som kontoret/akvarierommet. Fint navn det. I mitt hode litt på linje med fortausskilt hvor det står for eksempel ”video og kopiering – i dag billige reker”. En stund vurderte jeg å kalle rommet mitt kontoret/akvarierommet/hjemmeateliret, men hallo, Måtehold er mellomnavnet mitt.

Tanke: Om en kunne fått ryddet litt opp inne i seg selv også, så kunne det kanskje skape plass for noe nytt i oss. Ikke bare gammelt skrot vi lar være der fordi det tross alt er nesten usynlig, stuvet bort eller feid under teppet. For slikt finnes jo, i oss alle. Ting vi helst ikke forholder oss til før vi må, men som er der likevel. Som sopp i mørke og fuktige landskap, eller en pigg i hjertet. Ting vi ønsker å skjule og utsetter i det lengste å gjøre noe med. Gjerne ting vi skammer oss over. Eller som er for smertefulle til en gang å se på.

Dessverre er det ikke like lett å bli kvitt slike ting, som en stereorack inne i et skap er.  Det hjelper lite med en hammer. En kan ikke bare ringe etter en kontainer og så brette opp armene og kaste skiten. For det første bør en helst brette opp ermene, for bretter en armene får en ikke bært mye uansett. For det andre er det vanskelig med skippertak når en skal rydde opp i seg selv, det må tid til. Prosesser. Gjerne langsomme. Og det hjelper mer å prate om dem enn å bære de tunge tingene, i motsetning til hva som gjelder når det handler om å tømme fulle uteboder, loft eller annet.

For det tredje må en ha noen en kan prate til. Og med. Det er ikke alltid det hjelper all verden å prate kun til seg selv. En trenger noen andre. Som en kan speile seg i, og få medhold eller motstand fra. Det er i denne prosessen opprydding skjer. Det er da en blir synlig også for seg selv. Det er da ting kommer fram fra krokene, og kan sendes til den dynga hvor slikt hører hjemme, eller tørkes støv av og få en mer sentral plass i vårt indres interiør. Eller en kan lage kunst av det, slik jeg gjør. Det er bare det at det i blant er så jævlig skummelt å hente fram ting, og det gjør til tider så forpult vondt. Men sånn er det, that’s life. En kan lukke dører eller åpne dører. Det er et valg en tar. Hva begrunnelsen er for å ta det valget en ender opp med, er et helt annet tema. En tar uansett et valg.




For noen år siden fikk jeg en tatovering i gave fra døtrene mine og kjæresten min.  Den pryder nå min høyre underarm. Det står: Every wall is a door. Og jeg synes det var en fin gave. Gitt med kjærlighet. For det er også tittelen på en liten film jeg lagde til et seminar i 2009, som handler om koblingen mellom kunst og psykisk helse, historien en bærer med seg og om mennskeverd som støtter seg på fordi, og ikke på på tross av. Men oppsummert handler den til sist om drøm, vilje, og ikke mist håp. Tre ting som for meg er koblet solid sammen.

Bildet på toppen av dagens blogg viser et element i mitt neste kunstprosjekt, som dreier seg om trash-art. Søppel gjort til kunst. 

Og en pike sa: Om vi legger sårflatene mot hverandre gror vi lett sammen.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: White Trash Beautiful









onsdag 4. september 2013

Vi lister oss så lett...



Ok, stålsett deg, dette kan bli smertefullt. I dag hiver jeg meg utpå og begynner med å skrive litt om akvariehobbyen min igjen. I know, kjedsommelighetsgraden kan være en utfordring for enkelte, men slik er det jo gjerne med mye som ikke handler om oss selv. Så du får forsøke å stå i det. Eventuelt finne på noe annet. Stange hodet i veggen eller klore deg i ansiktet eller noe. Skrike eller ringe nødtelefonen. Ett eller annet som hjelper deg til å flytte fokus igjen. Trøsten får uansett være at det som omhandler akvariene ikke er så langt, om du nå plutselig skulle trenge trøst.

Here we go:



Jeg har omsider fått satt opp mine to nye nano rekekar på ca 20 liter hver. Foreløpig er de veldig enkelt innredet, men de vil bli bedre. Om kanskje ikke helt på dette nivået, så er det noe å strekke seg etter. Og å strekke seg etter noe kan være bra. 

Ett av mine nyoppsatte kar er for de fineste av mine Røde biereker, og et for de svarte.  Rekene har sitt utspring i Japan, og de svarte er den opprinnelige og naturlige formen, mens de røde er en framavlet type. Grunnen til at jeg skiller dem er at de svarte ser ut til å ta over i det opprinnelige karet på bekostning av de røde. Og grunnen til at de i utgangspunktet ble satt i sammen, er at de svarte kan forsterke det hvite i de røde rekene ved krysning. Og det hvite vil vi ha.  Helst så tett farge som mulig.

I tillegg til å sette opp bierekeakvariene, har jeg skiftet litt på sammensetningen i et 180 liters kar. Der går det nå, sammen med mine noe hysteriske og morsomme Hoplosternumer og en enslig Chaetostoma,  en stim med Blødende Hjerte tetra og en liten gruppe ciklider av typen Krobia sp. Xingu Redcheek. Krobiane lever opprinnelig i elven Xingu i Amasonas, en elv som skal demmes opp, slik at mye fisk og dyreliv vil miste sine livsvilkår. Det samme gjelder for indianerne i området. Krobiane har jeg hatt før, men det er en fisk som ligger mitt hjerte nær, så jeg forsøker å holde dem en gang til. Som voksen vil hannen bli ca 15 cm stor, og i blant ha attitude som en Bulldog.

Å ha en hobby er for meg viktig. Det samme er kreativitet. Og det å holde på med akvarier er ikke bare jobb, det inkluderer også et utløp for kreativitet. For ting skal se ordentlig ut. Det vil si at innsiden av akvariene bør ligne mest mulig på det habitatet fiskene opprinnelig kommer fra, slik at de kan trives. Og det gjør seg ikke sjøl. Det må skapes og holdes ved like. Samtidig er det jo slik at dyrehold bærer i seg et ansvar. Og jeg liker det ansvaret. Det gir hverdagen min et innhold med mening.

Å ha noe med mening i livet sitt er ikke det verste en kan ha. Det finnes ting som er mye verre. Tannverk for eksempel. Eller hemoroider. Og om meningen ikke kommer dumpende ned i fanget på oss må vi skape den selv. Uten noe meningsfullt blir livet lett litt tomt. Ikke fordi det må være slik, men fordi vi tillater det.

Liten liste over ting som gir hverdagen min mening:

  1. Mine barn.
  2. Kjæresten min og hennes barn.
  3. Kunsten min.
  4. Kollegaene mine.
  5. Vannlandet.
  6. Et måltid mat jeg lager selv fra bunnen av, i stedet for å kjøpe ferdig og spiser rett fra boksen.
  7. Akvariene mine.
  8. Hjemmet mitt.
  9. Holde dassen rein.
10. Bevegelse.

Og dette er kanskje ikke så mye. Det handler ikke om å flytte fjell eller å kunne vise til noe som jeg kan slå meg på brystet over. Det er kun selvfølgelige ting, som bindes sammen av identitet, vilje og kjærlighet. Og det er nok. I hvert fall for meg.

Om du vil kan du også lage en liten liste over hva som betyr noe i livet ditt. Spesielt om du går litt på tomgang for tiden, kan en slik liste være litt grei å ta en titt på, men det funker greit om du har det bra også. Lister er greie sånn. Min liste ble ikke lang denne gangen, den kunne blitt mye lenger.  Jeg kunne også laget underkategorier ved hvert punkt. Under Mine Barn kunne jeg for eksempel skrevet:

a. at de er friske
b. høre dem le.
c. oppleve at de er glade i noen.

…osv osv. Jeg kunne hostet opp en remse så lang som et år under hver kategori. Men for deg ville et år være litt lenge å sitte foran dataskjermen og lese mine lister, så jeg lar det være med dette. Lister er gøy, men det er ikke så gøy, hallo!

Ved å sette ord på det en har, kan en gjøre det livet en lever mer synlig for seg selv. Slik at alt ikke ender opp som en grøt en mangler kontroll over, eller begynner å dreie seg kun om hva en ikke har. Alternativt hva en vil bli kvitt. Men om en vil, kan en lage seg en liste over det en ikke ønsker også. Det som ikke gjør deg godt, som du vet om, men ikke gjør noe med.  Om en først gjør det en sliter litt med synlig for seg selv ved hjelp av ord, blir det kanskje lettere å gjøre noe med det. Komme i gang. Har du først skrevet ordet ned, er kanskje veien kortere til å si det høyt også. Til deg selv. Eller til en annen. Kanskje til noen du stoler på. Og med det sagt, avslutter jeg dagens blogg. Takk for at du fulgte meg helt hit.

Fiskene på bildet er Krobia.sp Xingu Red cheek, og bildet er et maleri på ca 100x150 cm som jeg malte til kjæresten min for et par år siden. For jo, også hun har hatt et akvarium med denne fisken i. Det har liksom blitt ”vår” fisk.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Perfect day







tirsdag 3. september 2013

Historien bak Vannlandet








Som den brave leser kanskje har fått med seg, driver undertegnede så smått med akvarier. Det er av den grunn også lett å konkludere med at navnet Vannlandet kan ha noe med dette å gjøre. Noe det på et vis har. Men ikke bare. For navnet brukte jeg først i en relativt lang novelle som handler om en liten gutts oppvekst. Historien er ikke om meg, dette er kun fantasi. Men denne gutten opplever et dødsfall. Ei lita jente han var avstandsforelsket i dør i en ulykke.  Noe som gjør at han lukker seg inne, forsøker å skyve vekk det han føler, men etter hvert føres han inn i en tilstand mellom fantasi og virkelighet han kaller Vannlandet. En tilstand hvor virkeligheten blir mer overkommelig, savn blir til å forstå og vedkjenne seg, og dette med liv og død blir mindre smertefullt.

---

Og kanskje hadde han sovna, kanskje han sov, han visste ikke. Kanskje var han våken. Kanskje var han midt i mellom drøm og virkelighet, han visste virkelig ikke, men plutselig skjedde det noe. Noe som fikk kroppen hans til å nuppe seg i en lang frostri og drepe alle tanker. Viske ut alle bilder. Et vakuum dannet seg i brystet. Akkurat som om hjertet med ett var tomt. Så da muskelen skulle pumpe blodet rundt i kroppen møtte den ikke motstand. Det var bare luft der, og det klappet helt sammen. Og da det åpnet seg sugde det inn ny luft og hele brystet ble et vakuum igjen, et tomrom. En, to, tre - kanskje enda flere ganger - han var ikke sikker, for foran han, liksom ut ifra ingenting, var det noe som materialiserte seg. Det var som å se igjennom flaskebunner, det hele var ganske uklart. Allikevel kunne han tyde det han så, og redselen gikk over og ble erstatta av en større ro enn han noen gang hadde følt:

Selvfølgelig betydde livet noe! Vårt lille sekund på denne kloden betydde noe, og hvor lenge vårt sekund varte var ikke det viktigste. Et sekund er allikevel så kort tid, og alltid langt nok til å romme et helt liv. Tiden er relativ. Vi var der, som et glimt i evigheten, og vi berørte. Det var det som var meningen, hele meningen, å berøre noen og å bli berørt. Bare å være her. Å ha vært innom. Å ha gjort en forskjell. Og han så inn i dette uklare som ga slik ro, og han ble fylt av en overbevisning om at også han berørte, at også Lisbeth hadde følt berøringen. At de hadde noe sammen, selv nå. Selv om han aldri hadde sagt et eneste ord til henne. Det var et bånd der, i mellom dem.

Og i denne tanken, i et lite glimt, så han ansiktet hennes inne i det uklare. Han så det! Han tenkte det ikke, han så det. Han så det lange håret, han så blikket hennes, og det var så godt at hennes øyne også kunne se han, at hun så savnet hans, da han begynte å gråte.



---


Slik ble Vannlandet skapt i mitt hode. Novellen heter Vannlandet og Myrkeheim.  Myrkeheim er motsatsen til Vannlandet. Myrkeheim er ondt og fullt av smerte, og dit vil jeg ikke åpne en dør for deg i dag. I dag slippes du kun inn i Vannlandet.

Jeg synes Vannlandet var en grei tittel på bloggen min, for det inkluderer så mye for meg. Novellen som handler om godt og vondt, kroppen vår  - som også er vårt land – som for det meste består av vann, og akvarieverden min. Men mest fordi bloggen er ment å være et sted som ikke er bastant. Vannlandet er ikke et fjell. Det er ikke ment som et sted for den ene og endelige sannhet, men et sted for å kjenne på forskjellige sannheter.  Et frirom hvor virkeligheten blir mer overkommelig. Min virkelighet. Kanskje også din. Det er et sted jeg kan sortere tanker og følelser og erfaringer og dele dem med noen. Jeg kan se forbi ordene, forbi min egen kobling til hverdag og utfordringer, gleder og sorger, og kan tillate meg selv å gå ut og inn av ånd og materie.  Slik gutten i novellen fikk se forbi sin egen fysiske verden, og erfare at alt ikke er til å ta på.  Noe må også føles. Det å føle den verden en lever i er i mitt hode like viktig med tanke på å orientere seg i den som det å se, berøre eller høre. Det er en sans på linje med andre sanser.  Likevel skyver vi ofte det vi føler bort.

Her i Vannlandet er det lov til å føle. For meg, og eventuelt for deg. Og vi trenger ikke å føle det samme. For slik vi ser verden forskjellig, kan vi også føle ting forskjellig. Men vi føler alle, noe. Å føle noe er ikke tap av manndom eller en bekreftelse på kvinnelighet.  Livene våre handler ikke om Mars og Venus, selv om vi ledes til å tro det. Det handler mer om å ta seg selv på alvor. Akseptere hvem en er, og hvorfor en er slik. Se, kjenne og forstå hele sitt omriss og hele sitt innhold. Og dette er ikke kjønnsavhengig. Det som handler om kjønn i vårt forhold til egne følelser tror jeg handler mer om kjønnsROLLER, og det er en annen ting enn kjønn. Roller er noe vi læres, noe vi tilegner oss eller presses inn i. Om en skulle definere et teoretisk mulig, fullendt menneske, ville det i mitt hode ikke være det aller mest maskuline eller aller mest feminine. Det som er aller mest eller minst kan aldri bli noe annet enn det som ligger i ytterkantene.  Og ytterkantene verner ikke om helheten. Om det finnes et fullendt menneske må det være når mennesket er i balanse mellom maskulint og feminint, når det er plass til begge deler. Yin og yang, svart og hvitt. Myk nok til å bøye seg som sivet i vinden, men likevel sterk nok til å stå oppreist.

Jeg startet dagens blogg med en intensjon om å skrive om akvariene mine. Som nå har gått fra seks til åtte i antall. Jeg hadde også tenkt å gi bloggen i dag tittelen Nerdealarm, siden dette med tanker og erfaringer rundt hobbyen min kanskje kan betegnes som en smule nerdete.  Men slik ble det ikke. I stedet ble det noen tanker rundt livet og døden. Det betyr at ikke alt alltid blir slik vi tror. Men noe blir det uansett. Hva det blir, er kanskje mye opp til oss selv. Valg vi tar, veier vi går. Muligheter vi ser.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Torn