Skepsis

Oh yeah, den gamle bukken har draget på damene fremdeles. Og ikke bare dem som er forbi klimakteriet heller. I dag dukket det opp en mail på facebooksiden min, hvor profilbildet til avsenderen viste en smilende ung dame fra Russland. Nå var det en liten sprik mellom fødselsår som var oppgitt og bildet, men hallo, det var sikkert bare en liten skrivefeil. Attpå til var den vakre damen så vennlig at hun ga meg sin private mail-adresse og ville jeg skulle kontakte henne der. Og det er ikke første gang jeg har fått slike henvendelser. Det dukker jevnlig opp smilende, vakre unge damer som har fattet en interesse for meg. Så sånn er det med oss eldre menn med skral økonomi og skrantende helse, vi er som damemagneter. Mailen var slik:

Hello dear, How are you today, I hope all is well with you ,My name is miss Fatima abdel, I was so impressed to came across your profile today which drag my interest in you, I will also like to know more about you,reply directly to my personal Email ID (fatimaabdel2 …) so that I can send you more details about my self including my pictures. I believe we can move from here. Bear in mind that friendship and Love has no colors barrier, or distance barrier, the only important thing there is love. hope to hear from you soon email me direct to .(fatimaabdel…) Yours Sincerely…

Nå er det slik, at jeg neppe kommer til å svare på denne henvendelsen. Jeg har jo kjærest jeg. Og jeg trenger ikke mer enn en. Og om jeg ikke hadde hatt det, så er det ett eller annet i meg som sier at dette kanskje ikke er helt hva det utgir seg for å være, selv om profilen virket overbevisende nok med familiebilder og hele pakka. Om jeg skulle ha glefset etter et slikt agn måtte jeg likevel ha vært rimelig desperat, selv om agnet var fargerikt og skinnede nok. Det var til og med en liten bit som viste at dama interesserte seg for kunst, noe jeg selv bruker en del tid på inne på min egen profil. Og ikke nok med det heller, vi hadde i tillegg en felles facebookvenn, selv om jeg ikke har sett at jeg er venn med vedkommende tidligere. Men det er sikkert en glipp fra Facebook sin side.

Ellers startet dagen klokka seks. Ikke fordi jeg ville det slik, men fordi jeg våknet og ikke fikk sove igjen. Ferien er over og hodet fullt av ting jeg skal arbeide med framover. Og det som får mest fokus etter at utstillingen jeg har vist siste tiden er på hell, er neste utstilling. Som kommer i mai. Og denne ganger er det ikke malerier jeg skal forsøke å få til, men trash art. Det vil si kunst laget av ting som ellers ville blitt søppel. Som jo er noe helt annet, med helt andre problemstillinger for meg å forholde meg til. Så det surrer i hodet som om det er veps oppi der. Men det er det ikke, det er bare som om. Ikke er det hormoner heller, tror jeg, siden jeg ikke beit på den unge damens flagrende øyevipper. Så det må være ideer. 

Greia på bildet som følger dagens blogg er ikke et foto av den vennlige damen fra Russland, men en liten greie jeg har arbeidet med de siste par dagene. 

Jeg vet ikke hvordan det er med ditt hode denne torsdag morgen, eller når du enn måtte lese dette. Om det stikker pigger ut av det, eller om du føler deg mykere i kantene. Men noe er det oppi nepa di. Som det er i mi også. Og om det ikke alltid er det vi skulle ønske som surrer mellom øra våre, så er det greit at det er liv der, føler jeg. At det foregår noe. At ikke alt er dødt. Om ikke annet, at det finnes tegn på liv i en ikke helt avliden skepsis.

Men nå må jeg gjøre noe annet enn dette rælet her.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: En sang til Min Kjære.