lørdag 27. juni 2020

Hvordan takler du varmen?



Det er varmt. Ikke som i godt og varmt, men mer som i for varmt. De siste dagene har det ligget på rundt 29 grader inne hos meg. Om natten har det sunket til 26. Og ja, det er for varmt. 

Ikke alle tåler varmen like godt. Selv får jeg problemer med pusten, som er ille nok fra før. Noe som igjen fører til at jeg blir svimmel og føler meg litt merkelig, selv om jeg forsøker å få i meg nok væske. Men varmen går jo over, og fra i morgen skal det visst bli kjøligere. Samtidig kommer regnet, meldes det. Akkurat det kunne jeg klart meg uten, men det er sjelden en får både i pose og sekk, så ingenting å gjøre med det. Ofte er det vel mer verken eller, enn både og.



Det skjer ikke så mye i mitt liv om dagen. Det er for varmt til å gå tur, så det blir mye tv og data. Dessverre gir tv fra seg en god del  varme, så akkurat det hjelper jo ikke på akkurat, men å ligge på sofaen uten tv og bare kjenne på varmen og pusten, er ikke et alternativ. Litt avledning må en unne seg, så får en heller bære konsekvensene.

I dag skal jeg spise kikertgryte til middag. Det gleder jeg meg til. Fikk en porsjon av kjæresten. Før varmen kicket fullstendig inn, laget jeg meg sosekjøtt. Kokte kraft i åtte timer den ene dagen, og kjøttet i tre timer dagen etterpå. Det ble konge. 



Å koke kraft er spennende. Selv fryser jeg rester av både kjøtt og grønnsaker som jeg kan koke på, så jeg vet aldri helt hvordan resultat blir. Forrige gang hadde jeg skroget av en røkt svinekam og litt kalkunbein å ty til, mens denne gangen var det kun kraftbein og grønnsaker, pluss litt kotelettbein, noe av avskjær av oksekjøtt og litt bacon. Forskjellen ble markant. 



Ellers skjer det som sagt ikke så mye. Dagene bare går, uten at det er så veldig mye å se fram til. Likevel har jeg det ganske greit. Det skal ikke alltid så mye til før jeg blir fornøyd. Ikke er jeg avhengig av hytte i disse coronatider, og heller harrytur til Sverige eller ferie i syden. Jeg har mer fokus på ikke å blir dårlig. At ikke alle ser på det på samme måten som meg, har jeg fått med meg. Det virker som om at mye folk tenker at de har behov, og det behovet må tilfredsstilles øyeblikkelig. Mulige konsekvenser kommer i andre rekke. Eller tredje.



For en tid tilbake ble jeg intervjuet av Krigsropet (Frelsesarmeen), angående livet, kunsten min og atelieret hvor jeg arbeider. Uten at jeg skal påstå at dette med Gud og Jesus og det der tar veldig stor plass i livet mitt. Men jeg ble spurt, og syntes det var greit å stille opp. Etter hvert vil dette komme ut på nett, og jeg kommer sikkert til å dele det på FB. Da kan du jo lese, om du gidder. Noe må en jo finne på, utover å plukke lo fra egen navle i varmen.

Det ble ikke lange innlegget dette, men det får holde i varmen. Nå skal jeg spise litt is.

Dagens bilder viser noen blomsterbilder tatt der jeg går turer med kjæresten, deretter pinnekjøttkjelen med det som skal bli kraft til sosekjøtt, og så noen 30-40 år gamle foto av keramikk jeg laget en gang i tiden.

Ha en fin dag, og husk å drikke nok.

Bjørn

Dagens link:





mandag 15. juni 2020

Har jeg blitt helt paranoid nå?



«Det er så deilig å være tilbake», er uttalelser jeg leser på nett for tiden. Og ja, det handler om de som løsner på coronatiltakene og går tilbake til en mer vanlig hverdag. Og dem er det ganske mange av nå, virker det som. Enten det handler om treningsentre eller andre steder folk brukte å samles. Selv synes jeg ikke det er deilig å åpne opp for noe som helst. For et par dager siden ga jeg kjæresten min den første klemmen på over fire måneder, fordi jeg ville gratulere henne med fullført bachelor. Men mer enn annet så opplevdes den klemmen som skummel, selv om hun kom rett fra dusjen og hadde rene klær. Det var ingen lettelse knyttet til den. Jeg hadde i stedet følelsen av å velge noe dumt, fordi jeg begynner å bli lei tiltakene jeg har levd med siden begynnelsen av mars. Jeg er lei av å ikke være i samme rom som henne. Lei av å ikke kunne dele en kopp kaffe eller et måltid. Lei av mangel på nærhet. Lei av å sitte alene i min egen leilighet. Lei av å ikke kunne være sammen med barn eller barnebarn. Lei av å ikke kunne gå på butikken. Lei av å være den i min krets som er den mest forsiktige. Enkelte dager begynner det å tære på.



I månedskiftet juni-juli kommer yngste datteren min til byen. Det naturlige da, ville vært at hun bodde hos meg, slik hun alltid gjør. Men slik blir det ikke. Det er sårt. Og det føles kipt. JEG føler meg kip, siden folk åpner opp rundt meg og går tilbake til «normalen». I hvert fall framstår det som om de gjør det via media. Dette får meg til å føle meg som en som overreagerer. Som om jeg er litt paranoid. Samtidig vet jeg jo at de som åpner opp og begynner å leve som vanlig nå, må rettferdiggjøre valgene de tar for seg selv. Og det kan de gjøre ved for eksempel å angripe eller latterliggjøre dem som fremdeles er forsiktige. En slik reaksjon er naturlig, enten den utspiller seg direkte ovenfor dem vi er uenige med, eller bare inne i vårt eget hode. Vi gjør det alle sammen hele tiden, vi angriper dem som tenker og velger annerledes det vi selv gjør, for å rettferdiggjøre egne valg og holdninger. Det handler ikke alltid om rett eller galt, det handler om hva vi føler. Som så mye annet i livene våre som handler mer om følelser enn fornuft. Valgene våre blir en tilpasning til bildet av en virkelighet vi forsøker å omskape, for at det skal passe med hvordan vi ønsker det skal være, hvilke behov vi kjenner på. Så, derfor blir det slik at folk som meg kanskje blir møtt med at «det er vel ikke så farlig med viruset nå, sjansen for å bli smittet er jo veldig liten». Men samtidig blir jo fremdeles noen smittet hver dag. Og vi skal ikke langt utenfor Norges grenser for å finne en virkelighet der folk dør hver dag. I mengder. Så....?




Ja, ja, et lite hjertesukk der. Ellers går nå dagene med nye rutiner ganske fort. Fire måneder har gått unna kjapt som en fjert, føles det som, og jeg holder vel ut en stund til. Vi får nå se. Det er mye i meg som trekker i begge retninger nå. Èn side av meg vil løse litt opp, mens en annen vil holde ut til det kommer en vaksine. Hvilken side som vinner, vet jeg ikke. Antagelig blir det en delt seier, eller et delt tap, der jeg løser opp litt etter litt, men ikke fullstendig. 



Dett var dett, mer hadde jeg ikke på hjertet for nå.

Bildene viser litt keramikk som jeg lagde for 30-40 år siden. Jeg har bladd litt i gamle bilder de siste dagene, og lagt litt ut på Instagram. Sosiale medier er på et vis mye mitt sosiale liv nå. Så et lite hjerte, en kommentar eller bare en tommel opp, har blitt viktigere enn det var før coronaen, kjenner jeg. Det blir som et lite lysglimt. Og litt lys i tilværelsen skal en jo ikke kimse av.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:



søndag 31. mai 2020

Joda, det er liv i meg enda.



Det har blitt lite skriving her på bloggen i det siste. Det er ikke fordi jeg har for mye å gjøre, det er heller det at jeg har for lite å gjøre. For slik blir det i blant, at er en aktiv, så smitter det på en positiv måte, slik at en får tatt tak i flere og flere ting, mens har en lite å gjøre, smitter det motsatt, og det meste stopper opp. Det skjer ikke mye på eller fra sofaen, med andre ord. Og sofaen har blitt flittig brukt de siste månedene her hos meg. Og vil nok bli det en stund til. For selv om Norge nå åpner opp, åpner ikke nødvendigvis jeg opp. Jeg er en av skeptikerne, som ikke vil være den som går i bresjen for å teste ut ting som kan ta livet av meg. I stedet forsøker jeg å ha oddsen mest mulig på min side, fordi jeg antagelig ville tåle corona veldig dårlig. Så heller den siste til å slippe tak i forsiktigheten, enn den første, tenker jeg.



Når jeg ikke ligger på sofaen og ser tv, sitter jeg en del foran dataskjermen. For selv om jeg ikke er frisk og rask og ung og vakker, så er jeg er heldigvis en av dem som fremdeles har en stasjonær datamaskin. Dermed må jeg bevege meg fra ett rom til et annet for å bruke den. Hadde jeg brukt den bærbare, hadde bruken av den gjerne foregått fra sofaen. Gjerne i horisontal stilling. Med pc-en plassert på magen min. Som ikke har blitt mindre i det siste, selv om jeg forsøker å ikke ta helt av når det kommer til det å bruke mat eller snop til å dempe følelser som for eksempel ensomhet, rastløshet eller angst. Hallo, man har jo Cognac til den slags, døh!



Nå skal det sies at jeg ikke opplever så mye angst etter at Norge stengte ned, og jeg selv stengte meg inne. I hvert fall ikke så sterk angst. Men litt er det, nesten daglig nå. Mest rett etter at jeg har spist middag. Når maten har lagt seg tungt i magen. Uten at jeg helt forstår hvorfor. Kanskje det har med barndom å gjøre, skremmende og ukontrollerbare situasjoner koblet til måltider, eller et vanskelig samliv jeg hadde som voksen, med en anorektiker som brukte alle triks i boka for å kontrollere spisingen min, pluss de fleste andre aspekt ved livet mitt, fordi hun ikke klarte å kontrollere sin egen spising eller andre impulser. Helt til jeg ikke lenger visste hvem jeg var, eller hvilke rettigheter jeg hadde, og kræsjlandet. 

Uansett må jeg forsøke å avlede meg selv litt for å slippe unna uroen. Derfor har det blitt mye oppussing-programmer på tv. De holder drømmen om lottogevinsten ved like. For det florerer med den slags for tida. I tillegg til programmer om folk som kjøper hus. Så det er nok å velge mellom. Dessuten kjører jeg bort og går jeg en liten tur sammen med kjæresten i hennes nabolag, stort sett hver dag. Og de møtene er stort sett det jeg har hatt av sosialt liv siden begynnelsen av mars, i tillegg til noen få møter med eldste datteren min og barnebarna, ute på gårdsplassen hos dem eller hos meg. Gevinsten er at jeg bruker mindre penger på bensin nå, enn før coronanen. En får se positivt på det, sa gutten, han patta katta. 



Når det gjelder den kunstneriske åren jeg har pleiet siden jeg startet min karriere i åttiårene, så har den tørket inn fullstendig nå. Jeg bryr meg ikke lenger. Kjenner lite på noe som minner om savn, og lite på noe som kunne minne om inspirasjon eller formidlingstrang. Jeg har ingen ting å formidle lenger. Og det er jo greit, siden jeg tross alt står foran pensjonisttilværelsen nå. Det har likevel dukket opp en mulighet til å vise keramikkutstillingen jeg ikke fikk vist i mai. Det blir i såfall nærmere jul. Men egentlig frister det lite å ta tak i det. Så vi får se. Det kan jo hende en eller annen klarer å overtale meg. Jeg er lett å overtale. I blant. 



Siden jeg ikke arbeider for tiden, har jeg ikke noen nye bilder av kunsten min å legge ut i dag. Så det blir bilder av maten jeg spiser i stedet. I hvert fall litt av den. Så heldige du, som får se på bildene av den.

Jeg liker å lage ting mest mulig fra grunnen av. Helst i store porsjoner, så jeg kan fryse noe til senere bruk. Oppskriftene finner jeg på nett. Bilde nummer to viser hjemmelaget tomatsuppe, det neste viser Brennende kjærlighet, deretter Spagetti Bolognese, og til slutt hjemmelagde kjøttkaker. Sausen til kjøttkakene var basert på egen kraft, som jeg hadde kokt i mange timer på grønnsaker, kraftbein og beinrester av kalkun og kylling, og deretter redusert og lagt i frysen i porsjoner til jeg trengte den. Som til denne sausen. Det smakte helt konge. 

Nå skal jeg se på tv.

Og etterpå skal jeg jeg gå en liten tur i sola sammen med kjæresten.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




søndag 3. mai 2020

Jeg synes små gleder er undervurderte.



Hver søndag formiddag piper det et varsel på telefonen min: «Vann blomster». Litt senere på dagen piper det en ny melding: «Vask kåken». 

Nå er det slik, at dette resulterer i at hver søndag vanner jeg de blomstene som fremdeles lever Når det gjelder å vaske kåken, er ikke resultatet like bra. Der blir det sjeldnere jeg tar tak i mitt eget påbud. Men i dag lystret jeg. Så nå er kåken tatt, og jeg har til og med skiftet på senga mi, fjernet dundyna og funnet fram sommerdyna. Så nå er jeg ganske fornøyd.

I blant føles det som om jeg mangler noe å gjøre, i disse isolasjonstider. Men det er selvfølgelig bare tull. Det er nok av ting jeg kunne tatt tak i. Så utfordringen er vel egentlig å gidde. Nå skal det sies at det meste av det jeg skal gjøre krever litt ekstra pga av lungeproblemer jeg har, men ikke alt. I dag satte jeg for eksempel den største blomsten min inn i dusjen og ga den et regnskyll. Det kostet meg ikke mye, må jeg innrømme. Og den ble ganske mye grønnere da støvlaget ble borte. Jeg regner til og med at gevinsten kommer til å vare i mange dager.  Hver gang jeg går forbi blomsten vil jeg en stund framover kjenne på en liten glede. Jeg synes små gleder er undervurderte.



Mens jeg skriver dette, så kommer jeg på at jeg nok glemte å tørke støv noen steder. Som på rammen under skrivebordsstolen min. Og på foten av en stålampe. Jeg gikk heller ikke over alle lister og billedrammer. Jeg glemte sikkert flere steder også. Så om jeg vil, har jeg fremdeles noe å finne på en stund framover. Jeg kunne for eksempel tatt for meg toppen av kjøkkenskapene. Der er det nok et lite samfunn i emning. På den annen side kjenner jeg at jeg er ganske fornøyd med det som allerede er gjort, så vi får se hva det blir til. Det er jo ikke slik at en må være verdensmester i alt en tar tak i. Noen ganger er lagom helt greit.

I morgen skal bilen min på verksted får å få en service. Da kommer faren til barnebarna mine innom og henter den, og leverer den tilbake når den er ferdig. Det er greit med litt hjelp i blant, selv om det ikke alltid er like lett å be om den. Men nå er det jo ikke slik at alt må være så jævlig lett bestandig, noen ganger føles det veldig bra om en har fått til noe som var utfordrende. Som deltagerne i tv-programmet Kompani Lauritzen har fått erfare. En trenger ikke å være med i et slik program en gang. Bare det å vaske kåken kan gi en selv et løft.



Det skjer ellers ikke så mye på min front for tiden. Jeg holder meg inne, og treffer ingen andre enn kjæresten en gang om dagen, om været ikke er for ræva. Da går vi en liten runde i nærområdet hennes, med to meters avstand oss i mellom. Og slik vil det nok fortsette en stund enda, selv om samfunnet rundt meg ser ut til å løsne litt på påbudene. Det funker jo dårlig å skylde på noen andre, om en blir smittet, tenker jeg. Jeg må ta ansvaret sjøl. Og det gjør jeg så godt jeg kan. Jeg håper at du også gjør det. Smitten kommer jo ikke med angrefrist.

En bivirkning av coronakrisen, er for meg at jeg har mindre angst enn til vanlig. Jeg kan kjenne på bekymring, men det er ikke det samme som angst. Jeg ville kanskje likevel tatt en liten dose angst, bare for å kunne gi barn, barnebarn og kjæresten min en klem, kjenner jeg. Men en kan jo ikke få alt.



Dett var dett, ha en fin dag, og ta vare på deg sjøl.

Det øverste bildet viser min nydusjede blomst, nummer to viser en ny kompis jeg har fått, nummer tre viser den mest vanlige utsikten min for tiden, og det siste bildet et maleri jeg fant på nett. Det har tittelen «Isoliering Tag 32», og er malt av Philippe Hérard.

Dett var dett, ha en fin dag, og ta vare på deg sjøl.

Bjørn



Dagens link: 






søndag 19. april 2020

I skyggen av corona lever politikken i beste velgående.



Ah, endelig søndag!

Eller forresten, det er visst ikke noe særlig forskjell på dagene for tiden. De bare sklir over i hverandre, med sene kvelder og sene morgener. Men ute ser i hvert fall våren ut til å ha kommet. For der skinner solen fra blå himmel. Og det gjør godt, kjenner jeg. Om det er til vår fordel i disse coronatider, er vel mer uvisst. For når sola dukker fram, dukker folk også gjerne fram. Og noen skal ha en utepils om de kan, noen skal på tur akkurat der alle de andre går, og veldig mange driter i dette med å holde avstand. Slik ser det i hvert fall ut i mediabildet. Selv holder jeg meg langt unna større folkeansamlinger, og nøyer meg med små turer i nabolaget sammen med kjæresten. Der går vi med to meters avstand mellom oss. Noe de vi møter ikke alltid ser ut til å huske på å gjøre, så det gjelder å være på alerten selv. En kan ikke alltid legge ansvaret på alle andre.





I morgen skal de lette på restriksjonene. Da skal unger tilbake til barnehagen, og mange skal sikkert på jobb. Selv skal jeg ikke i barnehagen, til det er jeg for gammel. Jeg ble sekstifem år for noen dager siden, og er så gammel at jeg nok ikke skal tilbake i jobb heller. Den reisen ser ut til å slutte her. Jeg har litt opprydding igjen på plassen min i atelieret, men det får jeg sette av noen søndager til å få unnagjort, når det ikke er noen andre der. 

Det er rart å skulle slutte på denne måten. Jeg var allerede ganske bestemt på at jeg skulle pensjonere meg nå i sommer, men jeg ville ha en keramikkutstilling først. Jeg startet som keramiker, og tenkte det var en god ting å slutte som en også. I de senere år har jeg jobbet mest med maleri og installasjoner. Det å ta opp pottemakeriet igjen nå på slutten av karrieren, har vært veldig kjekt. Og jeg fikk gjort ting jeg aldri trodde jeg ville fått gjort i denne tiden, og eksperimentert på en måte som jeg ikke hadde anledning til da jeg levde av keramikken. Nå står alt jeg fikk laget lagret i kasser og poser. Stuvet vekk. Men sånn er det. Ting går ikke alltid slik en planlegger. Noe av det jeg fikk laget har jeg lagt ut i et album på Facebook, siden jeg ikke fikk vist det i et galleri. Om du vil, så klikk deg inn på bilder - album - Ceramic, inne på min Facebookside.




I dag skal jeg ikke lage keramikk, i stedet skal jeg lage kjøttkaker. Jupp, mat må en ha, til og med i disse coronatider. Og noe må en jo finne på. Dagene blir lett veldig lange om en kun skal ligge på sofaen og se bilder flimre forbi på idiotkassa, mens en graver seg ned i en chipspose. Spesielt om en bor alene. Og det gjør jeg. Andre har andre utfordringer. De opplever kanskje at de aldri får tid for seg selv, når både ektefelle og barn er hjemme hele tiden. På den annen side så kan de i hvert fall gi hverandre en klem. Det kan ikke jeg. Det er over en måned siden jeg ga barn, barnebarn eller kjæresten min en klem, og slik vil det være veldig lenge. Antagelig fram til det kommer en vaksine. Og den kommer jo ikke over natten.



Jeg lurer på hva et år uten noen som helst fysisk kontakt med et annet menneske vil gjøre med meg. For eksempel hvordan den første klemmen jeg da gir og får vil oppleves. Om det er som å sykle, og det bare går av seg selv, eller om det vil utløse et skred av følelser. Ikke godt å si. I det hele tatt vet vi lite om hva som vil skje i tiden framover, og kanskje enda mindre om hvordan vi etter hvert vil oppleve det og takle det.

De siste dagene har folk lastet ned en app på telefonen sin som skal spore smitte. Selv har jeg ikke gjort det. Mine bevegelser er uansett veldig begrensede, og jeg kommer ikke til å oppholde meg lenge i nærheten av noen. Samtidig synes jeg slike hastegreier som skal spore folk er litt skumle. Ikke nødvendigvis for meg som enkeltmenneske, men for samfunnet generelt. Vi venner oss fort til ting. Men hva skjer når vi ikke trenger sporingen lenger? Forsvinner den bare, eller blir den erstattet av noe annet? Hvor havner alt som er samlet? Hva vil det bli brukt til? Prøv å søke på sykkel inne på en eller annen nettside, og se hvor lang tid det går før det dukker opp reklame for sykkel i dine sosiale medier. Noen sporer, noen lagrer, noen bruker.



Jeg tror vi bør vi følge litt godt med på hva de som sitter med makten finner på for tiden. Ikke la alt falle i skyggen av corona, og ikke ta alt for god fisk. Plutselig er rettigheter vi har etablert forsvunnet. Velferdssamfunnet forvitret. En forvitring som startet for lenge siden, men som til nå stort sett har begrenset seg til å ta penger fra de som har minst, som uføre og pensjonister. Litt her og litt der, uten at folk flest ser ut til å bry seg. Jeg tenker det er viktig å bry seg, ikke minst nå. Politikken slutter ikke å fungere i korridorene selv om vi har et virus på nakken. Fremdeles sitter det barn i Moria, men hvem bryr seg om det, når fokus er på hyttefolket og utepils og at ens egne unger ikke får komme i barnehagen så vi kan få puste litt. Og plutselig har vi glemt at støtte til briller, tenner, bleier, cøliaki og bilhold for dem med utfordringer forsvant over natten. Vi må forsøke å flytte fokus litt, og ikke se oss blinde på det rolige fjeset til Erna. Det var tross alt hun som sto ved roret og la ned sykehus, droppet kriselagre av mat, verneutsyr og medisiner, mens hun samtidig dreit i alle advarsler. De som styrer oss har en agenda, og den blir like lite borte over natten som viruset vil bli det. 

Sånn, det var det. Nok blogg for i dag. Nå får jeg hive meg rundt og ikke gjøre noe særlig.

Bildene er fra siste keramikkovnen jeg brant.

Ha en fin dag.A

Bjørn

Dagens link:





søndag 5. april 2020

With A Little Help From My Friends.



Så var det søndag, og det er jo godt. Hver søndag en får oppleve nå er jo av det gode. Det samme med lørdager. Og alle de andre dagene i uken. I det hele tatt er jo det å overleve en dag til, nesten som å vinne i lotto nå. Gang på gang. Hver dag en er frisk. Føler jeg. For selv om mange tror de er udødelige og utenfor smittefare, og derfor ikke ser Damokles sverd som henger over deres hode, så er ikke jeg en av dem. Jeg ser sverdet tydelig, og jeg ser hvor tynt et hår kan være. Min hverdag nå handler derfor om å sørge for at oddsen er mest mulig på min side, gjennom ikke å ta sjangser jeg ikke trenger å ta. 

Når dette er sagt, så kjenner jeg likevel at det å ikke ta sjangser er litt vanskelig innimellom. Og jeg regner med at det vil bli vanskeligere etter hvert som tiden går. Alt kan en jo venne seg til, deretter begynner en å slappe av litt, og så tar en det første skrittet utenfor den veien en hadde tenkt å gå. Og så ett til, for det første gikk jo greit. Og så er en i gang, og poff, så er viruset der, surprise, surprise, i blodstrømmen, på vei til lungene du skal puste med. Fordi en trådte litt feil. Og det er ingen angrefrist i sikte. Ingen mulighet til å skru tiden tilbake for å gjøre om på det dumme valget en tok. For jo, det er valgene vi tar det handler om nå. Og i valgene våre ligger det et ansvar. Ikke lur deg seg selv til å tro noe annet. Tar du ikke ansvar, så vil du nødvendigvis velge feil. Og en feil her, kan resultere i å bli alvorligere enn at alt er så kjedelig.



Det er søndag, og jeg har vel sittet stort sett inne i rundt fire uker. De første var verst. Nå har jeg begynt å venne meg til det, og å finne rutiner jeg kan leve med. Dagene går ganske kjapt, føler jeg. Innimellom avbrutt av en liten rusletur sammen med kjæresten om været er fint, eller innkjøp av mat ca hver 14.dag.  Alt annet foregår nå innenfor de veggene som danner grensen for mitt kongerike. Og selv om det er relativt trangt her, har heldigvis ikke veggene begynt å krype nærmere rundt meg enda. 



Mye av tiden min blir brukt til å se tv eller å sitte foran dataskjermen. I tillegg må jeg ha i meg litt mat, og jeg har en spinningsykkel som jeg forsøker å tråkke litt på hver dag. Det sosiale begrenser  seg til å snakke med kjæresten på tlf, FaceTime eller via sms, og barn og barnebarn får jeg se jevnlig via Snapchat. Akkurat det siste er små lyspunkt nå, kjenner jeg. I tillegg hender det at jeg sender en liten melding til noen kolleger eller bekjente på Messenger, for å høre hvordan det går, og noen sender et livstegn til meg. Dette får meg til å føle at jeg har en tilhørighet. Og tilhørighet er det en hjelp i.



Når det gjelder kunst, så får jeg gjort lite, og jeg kjenner ikke på trang til å gjøre noe i det hele tatt. Men jeg har startet en liten "utstilling" på Facebook, hvor jeg hver dag legger ut noen bilder av tingene jeg skulle vist i Galleri VOX i mai. En happening som nå selvfølgelig er utsatt. Kanskje avlyst for godt. Hva vet jeg. Tanken min var å pensjonere meg i mai, etter det som skulle være min aller siste utstilling. Men nå får vi jo se. 



Her på Vannlandet hender det jeg legger ut oppskrifter på mat jeg lager, og som jeg syntes smaker godt. Det blir det lite av framover nå, tror jeg. Maten jeg spiser for tiden er ikke så spennende. Det blir lite nye retter, siden det å handle inn matvarer er en utfordring. Men heldigvis har jeg litt igjen i frysen av ting jeg lagde tidligere, og ellers blir det gjerne kjappe og enkle ting jeg smører i sammen. Jeg forsøker å få i meg i hvert fall ett varmt måltid hver dag, men det trenger ikke å være mer fancy en en karbonade og et egg på ei brødskive. I tillegg pusser jeg tennene. Jepp, slike rutiner er viktige å opprettholde. I det hele tatt er rutiner av det gode, tror jeg. Rutinene vil hjelpe oss til å komme igjennom tiden som ligger foran oss. Rutinene, og absolutt ikke de store sprellene.

Sånn, det var det for nå. Bildene i dag er kanskje ikke så spennende, men for meg blir de litt som en dagbok, og de er med på å definere meg.

Trå forsiktig, ha en fin påske, og en fin dag.

Bjørn

Dagens link:


fredag 27. mars 2020

Brakkesyken.



Dagene går, og det skjer ikke så mye innenfor veggene som omgir meg for tiden. Ikke er det spesielt spennende her, ikke er det lattervekkende, men heller ikke så veldig farlig. I og med at virus ikke går gjennom vegger, er det jo ganske trygt. I hvert fall rent fysisk. Hva som etter hvert vil skje med psyken, gjenstår å se, men jeg merker allerede at det som skjer nå, ikke nødvendigvis er av positiv karakter. Så nå er planen å komme meg ut en tur. I morgen. Om været holder. Gå en liten tur sammen med kjæresten. Ta bilen, kjøre bort og rusle litt sammen i nabolaget der hun bor. Med et par meter mellom oss. En utsikt til forandring som jo burde skape litt forventning, men som jeg kjenner er skummel. Èn ting er frykten for virus, en annen er at isoleringen begynner å gjøre det ubehagelig med småting som å gå ut og sjekke postkassa. 

Jeg vet ikke om det er angst vi snakker om i så henseende, men jeg kjenner på et ubehag ved tanke på å bli synlig. Og dette er symptomer jeg kjenner igjen fra andre perioder i livet mitt, hvor angsten var veldig dominerende. Det er den ikke nå. Jeg sitter jo inne uten å provosere noe. Ingen utfordringer som kan trigge noe som helst. Utenom da tanken på turen til postkassa. Eller til bosspannet. 



Slik det er nå, foregår all kommunikasjon i mitt liv via telefon eller FaceTime. Men i dag tror jeg ene datteren min kommer bort for å hente noe greier hos meg. Da er planen å ta en tur ut på tråkka og prate litt. Noe som jo burde gå bra, om vi holder avstand. Og det gjør vi nok. Så kan jeg jo sjekke posten og kaste litt boss samtidig også, og trenger ikke å tenke på de tingene igjen før ut i neste uke. Så dette må jo være en vinn-vinn situasjon. 

Det snakkes om brakkesyke i disse dager. Jeg vet ikke om mine opplevelser faller inn under den betegnelsen enda, men jeg er ganske sikker på de vil havne der etter hvert. Det tar på å ikke ha menneskelig kontakt, kjenner jeg. Til vanlig liker jeg ganske godt å være alene, men det finnes jo grenser for alt. Og nå er det jo ikke noe jeg velger selv. Det er noe som tvinges på meg. Jeg er en sterk motstander av tvang. Jeg hater å bli tvunget til noe. Likevel, jeg bruker energien på å godta tvangen nå, framfor å fantasere rundt hvordan jeg kan bryte den.  Tiden er ikke inne for å leke rebell. 

Et begrep som har dukket opp i media i disse dager, er coranarebeller. I stedet for å kalle det noe som gir et negativt fortegn, velger media å gi idiotien og uhumskheten et navn som kobles til den staute og kjekke som går i mot tvang og regler. Litt som den ensomme og staute cowboyen i det ville vesten som ikke vil la seg kue. Et langt bedre ord ville vært coronarævhol. Eller coronadrittsekker. Valgmulighetene er rikelige i så henseende. Men media er media, og de er ute etter å lage overskrifter som får deg til å klikke villig på musa di.



Det er fredag. Og jeg har vært isolert i ca tre uker. Det er ikke så veldig lenge, satt opp mot at en vaksine mot corona kan ta opp til et og et halvt år å stable på beina. Men jeg forsøker å ta en dag av gangen. Ellers vil perspektivene bli litt uhåndterlige. Og i dag skal jeg spise siste rest av litt asiatisk stekt ris med kylling og Prik Nam Pla, som jeg lagde for et par dager siden. Prik Nam Pla er en saus basert på fiskesaus. Retten smakte godt. Oppskriften på den stekte risen er som følger:

  • 1.5 cups (ca. 4 dl) of cooked Jasmine rice cooled (or day old rice works well too) - Or just estimate about 1 normal bowl full
  • About 5 - 10 shrimp, head peeled, but tail on/ (or 2 chicken breasts chopped into small bits) 
  • ¼ of a big white onion (or ½ of a very small white onion, like I used)
  • 1 leaf of Chinese broccoli (or any crisp green leafy vegetable)
  • 2 cloves garlic
  • 1 egg
  • ½ tablespoon soy sauce
  • ½ tablespoon oyster sauce
  • Pinch of sugar (optional)
  • 1 tablespoon of oil for frying
Er du interessert i framgangsmåten, så gi et ord, så skal du få den, akkurat denne oppskriften fant jeg ikke på nettet, jeg fikk den av kjæresten min. Ellers finnes det nok å velge mellom på nett om du søker litt på google. Selv doblet jeg oppskriften og fikk nok til tre dager. Dessverre hadde jeg ikke Kinesisk broccoli eller annet grønt bladverk tilgjengelig, men det gikk fint uten også. Ellers kan en vel putte i det en måtte ha lyst på, selv om jeg kanskje ville droppet prim. 



Sånn, da har jeg fått brukt opp litt tid her på Vannlandet, så nå får jeg finne på noe annet å gjøre (les: se på tv).

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: