søndag 9. desember 2018

Under jakten på en japansk hage.





I morgen skal jeg på jobb. I dag er det søndag og gjøre_lite_dag, men mandag legger jeg inn et høyere gir igjen. Min lille ferie er med andre ord over. Egentlig jukset jeg litt i går, da stakk jeg en tur innom atelieret og satte en råbrann. Det vil si, jeg satte i gang første brenning i ovn for keramikken jeg holder på å lage. I morgen regner jeg med at ovnen er avkjølt, og da er planen å glasere og brenne tingene en gang til. Noe som alltid er spennende. For resultatet er ikke nødvendigvis gitt bestandig. Noe kan bli bedre enn forventet, mens annet kan bli bare ræva. Sånn er det å være keramiker, en trenger ikke å bestige verdens høyeste fjell for å få oppleve spenning. Og i mai skal tingene stilles ut. Blir ganske spennende det også. Selv om det er litt tidlig, kjenner jeg, siden jeg la opp som keramiker for atten år siden, og nok kunne trengt et år ekstra til å eksperimentere fram noe. Men sant å si begynner jeg å få det travelt. For etter utstillingen i mai, er det bare tre år igjen til jeg blir pensjonist. Og jeg rekker ikke så mange utstillinger fram til da. Kanskje to til etter den i mai, eller tre. Det gjenstår å se.

Det var likevel ikke keramikk jeg ville snakke mest om i dag. Jeg tenkte å si noe om det å skjerme seg. Min hjemmeuke handlet litt om det. Jeg var sliten, og da hjelper det å skjerme seg litt mot inntrykk, er min erfaring. Sikkert din erfaring også, selv om du kanskje ikke bruker samme ord på det. Men tenk deg at du er veldig sliten, og alt og alle rundt deg presser på med krav og lyd og stemmer. Da kunne det nok vært en fordel å kunne trekke seg litt tilbake og skjerme seg litt. Er en i alderen med masete unger, kravstore partnere og litt for store regninger, så blir det nok vanskelig, men i min alder lar det seg altså gjøre.



Det er mye jeg skjermer meg mot etter hvert. Til og med tv. I hvert fall noen programmer. For i blant blir det for vondt å se. Jeg dumpet for eksempel innom en programserie på NRK som heter Overleverne for litt siden. Temaet denne kvelden var historien til en dame som ble skutt av sin mann, og blant annet mistet den ene armen etterpå. Og det kjente jeg så langt inn i sjela at jeg skiftet kanal etter få minutter. 

Jeg føler at jeg etter hvert som årene har gått, har mistet noe av de filtrene jeg hadde da jeg var yngre. Den gang lo jeg litt av min bestemor, som ikke orket å se på Dagsrevyen lenger. Men nå er jeg altså litt der jeg også, selv om jeg stort sett fikser å se Dagsrevyen. Likevel, noen historier klarer jeg ikke å distansere meg nok fra. Og uten de nevnte filtrene som kan dempe eller fargelegge enkelte følelser, slipper alt inn til hvor det gjør vondest. Om dette skyldes empati eller noe annet, vet jeg ikke, men jeg adopterer i blant veldig fort følelsene til dem som lider, opplever jeg. Og det har jeg ikke alltid lyst til å gjøre. Jeg har nok med å navigere blant mine egne møkkafølelser og erfaringer, om jeg ikke skal henge meg opp alle andres også, selv om du bretter dem ut på skjermen i beste sendetid. Du får føle dem sjøl, det hjelper ikke deg om jeg føler dem også. Så i stedet velger jeg altså å skjerme meg litt, og ha fokus på andre ting. Helst ting som gjør meg godt. For poenget er jo ikke å ha det jævligst mulig kun på grunn av en forkvaklet form for solidaritet, skulle jeg mene. Så masochistisk er jeg ikke. Så jeg skrur av tv, skifter kanal, eller fjerner meg fra dem eller det som invaderer meg på en negativ måte så godt det lar seg gjøre. Stenger av. Sorry Mac, her slipper du ikke inn. Ikke i dag.

Hva det innebærer å stenge av, er ikke alltid godt å si. Stenger en for det ene, så kanskje en stenger for noe annet samtidig. Stenger en folk ute fordi de påvirker deg negativt, så stenger en kanskje for dem som vil deg godt også. Så det gjelder å finne en balanse.

Når en arbeider med kunst, opplever jeg at følelsene spiller en rimelig stor rolle. Jeg kan ikke basere alt på intellekt, kunnskap, læresetninger eller hva andre kan komme til å mene om det jeg gjør.  Jeg må være i kontakt med noe annet. Noe litt dypere i meg  enn smalltalkens glatte krumspring på mitt livs overflater. Nå, når jeg arbeider med japansk inspirert keramikk, kjenner jeg at det er best å kjenne på en form for harmoni. Litt sånn som jeg i mangel av bedre viten kan kalle et hint av en buddhistisk zen greie. Så det søker jeg på flere felt for å finne en vei inn i. Blant annet i det jeg spiser. Så det blir mye asiatisk mat for tiden. I går lagde jeg Chop Suey. Det smakte utmerket, uten at jeg skal påstå at jeg følte Buddhas nærvær av den grunn.




En gjør så godt en kan, der en kan. Og det er kanskje riktig å si at jeg søker en form for balanse for tiden. Et harmonisk sted inni meg hvor jeg føler en slags dialog med leira, dens muligheter og begrensninger. Det betyr i praksis at jeg må strekke ting mot sine grenser i blant, så forsøke å samle det igjen, for å kunne se på noe fysisk framfor kun å tenke det, som for eksempel ved bollen på det øverste bildet.  Jeg vet ikke om den fungerer, men jeg måtte teste det ut, ikke kun tenke det. 

Målet for arbeidsprosessen min nå er å finne noe som minner meg om å være i en japansk hage, hvor skillet mellom det ytre og det indre viskes ut, og jeg bare er der og da. Maler jeg et bilde, kan det være andre ting jeg må være i kontakt med enn harmoni. I blant må jeg hente fram vonde og vanskelige følelser og erfaringer for å oppnå det jeg vil, som i maleriet/selvportrettet under her. Men jeg kjenner at jeg vil velge selv hvor jeg vil være, og hva jeg vil være i kontakt med. Og for å få til det, må jeg altså sette opp noen stengsler i blant, fordi inntrykkene flommer jo gjerne på, og krever i blant stor plass. Så stor at stedet inni meg kommer i skyggen av pigger og torner og krav og andres sannheter, og risikerer å visne av mangel på næring, luft og lys.



Jeg vet ikke om du fikk noe ut av dette jeg har skrevet i dag. Men for meg handler det om å sette ord på det jeg tenker og føler, for på den måten å forstå det bedre. Om jeg forstår noe, er det lettere  forholde seg til det, opplever jeg, og lettere å ta riktige veivalg. For veivalg må vi jo ta hele tiden. Og nå, velger jeg å gå i den retningen som avslutter dette blogginnlegget. Så der har du den.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:



fredag 7. desember 2018

Noen små tanker om gjerrighet, tenkt innimellom et og annet sukkerkoma.




Uka skrider framover, snart er det en ny uke, og dermed slutt på den lille ferien jeg har hatt. Noe som ikke plager meg nevneverdig, selv om det har vært godt å ha noen dager fri. Når det gjelder dagen i dag, så skal jeg gjøre lite. Kjæresten er opptatt, så jeg skal antagelig ikke ut av huset heller. Men i går var vi på farten. Min bedre halvdel er nettopp ferdig med studiene for i høst (fikk A på eksamen, applaus, applaus), så nå driver hun med litt konkurranser/julekalendre på nett i førjulsstria, og vi var en runde for å hente noen saker hun har vunnet. Blant annet ei diger pute i hotellkvalitet fra Clarion, og en kaffemaskin fra Rema. Samtidig var vi innom svigermor og mannen, og spiste sen frokost, noe som ble veldig hyggelig. Med litt handling og annet i tillegg gikk mesteparten av dagen med til dette.

Å kjøre kjæresten rundt i slike sammenhenger er stort sett bare hyggelig. Men grunnen til at jeg nevner dette, er at jeg leste en artikkel i dag om gjerrighet. For jo, gjerrighet finnes. Og de fleste av oss besitter litt av sorten, uten at vi kanskje tenker over det. I stedet ser vi det gjerne slik at vi blant annet velger ut fra en form for rettferd (les: rettferdighet for oss selv). Kanskje vi måler tjenester eller penger eller vår tid på samme vis som da vi delte brus i to glass som barn. Det skulle være nøyaktig likt. Men i mitt hode funker det ikke slik i voksenalder, for alle tenker ikke slik lenger. Så vi bør snakke om, og ha litt fokus på det å gi, ikke kun på det å få.



Kjæresten min er ganske lav. Men om hun ber meg om å hente noe på øverste hylle for henne siden hun ikke rekker opp, krever ikke jeg at hun skal hente noe på en lav hylle for meg, og gjerne like ofte, fordi jeg må strekke meg lenger ned enn hun må. Det ville vært rimelig tåpelig, og hadde ikke handlet om rettferdighet i det hele tatt, men om en form for gjerrighet, antagelig iblandet makt. Og slik er vi gjerne på mange felt. Selv har jeg opplevd å bli kjørt hjem av noen, men blitt sluppet av fem hundre meter fra der jeg bor, fordi det var så kort å gå siste biten, eller litt kronglete å kjøre en liten omvei. Og de erfaringene har gjort at når jeg selv er sjåfør, blir folk kjørt helt fram dit de skal, så lenge det er mulig. Det får jo være måte på til gjerrighet, er mantraet mitt. Skal en først være gjerrig, får en finne noe skikkelig å være gjerrig på.

Om staten er gjerrig, vet jeg ikke. De siste årene har de langsomt spist av de godene vanskeligstilte har, og gitt mer til dem som har mye, men om det er gjerrighet de viser, er den likevel kanskje størst på feltet menneskeverd. For menneskeverdet og retten til den stjeles jo sammen med kronene, mens de selv unner seg selv mer og mer, og krever å slippe innsyn i både det ene og det andre der de ikke liker innsyn og spørsmål. De er altså gjerrige på åpenhet også. Noe som nok handler mye om makt og begjær, illustrert i det siste via blant annet Kristelig folkeparti og abortsak, Siv og hyttesak, og Erna og kalendersak. 



Det siste vi fikk se, var Ernas smilende «ingen kommentar», på spørsmål angående Trine Skei Grandes angrep på Abid Raja. De færreste vil vel synes at en slik utskjelling/baksnakking er helt greit. Med andre ord, de vil mene noe om det. Men Erna ville ikke mene noe om det i det hele tatt. Hun ville ikke ta stilling. Det mellommenneskelige og moralske kompasset ble undertrykt av andre kompass. Antagelig et som jobber for å holde fasade og på makten. Samtidig stenger hun visst nå FB-siden sin, under dekke av at det legges ut trusler og skittkasting, slik at det ikke lenger skal gå å si noe til henne der, unntatt i kommentarfelt. Det betyr vel under ting hun har lagt ut selv. Noe som gir henne større kontroll over kritiske innspill som alle kan se, ikke kun skittkasting. I stedet for å bare slette overtrampene som legges ut, og gjerne straffeforfølge dem som tråkker over. En skulle tro hun hadde makt og folk nok rundt seg til å klare den oppgaven uten at hun trengte å forholde seg til det selv en gang. Slik jeg tenker om dette, viser det en form for gjerrighet, som igjen handler om makt -  jeg vil ha, vil ha mer, og du skal holde deg unna. Skal en holde på makten nytter det ikke med gavmildhet og raushet og innsyn og kritiske ytringer i full blomst, da må nok gjerrigheten på bordet, ser det ut til. Og barndommens rettferdighetssans og minnet om brusglassene er long gone.



Å påstå at det er gjerrighet som får folk til å stemme på en høyreregjering, er kanskje å ta vel hardt i, men samtidig er det vanskelig å se at det er raushet som styrer valget. Når folk stemmer f.eks. Frp, så ser det ut for meg som at de har hovedfokus på å stenge flyktninger ute, og samtidig slippe bompenger, for å nevne noe. Selv om vi aldri har betalt mer bompenger enn nå. Og stemmer en Høyre, vil en gjerne slippe skatt, framfor å hjelpe de svakeste. Solidaritetstanker finnes visst ikke lenger. Det handler om meg, meg, meg, og ikke faen om jeg vil bruke blinklyset på Teslaen heller.




Når en går hjemme ei uke får en gjerne tid til å tenke litt. Selv tenker jeg på relasjoner, helse, alder, livet jeg har levd, mennesker jeg har møtt, jobben min og om jeg skal spise mer søtt i dag eller ikke. Og siden det fremdeles går å lese noen nyheter som ikke ligger bak en betalingsmur, gjør jeg meg noen tanker rundt det jeg finner der i tillegg. Om det jeg skriver står i forhold til det jeg tenker mest på, er jeg usikker på. Men jeg tenker i hvert fall litt innimellom et og annet sukkerkoma, skriver det som faller meg inn der og da, og forsøker å sette saker og ting jeg ser i perspektiv, så jeg ikke overveldes fullstendig av avmakt. Samtidig titter jeg litt på tv. Og i går så jeg et program, som blant annet handlet om en mann som fikk fjernet store deler av hjernen pga epilepsi. Operasjonen fungerte. Han ble kvitt epilepsien. Men han mistet samtidig hukommelsen, slik at han ikke husket noe annet enn det som skjedde før operasjonen. Han husket ikke lenger hva han spiste for to minutter siden, hvem han møtte for to minutter siden, eller noe som helst. Ingenting av det han opplevde kunne relateres til noe, og slik levde han til han døde flere tiår senere. Alt var nytt hele tiden, og han trodde han nettopp hadde blitt operert. Jeg tenker at slik begynner samfunnet å bli også. Minner fjernes eller forfalskes, konspirasjonsteorier får blomstre fritt, sannheter manipuleres og det blir vi også. Vi holder på å glemme vår historie, og hva som kan føre til hva. Det siste er at de vil operere bort andre verdenskrig og Holocaust fra skolebøkene. Og hvorfor vil de det? Trenger vi ikke nettopp å huske dette nå, mens populistene stormer som ei brun og blå bølge over verden?



Sånn, det var det. Nok skriving for i dag. Nå skal jeg spise litt frukt. Eller kanskje litt is med sjokolade- og lakrissaus på, pluss litt kirsebærsyltetøy. Hm, alle disse valgene en må ta…

Bildene er plukket fra tidligere utstillinger jeg har hatt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:








onsdag 5. desember 2018

En kommer ikke til himmelen ved å slikke ræv.




Det er dag tre av siste sommerferieuka mi. Og jeg må med skam meddele at jeg fremdeles koser ræva av meg. Det helt uten at dagene er fylt av spektakulære opplevelser, turistfeller i solskinn eller store mengder alkohol. I stedet er livet rimelig edruelig og veldig nedpå. Når jeg står opp på morgenen, noe jeg gjorde halv tolv i dag, har jeg først lagt lenge og dormet, gått ut og inn av søvn og drømmer, og når jeg endelig står opp, kjenner jeg at jeg gleder meg til dagen. Du skal se det skyldes terapilampa, sier kjæresten min, men det synes jeg er å tillegge den vel mye gjennomslagskraft, siden jeg har brukt den kun i noen dager enda. Men en skal jo aldri si aldri, så kanskje det stemmer. Hadde jeg vært bipolar, så kanskje, for bipolare skal holde seg unna slike lamper, leste jeg her en dag. De kan gi dem en kraftig effekt. Er du bipolar kan du visst gå litt i taket. Men jeg er ikke bipolar, og jeg har vel ikke egentlig gått i taket, jeg har det bare nedpå og rolig og harmonisk, uten å bekymre meg for mye om verken det ene eller andre, mens jeg spiser store mengder sjokolade, bløtkake og ostekakerester fra siste helgs bursdagsfeiring. Så hva behaget jeg opplever skyldes, om det har sitt utspring i mer enn at jeg har ei ferieuke med lite plikter, men desto mer kake, vet jeg ikke. Men åkkesom, så føles det bra å være kremkakespisende meg, kjenner jeg, og det er jo nok.



Nå skal det sies at jeg savner litt å være på atelieret også. Så i går kveld måtte jeg inn en tur for å sjekke tørkeprosessen til noe keramikk jeg lagde før ferien. Men jeg vet ikke sikkert om det er arbeidet jeg savner, eller folka jeg arbeider med. For jeg har det stort sett kjekt med dem jeg deler atelier med. Rett før ferien var det likevel ikke bare kjekt å være meg, men det tror jeg skyldes at jeg ble veldig sliten etter mye jobbing. Og da blir en gjerne mer sårbar for både det ene og det andre. I hvert fall blir jeg det. En liten bemerkning kan for eksempel vokse og med ett ta mye større plass enn den ville gjort om jeg ikke var sliten. Tenk bare selv, hvor mye mindre du tåler på hjemmefronten av kjerring, gubbe eller yngel, om du er skikkelig sliten og trøtt og går litt på automat. Da kunne du kanskje trengt et lite friminutt innimellom. Slik at du fikk senket skuldrene og kanskje hentet tilbake evnen til perspektivopplevelse og fleksibilitet. For perspektivene forsvinner gjerne når problemer banker på døra. Alt fokus rettes mot utfordringen, i stedet for å være fleksible knyter vi oss sammen i en knute, og det blir gjerne vanskelig å se sin egen rolle i det hele.



Når jeg sier rolle, så mener jeg ikke nødvendigvis at det er synonymt med ansvar. For en kan ende i en situasjon en har en rolle i, og derfor er deltakende, men ikke nødvendigvis samtidig sitter på ansvaret for hvorfor det hele startet eller vedvarer. Jeg, for eksempel, hadde en rolle i barndommen når far min pisket meg med et belte eller kjørte knyttneven inn i ansiktet mitt. Men jeg hadde ikke ansvaret for valgene hans. Noe det tok meg mange år å forstå. Jeg trodde at om jeg bare ble snillere og flinkere og ikke gjorde feil hele tiden, så ville alt bli bra. Det meste var med andre ord min feil. Slik hadde jeg det langt inn i voksenalder, og gjennom diverse forhold. Det var jo dette jeg var lært opp til å tro.  Så jeg trodde at om jeg bare var god og snill nok, ville jeg få den store premien som ligger i å bli elsket og sett. I dag ser jeg at det ikke var det det hele handlet om. Det er ikke alt jeg blir dradd inn i som jeg har ansvaret for, selv om jeg har en rolle i det. Og det er heller ikke alt jeg kan løse ved å være snill, harmonisk, eller underkastende. En kommer ikke til himmelen ved å slikke ræv.



Det er onsdag. Den lille snøen som kom i går ser ut til å forsvinne igjen. Noe jeg ikke gråter over. Snø gjør seg best på tv eller julekort. Selv vil jeg ha null snø og bare veier der jeg ferdes. Slik at jeg kommer fram med den lille bilen min. I det hele tatt er det mye jeg ikke vil ha, og mye jeg vil ha. Uten at jeg verken automatisk slipper unna eller får tildelt utifra ønskene mine. Skal jeg oppnå noe må jeg gjerne investere noe selv. Uten at jeg skal påstå at jeg vet hva jeg skal gjøre med snøproblemet. Det lille av avgasser Golfen min spyr ut er neppe nok til at temperaturen stiger nok til å gi helt snøfrie vintre. Da måtte jeg nok kjørt mye mer og mye lenger enn jeg gjør. Og det har jeg verken råd eller lyst til, selv om jeg har en drøm om å kjøre til Nordkapp. Drømmer skal en jo ha. Samtidig må en se at drømmer er drømmer og ikke noe en arbeider for, slik at en ikke blir bitter og innesluttet når de ikke oppfylles.



Nå har jeg sittet her og skrevet med lyset fra terapilampa mi rett i fjeset en stund, så nå slår jeg den av, og runder samtidig av dagens lille blogginnlegg. Så får vi se hva resten av dagen vil by på. Jeg regner med at de siste kakerestene forsvinner i dag, og det er litt leit, men kanskje like godt. Noen ganger kan det bli litt for mye sukker.

Når det gjelder deg, så får du gjøre det beste ut av ting. Med eller uten krem, med eller uten snø, og helst uten altfor mye stress.

Dagens bilder viser litt saker i leire jeg har laget tilbake i tid.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, ringetonen min:





tirsdag 4. desember 2018

Jo mer rom vi gir til mørket, jo mindre rom blir det igjen til lyset.




Så kom snøen. Kanskje ikke i bøtter og spann, men et hvitt teppe har lagt seg utenfor huset hvor jeg bor. Noe jeg oppdaget da jeg sto opp i titiden i dag. Jepp, titiden. Jeg vet det er langt på dag, men jeg har tatt siste uken av sommerferien min nå, og da ser jeg ingen grunn til å bruke vekkerklokke. 

At det snør siste ferieuka mi, er første gang jeg opplever, tror jeg. Men så bruker jeg jo også å ta sommerferie tidligere. Grunnen til at den ble utsatt i år, er at det var så gøy å jobbe. Etter atten år siden jeg la opp som keramiker, har jeg begynt å dreie igjen. Og har en det gøy, er det jo ingen grunn til å ta ferie fra det. Ferie er ikke SÅ gøy, spør du meg. Ferie kan være mye, men den får meg ikke til å le meg ihjel.



Å stå opp sent og være hjemme fra atelieret føles til nå bra, kjenner jeg. Selv om det altså ikke havner i kategorien gøy. Men så har vi jo bare kommet til tirsdag, så hvordan resten av uken vil fortone seg, gjenstår å se. Jeg frykter at jeg vil kjede meg litt fra tid til annen. Men kjede seg er kanskje ikke det verste en kan gjøre. Selv om det påstås at barn og ungdom ikke kan den kunsten lenger og får hetta om noe er kjedelig slik at de må tenke og føle noe, så er jo jeg av en annen generasjon enn dem, og har lært meg til å stå i opplevelsen av erfaring. Det fantes ingen smarttelefoner eller data som kunne demme opp for kjedsomheten da jeg var ung, og tv startet ikke før kl. seks om ettermiddagen, med barne-tv. Resten av dagen måtte en finne på noe selv. Det var ingen som hadde tid til å underholde meg. Og slik er det litt fremdeles, selv om jeg ikke ser på barne-tv lenger - jeg må aktivere meg selv. Gi livet og timene innhold. Så da gjør jeg det da, og sitter her med terapilampa mi på morgenen, og skriver blogg som tusener, for ikke å si hundretusener, kanskje til og med millioner og mer, ikke skal lese. De vet ikke en gang om den. Men det er jo mye en ikke vet om, så bloggen min er vel ikke i en særstilling, skulle en tro. De fleste lever jo uansett godt med uvitenheten sin. Meg selv inklusive.



Det at det finnes så mange mennesker som ikke leser bloggen min, plager meg ikke så mye. Om det er et par stykker som leser og får noe ut av det, så er det bra. Men mye av grunnen til at jeg skriver, er at jeg får samlet tankene på den måten. Samtidig får jeg på et vis sett meg selv og min situasjon utenfra, ikke kun fra én vinkel, men fra flere. Jeg føler derfor at skribleriene mine løfter meg litt, og hjelper meg til å se retninger, belyse vanskelige følelser, relasjoner, sorg, sinne, håp og andre følelser.

Nå er det ikke slik at jeg forteller alt jeg tenker eller alt jeg føler her på Vannlandet. Men tankene går kjapt mens jeg skriver, og når de popper opp må jeg forhold meg til dem, enten jeg skriver dem ned eller ei. Jeg kan ikke flykte. Jeg tenker, og jeg føler noe. Hadde jeg sett på tv, hadde jeg forholdt meg til helt andre tanker og følelser. Så jeg tror det er bra for meg med denne tiden det tar å hakke ned noen ord. Ikke kun for det jeg sier, men minst like mye pga det som ligger mellom linjene, det som ikke blir sagt, det du ikke får se.



Det er ikke alltid en får så mye tid til kontemplasjon. Gjøremål, rutiner og krav fyller gjerne tiden vi har til rådighet, og i blant bruker vi disse tingene til å flykte fra oss selv, oppgaver og følelser og tanker vi ikke vil forholde oss til. Hvordan ei uke uten alt som forstyrrer vil påvirke meg, og ikke minst arbeidet mitt framover, vet jeg ikke. Men jeg tenker at jeg får tid til å skille litt mellom gull og møkk. Jeg kan se på ting jeg har laget fram til nå, gjøre meg noen tanker rundt verdier, estetikk, hva som er mulig og umulig, og derav hva jeg er tjent med å jobbe videre med. Jeg kan kjenne på mine egne følelser i forhold til fortid og framtid og kunst, kanskje dirigere noen av dem litt i en retning jeg føler meg tjent med, og jeg kan se på hvor jeg vil videre i utviklingen av kommende utstillinger etter den jeg arbeider mot nå. Samtidig kan jeg bearbeide tanker og følelser i forhold til relasjoner, gode og dårlige. Jeg kan velge litt hva jeg vil bygge på, la vokse, og jeg kan ha fokus på det jeg vil verdsette. Det jeg tror er bra for meg. Det vokser jeg mer på enn å krabbe rundt i halvmørket, og gnage på alt som gnager på meg. 



Eksempelvis opplevde jeg en god greie da jeg var med å sette opp en juleutstilling for galleriet vårt nylig, som kan gi rom for vekst. Det er noe med at når en arbeider tett på noen en stund, så kommer en også nærmere hverandre, om en vil, kan eller våger å slippe noen tett på. Noe som ikke alltid er en selvfølge for alle. Vi har alle vår historie og vår agenda, vår sårbarhet, fordommer, behov osv. Men er en i stand til denne nærheten, så skjer det gjerne noe, er min erfaring. I dette tilfellet både mellommenneskelig og med tanke på kunst. Tanker deles, ideer formes, ting åpnes opp i en selv og de som er rundt en. Så, mens vi monterte kunstverkene, ble det født og delt en del tanker om hvordan en former en utstilling, og hvordan en kan bruke rommet. En trenger jo ikke å bruke kun veggene, for eksempel. En har jo både gulv og tak og alt rommet i mellom, som en også kan bruke til noe. Det er mye luft som opptar plass i et rom, og hvorfor skal den ha eneretten? Samtidig trenger jo ikke for eksempel et bilde henges opp i ramme. Det kan sveve, krølles sammen, festes til en kube osv osv, gå fra to til tredimensjonalt. 



Et tidligere eksempel på dette med å jobbe med rommet, kan du se i denne utstillingen, som jeg viste for noen år siden. Da lagde jeg et eget rom inne i gallerirommet, og det ga en god effekt i forhold til hva jeg ønsket å formidle.

Det har blitt tirsdag. Og jeg kjenner at det er godt å sitte her og skrive og tenke litt. Plassere saker og ting der de hører hjemme, slik at verden ikke grøter seg sammen for meg, eller det som er vanskelig får for stor plass. For det finnes jo alltid noe som er vanskelig. Slik er det for deg, og slik er det for meg. Vi slipper ikke unna det. Men kanskje vi kan velge litt med tanke på hvordan vi forholder oss til det vi opplever som vanskelig. Hvor mye plass dritten skal få. Og hvor mye plass de gode tingene skal få. Vi har jo gjerne litt av begge deler i livene våre. Jeg tenker at  jo mer rom vi gir til møkka og mørket, jo mindre rom blir det igjen til lyset, vekst, positive relasjoner og verdier, fordi det rommet som er oss, på et vis har sine rammer og derfor er begrenset. Samtidig er det jo slik, at lys får oss til se utover, mens mørket får oss til å se innover. Og er vi ikke oppmerksomme på denne sammenhengen, ender vi kanskje opp med å leve i tussmørket uten å vite om det en gang, fordi vi er så vant med å leve, tenke, føle og relatere oss til mennesker rundt oss som vi gjør, fordi vi ser mer på det som er vondt eller utfordrende, enn det som er mulig.

Sånn, da har jeg vel skrevet nok for i dag, så da sier jeg bare tudelu, og ønsker deg en fin dag.

Husker ikke hva jeg har vist før, men bildene viser litt av det jeg holder på med for tiden, i forskjellige stadier i prosessen.

Bjørn

Dagens link: 



mandag 3. desember 2018

Terapilampe, kaker, amerikansk fotball, ++




Vinteren er her, dagene har blitt kortere, og i dag hentet jeg fram lysterapilampa mi igjen. Eller dagslyslampa. Kall det hva du vil. Godt lys gir den i hvert fall.

For et par år siden kjøpte jeg denne lampa, siden jeg opplevde at stemningsleiet hadde sunket merkbart, og jeg var redd for å gå inn i en depresjon. Antagelig var depresjonen i startfasen allerede, men uansett, jeg tror lampa hjalp meg ut av den. For sakte steg stemningsleiet igjen, uten hjelp av lykkepiller eller annet. 

Det er mye en kan gjøre om stemningsleiet synker. En kan bruke den nevnte lampa, spise sunt og kanskje komme seg ut og gå litt, i stedet for å bare legge seg på sofaen og stappe seg med sukker og fett. En kan også skjerme seg når en trenger det, fra saker og opplevelser en vet gir negative konsekvenser,  i tillegg til å kanskje holde seg litt unna personer en kjenner spiser en opp eller trykker en ned, uten at en går helt i hi eller viker unna alt av den grunn. Strategier hjelper uansett lang bedre enn tankeløshet eller kun spontanitet, om en velger de rette strategiene. Men så er det det da, at er en depressiv, så hjelper det ikke alltid å vite hva en skal gjøre. En har gjerne ikke energien til å ta tak i ting. Men ei lyslampe har en kanskje energi nok til å slå på. Og kanskje gjøre det til en daglig rutine også. For rutiner hjelper. Har en innebygd en rutine, trenger en ikke å vurdere alt hele tiden, og ta valg. Valget er allerede tatt.

Selv har jeg tidligere valgt å bruke lampa mi til morgenkaffen. For hver morgen setter jeg meg ved dataen med koppen min og leser nyhetene, så det passer fint. Så får jeg håpe at det gir virkning i år også.

Andre ting en kan gjøre, er å slå av tv mens en spiser middag. Kanskje tenne et lite lys i stedet. Og så gi seg selv anledning til å kjenne litt på smak og stillhet, før en slår på tv igjen. Det koster en ikke all verden å legge maten på en tallerken i stedet for å spise rett av Fjordlandsboksen heller. 

Det er ikke sikkert slike små grep oppleves som veldig virkningsfulle eller som en kvikk fiks, og ganske sikkert er de det ikke heller, spesielt ikke om depresjonen får skikkelig tak. Men om en begynner å tenke på det FØR en er helt nede i det store mørket, så kanskje en slipper å havne der. I hvert fall er det forsøket verdt, tenker jeg.

Nok om det. I går feiret vi bursdag hos oss. Bonusdatteren min fylte nettopp 20 år, og det måtte feires med folk og kaker og alt som hører med. Blant annet gaver. Selv valgte jeg å gi bort en flyttekasse fylt opp med forskjellige matvarer. For er du student og hybelboer og har lite å rutte med, er det gjerne maten en velger å spare inn på. Det er jo ikke alltid så mange andre områder  hvor det gis rom til sparekniven. Husleie og strøm må betales uansett, det samme med forsikringer og utgifter til studiet. Nå skal det sies at bonusdatteren min klarer oppgaven med økonomi veldig bra. Hun har tatt seg en liten jobb på si, og er flink med budsjettet. Men litt ekstra mat i skapet kommer jo godt med uansett.

I tillegg til å jobbe og studere, driver kjærestens datter også med amerikansk fotball. Noe en kanskje ikke ville trodd ved første møte, for hun ruver ikke akkurat i landskapet, men likevel, dette liker hun å holde på med. Her kan du lese litt som sto i en studentavis om henne.


Bonusdatteren til venstre.


Utover dette går nå dagene som de bruker. Jeg har arbeidet mye, men lungene mine sliter litt nå som vinteren har kommet, så jeg kjenner jeg har mindre å gå på nå enn jeg har på sommeren. Kanskje jeg kunne trenge noen dager hjemme og bare slappe av litt. Det er en stund siden sist. Den siste tiden har det blitt opptil syv dager i uka på atelieret, og det kan jo bli litt mye når en tross alt er ufør og har noen utfordringer. I dag er jeg uansett hjemme, og om litt skal jeg bort til kjæresten og spise lunsj (les: kakerester fra i går).

Og da har jeg vel fått sagt litt av det jeg hadde på hjertet i dag, så da runder jeg like godt av.

Ha en snill dag.

Bjørn

Dagens link:














søndag 25. november 2018

Med dørene på vidt gap.




Det er søndag ettermiddag, og jeg har vært en tur på atelieret og jobbet i dag. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg hadde lyst.

For noen dager siden snakket jeg med noen kolleger om det å bli påvirket av vakre ting, og det fikk jeg lyst til å skrive noe om. 

For meg blir i blant møtet med for eksempel vakker kunst så sterkt at jeg kjenner tårene presse på. Jeg fylles av det, og kan kjenne det fysisk i kroppen, nesten som en forelskelse. Fra magen og helt ut i fingertuppene, som kan bli numne. Det samme kan i blant skje ute i naturen. Eller om jeg smaker på veldig god mat, helst noe jeg aldri har smakt før.

Når jeg opplever disse følelsene, tror jeg at ei slags dør har åpnet seg i meg. Uten at denne døra er åpen, ville jeg ikke være i stand til å bli berørt like sterkt. For selv om intellektet kan gjenkjenne skjønnhet, og i seg selv er viktig for å kunne oppleve den, så påvirker intellektet deg annerledes enn følelsene. Tankene kan ødelegge den følelsesmessige opplevelsen, som er så viktig for oss. For eksempel gjennom at en stenger for emosjonene en har, fordi en ikke klarer å takle dem eller vedkjenne seg dem, og i tillegg kanskje ender opp med at en ikke vil vise dem til noen. Som for eksempel når en skammer seg litt over musikk eller noe annet en liker, fordi en kanskje ikke opplever det som politisk korrekt. Eller i «jeg liker deg, men jeg vil ikke vise det», i møtet med mennesker. Gjerne av frykt for å bli feiltolket, men kanskje mest fordi en er redd for å bli avvist.

Hvorfor en ikke vil vise følelsene en har til andre, kan selvfølgelig ha mange flere årsaker enn frykt for avvisning, som for eksempel at tidligere erfaringer forteller deg at det er bortkastet på den eller hin, men jeg tror det ofte handler om at en blir sårbar. For enkelte kan ganske sikkert denne frykten for å vise seg gå så langt, og forsvaret kan være så sterkt, at en ikke våger å erkjenne egen sårbarhet overfor seg selv en gang. Så en stenger av det som er mulig å stenge av, lukker de dører som lar seg lukke, fordi det er tryggest, fordi krefter i deg sier at du av en eller annen grunn bør verne deg selv, eller fordi det å ikke slippe noe eller noen inn gjør minst vondt. Noen ganger kan en gjøre det helt bevisst, andre ganger gjør en det fordi en ikke lenger ser andre muligheter, slik at det skjer automatisk.



Det som skjer når en stenger av for å ikke vise eller dele - slippe ting ut - tror jeg vil resultere i at en også stenger for det som kunne ha sluppet inn. Det være seg vakker kunst, som nevnt over her, men også andre menneskers mulighet til å berøre ditt innerste, dele seg med deg. For det siste kan jo være skummelt. Så skummelt at en helt slutter å se at i lengden er det kanskje minst like skummelt for en selv å være avstengt. Og en går derfor glipp av noe. Gjerne det en aller helst ville hatt.

Når jeg ser på tv-program som for eksempel Idol eller Stjernekamp, så er det ikke nødvendigvis de deltagerne som er teknisk fullendte, som berører meg mest. Jeg kan bli fascinert av et godt håndverk, men følelsene aktiveres mest av de som bjuder på, som svenskene sier. Dvs de som i tillegg klarer å vise noe annet av seg selv enn flinkhet, effektivitet, dominans, avmålthet eller kontroll. Slikt som sårbarhet, feilbarlighet og mot. Det å bli berørt av følelsene de forsøker å formidle, fordi de selv er i kontakt med dem, gjør mer med meg enn en plettfri overflate og en uangripelig framføring. Overflatemennesker er sjelden spennende. En ren glassflate berører ikke like mye som jord, uansett hvor ren og pen den er. I hvert fall er det slik i min verden.

Og når jeg først er inne på dette med jord, så arbeider jeg med det stoffet for tiden, jeg arbeider med leire, jeg lager  keramikk. Etter atten år, har jeg satt meg ved dreieskiva igjen. Og det opplever jeg som gøy, og spennende. Samtidig har det skjedd noe med meg i løpet av disse atten årene, som gjør at jeg ikke har så mye fokus på hva andre mener om det jeg lager lenger. Noe som nok har noe av sin forklaring i at jeg ikke trenger å leve av det jeg gjør i dag. Men det betyr også at jeg må finne en annen drivkraft enn den økonomiske. Denne nye drivkraften dreier seg nå mye om å utforske, og å søke etter den følelsen jeg begynte med å beskrive i dette blogginnlegget. Den som når inn til meg som et ømt kjærtegn, en berøring, et kyss, en mye sterkere opplevelse enn intellektet kan gi meg. Men for å oppnå dette,  er jeg altså nødt til å ha døra jeg nevnte åpen. 



Å ha ei dør åpen, betyr som nevnt at noe kan bevege seg både ut og inn av den. Og jeg opplever at jeg er mer i kontakt med denne flyten i meg selv enn på lenge, og at ting beveger seg friere begge veier, når jeg for eksempel er på jobb. Noe som resulterer i sterk arbeidslyst, mer humor og sleivkjeft, mer frie tanker og spontanitet, mer ideer og følelser jeg vil dele med de rundt meg, eller for eksempel i å skrive ting som dette. 

Samtidig blir jeg mer påvirket av mennesker rundt meg, enn før. Føler jeg noe overfor noen, merker jeg det bedre enn tidligere, stenger noen av følelser jeg vekker i dem, positive eller negative, merker jeg kjappere at noe skurrer, ønsker noen å invadere meg, klarer de det bedre nå enn når døra er lukket, og om noen av en eller annen grunn ikke vil slippe meg nært, så føler jeg at jeg merker det også, uten at jeg nødvendigvis vet hvorfor, eller kan være helt sikkert. Det blir derfor mange baller i lufta, og mye å kjenne på. Så utfordringen for meg nå består i å takle dette, stå i den nevnte flyten i meg, uten å stenge av for alt om noe plutselig begynner å gjøre litt vondt, uten å gruble for mye, uten å tenke for mye på hvorfor ting er som de er, og uten å la det påvirke valgene mine, slik at jeg kan fortsette å være i det åpne moduset mens jeg arbeider. For det skjer noen med kunsten en forsøker å skape, om en lukker igjen, skalker alle luker, tenker jeg. Alt blir stivere, mer kalkulert, intellektet tar over og en slutter å leke, slutter å bjude på, Jante trer inn på arenaen, og en blir redd for hva andre tenker om en. Og slik vil jeg ikke ha det. Ikke nå. Jeg vil bare være meg, med alle følelsene mine, og dørene på vidt gap.



Det var det. Da har jeg fått sagt det jeg kjente jeg ville si.

Dagens bilder viser litt av det jeg har arbeidet med i dag. Det er ikke ferdig, men på vei. Og dagens link viser et par eksempler på musikk som berører noe av det innerste i meg - to ganske forskjellige sanger. Jeg har lagt dem ut før her, men jeg legger dem ut i igjen. For disse framføringene trenger seg gjennom huden min, nedkjemper intellektuelle verdinormer og får meg til å smelte innenfra. Hver på sin måte. Du får høre etter om det berører noe i deg også, om du føler for det. Her og nå får du i hvert fall muligheten. Skru opp lyden, åpne alle dører og kjenn på gjennomtrekken.

Og så må du ha en fin uke.

Bjørn

Dagens link:











tirsdag 13. november 2018

Noen dør unge.





I dag har jeg tatt meg en fridag. Dvs at jeg ikke har tatt turen inn til atelieret. Nå, mens jeg sitter her og skriver, er jeg ikke helt på topp. Men det er ikke derfor jeg er borte fra jobb. Det at jeg ikke er helt i form er fordi jeg kjørte i meg relativt mye snop i går, og fortsatte da jeg våknet litt for tidlig i dag, før jeg la meg til å sove videre. Sånt straffer seg. Men jeg visste at jeg hadde en fridag, så jeg var villig til å betale prisen for sukkerkjøret.

Grunnen til at jeg er borte fra atelieret, skyldes blant annet prosesser i keramikken jeg holder på med. Fra og med i morgen, skal vi henge opp bilder til vår årlige happening 30x30, der vi inviterer byens kunstnere til en rett fra veggen utstilling. Da nytter det ikke å ha prosesser i keramikkarbeidet mitt hengende over hodet. Så nå får det arbeidet en liten pause, fram til søndag, da jeg skal sette en glasurbrann. Og det blir spennende.



30x30 er inne i sitt niende år nå, så en må kunne si at det har blitt en tradisjon. Navnet henspeiler til formatet på bildene som deltar. Alt må være innenfor 30x30cm, eller 30x30x30, om det er snakk om objekter. I fjor deltok det ca 50 kunstnere, med til sammen ca 100 kunstverk. Så bare det å få alt til å fungere i gallerirommet er en stor jobb for oss. I tillegg til alt som skal katalogføres og på andre vis være under kontroll. 

Selv deltar jeg antagelig ikke med arbeider under 30x30. Jeg er bare med i formingen av utstillingen. Og det føles greit. Jeg står friere i forhold til enkelte valg en må ta, om jeg ikke har med egne arbeider, kjenner jeg. Men grunnen til at jeg ikke deltar, er mest at jeg ikke arbeider i det  det nevnte formatet, og at jeg liker best å arbeide med egne prosjekter og mot separatutstillinger. Jeg trives best på den måten. 

I går solgte jeg forresten et bilde fra siste utstillingen min. At jeg i det hele tatt nevner dette, kan tyde på at jeg ikke er bortskjemt med salg. En antydning som nok stemmer. Så det er alltid litt morsomt når noen kjøper et bilde. 

Maleriet jeg solgte i går, hadde fått tittelen «The Point of no return». Jeg tenker at vi alle har stått på det punktet noen ganger gjennom livet. Plutselig er det ikke lenger noen mulighet til å snu, og en må leve med konsekvensen av en hendelsesrekke eller et valg en tok. Hvor det første steget i en slik hendelesrekke begynner er kanskje ikke alltid så lett å se. Men min litt dårlige form i dag, kan ledes tilbake til butikken i går, hvor jeg valgte å kjøpe inn for mye snop. Og også helt tilbake til der hvor jeg begynte å vurdere å kjøpe det inn, noe som var noen timer før handleturen. Hvor «The Point of no return» lå er litt usikkert, men jeg møtte det vel antagelig da jeg fant fram papirposen som jeg skulle skufle smågodt opp i,  i hvert fall. Men kanskje det lå allerede der hvor jeg begynte å tenke på å kjøpe snop. 

Bildet jeg solgte i går, handlet likevel ikke om snop. Det handler om et selvmord som skjedde på sent syttitall, da ei jente jeg kjente valgte å ta livet sitt ved å kaste seg fra ei bro og ned i en foss. Den hendelsen satte sterke spor i meg, og jeg har aldri blitt helt ferdig med den. Fremdeles kan jeg kjenne på sorgen over at venninnen min forsvant på det viset hun gjorde, og bare det å skrive om det får øynene mine til å flyte over.

I bildet har jeg forsøkt å fange ensomheten hun må ha følt på da hun sto der på kanten av Alt, men også den sterke gloen av liv inne i henne som kontrast til mørket hun levde i, et mørke og en smerte som fikk henne til at ta et slikt valg som hun gjorde. Samtidig har jeg forsøkt å lage bildet så åpent, at det kan relateres til eventuelle beskueres egne historier. Min historie er ikke viktig for andre enn meg, i denne settingen.

Å gi fra seg et slikt bilde er ikke så lett. Det er kjekt å få solgte noe, og kjekt med litt penger jeg kan betale noen regninger med, men samtidig er det som om jeg gir bort kontrollen over noe i livet mitt. Noe veldig personlig. For bildene mine er personlige. All kunsten min er personlig. Den er en del av meg. Ikke bare noe jeg smører sammen i mangel på annet å gjøre.



Det var det. Livet skrider videre, slik denne dagen også gjør, og jeg fikk nettopp melding fra kjæresten som visstnok er kaffetørst og selskapssjuk, så jeg får avslutte, og dra meg over til henne.

Bildene i dag viser litt av keramikken min under forskjellige stadier i tørkeprosessen, pluss maleriet jeg solgte.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: