søndag 17. november 2019

Livet, sex, Incels, horisonter og strupesang.




Så var det søndag igjen. Frokosten er inntatt, blomstene vannet, nyheter lest, så da får jeg hakke ned noen ord her på Vannlandet. Det blir helst på søndagene jeg skriver nå for tiden. For noen år siden kunne jeg i perioder skrive nesten hver dag, men ting forandrer seg. Sånn er det bare. Noen ganger til det bedre, andre ganger til det verre. Blant annet blir man eldre, og det kommer jo med noen forandringer. Det samme skjer når en er ung. Da flytter en kanskje hjemmefra. Og det er en stor forandring. Så kommer det jobb, unger, hus og heim. I hvert fall for noen. Om du da ikke er mann og tilhører gruppen som som kaller seg Incels. Gjør du det, så er det fordi ingen ligger med deg. Og det blir det jo lite barn av. Til gjengjeld blir det mye bitterhet, har jeg forstått. Og det er jo også en forandring. I det minste om en tidligere var positiv til framtiden. Noe mange av oss jo er, når vi er unge.

Nå er det ikke kun unge menn som ikke får seg et ligg. Det gjelder heller ikke kun enslige. Også i etablerte forhold kan dette med ligging bli en utfordring. Her er en artikkel om et ungt par, der det er kvinnen som ikke får dekket denne delen av et forholds potensiale. Og det er jo trist, for dem begge, egentlig. For det ligger jo en årsak bak det hele. Det gjør det alltid. Uten at vi i den nevnte artikkelen får vite hva som er det egentlige problemet, de ser ikke ut til å vite det selv en gang. Vi får kun vite om konsekvensen av det.



Det er ikke kun yngre folk som opplever forandringer. Selv er jeg godt voksen, og sliter i dag med diverse helseplager. Og selv om mange av dem har kommet sigende på i et langsom tempo, til de i dag har blitt det som nå er vanlig for meg, så kjenner jeg jo at ting har forandret seg fra da jeg var ung. For hukommelsen har jeg ikke mistet. Da jeg var ung, løp jeg for eksempel, kan jeg huske. Både i konkurranser og til daglig. Skulle jeg et sted, så løp jeg. I dag løper jeg ikke. Jeg går heller ikke så mye. Da jeg kom sammen med kjæresten min for tretten år siden, gikk vi ofte turer i fjellet. Det gjør vi ikke lenger. Lungene mine henger ikke med til den slags nå. Så der har vi en forandring som merkes. I dag må jeg sette ned tempoet etter tjue meter om jeg går på flatmark. Og det å gå i et tilnærmet rimelig tempo og snakke samtidig, er vanskelig. Heldigvis har jeg en liten bil. Men det ligger jo forandringer og venter angående bilkjøring også. For bensinprisene stiger. Det siste er at de grønne vil øke bensinprisen med 5 kroner literen. Det vil føre til en merkbar forandring. Det vil påvirke økonomien min, som er trang fra før, siden jeg lever på en ganske liten uføretrygd. Og når økonomien forandres, kommer det flere forandringer. Få av dem til det gode.



Om tre år blir jeg pensjonist. Kunstnere får sjelden en giga-pensjon, så da blir økonomien enda trangere for meg enn den er i dag. Kanskje vil det også bli et krav om å kjøpe el-bil. Men det koster jo penger. I tillegg bør du vel helst ha en lader hjemme for at det skal fungere praktisk og økonomisk, og det vil bli vanskelig å få til her jeg bor. Så da må jeg ty til bensinen for å komme meg ut av huset, selv om den føkker opp økonomien.

Nå er det ikke slik at dette med fortid, framtid, liv og død, er det eneste jeg tenker på. For heldigvis klarer jeg også å være til stede her og nå. Jeg liker bare å se ting i perspektiv. Og jeg arbeider jo med kunsten min, jeg samtaler med kjæresten min, kolleger, barna mine og barnebarn. Jeg lager meg mat, og spiser den. Noen ganger liker jeg den også. Jeg følger årstidene, hater vinter, jeg leser og ser ting på tv som utfordrer eller bekrefter meg og mitt, jeg lever og føler at jeg utvikler meg fremdeles. Og akkurat dette siste er viktig for meg. Det å ikke kun se etter de tankene og de verdiene som etablerte seg i tidligere år for å definere meg selv, men forsøke å utfordre dem og finne nytt. Livssynet, tilværelsen og samfunnet må ikke være slik det en gang var for å ha en verdi, selv ikke for oss som har levd noen år. Alt var ikke bedre under krigen. Verden blir ikke bedre av å lenke kvinner til kjøkkenbenken. Bruce Springsteen er ikke det beste som har skjedd innen musikken, Munch er ikke det eneste som er bra innen billedkunst. I stedet kommer det stadig noe nytt. Noe dårlig, men mye bra, som krever nye tiltak, nye tanker, ikke gamle løsninger. Og slik er det på de fleste felt, rundt oss, i mitt liv, og i ditt. Vi må ikke glemme å åpne øynene litt fremdeles. Ikke kun rette blikket inn mot selvrettferdigheten i vårt indre. Vi bør søke litt mot horisonten, forsøke å se noe mer enn vår egen navle, i stedet for å tviholde i brygga der vi en gang la til kai. Selv om vi alle trenger noen påler vi kan holde oss fast i fra tid til annen, trenger vi ikke å kjøre dem gjennom hjertet og inn i stein.



Det søndag, ute skinner sola. I uken som har gått, har jeg vært med på å sette opp en utstilling sammen med gode kolleger, jeg fått brent noe keramikk, som jeg ble rimelig fornøyd med, og i går lagde kjæresten og jeg selv en god middag. Så ting skjer. Her og nå. Dagene kommer fremdeles med gleder, de kommer med utfordringer der jeg får bruke den kunnskapen jeg har samlet opp gjennom årene, og de kommer med mulighet til å samle ny kunnskap. Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att det var livet, sier Stig Johannson. Og han har vel et poeng der. Men folk sier jo så mye, og nå har vel jeg fått sagt mitt for nå.

Bildene viser litt av keramikken fra forrige uke, og middagen fra i går: Kylling Kung Pao, og stekt kinakål med chili. Oppskriftene finner du her. Og her.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link. Dette har du kanskje ikke hørt før:



lørdag 9. november 2019

Joda, jeg hater.




Det begynner å bli kaldt ute. Minus to-tre da jeg sto opp halv ti. Det betyr at skrapebilvindutiden har begynt. Og det hater jeg. Det er godt å ha noe å hate. Du kjenner at du lever når du hater godt of inderlig. Det er godt å ha noe å være glad i også, men det å elske noe utelukker ikke gleden ved å hate noe annet. Jeg hater for eksempel også at strømprisen øker samtidig med at det blir kaldere, selv om jeg elsker varmen panelovnene mine gir meg.

Det er mange flere enn meg som hater. Hva folk hater kan likevel variere. Selv hater jeg altså vinter. Og snø. Og kulde. Og i blant hater jeg reklame som kun handler om å lure penger av folk. Slikt som reklame for spillselskaper. I tillegg hater jeg brutte valgløfter og populisme. Og noen folk. 

Om en leser saker på nett, er hatet mitt likevel både ganske begrenset og tilsynelatende ikke så heftig, om en sammenligner med andres hat, opplever jeg. Noen hater andre så heftig at de ønsker dem døde, massevoldtatt, partert osv. Men der er ikke jeg helt på linje. Ikke hater jeg homofile, transer, homofile, mørkhudede eller kvinner heller. Ikke syke, uføre eller folk som av en eller annen grunn ikke er helt A4. Skal jeg hate noen, trenger jeg ikke å inkludere alle som minner om dem jeg hater. Det er nok å hate dem som er rævhol. Jeg trenger ikke å hate alle som har et i tillegg.

I blant kan det være vanskelig å skille mellom det å hate og det å mislike. På min egen vektskål misliker jeg mye mer enn jeg hater, tror jeg. For eksempel er gruppen høyreekstreme og nynazister  veldig nært et skille der. Men om det skillet byr på en uproblematisk liten usikkerhet, så er jeg rimelig sikker på at de ikke er blant dem jeg elsker høyest, i hvert fall. Men det kan som sagt være vanskelig å skille det ene fra det andre. Da må en på et vis finne et punkt på en skala hvor en skjønner at akkurat her vipper det fra det ene til det andre. Men det funker heller ikke alltid. For hat handler gjerne om følelser, og følelsene våre er ikke stabile. Derfor kan du den ene dagen hate vinter, mens du neste dag kan elske å se solen skinne på en snøhvit overflate fra en blå himmel. For sånn er vi, vi er ganske enkle, de fleste av oss. Selv om noen er enklere enn andre. Og selv om noen av oss fortrekker å nyte den glitrende snøen via tv-skjermen.



Når det kommer til det å elske noe, eller noen, er heller ikke alt stabilt hele tiden. Barn kan for eksempel elske deg det ene øyeblikket, men hate deg i det neste. Selv elsker jeg god mat. Stort sett. Bare ikke nå om dagen. Men det skyldes at jeg er litt flat følelsesmessig pga en pågående depresjon. Så selv om jeg har gode middager i frysen, ender jeg derfor gjerne opp med å spise havregryn i stedet for å tine middagene. Først lagde jeg grøt av havregrynene, men det ble for mye arbeid. Så nå har jeg begynt å spise dem med Biola. Det enkle er ofte det beste, sier Rema 1000, noe som selvfølgelig er en bløff. Det er en god totalopplevelse som er det beste, ikke kun at noe hevdes å være billig av en eller annen kjede som gjør noen få folk rike. 

Rema100 er ikke den ultimate lykke, mens havregryn med Biola er ikke spesielt godt, men heller ikke spesielt vondt. Så på det viset finner begge deler på et vis en gjenklang i meg akkurat nå. 

I forrige uke spiste jeg likevel noe jeg likte. Noe jeg ikke fant på Rema. Da kjøpte kjæresten og jeg selv noe ferdigmat på en take-away. Thai. Er du kjent i Bergen, så har det kommet en brakke utenfor Krambua ved Fjøsangerveien. Og maten smakte godt. Så godt at det frister litt til gjentagelse. Ikke var det spesielt dyrt heller. Jeg vet ikke lenger hva en BigMac meny koster, men kanskje det ligger rundt det samme prisleiet. En stor porsjon god thaimat kostet i hvert fall kr.159. Ikke all verden, med andre ord, men som ufør likevel litt for mye til at jeg kan ty til det hvert år. Spesielt siden jeg fikk et krav om tilbakebetaling av litt over to tusen kroner fra Nav her om dagen. Greia er at jeg i 2017 mistet siste rest av bostøtte pga en liten arv jeg fikk, men tydeligvis har jeg fått utbetalinger to måneder for lenge. Så nå vil de ha pengene tilbake. To år etterpå. Sånt hater jeg. Jeg hater likevel ikke NAV. Heller ikke de som arbeider der. Det ville være like dumt som at jeg skulle hate Erna, Siv og Sylvi Listhaug og hele regjeringen. Og det gjør jeg jo ikke. Tror jeg. Litt usikkert det der. Men jeg misliker uansett det de gjør mot de svakeste i samfunnet. Jeg misliker det veldig sterkt og inderlig. Det er det min rett å kunne gjøre, og min rett å kunne formidle. For i Norge har vi rettigheter. I hvert fall har noen det, selv om ikke alle har de samme.



Denne uken har jeg vært en del på atelieret. Og jeg har fått laget noen store fat. Det likte jeg. Jeg elsket det ikke, men jeg hatet det heller ikke. Egentlig var det litt lunkent. Men samtidig er jeg fornøyd. Alt trenger jo ikke å være glohett hele tiden. Brent barn lukter tross alt ille, sies det jo. Så lagom er i blant til å leve med. Stabilt. Uten brannsår. Gjerne litt rutinepreget så en får unna ting uten å hele tiden måtte vurdere for eller i mot. Jeg ber ikke om mye, men sånn vil jeg gjerne ha det om jeg først skal be om noe. Lunket, men med små ekstatiske innslag. Litt som små flak av salt i en salat som uten dem ville grenset til bortkastet tid å spise. Litt som havregryn med Biola.



I dag skal jeg ikke spise salat. Hverken med eller uten flaksalt. Eller olivenolje. Eller noe annet. Antagelig ikke havregryn heller. I hvert fall ikke til middag. Men jeg planlegger å fylle et par pitabrød med litt kjøttdeig, løk og litt kryddergreier. Ikke all verden kanskje, men likevel innafor, håper jeg. Jeg har ikke smakt pitabrød på veldig lenge, siden jeg fikk cøliaki for tretti år siden, og må leve på glutenfri kost. Men nå har jeg funnet noen glutenfrie, og de smakte ikke så verst. Heldige meg. Selv om regjeringen har kuttet i glutenstønaden (dvs støtte til den dyre medisinen min), slik at nå må jeg være enda mer forsiktig med matutgiftene framover. Noe som blir litt vanskelig, siden jeg allerede har ganske lite å tilby Rema1000. Fra meg får de ca. 1000 - 1500,- i gjennomsnitt pr. måned. Men pytt, pytt, alle monner drar.

Nå skal jeg gi meg.

Bildene viser den nevnte thaimaten (pad thai), pluss fatene jeg arbeider med. De er ca 40cm i diameter.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







søndag 3. november 2019

ADELE HAR SLANKET SEG! (og litt om NAV og menneskeverd.)




Det er mye som ikke trenger store overskrifter i media, men som likevel får det. Som at Adele har slanket seg, eller at menn nå kan få operert seg til magemuskler. På den annen side er det mye som virkelig fortjener overskriftene vi kan se. Som for eksempel NAV-skandalen. Hva den vi lede til, er ikke godt å si, men at den vil lede til generelle løft for syke og svake ville jeg ikke satset trygda mi på. Allerede nå er for eksempel Frp på banen og sier at vi må sette krav til de som mottar penger. Folk skal ikke få ta med seg ytelser til syden for å ligge på stranda og sole seg. Vi kan for eksempel sette et krav om at de som har ytelser som sykepenger eller arbeidsavklaringspenger må kunne møte hos NAV innen to timers varsel. Hvilke krav som skal stilles til NAV blir det ikke lagt like mye vekt på. Med dette utspillet fra Frp sies det på et vis samtidig at det som har skjedd i NAV-saken, egentlig var riktig. Det var riktig å kreve tilbakebetalinger, riktig å fengsle folk. Så muligheten til å gjøre det må vi forsøke å gjeninnføre så fort som mulig. Ikke mye ydmykhet å spore der. Fokuset flyttes allerede nå over fra hva staten har gjort galt, til hva som skal kreves av de som blir syke. At NAV og regjeringen burde fokusere mer på folks rettigheter enn hva som kan spares, burde vel nå kanskje være veien å gå.

Nå vet ikke jeg hvor stor gruppen med sykepengemottagere er, som nå ligger på stranda i utlandet med en longdrink innen rekkevidde. Antagelig er den minimal, men trikset Frp benytter seg av, er jo å videreføre myten om at folk som mottar støtte er snyltere, så da må vi være på vakt hele tiden. Det vil si de viderefører stigmaer knyttet til en stor gruppe, et stigma som friske folk lett tror på. 

For tiden er jeg inne i en depresjon, slik jeg skrev om i forrige innlegg. Likevel er jeg ikke så satt ut at jeg ikke får med meg hva som skjer i NAV-saken. Hva annet jeg får med meg, er mer usikkert, men jeg står da i hvert fall opp hver dag, og jeg leser avisene på nett til frokostkaffen. I forrige uke var jeg til og med innom atelieret litt. Og det føltes bra, selv om jeg nok ikke var helt tilkoblet mens jeg var der. Hvor mye av den manglende tilkoblingen mine kolleger fikk med seg, skal jeg ikke legge så mye vekt på, men jeg tror ikke det er så lett å se hvordan stemningsleiet hos deprimerte er bestandig. Jeg, for eksempel, går jo ikke rett bort til nærmeste krok og legger meg hulkende i fosterstilling sammen med et barberblad, om jeg møter folk. Antagelig oppleves jeg som mitt vanlige meg. Heldigvis er jeg ikke på syketrygd, for da ville nok noen ment at jeg kan da ikke være SÅ syk, jeg smiler jo. Og om jeg attpå til hadde reist til et land med litt varme i et forsøk på å komme ut av depresjonen ved hjelp av en forandring, ville jeg slik Frp vil ha det i tillegg mistet sykepengene, selv om sydenturen/forandringen kunne gjort meg frisk, mens å alltid måtte være på vakt og stå klar for å møte hos NAV innen to timer, antagelig ville gjort meg sykere. 



I går lagde jeg suppe. Jepp, selv for deprimerte går det an å lage litt mat. I går lagde jeg maten til kjæresten og meg selv. Skulle jeg spist alene, hadde suppen neppe blitt laget. Da hadde jeg antagelig bare tatt meg ei brødskive. Skal en få gjort noe, må en gjøre det for noen andre, når en er i depresjonsland. Suppen jeg lagde var en fiskesuppe. Thailandsk. Og den smakte virkelig godt. Så den anbefales. Oppskriften finner du her. Selv brukte jeg to tredjedeler torsk, og en tredjedel laks. Og jeg brukte en halv teskje mer sukker enn i oppskriften, pluss litt salt.

Selv om en finner en oppskrift på nett en vil forsøke seg på, må en ikke alltid følge den slavisk. Asiatisk mat er ofte ikke mer nøyaktig enn norsk lapskaus er. En tar det en har, og smaker det til. Det vil si en tilpasser ting. Jeg tenker at NAV også må tilpasse ting. En kan ikke standardisere alt og alle, en må ta litt høyde for hvilke råvarer en har å gjøre med, hvilke muligheter som finnes, for at resultatet skal bli bra. Slik er det for eksempel også med kunst, som er det jeg holder på med. En kan ikke sette en maskin til å gjøre det samme som meg, eller kreve at alle kunstnere skal gjøre tingene på akkurat samme måte innenfor samme tidsramme. I stedet må en som kunstner lytte til materialet en bruker, en må se på muligheter og begrensninger og forsøke å være litt smidig. En må respektere materialet en holder på med, og en må respektere seg selv, sine muligheter og begrensninger. Hvilken respekt for folk flest NAV viser, er vel litt mer usikkert. Hvilken respekt menigmann viser de som ikke dro det samme heldige kortet som dem selv, virker også som litt usikkert, opplever jeg, om en leser kommentarfelt på nett. Om NAV-saken vil forandre på noe av dette gjenstår å se, men jeg tviler.

Bildene viser gårsdagens suppe.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






lørdag 26. oktober 2019

I blant må det være nok å gjøre noe kun for seg selv.




Det er lørdag. Jeg bruker ikke å skrive blogg på lørdager. Så det at jeg gjør det nå, er en forandring. Uten at akkurat det betyr så mye. Forandringen er neppe stor nok til at ringvirkningene får noen betydning.

Men jeg trenger en forandring, kjenner jeg. Og jeg trenger den nå. For noen uker siden begynte dagene å bli tyngre, og etter hvert måtte jeg bare innse at en ny depresjon hadde åpnet dørene sine for meg, og dradd meg over terskelen. Jeg skriver ny, for dette er jo ikke første gangen sånn skit overmanner meg. Det gjentar seg gang på gang, uten at jeg finner noe mottrekk som kan hindre det.

For noen dager siden så jeg et program på NRK2, som het «Den deprimerte inspiratoren». Det handlet om Alistair Campbell, som er tidligere Tony Blairs talsmann. Tony Blair var statsminister i England (1997-2007). I programmet forteller Allaister Campbell om hvordan det er å leve med en tilbakevendende depressiv lidelse.  I dag også kalt Unipolar lidelse. 



Om du ikke så dette programmet, så se det om du får anledning. Enten om det blir satt opp igjen, eller om du klikker deg inn her. Om du selv ikke er plaget med depresjoner, så kjenner du kanskje noen som er det, og programmet viser på en veldig god måte hvordan det kan oppleves. Selv kjente jeg meg igjen. Og i løpet av programmet kjente jeg i tillegg på at depresjonene jeg til tider må gå igjennom ikke nødvendigvis er min egen feil, eller at de gjør meg til et dårligere menneske enn folk flest. Nå er det ikke slik at dette var ny kunnskap for meg, men det var noe jeg trengte å bli minnet på akkurat nå. Jeg fikk på et vis en syndsforlatelse. Og det trengte jeg. For jeg er lei av å be om unnskyldning. Jeg er lei av å rettferdiggjøre det at jeg ikke orker mer enn jeg gjør, og det at jeg ble som jeg ble. Jeg er lei av å forklare depresjonene mine, angsten min og alt jeg ikke klarer å få til slik jeg ønsker, eller slik noen andre ønsker. Jeg er lei av å føle på skyld og skam over noe jeg ikke selv velger. 

En depresjon er ikke noe en kan velge seg bort fra. Like lite som du kan velge deg bort fra kreft, selv om Derek Verrett visstnok skal påstå at en kan tenke seg bort fra det meste, skal en tro det media sier om saken. Uansett har jeg selv aldri klart å tenke meg bort fra noe som helst når det kommer til depresjoner. I stedet ender jeg gjerne opp med å tenke meg dypere inn i skiten. Inn i mørket. Inn i håpløsheten og meningsløsheten og tiltaksløsheten. Og jeg finner ikke veien ut igjen. 

At jeg ikke finner veien ut igjen, ender jeg veldig ofte opp med å se på som en karakterbrist hos meg selv. Det skyldes at det er en feil ved meg. En feil jeg selv har skylden for. Jeg er lat, uintelligent, egoistisk, uelskelig, jeg er ikke verdt noe, osv. Jeg gir opp for fort, jeg prøver ikke nok, og finner jeg et håp, forteller jeg meg selv at jeg ikke fortjener det jeg måtte håpe på. Og slik går dagene. Til det plutselig løsner. For løsner gjør det. Jeg kommer ut av det igjen. Jeg forstår bare ikke hvordan og hvorfor. Og slik går årene, slik har det vært fra da jeg var barn, med tunge perioder og lettere perioder, uten at det egentlig finnes en synlig rytme. Noen ganger må jeg ty til medisiner for å komme ut av mørket, andre ganger går det av seg selv. Noen ganger kan en depresjon vare i flere måneder, noen ganger tar det år å komme ut av det, og andre ganger kun noen dager. Depresjonene kan komme med forsterket angst, og de kan komme med kun en nummenhet. 




En depresjon er ikke lik hver gang. Den kan trykke deg ned i sofaen eller senga der tomheten og det meningsløse regjerer, og nøye seg med det, eller den kan også føre deg ned i den dypeste kjelleren, der det suicidale ender opp med å bli overveldende. Uansett er det lite du kan gjøre med det, utover å forsøke å huske på at du har opplevd det før, og at du har kommet ut av det igjen. Opplever du at det blir uhåndterlig, bør du søke hjelp. For hjelp finnes.

Litt av problemet mitt, slik jeg opplever det, er at omgivelsene ikke ser hvordan det er inni meg. Dermed begynner jeg å tenke at det blir vanskelig for folk å tro at det er så ille som jeg sier at det er, noe som igjen gjør det vanskeligere for meg. Jeg begynner å forestille meg hva andre tenker om meg, og det er ikke noe tankegods som akkurat inviterer til å løfte meg opp av en depresjon jeg finner fram til da, kan en kanskje si. Programmet med Allaistar Cambell var en hjelp i så måte. Det viste så tydelig hvordan det kan være å leve med depresjoner. Hvor lite eller mye en selv kan gjøre med det, og at det at en melder seg ut av det meste en periode ikke er bare en unnskyldning. Det gjorde godt å se andre sette ord på det jeg selv opplever. Det gjorde godt å få se det utenfra, ikke kun innenfra.

Om det jeg skriver her i dag betyr noe for noen andre enn meg selv, aner jeg ikke. Men jeg skriver det likevel. En kan ikke gjøre alt for alle andre bestandig. I blant må det være nok å gjøre noe kun for seg selv. Å skrive hjelper meg med å se ting i perspektiv. Og perspektiv trenger jeg. Det trenger vi alle. 

Bildene ble tatt utenfor døra mi for noen minutter siden.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:



søndag 20. oktober 2019

Tyskertøser, kvinner og barn i Syria, og et dreiekurs.




I dag våknet jeg til ti grader ute, men jeg har ca 24 inne. Joda, innetemperaturen er kanskje litt høy innendørs, men jeg liker det slik. Jeg har det med å like ting. I hvert fall enkelte ting. I blant. Selv om jeg nok hadde fått mest på «hva jeg ikke liker lista», om jeg skrev ned disse tingene, men det har jeg ikke tenkt å gjøre. Det er mye jeg ikke har tenkt å gjøre. Antagelig langt mer enn jeg har tenkt å gjøre. I morgen har jeg likevel tenkt å starte opp et lite keramikkurs. Eller nærmere bestemt dreiekurs. Jeg fikk en forespørsel fra Hieronimus her i Bergen om jeg kunne tenke meg å hjelpe til litt, og det kunne jeg selvfølgelig. Hieronimus er en selvhjelpsgruppe for angst. Men de tilbyr i tillegg muligheten til å arbeide med kunst. Så vidt jeg har forstått går det mest i maling og keramikk. I tillegg driver de sitt eget galleri, og har kurs for voldsutsatte kvinner, bare for å nevne noe av det de tilbyr.

Det er ikke bare jeg som ikke alltid er så glad i å gjøre ting. Regjeringen, for eksempel, vil ikke hjelpe kvinnelige Syriafarere med barn hjem til Norge. Samtidig tar de støtten til glutenfri mat, briller og tannregulering fra de ungene som tross alt finnes her, og satser på å gi avgiftslette på de dyreste bilene kun rike kan kjøpe, og tilskudd til ei pille homofile menn kan ta i stedet, slik at de slipper å ha beskyttet sex med andre menn. Pillen gjør at de kan droppe kondomen. Og ei slik pille høres veldig bra ut, men det er det jo mye som gjør, uten at en får det gratis av den grunn. Satt opp mot de nevnte kuttene, framstår prioriteringen i mine øyne litt merkelig, uten at jeg ser på dette som et innlegg for eller i mot homofili av den grunn. I mitt hode er det vel snart på tide at vi godtar folk som den de er, så den diskusjonen bør legges død like godt først som sist. 





Jeg lurer på hvordan historien til den nåværende regjeringen vil bli oppfattet, når den får noen år på baken, slik at vi kan se den litt utenfra. I dag leste jeg en artikkel om hva som skjedde med kvinner i Finnmark da krigen gikk mot slutten. Hvordan norske soldater - jepp, norske - voldtok og snauklipte dem som hadde hatt en forhold til en tysker. Der og da følte vel enkelte at dette handlet om rettferdighet, men i dag er det vel få som ser slik på det. Jeg tviler på at historien om barna og kvinnene i Syria vil framstå noe bedre når noen år får gått. I stedet blir det vel nok en skamplett på Norges selvgode overflate. Mens Erna, Siv og Sylvi neppe kommer til å framstå som de som reddet landet, men heller som de som raserte velferden til store grupper.  

Det var nå det. Eller slik gikk no dagan, som en sier. Her hos meg ramlet jeg ned i ei lita dump for noen uker siden, men håper jeg klarer å kravle meg opp igjen med det første. Plutselig ble livet mitt litt tomt og meningsløst, det ble mange timer på sofaen framfor tv-skjermen, og lite tid brukt på atelieret. Men sånn er det i blant. Og siden jeg er diagnostisert med en tilbakevendende depressiv lidelse, er det vel ikke annet å forvente. En får bare ri´an av, som en sier. Og ute skinner solen, mens jeg straks skal bort til kjæresten og drikke en kopp kaffe og spise et kakestykke. Så noen lyspunkt finnes. De gjør gjerne det, for de fleste av oss. Vi sliter bare med å få øye på dem til tider, og i tillegg verdsette dem. På den annen side, er du et sykt, norsk barn i Syria, stå kanskje ikke lyspunktene i kø.

Det øverste bildet var det min yngste datter som tok av meg for noen år siden. Hun kalte det "My beautiful dad." Maleriet lagde jeg selv for ganske mange år siden, og det er i dag malt over, men det handlet om å bli trykket ned og gjort hjelpeløs. Det vil si et overgrep. Om du ikke ser det i første omgang, så kommer det en gigantisk tommel ned for å skvise personen som ligger der. Jeg synes dette bildet illustrerer ganske godt hvordan jeg opplever holdningen til regjeringen overfor svake grupper.



Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




torsdag 10. oktober 2019

Sex, penisstørrelse, kvinnens underliv, megaorgasmer og rævpuling.




Dagen startet med å titte innom sosiale medier og aviser på nett. Slik den alltid gjør. Og mye av det som bringes til torg der, har ord som naken, sex, underliv, penisstørrelse, kvinnens underliv, megaorgasmer eller en eller annen form for henvisning til vold i overskriften, slik dette innlegget mitt også har i dag. I tillegg har avisene en jevn strøm med videosnutter som begynner med slikt som « se hva som skjer etter dette». Men, ofte skjer det veldig lite, dessverre. Og i hvert fall altfor lite til å rettferdiggjøre tiden du må bruke på å se en reklame eller tre, før videoen det ble reklamert for vises. Så slike ting holder jeg meg stort sett unna. Jeg føler meg jo alltid lurt om jeg klikker meg inn på dem, og det å føle seg lurt er ingen god følelse.



Nå har årets statsbudsjett blitt lagt fram. Jeg vet ikke om det fikk deg til å føle deg lurt, men lurt ble du nok uansett. For ting som i blant høres bra ut, er ikke nødvendigvis bra for deg eller folk som deg. For eksempel blir en bil som BMV M2 hele 160 000 kroner billigere nå. Men hvem kjøper egentlig en slik bil, og hvor mange blir solgt i løpet av et år. Kanskje ikke så mange. Men, de som blir solgt, blir nok stort sett solgt til såkalte «entusiaster», dvs til folk som har nok penger til slikt. Ikke til deg som er i markedet for en tre til fem års gammel bruktbil, gjerne en stasjonsvogn stor nok til å romme hele familien pluss barnevogn og annen bagasje når du skal til Legoland. Om du har råd til Legoland i det hele tatt. Så dette avslaget er egentlig bare nok en skattelette til dem med mye penger, slik trenden har vært de siste årene. Og de pengene må jo hentes et sted, så de blir tatt fra de som har minst. Slik som briller og tannregulering til barn, bleier til eldre, hjelp til glutenfri kost for dem som blir syke av noe annet, bostøtte til de som har minst, bilstøtte til handikappede osv osv. Og dette kan bli deg, eller noen som står deg kjær, helt plutselig. Din mor eller din far, dine søsken eller dine barn. Om det dukker opp sykdom, ulykker, eller at noen mister jobben. Så klart du blir lurt av populismen til regjeringen. Spesielt om du stemte på noen av dem som sitter i den. Den må svi, eller den vil komme til å svi. Gjerne brått, plutselig og overraskende. På godt norsk kalles det å blir rævpult. Vi blir rævpulte alle sammen, noen foreløpig bare med en lillefinger, men mange er ikke klar over det enda, på grunn av store doser populistiske glidemidler og distraksjoner. Klar over det blir du først i det det begynner å gjøre vondt nok. Og det skjer gjerne når alle glemte valgløfter og de brutte illusjonene dine skal samlet opp der bak. 



Nok om det. Livet går videre, selv om småfolk, eldre og syke får stadig mindre å rutte med, og forskjellene mellom rik og fattig øker. I mitt liv tar kunst en god del plass. Ikke i form av kjøp, jeg er tross alt fattig, men i form av å lage den. Og for tiden går det i keramikk, som du kan se av bildene. 





Å arbeide med kunst er stort sett moro. Det som ikke er moro er om noe blir ødelagt, eller om du ikke får til det du vil. Men jevnt over er det ganske gøy, utviklende og tilfredsstillende. I tillegg er det sosialt, i hvert fall om du deler atelier med noen. Og det gjør jeg. Tre dager i uka er jeg på atelieret noen timer. Og det gjør meg godt. Det gjør hele forskjellen i livet mitt. Jeg er tross alt ufør og har en del fysiske og psykiske utfordringer, men det å arbeide får meg til å finne en mening i tilværelsen likevel. Det gir meg en grunn til å stå opp om morgenen. Ikigai, kaller japanerne det: En grunn til å være til. Og alle har sitt personlige Ikigai i seg. Du også. Enten du vet det eller ei. Samfunnsmessig hadde det kanskje vært bedre om slike som jeg visket ut mitt Ikigai og døde relativt kjapt, for da kunne jo Erna og co spart noen penger der. Men, siden jeg fortsatt lever, spiser de bare opp litt av inntekten og livskvaliteten min hvert år, og begrenser livet mitt i stedet for å ta det. De plukker en liten bit her, og en liten bit der. Akkurat nok hver gang til å skape fortvilelse hos folk som meg, men likevel ikke nok til at folk flest bryr seg. Det er en balansekunst det der. Men kanskje ikke en kunst jeg selv vil applaudere, eller du burde applaudere. Alt som kalles kunst er ikke nødvendigvis god kunst. 

Vi trenger alle menneskelig kontakt. Vi trenger berøringer, mentale og fysiske. Vi trenger motgang og medgang. Vi trenger kjærlighet i livene våre, å få gi og ta i mot. Vi trenger en mening, vi trenger vår egen Ikigai, og vi trenger å føle oss som en del av et fellesskap. I tillegg trenger vi et sted å bo, vi trenger klær, mat og varme. I dag er det verdensdagen for psykisk helse. Det er mange rundt oss som sliter. Ingen av de som sliter blir bedre av at rike Norge med sine millionærer og milliardærer tar fra dem det lille de har. Ingen kommer heller ut i jobb av å bli fortvilet og utestengte fra samfunnet og dets tilbud. I stedet blir de i sykere, svakere, hjelpeløse. Snart er det slik at de fattigste ikke har salt til såret en gang. Og da blir de numne. Livet slutter å bety noe. De blir til ingenting. Jeg håper ikke det vil skje med deg, eller noen du bryr deg om.

Bildene viser noen store fat jeg holder på med. De er ikke dreide, men håndbygde, og er ca førti cm i diameter. Faren for at de sprekker i bunnen under tørkingen er absolutt til stede, men en får leve i håpet om at det går bra.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 

I dag er det som nevnt verdensdagen for psykisk helse, og i de senere år har det kommet mer åpenhet rundt tema som dette. Ikke kun blant folk flest, men også blant mer kjente mennesker. Forbildene våre. En av dem som har vært åpen om sin bipolare lidelse, er Sinead O´Connor. Og det trenger vi, vi trenger åpenhet,  i denne vår tid med silikon, dyre merkevarer og et håpløst jag etter status og det perfekte.














søndag 22. september 2019

I dag er en fin dag i Norge (for noen).




Solen skinner over Bergen. Eller solA, som de sier der jeg kommer fra. Hadde jeg kommet fra Somalia, ville jeg kanskje sagt qorraxda, forteller google oversetter meg. Men jeg kommer ikke fra Somalia, heller ikke fra Polen, Afganistan eller Syria, jeg kommer fra det indre Østlandet, så for meg var det en gang i tiden solA, som gjaldt. Men det er lenge siden, nå er det 40 år siden jeg flyttet til Bergen, så språket har forandret seg litt etter som tiden gikk. Uansett, sommerEN her vest kom med et lite hikst helt på slutten, og vi har fått et par fine dager. Det gjør jo ikke akkurat vondt det.

Noe som derimot gjør vondt, er å se spalteplassen enkelte politikere får i pressen. Som for eksempel Siv Jensen. Når et parti får 8,2 % oppslutning i et valg, så blir det litt uinteressant å lese artikkel opp og artikkel ned om at de skal «bli tøffere» og tydeligere på den politikken de står for. Det er jo ikke mangel på tøffhet som er problemet til Frp, det er politikken de fører som fører til at folk ikke stemmer på dem, og spredningen av fremmedfrykt. At de så etter hvert får et brunt stempel på det de holder på med, burde i mine øyne forundre verken dem selv eller andre. Det er jo ikke så mange andre politiske farger igjen å velge mellom, i et system som vi har med mange partier og kolører. Mange farger er allerede tatt. Er du opptatt av miljøet, er du unektelig grønn. Er du opptatt av å dele på godene, er du rød. Er du opptatt av å sikre dem som har mest gjennom å ta fra dem som har minst, så er du blå. Og er du opptatt av og bruker fremmedfrykt som en strategi for å få makt, så drar det seg vel til mot det litt grumsete, og blant de grumsete fargene finner en jo gjerne brunt i forskjellige valører, eller det tenderer mot svart. Surprise, surprise. Og så kan en jo hisse seg opp over det, og få spalteplass i offerrollen sin, og skrike opp om å bli tøffere. Skrekk og gru. Jeg er usikker på om det er det dette landet vårt og folka som bor her trenger. I mine øyne, er den lille gruppen i det politiske Norge som sprer frykt og fremmedhat, mye skumlere enn at det bor noen fra et annet land i nabolaget mitt.



At frykten som Frp er med på å nøre opp under berører enkeltmennesker tungt, er en konsekvens som de færreste på den siden av politikken ser ut til å bry seg om. På samme vis som at de blå ikke ser ut til å bry seg, om at godene de svakeste i samfunnet har fått så de kan leve mest mulig verdig, langsomt kuttes bort og forsvinner. Det gjelder jo uansett kun de syke og de som falt utenfor. Ikke dem selv. Høyre er likevel rause når de støtter lønnsøkning til politikerne på stortinget, og skattelette til de som har for mye. Den skal de ha.


I går så jeg på Stjernekamp. Og en av låtene som utmerket seg,  ble framført av Sondre Mulongo Nystrøm. Navnet i seg selv, forteller sitt om et opphav som kanskje ikke er det enkelte ynder å kalle urnorsk, og ja - hudfargen også. Sånt kan komme med en pris. Noe Sondre fortalte om både med ord, mimikk og sang. Hva som framstår som farlig ved ham, vet jeg ikke. Hvor mange farlige folk som kommer hit til Norge, vet jeg heller ikke. Folk flest er jo greie og vil bare ha et nogenlunde greit liv, akkurat slik som jeg vil ha. Tenker jeg. Men jeg tenker jo så mye. Og det kan jo hende hele tankegangen er tuftet på at det visstnok skal finnes en dråpe taterblod i meg, donert av en oldemor på farssiden.



Tatere ble også brukt som skremsel. Akkurat som samer, jøder og nordlendinger har blitt. Jepp, nordlendinger. Kom du til Oslo på syttitallet og snakket nordlandsk, så sleit du litt med å få leie bolig. Siden ble det lettere, for da kom pakistanerne, og da ble det de som ble «fienden». Og fiender trenger vi visst. I hvert fall trenger enkelte fraksjoner det, om ikke annet enn for å ha noe å samle seg om. Noe enkelte politikere vet å utnytte. Slik at fremmedfrykten ender opp som et røykteppe, der de selv kan sitte i skjul og konsentrere seg om ting de ikke vil at folk skal vite noe om. For jo, slik det ser ut nå, vil de som har sin brede godt plassert på taburetten helst ikke at vi skal få vite for mye. Det er jo ikke bare for å ha noe å drive på med, at høyre med Erna i spissen ikke vil at samfunnet skal få innblikk i slikt som avtaler og kalendere, hvem de snakker med, og hva de snakker om.

«Graset er grønt for alle», sang Alf Prøysen i visa om Jørgen Hattemaker. Men det er kanskje det eneste som er for alle etter hvert. 

Sånn. Det var det. Nok om Siv og fremmedfrykt, nok om Erna og ranet av de svake i samfunnet. Solen skinner, jeg har kaffe i koppen, og dagen tegner til å bli ok. I går kom bonusdatteren min hjem på ferie, neste uke kommer datteren min, og så blir det vel en fellesmiddag eller to mens de er hjemme. Det blir bra. Det er ikke så ofte alle er samlet. Sånn er det for mange av oss. Ungene flytter ut, studerer og etablerer seg. Slik jeg selv gjorde, da jeg reiste vestover til Bergen for 40 år siden. Men heldigvis slipper de fleste av oss å reise til et land hvor politikerne er mest opptatt av å få folk til å hate oss.

Dagens bilder viser et veggobjekt i leire jeg så vidt har startet på, pluss et selvportrett jeg ga tittelen Tater.

Ha en fin dag i Norge.

Bjørn

Dagens link: 

Dessverre fant jeg ikke Sondre Mulongo Nystrøm sitt innslag fra Stjernekamp på YouTube, så her kommer Karpes originalversjon i stedet. Ta deg tid til å se den.