Det går seg gjerne til, og snart blir det sommer.

Tirsdag 13.februar 2014. Dagen startet greit. Om en ser bort fra de vanlige alders- og helseutfordringene livet består av når du nærmer deg 70. Men så - plutselig - forsvant nettet: 

ALARM, ALARM - Fuck! 

Sånt liker vi veldig dårlig, når en sitter med morgenkaffen og leser siste nytt om krig, drap og faenskap på skjermen. Med ett risikerer jeg noen timer uten internett og tv, fram til dagens gjøremål krever en tur ut med bilen og flytting av fokus. Jeg observerte så vidt at det ble sprengt i nabolaget (boom, sa det visst), forsøker korttidshukommelsen min å fortelle meg nå. Men det er litt uklart. Litt som å ha sett noe i sidesynet uten å egentlig legge vekt på det, for så å begynne å tenke på det en stund senere: «Hva var de greiene der? Var det noe i det hele tatt?» 

Om noen kabler gikk til helvete kan dette komme til å ta tid.  Og nå kom det feilmelding fra Telia, med det sedvanlige «Vi beklager…», men ingen forklaring eller noe tidsestimat selvfølgelig. Det er det vanlige det.

For tiden er det mye krigsretorikk i media. En av de potensielle farene det advares mot, er at all internettkommunikasjon kan stoppe opp. Og det vil jo bli gøy, nå når fasttelefoner er long gone og radio og tv er koblet til nettet. Samtidig ser en for seg at strømforsyningen sannsynligvis vil stoppe opp. Det blir også gøy, om du ikke har vedovn, og i tillegg en elektrisk bil. Det siste har ikke jeg  - enda - her brennes det fremdeles bensin. I det hele tatt er det mye som vil stoppe opp. Mat- og medisintilgjengelighet, for eksempel. Der ligger det noen utfordringer en ikke er vant til å deale med. Sett opp i mot et slikt scenario, blir det å miste nettet en time eller to ikke så mye å skrike opp om. Men en setter jo ikke alltid det en opplever som utfordrende her og nå, opp mot det som kan bli verre en gang i framtiden. En er gjerne seg selv og øyeblikket nærmest. En har jo også lært at en må leve i nuet. Noe som ikke alltid er så lett, siden en har en ryggsekk full av arr, sorg, skam og tidligere opplevelser en sleper rundt på. Ikke alle tanker om framtiden byr nødvendigvis på fest og moro heller. Spesielt ikke om en har en angst- og depresjonslidelse som til tider gror friskt bak pannen. Og i tillegg en velutviklet fantasi. Da kan hverdagen fort bli preget av litt skygger. 

Men, det finnes jo også lyspunkt, heldigvis. Her i Bergen er snøen som falt de siste dagene på vei til å regne bort. Sånt liker vi. Og snart blir det vår. Med grønt på trærne og farger i blomsterkasser og bed rundt omkring. Og sol og varme. 

Det kommer jeg til å nyte. I hvert fall en stund. Til det blir for varmt. Og det gjør det gjerne i perioder. Så da blir det å klage litt på varmen. For sånn er det jo, det er alltid noe en kan klage på. 

I helgen var det fastelaven. Da bakte jeg boller. Glutenfrie. Det smakte godt. 

Jeg er avhengig av glutenfri mat. Får jeg i meg gluten blir jeg dårlig. VELDIG dårlig. Og det er ikke mye som skal til. Noen smuler kan være nok. Og da driter og spyr jeg heftig i noen timer med kramper i magen, og føler meg elendig i flere dager. Ikke mye moro de greiene der. Så jeg forsøker å være forsiktig. Noe som kan bli vanskelig ved en eventuell matrasjonering i framtiden. Det kommer nok ikke til finnes en «Fri for» hylle å ty til da. Jeg tror det er langt mellom de hyllene på Gazastripen nå. Eller i Ukraina. Og folk har vel cøliaki eller allergier der også. Er nok ikke mye gøy å oppleve for dem står i den utfordringen i tillegg til kuler og bomber. Egentlig blir det for voldsomt og vanskelig å ta inn over seg. Slik mye av det vi fores med nå blir. Det er jo samtidig ufattelig at noen er villige til å sitte på toppen og dra i tråder som får tusenvis tv folk til å dø, mens de selv sitter trygt i palassene sine. Fuck dem. Fuck hele bunten. 

Ja, ja. Nettet glimrer fremdeles med sitt fravær. Men nå får jeg komme meg i dusjen og rengjøre mitt aldrende legeme litt, før jeg tar turen bort til kjæresten og dagens forskjellige gjøremål. Så får jeg heller legge dette ut på nett senere i dag. Når det blir mulig. For har jeg først skrevet det, må det liksom ut. Sånn er det bare.

Jeg håper du har en fin dag, der du er. At gode opplevelser står i kø og at noen bryr seg om deg. Men har du en sur dag, så husk at det kommer alltid en dag i morgen. Forhåpentligvis med blanke ark og fargestifter til. Fram til da får du gjøre det beste ut av det. Det går seg gjerne til, og snart blir det sommer.

Bjørn.

Dagens link: