Muligheter.

Det er søndag, og overskyet. I motsetning til lørdagen, i går, som var en nydelig dag med blå himmel og sol og sol og sol. Nå er det bare varmt. I hvert fall inne. 24,7 da jeg sto opp. Og det gjorde jeg klokken 7, som er altfor tidlig. Det var for varmt til å sove videre. Så nå sitter jeg her, i boksern, og skriver blogg. For noe skal en jo gjøre når en sitter i bokser.

Fredag var kjæresten og jeg ute og spiste. Da hadde jeg bukse på, og vi spiste Ytrefilet av okse med peppersaus, indrefilet av svin med med bearnaise, salat og stekte, friske grønnsaker, brød og fløtegratinerte poteter med bacon.  Bildet viser kun et utsnitt av maten, siden jeg glemte å ta bilde før jeg hadde begynt å hugge innpå.

Det er ikke så ofte vi er ute og spiser. Så når det skjer blir det et koselig avbrekk i rutinene, og jeg har egentlig alltid bukse på ved slike anledninger. Såpass må jeg kunne yte, synes jeg. Litt stas må en gjør på ting for å skille det fra det hverdagslige. På bildet ser det det helt tomt ut i lokalene, men det er en illusjon. For folk kom og gikk. Mange satt også ute og spiste. Den løsningen valgte vi bort, siden en må forholde seg til røykere om en velger den muligheten. Røyk i fjeset setter ingen spiss på maten, synes jeg.

På min egen altan blir det lite røykplager, selv om det kan sige litt fra noen naboer i blant. Uten at jeg lager noe problem ut av det. På det øverste bildet ser du meg selv på solsengen i går, med en boks øl i handa. Ikke det verste en kan ha i handa det. Bildet er ellers kanskje ikke det mest glamorøse bilde av meg selv, men det finnes grenser for hvor selvhøytidelig en skal være, så skitt au. 

Dette var altså i går, og det ble med den ene ølen. Som smakte utmerket. I det hele tatt var det deilig med både solseng og en øl og sol og det å være meg. Og litt farge fikk jeg også. Mens til middag lagde jeg meg marinerte ribbeskiver. I ovnen. Ikke på grill. De smakte uansett godt. Og jeg spiste dem uten tilbehør. Det vil si jeg fråtsa, mmm.

I dag skal jeg lage hønsefrikasse. Hos kjæresten.  Jeg kjøpte ei tre kilos høne før helgen, som nå tines. Senere koker jeg den i et par, tre timer, og rører sammen resten av ingrediensene. Jeg regner med at det kommer til å smake. Hjemmelaget mat gjør ofte det. I hvert fall smaker det noe mer enn bare salt og kunstige tilsetningsstoffer. Ofte koster det ikke så mye arbeide å få til noe heller. Hønsefrikasse, for eksempel, gjør jo mye seg selv. Høna står nå der og koker, mens vi kan se en serie på tv eller gjøre noe annet i mens. Og resten er fort gjort. Selv om alt er relativt. Å sprette en chipspose eller varme noe Fjordlands i mikroen, går jo alltids kjappere enn å pille kjøttet av ei høne og kutte litt grønnsaker. Men gleden ved å spise det en varmer i mikroen er kanskje ikke helt det samme selv om det går kjapt. Det er noe med det å ha gjort ting fra bunnen av selv, som en ikke skal nedvurdere.

Når jeg leser det jeg har skrevet fram til nå, virker det på meg selv nesten som at det er skrevet av en helt vanlig mann. Men det er jeg ikke. Det vet både du og jeg. Det er ingenting vanlig med meg, selv om jeg heller ikke er så fryktelig uvanlig. Det jeg likevel og udiskutabelt er, er en uføretrygdet kunstner og mann med noen utfordringer i livet, og ofte skriver jeg en del om det. Det er det som er utgangspunktet for Vannlandet. Å være litt åpen og bryte litt tabuer. Taushet er ingen løsning. Men jeg tenker at det er viktig å skive om det dagligdagse også, det jevne og kanskje det positive, for å vise at et liv med utfordringer også er et liv, og at ting går i bølger for oss alle. Jeg, for eksempel, har gode perioder, slik jeg har en nå, men også dårlige perioder med mye lungeproblemer og angst og depresjoner. Dette kommer og går. Så vi som har det på denne måten, får gjøre det beste ut av det når vi kan, tenker jeg. Og kanskje dele med andre også de gode tingene. Ikke bare dritten. Det er tross alt nok av folk som deler tårer og tenners gnissel på nett. Så det blir nok uansett ikke mangel på den slags, bare fordi jeg velger å si noe om de gode sidene i livet mitt når de dukker opp. Og du, som kanskje måtte slite litt selv i blant, og kanskje til og med sitter i mørket akkurat nå, kan kanskje ha bedre av å lese at ting er mulig, enn å lese om alt det umulige.

Og se, da ble det et lite blogginnlegg i dag også. Som det mye har gjort i det siste, handlet det litt om mat. For mat er godt, og god og sunn mat i passelige mengder er viktig. Spesielt når en selv har det bra, føler jeg. For når en har det dårlig, ender det å spise gjerne opp med kun å få i seg noe. Så da blir det ofte møkkamat. Lette kalorier. I mangel av annen trøst. Chips og sjokolade og saker i den leia. Og det er jeg lei a’. Så når jeg har det bra, forsøker jeg også å gjøre noe bra, som en investering jeg kan nyttiggjøre meg av når ting går skeivt igjen. Ete sunt og få meg litt trim. Sånne ting. Det er ikke så mye som skal til før en kan få fylt opp tanken litt. Slik at en kanskje ikke går helt ned i kjellern så fort en snubler i den minste lille stein, men har noe å støtte seg på. Litt fysisk og mental opplagsnæring. Nesten som pukkelen til en kamel. Og med det lille bildet runder jeg av for nå.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Ut og spise.

I kveld skal kjæresten og jeg ut og spise middag. Jepp, jeg inviterte henne for et par dager siden, da hun hadde gjort unna årets eksamen i gammelgresk, og det skal bli kjekt å gå ut sammen.

Det er ikke ofte jeg inviterer henne ut. Noe det selvfølgelig er grunner til. For det første er det dyrt å spise ute, for det andre er hun mamma med hjemmeboende barn, og for det tredje er sånne greier til tider utfordrende for angsten min.

Nå vet jeg jo at det som hjelper mot den formen for angst som jeg er mest plaget av, er å utfordre den. En kan jo kalle det å trene. Dvs gjøre det som er vanskelig om igjen og om igjen, til det blir lettere. Men akkurat det å trene på restaurantbesøk i hytt og pine, vil jo belaste det pekuniære balansepunktet jeg forsøker å opprettholde rimelig markant og negativt, så der har du den. Løsningen for meg blir da å gå på steder hvor jeg har gått før og har råd til, når jeg en sjelden gang går ut. Og for oss ender det da gjerne opp med kinarestaurant, Peppes eller Egon. I kveld blir det Egon. Du kan se menyen her. 

Disse stedene funker for meg, siden de også har et godt utvalg av glutenfri mat, som jeg er avhengig av pga cøliaki. Så får vi heller leve med at det kanskje ikke er de mest eksklusive etablissementene, men siden jeg aldri har vært eller noen gang blir del av fiffen, er jo ikke det noe å henge seg opp i uansett. Jeg har ikke som mål verken å bli sett eller å stige i gradene som definerer status. Jeg går ut for å ha det koselig sammen med kjæresten og for å ete noe godt som jeg attpåtil blir mett av, og det stopper ved det.

Jeg vet at det finnes folk med angst som leser bloggen min. Og de skjønner sikkert hvorfor restaurantbesøk kan være utfordrende. Men, det er altså ikke umulig, siden til og med jeg kan klare det i blant. Et lite triks en kan benytte seg av, er å sondere terrenget en smule på forhånd. Enten ved å ta et streif forbi spisestedet, kaste et blikk inn, eller ta en titt på nett. Det gir litt forutsigbarhet. En kan også velge å gå på en dag og et tidspunkt hvor det kanskje ikke er helt fullt, om mye mennesker er et problem. En kan til og med bestemme seg for hva en vil velge fra menyen på forhånd, siden en ofte kan finne den på nett. Det kan være en god ting, om det å velge mens kelneren venter er et problem, eller om angsten din for eksempel er knyttet til en spiseforstyrrelse.

Selv om jeg selv ikke har problemer i retning å velge fra menyen, eller mat og spising generelt, kjenner jeg folk som har eller har hatt det, og vet derfor hvor kinkig det kan være for dem å skulle ta det valget det er å skulle gå ut og dele et måltid med noen. Det kan ta stor plass blant følelser og tanker i lang tid, før dagen for å gå ut endelig er der, slik at en kanskje har blitt rimelig på tuppa, og angsten blir stor under måltidet.  

Jeg tenker at alle avgjørelser som er tatt på forhånd kan lette på angst og andre følelser, slik at en faktisk kan komme seg igjennom et måltid på et vis som gjør det mulig å gjenta opplevelsen en annen gang. Dvs begynne på en god spiral. En trenger jo heller ikke å velge en fireretters, selv om noen andre gjør det. Selv velger jeg for eksempel ikke en øl til maten, selv om kjæresten gjerne gjør det. Jeg liker ikke øl til maten, jeg blir bare full i magen av det. Dessuten blir det gjerne til at jeg kjører, og øl og bil er jo en dårlig kombo, som vi vet. Så jeg drikker vann. Å drikke vann gjør meg ikke merkelig. Det finnes andre ting ved meg som er langt merkeligere, tror jeg.

Sliter du med angst og bor i Bergen, kan du finne hjelp og fellesskap hos Hieronimus.

Mer enn dette hadde jeg ikke på hjertet i dag. Så nå runder jeg av, mens jeg gleder meg til en god middag sammen med kjæresten min i kveld. Jeg håper du også har noe å glede deg til. Om ikke annet, så er det meldt fint vær i Bergen i morgen. Yeiii.

Grunnet tilgang på få bilder av annen mat enn den jeg lager selv, falt valget på det du ser øverst i dag. Det viser en dessert, som jeg spiste på  Oseana kunst og kultursenter for noen år siden, da atelieret hvor jeg jobber hadde vår årlige sommertur rundt omkring til kulturperler eller utstillinger av ymse sort. Både desserten og middagen smakte utmerket, mener jeg å huske.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 

Nærhet og rom.

Mai måned kommer med fridager. Noe som nok ikke plager folk flest nevneverdig. Og i dag er det Himmelspretten. En dag som ikke tar så stor plass i tankelandskapet hos meg. Men det er greit. Det kan jeg leve med.

For enkelte kommer mai også med eksamener, selv om det ikke gjelder meg. Ofte gjelder det i stedet barna våre. Og i går fikk jeg melding fra yngste datteren min om at bacheloren hennes var ferdig skrevet. Og det var kjekt å høre. Jeg er stolt av henne. Samtidig hadde kjæresten min eksamen i gammelgresk, og den gikk visst etter hva hun føler fint. Sånt liker vi. Jeg er stolt av henne også.

I går var altså en dag da ting skjedde. For i tillegg stakk eldste datteren min innom for å klippe bonussønnen min og meg. Og hun hadde med seg den stadig voksende babymagen sin, og også det første barnebarnet mitt. Det er alltid koselig. Mor og barn vokser og gror og utvikler seg slik mor og barn er tjent med å gjøre i og utenfor mager, og snart blir nummer to født, mens første barnebarnet blir tre år. Som du kan se av bildene, har hun nå også så vidt begynt å oppdage bøkenes verden. Noe jeg har ventet på. For det er en veldig deilig følelse å sitte og lese for en liten varm, kropp i armkroken.

Det meste har sin egen tid. Det å lese litt sammen med bestefar og bestemor, er kanskje ikke like viktig som dagen da en begynner på skolen, men likevel merkes det altså godt i et bestefarhjerte. Som så mye annet smått og stort.

En annen ting som har sin tid, er det å bli voksen. Mine barn er voksne nå, og de fortjener derfor å bli behandlet som akkurat det. Selv om de er mine barn for resten av livet mitt, så er jeg ikke lenger deres oppdrager. Men akkurat en slik kunnskap er det kanskje ikke alle som helt får med seg når tiden er kommet for rollebytte. I stedet fortsetter en i gamle mønstre livet ut.

Mine foreldre var ikke av den beste sorten, så min læring har handlet mer om å ikke gjenta deres feil, enn å ta med meg deres visdom og la den gå videre gjennom generasjonene. Slik blir det for noen. En må i blant ikke bare lære av egne feil, men også sine foreldres. Men ikke alle lærer. Jeg får i blant høre om bekjentes forhold til sine foreldre. Og der er det så ymse. Det virker som om enkelte av disse foreldrene ikke klarer å legge bort foreldrerollen, selv om de nå har blitt både besteforeldre og kanskje oldeforeldre. Att på til blander de gjerne rollene, og oppfører seg som om de er foreldrene til de yngre generasjonene. Noe som gjerne leder til uoverensstemmelser og krangler og sårhet og splid. Og det er trist. Kanskje spesielt fordi det går an å forandre på det rimelig kjapt, om en bare vil. Men det er det altså ikke alle som vil, har jeg forstått. I stedet vil de bli hørt, mener de vet best, og påberoper seg retten til å si sin mening i alle mulige og umulige sammenhenger.

Det kan hende jeg selv også tråkker litt i salaten i blant. For det er så lett å si ting en burde holdt for seg selv, og jeg har jo tross alt meninger om det meste. Men jeg tenker at om en holder kommunikasjonslinjene åpne begge veier og lytter litt til sine egne barn i stedet for bare å belære, så kan ting gå seg til på en måte som alle er tjent med. «Er det greit at jeg sier dette til barnebarnet? Er det greit at jeg hjelper dere med å sette grenser eller åpne dører? Hvordan vil dere i så fall at jeg skal gjøre det?» Dette er helt enkle spørsmål som kan hjelpe en til å navigere litt, og gi en noe å strekke seg etter.  Dessuten har en jo det enkle ordet «unnskyld», om en blander rollene sine for mye.

Som jeg nevnte over her, så har alt sin tid.  Våren er tiden da trærne får grønne blader, og høsten er tiden da de legger dem bort igjen. Og slik er det vel med foreldre og barn også. En dag kommer tiden da den lille skal reise seg opp på sine to små ben, kaste smokken, slutte med bleie, begynne på skolen, komme i puberteten, finne en kjærest og kanskje skape en egen familie. Om alt dette foregår uten at vi som foreldre utvikler oss i samme hastighet, så havner vi litt på hæla. Vi stivner i den rollen vi opplever som tryggest, der vi kanskje heller skulle vært myke og tilpasningsdyktige.

Jeg tenker at på samme vis som at barna våre vokser seg gjennom livet, på samme vis som at løvet kommer om våren og blir lagt bort på høsten, kommer det en dag da vi som drar på årene bør legge bort foreldre- og bedreviterrollen litt, og stole på at barna våre er i stand til å klare seg selv og ta kloke avgjørelser. Om vi har gjort jobben vår bare sånn nogen lunde, så er de jo i stand til det, akkurat slik vi selv var det som unge foreldre. Om vi hele tiden føler vi må ta over ansvaret, er det egentlig bare en innrømmelse over at vi selv har kommet til kort. Og hvorfor tror vi da at barnebarnet er tjent med at vi fortsetter i samme leia, og at vi drar arvesynden så langt at det meste truer med å revne?

Jeg tror at i relasjoner hvor en står og stanger mot barna sine når de har blitt voksne, så handler det om en selv - meg, meg, meg. Jeg tror at det er ens egen egoisme, ens egne behov som styrer det at en ikke klarer å omstille seg slik en burde og gi barna sine den respekt, anerkjennelse, ros og støtte de fortjener. Men jeg tenker også at om en bare klarer å ta inn over seg en liten flik av en slik erkjennelse, så er en kanskje på vei mot noe som kan bli ganske greit og nært og fint i forhold til både barn og barnebarn. I motsetning til hva det leder til om en bare fortsette med å stange hodet i den samme gamle veggen som da har kommet for å bli.

Og med det har jeg vel sagt nok for i dag.

Bildene viser Bestemor Beate og meg selv sammen med barnebarnet, pluss et maleri jeg har holdt på med en stund, som en overraskelse til datteren min og familien hennes. Det har fått tittelen "The Artist". I går var det omsider ferdig, og de fikk det med seg. Nå henger det i stua deres.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Halvveis ute av en gul kokong.

Fredag var det finale i Norske Talenter, og den fikk jeg selvfølgelig med meg. Den som vant, var en ung jente som brukte tegnspråk for å formidle musikken.  Selv synes jeg at det var moro at hun vant, siden det hun gjør er noe nytt. Pluss at det gir fokus til en gruppe mennesker vi ikke hører så mye om.

Det er tradisjon hos oss å samles på fredagskvelden, og at vi spiser noe godt. Gjerne taco. Men denne gangen ble det tacopizza, med kjøttdeig, tacopulver, en boks hakka tomater, mais og løk. Toppet med gul og rød paprika pluss rikelig med ost. I tillegg til at vi hadde tortillachips og dipp ved siden. Og det smakte utmerket.

Det er ikke alltid det skal så mye til for at en skal oppleve at noe er forandret. Denne gangen ble det altså tacopizza som fikk jobben med å peke på det. Nytt for oss, men likevel innafor det som kan godtas av store og små. En annen gang skal jeg lage den innbakt, kanskje med flette, som her. Kanskje også med en salat ved siden. Det vil gi oss nok en liten forandring. Og en forandring er ofte kjekt på dette planet. I hvert fall for kokken, som er meg. Å lage akkurat det samme hele tiden er litt kjedelig.

I dag er det søndag, og selv om temperaturen har falt litt ute, så skinner solen. Det gir håp om en smule solseng på verandaen etter hvert. Selv om jeg kanskje egentlig burde vært på Østlandet. For i dag skal leiligheten til min far tømmes. Han døde i påsken.

Å tømme leiligheten er ikke noe jeg i utgangspunktet ønsker. Men jeg kjenner litt på at jeg ikke er der. Likevel, slik ble det, og det får jeg deale med. Det meste har gjerne mer enn en side i seg. Slik er det for oss alle.

Utover det har jeg ikke så mye å skrive om i dag, kjenner jeg. Antagelig fordi jeg har det ganske bra for tiden. Når jeg ikke har det bra, har jeg mer å skrive om, føler jeg. Kanskje fordi jeg da forsøker å skrive noe av meg. Finne en retning i mørket, liksom. Slik det er nå, har jeg ikke behov for å skrive noe av meg. For hvorfor skal jeg skrive av meg at jeg har det bra. Det er jo ikke noe poeng i det.

Til uken skal kjæresten ha eksamen. I gammelgresk. Jepp, det er faget hun tar, forstå det den som kan. Så dagene hennes nå går derfor mye med til å lese. Noe som gjør at jeg ikke ser henne like mye som til vanlig, og at gåturene være har blitt lagt litt på vent. Men det er en overgang. Og selv om overganger i blant kan være en utfordring, så kan det bli noe bra når den er tilbakelagt. Noe som er verdt å tenke over. Og det jeg selv tenker på i den forbindelse her og nå, er sommerfuglen som kommer ut av puppen og sprer sine fargerike vinger. Noe som igjen ledet minnet tilbake til en tekst jeg skrev for mange år siden, da livet var mer utfordrende enn det er nå. Jeg nevnte det forrige gang jeg skrev på Vannlandet, og nevner det igjen: Perspektiv kan i blant være en god ting å se på. For et perspektiv trenger minst to punkt å forholde seg til. I motsetning til navlen her og nå. Og da er det mulig å se en forandring. Ofte til det bedre. Selv om det selvfølgelig handler en del om hva en klarer å fokusere på. Uansett, her kommer et lite utdrag av en lengre tekst jeg skrev en gang, da livet var en sump:

En eldre mann sitter på en stein i strandkanten. Ved siden av et grått naust. Ansiktet er vendt mot havet og sola varmer han i ryggen. I horisonten har det samlet seg skybanker. Himmelblått mot lysende hvitt og tungt svart. Svulmende former som bukter og vrir seg som Quasimodo i det han langsomt og smertefullt sprenger hjertet sitt ut av kroppen i håp om å finne lindring. To måker skinner hvite mot lilla aksent.

Dette er bildet Astrup aldri malte. Intense farger. Rikelig med grønt. Flagrende gråtoner får en svak kastevind til å kruse vannoverflaten og flagre over lerretet, lettbent som dansende nordlys i mørke vinternetter. Ovenfor fjærebeltet har bjørka begynt å suge saften ut av bladene og etterlater seg sin palett av høst. En hund ligger ved siden av mannen med hodet på labbene. Svart i pelsen. Malingen som flasser av en robåt festet med et grønt tau til en rød bøye lyser intenst av kobolt. I bunnen av båten ligger en vissen gren. På grenen en død sommerfugl stivnet halvveis ute av en gul kokong.

***

Ps. For meg er gul angstens farge.

Dagens bilde er fra en utstilling jeg hadde for en del år siden. Skulpturen til venstre fikk navnet "Tåre vokser", maleriet kalte jeg "Beate drømmer" og skulpturen til høyre heter "Quasimodo" (Ringeren i Notre Dame)

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Kom mai du skjønne milde…

Akkurat nå er det kun 10 grader og lett overskyet ute, men håpet er at solen skal få bedre tak utover dagen. Og det er jo lov å håpe. Selv om det ikke alltid er noe poeng i det. Om du håper på parkeringsplass i Oslo, kan det for eksempel bli vanskelig å få det håpet oppfylt etter hvert. For der skal parkeringsplassene bort, etter planen. Men lottogevinsten kan en fremdeles håpe på. Give me hope, Joanna, give me hope. Håp er stort sett godt å ha. Noe Joshua French nok kan skrive under på. Og nå er han tilbake i Norge. Ikke verst. På selveste 17.mai landet flyet han kom med på norsk jord.

Det var da, nå er nå. 17 mai er over. Og det er kanskje ingen stor nyhet i seg selv, men det å henvise til begivenheten, gir meg en naturlig åpning for å legge ut noen bilder fra min hjemlige feiring. For jo da, vi markerte dagen i vår lille familie også, selv om vi ikke gikk i tog. Til gjengjeld åt vi godt og lenge og mye.

Det nærmer seg ferietid. Noen har kanskje startet den allerede. På hytta, ved en gresk strand, i ei luguber kneipe i Bangkok, eller what ever. For egen del kommer ferien stort sett til å dreie seg om fri, og mindre om reiser. For det var det der med penger da. De vokser jo ikke på trær, ei heller på uføres kontoer. Og det blir nok ikke bedre framover, selv om det er lov til å håpe. Så selv om jeg planlegger en liten tur østover for å hilse på familie, og kanskje en tur til Kristiansand for å hilse på yngste datteren min, så blir det mye stolsliting hjemme, regner jeg med. Selv om jeg selvfølgelig kan gå noen turer i nærmiljøet, før jeg ender opp med å kompostere meg selv og smelte sammen med sofaen. Noe jeg har vært nær ved å gjøre før.

Her er et lite dikt jeg skrev for mange år siden, da ensomhet, depresjon og angst var det livet stort sett besto av:

Klokken er 06.56. Lite nytt i sikte.

uten skarpe kanter
ligger dagen og venter
forutsigbarheten er trygg
på grensen til det livløse

alt som var
av vakre bilder i hodet mitt
har gått seg stort sett tause

stolen foran skrivebordet
har for lengst
begynt å kompostere seg selv
under meg

jeg kan kjenne
hvordan vi smelter sammen
i en felles prosess av
forråtnelse og stank

hvordan et yrende liv
under huden min
mesker seg
der det kravler seg fram

legger sine egg
og sin avføring
midt i matfatet

det får meg til å tenke
på noe geleaktig
nesten flytende
med små hvite mark i

midt i suppa
en rød flekk
som er restene
av hjertet mitt

og når jeg tenker
på hjertet mitt
begynner jeg automatisk
å tenke på kvinner

så skriver jeg;
”sug meg”
og stikker et sugerør
i øret

bare for å være ekkel


***

Dette var kanskje ikke verdens beste dikt, og vil neppe gå inn i historiebøkene som noe revolusjonerende, men det setter likevel noen ting i perspektiv for meg å se det her og nå. Og perspektivet forteller meg at livet ikke er statisk. For jeg har det mye bedre nå enn da jeg skrev det. En forandring har med andre ord funnet sted. Nærmest en transformasjon i og rundt meg selv, kan jeg se nå. Og det skal en ikke kimse av. Noe det kan være lurt å tenke på for deg også, om du for eksempel opplever dagene som ræva her og nå. Noe noen selvfølgelig gjør. Men trust me, det vil forandre seg. DU vil forandre deg. Livet vil forandre seg. Kanskje ikke til akkurat det du ønsker deg mest, men det er jo lov å håpe. Og noe er alltid bedre enn ingenting. Så stå på. Don't give up.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Jeg beveger meg sjelden der folk stimer.

Så var det blitt 17.mai, og ute skinner solen. Etter ukevis med dårlige prognoser. Og det er jo bra. At meteorologene tar feil når de melder regn, er en feil jeg er villig til å overse uten å være negativ. Skal en først ta feil, så er jo det en av de bedre områdene og gjøre det på, og en kan ikke henge seg opp i alt bare for å være sær.

Når det kommer til selve feiringen, så kan du se noen bilder her. Fullt kjør, ser ut som. Selv sto jeg opp klokken ti, og tar det rolig fram til vi skal spise middag i firetiden. Kanskje jeg beveger meg ut på altanen i boksern for å slikke litt sol mens jeg venter.  Å presse meg inn i dressen for så å ta asfalten fatt i folkemyldret, er med andre ord ikke et alternativ. Det er årevis siden jeg sist var i sentrum på 17.mai. For da ungene var små, feiret vi stort sett i Ytre Arna, hvor vi bodde da. Ytre Arna er en utkant i Bergen med eget barnetog. Med påfølgende samling på skoleplassen. Og det var i grunnen ille nok. Mer gjennomført av plikt enn motivert av stor lengsel. Jeg har aldri følt meg vel der folk stimer.

Ellers så går dagene stort sett greit denne våren. Angsten er til å leve med og ingen depresjon tar livsgleden min fra meg. Til og med lungene fungerer litt bedre enn de gjorde i vinter. Og hva er det? Jo det er bra. Men det er sjelden ting kommer seilende på ei fjøl. Så jeg tenker at det har en årsak.

Årsakssammenhenger har vi alle rundt oss. De er koblet til alt vi gjør og alt vi ikke gjør. Ofte også til hva andre gjør eller ikke gjør. Men så får vi forholde oss til det, og ta noen egne valg der kravet til valg skriker på en klar tanke og solid landfeste, i stedet for sveve avgårde på egen selvrettferdighet før vi legger oss ned under vekten av all urettferdigheten vi opplever tynge oss ned, og blir Offer med stor O. Det meste handler tross alt om oss selv. Hvordan vi forholder oss til ting. Hvilke valg vi selv tar.

Et par valg jeg har gjort det siste året, handler om livsstilen og helsen min. Og de tror jeg har gitt uttelling. For livet er som sagt ikke så verst for tiden.

Én ting jeg gjorde i vintermørket, var å skaffe meg en dagslyslampe, og så sitte foran den en stund hver morgen. Og det tror jeg hjalp mot vinterdepresjonen, som i min verden ofte har kommet på besøk. Andre ting jeg gjorde var å legge om kostholdet litt, slik at det ble en smule sunnere. Bort med sukker og junkfood og for store mengder på tallerkenen, og fram med hjemmelaget og sunn mat i mer riktige porsjoner. I tillegg til at jeg har beveget meg en del. Ut på tur, aldri sur, heter det jo. Og selv om det har vært perioder hvor ting har buttet litt imot, så har jeg klart å ikke gå tilbake til alle de gamle mønstrene likevel. Det er jo ikke slik at selv om du spiser en sjokoladebit, så må du bare kutte ut alle gode forsetter for evig og alltid. Og dropper en turen ut noen dager, må en ikke droppe alle i all framtid. Det går an å tak i ting igjen. Selv når en snubler litt i Livet. Stable seg på beina igjen og stå på.

Det er ikke alltid det skal så mye til for at det skal gi en god effekt. Små ting som jeg nevnte her, har slik jeg opplever det betydd veldig mye for meg. Både fysisk og mentalt. Og det har kostet meg lite. I stedet har det gitt ganske. Gevinsten føles som mye større enn investeringen. Jeg koser meg med maten min som smaker mye bedre enn en hamburger på Mc’ern, jeg opplever litt natur og gode samtaler med kjæresten om vi går tur sammen, lungene puster lettere og ni kilo rundt midjen er borte. Og det uten at jeg engang ble svett.

Vinteren er over, og i dag er det 17.mai. Og selv om jeg ikke stormer inn til byen for å være del av den store stimingen, så blir det middag på oss som tradisjonen vår tilsier. En må jo ikke være fullstendig asket på festdager, selv om en legger litt om på levemåten i hverdagen. Så i dag blir det rømmegrøt på bordet, det blir skinke og fenalår, gode pølser, honningmelon, jordbær og en pinneis til dessert.  Alltid pinneis på 17.mai. Pin Up. Og til kaffen blir det nok en liten bit Twist. Så det blir bra.

Da gjenstår det bare å ønske deg en fin 17.mai. Jeg håper den er til å leve med, selv om den ikke måtte være som alle andre opplever den. Uansett ligger det en mulighet der plassert i din virkelighet, som sier at en kan nyte det som finnes, tenker jeg på dager hvor ikke alt er bare ræva. Så, ta deg et stev om du føler for det, gjerne også en piruett, slipp en fis, eller se på barnetoget på tv. Det finnes alltid noen valgmuligheter.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

ADHD, MGP, og et tre fylt med ønsker.

I går var jeg og så et teaterstykke. Mannen i speilet, het det. Og det handlet om oppveksten til Aleksander. Alexander har ADHD, kom til Norge fra Columbia som liten, og fikk en barndom som bød på mange utfordringer og overgrep.

Det var kjekt å få med seg denne opplevelsen. Selve forestillingen kunne slik jeg ser det gjerne bydd på mer detaljer knyttet til de forskjellige barndomsopplevelsene, og mer beskrivelse av følelsene som fulgte med.  Men alt i alt var det en fin opplevelse.

Utenfor Fana Kulturhus hvor forstillingen tok sted, sto det et tre. På det treet hadde noen hengt opp lapper, hvor de hadde skrevet ned et ønske. Ønskene var av ganske forskjellig karakter, men jeg så ingen som kunne vært skrevet av Alexander som barn, eller av meg, for den saks skyld. Ingen barn som ønsket at vold og andre overgrep skal opphøre. Det er nesten så en skulle tro at familier hvor slike ting skjer, ikke finnes lenger. Men på nett i dag, kan en lese om en offiser, som fikk sparken pga av vold overfor sine sønner. Etter å ha lest artikkelen, sitter jeg igjen med en følelse av at den volden var da ikke mye å lage en så stor sak av, men akkurat det handler egentlig ikke om hva som hadde skjedd, men mer om at det ble bare blåbær mot min egen oppvekst, eller Alexander fra teaterstykket sin. Tidene har tydeligvis forandret seg. Men vold overfor barn er vold uansett, ikke misforstå meg. Det bør alltid adresseres på en skikkelig måte og aldri aksepteres.

I går var det også tid for Melodi Grand Prix. Og det ble et show preget av noe amatørmessige programledere og mye dårlig musikk. Men noe var likevel ganske bra. For eksempel var vinnermelodien fin og følsom, og en flott kontrast til alt som var bygget over gammel lest. Brorparten besto slik jeg opplevde det mye av å vise hvor kraftig stemme vokalisten hadde, og mer eller mindre tåpelige show. En annen sang som falt i smak hos meg, var Belgias bidrag. Artisten var en ung jente, helt alene på scenen. Hun framførte en sang som startet i et ganske dypt toneleie, men som bygde seg langsomt opp uten å ta av og gå i taket, og var både følsom og vakker, naken og sterk.

Ikke alle var enig med meg i hva som var bra og hva som ikke var det. Noen meldinger på sosiale medier skrotet for eksempel de to innslagene jeg nevnte relativt tydelig. Eller egentlig gikk de mer på person. Vinneren ble for eksempel betegnet som moden for innleggelse, og jenten fra Belgia fikk også passet sitt påskrevet. I tillegg var det kommentarer som gikk på at dette var siste gang en ville se MGP, når slik skit vinner.

Nå er ikke MGP så interessant, synes jeg, at det innbyr til hatske meldinger eller trussel om boikott. Det finnes viktigere ting å bruke følelsesutbrudd på. Men det er interessant å se hva folk kan lire av seg i sosiale medier. Og spesielt dette med å gå på person. Gjerne med nedsettende kommentarer i forhold til utseende. Det blir på en måte litt lavmål. Eller billige forsøk på å være morsom på andres bekostning. Uansett er det ganske usmakelig, og framstår som rimelig uintelligent.

I dag er det søndag, og etter hvert blir det vel en liten gåtur på kjæresten og meg selv. Jeg forsøker å komme i litt bedre form, og må derfor benytte de periodene hvor både psyken og lungene mine tillater meg å være litt i bevegelse. Slik jeg opplever det, er det en god investering, og gjør meg bedre i stand til å takle periodene med mer motstand.  Dessuten er det kjekt å gå og småprate med kjæresten. Det er ingenting som forstyrrer når en går slik. Ingen støy som krever en. I stedet kan en få oppleve at det blir en fin og stille nærhet til både den en går sammen med og til naturen. Og det skal en ikke kimse av. Alt trenger ikke å være full basun hele tiden.

Og da har jeg vel fått sagt mitt for i dag, så da runder jeg av for nå. Tudelu.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, mine tre favoritter: 

   

Det meste kan kastes.

For noen dager siden, skrev jeg på Vannlandet at jeg skulle lage scones med pære. Det har jeg nå gjort, og de smakte godt. Arbeidet bar med andre ord frukter, og nå har jeg scones lagret i frysen som jeg kan tine kjapt i microen, om jeg har lyst på en godbit. Her er oppskriften. Selv lagde jeg en glutenfri versjon med to tredjedeler grovt mel, og en fjerdedel fint, siden jeg har cøliaki.

Når det gjelder andre ting jeg har sagt eller tenkt at jeg skulle gjøre, så er det ikke alltid like enkelt. Mye har en tendens til å bli utsatt. Alternativt at det aldri blir tatt tak i what so ever. Og det er ikke alltid jeg har en god grunn til prokrastineringen. Ofte handler det om tiltaksløshet. Eller latskap. Men jeg har blitt flinkere med årene. I hvert fall får jeg gjerne unna det som ligger nærmest overflaten, og er mest synlig. Slik som på kjøkkenbenken og i oppvaskbenken. Det skyldes at jeg har etablert en rutine, så jeg vasker alltid opp underveis mens jeg lager for eksempel middag, og tar resten med en gang jeg har spist. Jeg tenker ikke lenger over om jeg skal gjøre det en gang. Rutinen er godt innarbeidet.

Men, fremdeles har jeg esker på loftet med skrot som fulgte med da jeg flyttet inn her jeg bor for ti år siden, og som nok aldri har blitt åpnet en gang. Jeg har få konkrete minner om hva de inneholder. De bare står der. I tillegg står det ting igjen i skap og boder etter døtrene mine, som har flyttet ut og etablert seg på egen kant. Uten at det noen gang vil blir brukt til noe. Det bare er der. Og tar opp plass. Mye av det vil nok bli liggende til jeg bæres ut av leiligheten med beina først, om jeg ikke flytter til et annet sted før den tid. Livet mitt har inkludert mye flytting, så hvorfor skulle det stoppe nå.

Jeg tenker at selv om jeg skulle ende opp med å flytte igjen, så vil likevel ikke alt jeg ikke trenger bli kastet. Mye av skrotet vi antagelig følge med til et nytt sted. For det er et tiltak å sortere alt. Mye lettere og bare ta pappeskene og lempe dem i en bil, og så inn i en ny bod.

Grunnen til at jeg skriver dette i dag, er at jeg i går så at en facebookvenn hadde tatt tak i det jeg snakker om. Skrotet skulle bort. Det inspirerte meg litt. For i det siste har jeg tittet litt på muligheten for å gjøre noe tilsvarende her. Vi snakker tross alt ikke om lastebillass. Det er begrenset hvor mye jeg har å gå igjennom. Men så er det der med å få det videre. Få det over til en bossplass, eller søppelfylling, som de sier østpå. Og det er bare så jævlig booooring.

Jeg er ganske sikker på at et solid jafs av hva jeg eier, kunne vært kastet. Ikke bare skrotet. For hva skal jeg med fire, fem øser og stekespader, for eksempel. For ikke å snakke om en stabel gamle stekepanner med slitt belegg, som samler seg opp i et skap. Og de gamle dressene jeg ikke lenger bruker, hvorfor henger de fremdeles og tar opp plass? Og trenger jeg egentlig kvitteringene på betalt strøm fra årevis bakover i tid?

Det er mye en kunne gjort. Ikke alt er like viktig. Det at det står noe skrot på loftet er kanskje av det mer uviktige. Men en dag må det bort. Og om ikke jeg har sortert ting, må mine etterlatte gjøre det. Det hadde vært greit å i hvert fall vite litt om hva de vil finne.

I påsken døde min far. Og noen må tømme leiligheten hans. Gå igjennom ting og tang. Det blir ikke meg. Jeg er i Bergen og min far bodde på Østlandet, og vi hadde ikke hatt noe med hverandre å gjøre på mange år. Ikke ønsker jeg å eie noen av hans eiendeler heller. Så noen av mine søsken som bor nærmere, pluss hans kone nummer to sine barn som er felles arvinger med oss, tar jobben. Jeg tenker at mye vil bli kastet. Ting han har samlet og stuet bort gjennom år. Ting som er totalt uten verdi. Mens det som kanskje har en verdi blir solgt. Til alt er ryddet vekk. Og så var historien om min far over for godt.

Dette var det jeg tenkte på i dag. Jeg tenker så mangt. Det er mye lettere å tenke enn å gjøre noe, tenker jeg. Men nå skal jeg tenke litt på hva jeg skal lage til middag i kveld. Kjæresten hadde ikke lyst på fredagstaco, så da får jeg finne på noe annet. Jeg tror det blir noe som går kjapt å lage. Kanskje denne? 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Attraktiv nok? Du?

I en avis kan en se en video som reklamerer med hvordan du kan bli mer attraktiv for dama. Og her er det muskler som skal til. Og mot. Det handler om å framstå som skikkelig mann, med andre ord. I hvert fall tilsynelatende. Men hele greia minner nok mest om keiserens nye klær.

Så hva er det som gjør en mann attraktiv? Eller en kvinne?

Antagelig er det et bredt spekter av elementer og preferanser. For gutta er det er jo tross alt ikke kun de med mot og muskler eller 12 inch black cock, som finner seg en partner. Og for jentene er det ikke kun de som ser ut som modeller, behersker kunsten trutmunn og soveromsblikk, har designermus eller silikonpupper, som finner seg en kjærest. I stedet finnes det gjerne en for enhver. Noen som passer for deg, som en sier. Noen som liker deg, slik du er. Og noen du liker, slik hen er. Og jeg tenker samtidig at det er vanskelig å tro at alle som ikke er «perfekte» har fått seg en partner fordi de nøyer seg med det de kan få. Det vil si spiser restene. Jeg tenker ikke på meg selv som rester, selv om jeg kanskje ikke framstår som en helt fersk kremkake heller.

Realiteter må en leve med. Og jeg står nok ikke på toppen av pyramiden når det kommer til det å være attraktiv, slik media framstiller drømmemannen. Såpass selvinnsikt har jeg.  Ikke er jeg høy og mørk med svulmende muskler, ikke er jeg brannmann, pilot eller rockestjerne. Rik er jeg heller ikke. Og ikke sitter jeg på mye makt. Men selv om det er mye jeg ikke er, så er det mye jeg likevel er. Uten at det nødvendigvis hjelper så jævlig mye. Jeg er en fattig kunstner, ganske spinkel under magefettet, 176 høy, har dårlige lunger, dårlig økonomi, sliter med angst og depresjoner, og jeg bor nå i en leid leilighet. Ikke mye å dra som sjekketriks her, med andre ord, om jeg nå tenkte meg på sjekkern. Men det gjør jeg ikke. For til og med jeg har en kjærest. Jepp, vi har vært sammen i tolv år nå, tror jeg. Og før det hadde jeg andre kjærester. Store jafs av livet jeg har levd, helt siden jeg fikk mitt første ligg som femtenåring, har jeg delt med jenter og kvinner. Jeg har til og med fått barn. Så noe må jeg ha hatt å by på likevel, som en annen fant ut var greit å få med seg litt av.

I blant opplever jeg at folk sier det er så vanskelig å finne noen. Det problemet har ikke jeg hatt så mye av. De jeg har endt opp med å være sammen med over tid, har jeg møtt der jeg er, og så har det gjerne utviklet seg til noe mer enn å ligge sammen. Slik er det kanskje ikke for alle lenger. Etter hva jeg har forstått, så brukes det mye sjekkeapper blant mange i dag. Antagelig spesielt blant unge. Selv har jeg aldri testet det, og vil nok heller aldri gjøre det. For hva sier egentlig et bilde? Selv har jeg et utall bilder jeg kunne lagt ut. Noen av dem liker jeg selv, andre er jeg ikke fullt så glad i. Slik er det gjerne med bilder av deg selv, de varierer. De fleste er bare møkk. Og ikke minst avslørende, på ett eller annet felt. Men jeg ville nok gått for et der jeg følte jeg så best mulig ut, om det var et tema. Men det bildet sier jo ingenting om verdiene mine, eller hvordan jeg er som partner eller pappa, det sier kun hva jeg vil fremheve ved meg selv og hva jeg vil skjule. En ferniss, en overflate. Det sier ingenting om empatiske evner, toleranse, godhet eller om jeg er en brutal psykopat, jobber som torpedo eller barnehagelærer. Bare se hvor forskjellig jeg framstår på bildene jeg har lagt ved.

Konsekvensen ved å bruke sjekkeapper, er gjerne at de som «ser best ut», får flest dater. Men så blir det ofte med den ene daten og kanskje litt utveksling av kroppsvæsker, og så tilbake for å finne noen andre som også ser bra ut. Scrolle, scrolle, lete, lete, forkaste og bla videre. Et jævlig jag, med andre ord. Og antagelig mye frustrasjon for enkelte, som gjerne føler at de ikke finner «den rette», eller ikke blir funnet selv.

Dikt av Leonard Cohen:

Marita

finn meg

jeg er snart tretti.

Jeg har det godt i det forholdet jeg er i nå. På mange felt bedre enn noe annet forhold jeg har vært i. Det skyldes mye at jeg får være meg selv, tror jeg. Og at jeg med årene også har blitt mer romslig selv, enn jeg var i yngre år. Ikke alle jeg har vært sammen med har jeg vært god for, og ikke alle har vært gode for meg. Noen har jeg etter hvert endt opp med å ha det helt jævlig sammen med. Ødeleggende. Det går med andre ord an å velge feil. Jeg vet likevel ikke om den rette finnes, og venter på folk som for eksempel deg der ute, om du nå er alene. I stedet tror jeg den rette er en som blir til. Det vil si at en vokser sammen med noen, slik at en blir rette for hverandre. Om en er heldig. Alternativet er å vokse fra hverandre allerede ved startskuddet. Og det er jo litt kjedelig. Og kan lede til et brudd eller et liv hvor en står milevis fra hverandre.

Brudd gjør vondt. Nesten uansett. En kan kjenne på lettelse om en har hatt det vondt i et forhold og tenkt lenge på å gå fra noen, men det at en har tenkt lenge, betyr gjerne at en likevel kanskje har delt noe fint over tid også. Blant annet har en gjerne en stund delt drømmer og håp og sårbarhet og en forelskelse.

Jeg hørte en vits på Graham Norton show. Den går slik:

Vet du hva som er forskjellen på en forelskelse og herpes? Herpes varer livet ut.

Jepp, sånn er det. En forelskelse går over. Etter hvert blir den bare som blaff, som en kan kjenne på sånn innimellom. Men i stedet utvikles det noe annet, om en gir plass for det. Noe litt dypere enn bare løpske hormoner. Dette noe har ingenting med «riktig» utseende å gjøre. Det har ingenting med Tinders overflateverden å gjøre. I stedet handler det gjerne om at en våger å gå inn i noen rom sammen. Snakke sammen, dele noe. Være sårbare og støttende og tolerante og velmenende og skape trygghet for hverandre. Løfte hverandre. Trygghet er langt bedre å oppleve sammen med noen, enn at vedkommende bare har en ulastelig overflate og en dynge statussymboler som kan vises fram, eller at alt er bare dopamin, adrenalin eller testosteronrush hele tiden. I hvert fall opplever jeg det slik.

Og det var vel det jeg hadde å komme med denne gang.

Så, hva ville jeg med dette? Tja, jeg vet ikke helt. Jeg bare så de to videoene jeg la ut over her da jeg scrollet gjennom avisene, og lot tankene få løpe litt. Samtidig som jeg kjente på noe av det som finnes i mitt eget liv og hvem jeg er og ikke er. Men, som konklusjon til deg som måtte lese dette og lure på om du er attraktiv nok, så er svaret: Jepp, det er du. I lange baner.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Dekk, gutt, og spis skorpa di!

Så forsvant sola. Ute er det grått. Etter noen dager med sommerfølelse, er det altså slutt for nå. Og det er noe dritt. Det er mye som er dritt. Selv arbeidet jeg som dasstømmer i yngre år, men fikk sparken fordi jeg åt av lasset. Det var noe dritt.

Ok, det var en vits. Så selv om sola forsvant, så forsvant tydeligvis ikke humøret. Og da er jo ikke ting helt ille likevel. Faktisk kjennes det ganske greit ut å være i live for tiden.

I går lagde jeg fransk kyllingsuppe. Nok til rundt femten porsjoner. Det tok noen timer og litt arbeid å lande den, men da den var ferdig smakte den ypperlig. Yummi, yummi, nam, nam. Så om det ikke er sol der du er heller, og du savner noe å gjøre nå når solsenga mistet litt av sin fristerrolle, så er oppskriften her. Selv opplevde jeg å få for mye kraft etter å ha kokt høna, men den kokte jeg inn og puttet i frysen, så nå har jeg en fin og kraftig basis for en annen suppe eller gryte. Antagelig blir det en thailandsk vri på den. Hvorfor? Fordi det er så jævlig godt.

Om du ikke har lyst på høne i suppeform, får du satse på høne i en litt annen form (og nå mente jeg ildfast form) eller i stekepanna, slik som denne. Den smaker konge.  Eller du kan ta deg et glass vin. Alternativt slå to fluer i samme smekk, og lage litt Coq au vin.

Nå har forskere funnet ut at vin kanskje har en positiv virkning på hjernen din. Hvem som betaler disse forskerne, sier artikkelen ingenting om, og det funker vel uansett bare om du ikke tar for mye. Å supe deg sveiseblind er altså ikke nødvendigvis anbefalt. Fulle folk lider sjelden av økt hjernekapasitet, i hvert fall ikke der og da. En trenger ingen forskere til å tegne og forklare for å skjønne det.

Det samme spørsmålet om hvem som står bak ting, kan en koble til denne artikkelen om øl. Det kan ligge økonomiske interesser og vake her, men det kan også ligge entusiasme bak.  Sånt er vanskelig å vite, og det gjør deg ikke automatisk til en konspirasjonsteoretiker om du tenker litt over hva du leser, og hvorfor det er skrevet. Hønsesuppeoppskriften jeg refererte til, er for eksempel en oppskrift lansert av Coop. De skulle bare visst at jeg kjøpte høna på Rema, mohahaha, der har du meg. My name is Bjørn ... Bjørn Rebell.

En leser stadig ting i avisen, og tar det kanskje for god fisk. En trend på reklamefronten, er å pakke budskapet inn i noe som virker som en seriøs artikkel. Nå skal Rema til og med lage Dokusåpe om livet i kassa, kan en lese. Fra før har vi svenske Ullared. Shop to you drop, handlesenter er de nye lykkelandene, så fuck Disneyland. Men i tillegg har vi jo ting som ikke merkes like tydelig med ordet annonse, og i stedet får ordet test koblet til seg. Alt testes. Sykler og barneseter og vin. Bare ikke sigaretter. Og selv om det er bra at ikke røyk testes og markedsføres på den måten, så er det litt merkelig, siden vin gjør det, og reklame for alkohol er forbudt på samme vis som reklame for røyk. Men vin påberoper seg jo å være kultur og høysosialt i visse kretser, og nå begynner øl å bli det også, helst sortene fra microbryggerier, mens røyk nok må leve med å være ukultur og lavsosialt. Så test av en god sigar ville nok fått fram krigstypene i landets aviser uansett hvor mange jomfruers lår de er rullet mot i Cuba. Selv om en sigar kanskje fremdeles har et snev av klasse over seg, i motsetning til hjemmerulla Rød mix. Det blir litt som ulastelig smoking vs. flekkete joggebukse.

Nok om det. I kveld leverer jeg bilen min på verksted, og i morgen ettermiddag får jeg den igjen, håper jeg. Det skal i så fall bli godt. Livet uten bil er ikke like fritt som livet med bil, opplever jeg. Og siden jeg i grunnen har en del sperrer på mange felt i livet mitt, vil jeg jo gjerne ha noen felt der ting føles fritt også. Såpass frittalende må jeg kunne tillate meg å være.

Ellers har jeg ikke så mye mer på hjertet i dag. Livet føles som nevnt greit i skrivende stund, så jeg har lite å klage over her og nå. Jeg vurderer å teste ut en tilpasset og glutenfri versjon av scones med pære i løpet av dagen, men vi får nå se. Jeg kan jo ikke bare nyte livet og ganen hele tiden. Jeg har tross alt en psykisk lidelse og en uføretrygd. Så stort sett bør jeg vel ha det ganske ræva og nøye meg med å tygge skorper, drikke vann og titte meg over skulderen, om ikke annet så i hvert fall for syns skyld. Dekk, gutt!

Bildet viser mitt foretrukne øl. Det er ingen reklame, men resultatet av en årelang test, utført av og på meg selv.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Å være tilstede er den største gaven vi kan få.

En ny uke har startet. Ingen nyhet i seg selv, men verdt å få med seg. I hvert fall om du skal på jobb. Noen har kanskje til og med begynt på ferien allerede, og akkurat det er jo kjekt å ikke glemme. Selv vet jeg ikke helt når jeg skal ha ferie, men siden det skal blir dårlig vær igjen nå, er det vel like greit å vente litt, siden jeg kan velge selv.

I går kokte jeg ertesuppe på røkte svineknoker. Det ble nok til rundt femten porsjoner. Og i dag koker jeg fransk hønsesuppe. Håper det blir like mange porsjoner av den. Da har jeg i så fall mat i mange dager, som jeg bare kan tine, selv om også kjæresten får noen porsjoner. Så slipper hun også litt matlaging. Og det er velkomment i disse dager, tror jeg, for det nærmer seg eksamenstid, så tiden går mye med til lesing for henne.

Selv stresser jeg lite med verken det ene eller andre for tiden. Bilen har stått noen dager, så da skjer det lite her hos meg, utover å sole meg og lage god mat. Men i går stakk eldste datteren og barnebarnet innom, og tok meg med på en liten gåtur. Og det var kjekt i solen. Etterpå ble det en is på oss. Den første i år. Smakte fortreffelig.

Det er ikke alltid en trenger så store opplevelsene for at de skal ha en verdi. Det er lett å tro at for eksempel sommeren må innbefatte en tur til Thailand eller et annet solfylt sted, for at ferien skal være verdt noe. Men slik tenker ikke jeg. Verdier finnes over alt rundt oss. Fra et lite barnebarn som trenger hjelp til å tørke nesen, til en liten tur i solen med en datter som har et nytt barn i magen. Det er absolutt noe som er verdt å gi litt oppmerksomhet, og ikke la det drukne fullstendig i lengsel etter andre og større ting. Det finnes alltid noe som er større. Uansett hvor mye du investerer, så vil du aldri nå toppen, få det beste, klare det meste. Du vil alltid ha noe å drømme om som er utenfor rekkevidde. Så da tenker jeg at det handler vel egentlig mye om å være tilstede i det som er. Gjerne drømme, men la drømmer være drømmer og virkelighet være virkelighet. Å være tilstede er den største gaven vi kan få. Enten det gjelder i forhold til dine nærmeste, eller en opplevelse, en smak, noe du ser eller lytter til eller på andre måter er i stand til å være deg bevisst.

Det øker ikke noen lykkefølelse om du bruker tiden på en strand i syden til å planlegge en fantastisk juleferie i stedet for å nyte brisen som leker mot huden din, eller om du har deg litt med din kjære og tenker på regninger som skal betales. En is smaker ikke det den kunne en varm sommerdag, om du gremmes fordi du ikke fant akkurat den du ville ha. Du får ingen god relasjon om du ikke klarer å se den du relaterer deg til, og verdsette hen som den hen er. En må blokke ut litt av grumset og alle forstyrrelsene og støyen, for å kunne nyte det som er. Slik er det over hele fjøla. Det gjelder for fattig og rik, syk og frisk, klok og dum. Det vil si også for deg. For du er nok enten fattig, rik, syk, frisk, klok eller dum, akkurat som jeg er.

I dag blåser det litt. Og det blir nok ikke så varmt som det har vært den siste tiden. Men jeg håper det blir varmt nok til litt solseng på verandaen likevel. Jeg liker meg der. Noe jeg ikke alltid har gjort. I mange år brukte jeg ikke verandaen i det hele tatt. Det var fordi angsten min var for stor til å gå ut. Så jeg satt inne. What a waste. Men nå føles det greit. What a treat. Og det å sole seg litt på verandaen er kanskje ikke en stor greie sett gjennom dine øyene, men for meg er det veldig godt at jeg nå kan gjøre det. Noe andre som har eller har hatt sterk angst nok kan forstå.

Så, jeg har beveget meg litt. Fra det svarteste mørke og tunge gardiner mot verden, til verandaen og solskinn og blå himmel. Det er ikke mage meterne vi snakker om her, likevel oppleves det som et kjempesprang. Jeg tenker at du også har beveget deg på et felt eller to. Og jeg tenker at du fortsatt vil gjøre det.  Hvor du nå er i livet akkurat i dag, om du sliter med angst eller depresjoner eller noe annet, så vit at det ikke må være slik hele tiden og for evig. Livet er en formbar tilstand, enten vi vil eller ikke. Rammene kan være satt på mange felt, men hvordan vi forholder oss til dem er hva som gjør den store forskjellen. Og noe vil forandre seg. Du kan falle ned fra din høye hest, eller du kan få oppleve en følelse av å ha vinger. Ingen vet hvor haren hopper, sa mannen, og satte fella i ovnsdøra. Så der har du den.

Lørdag skal jeg ut og se en forestilling som kalles Mannen i speilet. Det er en forestilling som handler om håp og mestring og vanskelige barndomsår, og det tror jeg kan blir kjekt. Det finnes alltid noe en kan lære av andre. Ellers blir det vel litt atelier på meg når bilen snart blir fikset, og sånn gikk no dagan.

Det øverste bildet ble tatt i går, og viser barnebarnet og datteren min, hvor førstnevnte opplevde lykken ved å kaste en stein i vannet, og vi opplevde lykken ved å se på. Bildet nummer to viser tre kilo høne satt på kok.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Sunt og godt, helt uten valgflesk.

Det er lørdag. Hele dagen. For slik er det med lørdager, de gir ikke opp midt i, de står løpet helt ut. Akkurat som Frp. De drar populismen så langt at jeg frykter den snart får en egen bevissthet. Nå påstår Siv at de vil gi opptil 50 milliarder i skattelette i skattelette om de får fortsatt makt etter neste valg, men sier samtidig at de er villige til å tilpasse seg. Så hva er poenget med å nevne de 50 milliardene da? Om de allerede tenker å tilpasse seg noe annet? Kan dette være bare valgflesk? Og hvem er det egentlig som liksom er ment å få denne skattelettelsen? Folk flest, sir Siv, men hvem er det? Og hvem får mest? De under en gjennomsnitts levestandard eller de langt over? Og hvem skal pengene hentes fra? De vokser jo ikke på trær? Er det pensjonister og uføre som skal få enda mindre og på det viset fortsette å betale for gildet til de rikeste? Din syke bror eller din gamle mor? De som nesten ikke betaler skatt i det hele tatt? For det blir jo ikke mye skattelette på dem. De bare mister mer og mer av de godene vi har etablert i samfunnet vårt. For hvordan kan en få skattelette som betyr noe i praksis, på en skatt som nesten ikke finnes?

Noen får, andre må betale. Så hvem er hvem? Er det du som skal betale de femti milliardene til noen? Du som er sånn rimelig innafor det vi kaller folk flest? Noen må jo gi avkall på noe for at andre skal få noe. Og det henger jo ikke på greip å tro at de som har mye skal gi til seg selv, det blir jo meningsløst. Så da blir det deg da. Sånn er det bare. Villige du. For det blir jo litt illusorisk å tro at det vil være mer å hente fra de aller fattigste i all evighet. Eller?

I dag kan en lese om en fantastisk bil som blir tre hundre tusen billigere. Tenk på det, tre hundre tusen billigere! Wow, det er ikke verst. Det er ganske mange tusenlapper det.

De tre hundre tusen er også en skattelette. Men er det folk flest som får den, når bilen likevel koster 1,5 millioner før ekstrautstyr. Og ekstrautstyr nok fort vil bety hundre eller to hundre tusen ekstra? Blir dette da et tilbud til folk flest? Har småbarnsfamilier eller vanlige arbeidsfolk en mulighet til å få de tre hundre tusen i avslag om de må ha seg en ny bil? Neppe. De nye reglene for bilavgifter gir en gavepakke til dem som allerede har mye. En gavepakke som er større enn hva en minstepensjonist eller mange uføre har å leve av et helt år. Sånn er det bare. Suck it up, looser.

Jeg har barn. Det har kanskje du også. Mine er voksne, men var små en gang. Da skulle de oppdras. Den jobben var moren og min sin. Og nå kan en sikkert finne ting vi burde gjort annerledes og bedre, men slik er alltid.  Det er lett å se ting i etterkant. Men noe jeg ikke gjorde, var å være en populistisk far. Jeg lovte dem ikke dyre og flotte ting, for så å skylde på noen andre når de likevel ikke fikk dem. Og om de fikk noe, tok jeg det ikke fra noen som hadde enda mindre for at mine egne skulle få mer. Men det gjør den blå, blå regjeringen, og slipper unna med det. Løfte, på løfte, på løfte, som ikke holdes eller ikke hjelper andre enn de som allerede har så det holder. Og folk stemmer på dem. Folk stemmer i vei. Også mange av dem som har lite. Gjerne på grunn av en streng asylpolitikk og en smilende Listhaug og mye skremselspropaganda. Men hva faen hjelper det deg om Listhaug smiler og vil ha asylsøkere stengt inne i leire eller bur, også kalt lukkede mottak? Nada. Null og niks. Du må fremdeles leve med mer og mer bompenger og et økende sprik mellom dem som har og dem som det tas fra. Og hva om du blir syk?

Jeg er ganske sikker på at om jeg lovte og lovte mine barn noe fantastisk da de var små, så ville de til slutt ikke lenger forvente noe. De ville blitt det vi kaller desillusjonerte. Og skuffet. Kanskje bitre. Jeg føler nå at «folk flest» som har stemt fram regjeringen med Siv og Erna og en smilende Listhaug har endt opp som barna en lurer og lurer med masse rare og tynne forklaringer, men at de enda ikke har skjønt det. Så de bare fortsetter å stemme på dem som har de mest skinnende og blanke løftene. Og fortsetter. Og betaler. Uansett hvor tynne og gjennomskinnelige løftene er. Fordi de håper på noe. Noe som nok aldri kommer. Akkurat som lottogevinsten.

Akk ja, og gjerne et sukk også. Dream on. Folk vi lures. Sånn er det bare. Vi trenger illusjonene. Spesielt når realitetene blir vanskelig å takle. Enten de handler om det følelsesmessige eller det økonomiske. Og så stemmer vi på dem som lover mye. De som lover mest. Akkurat som et barn som går til den av foreldrene som krever minst. Så det må vel bety at det finnes mange barn med stemmerett den dagen urnene hentes fra. Jeg kjenner at det gjør meg ikke akkurat oppstemt.

Nok om det. En kan stemme seg opp på andre ting. Sola skinner og det blir en strålende dag. Selv skal jeg slenge meg på altanen. Egentlig hadde jeg tenkt å koke noen røkte svineknoker og lage meg ertesuppe i dag, men det får vente til i morgen. Og mandag skal jeg lage meg en solid porsjon fransk hønsesuppe. Fikk kjøpt meg ei diger, frossen høne på litt over tre kilo i går. Til 25 kr kiloen. Så det blir nok mye supper framover på meg. Siden jeg fryser den ferdige maten i porsjonsbokser. Jeg får sikkert suppemiddager til et sted rundt tjue dager nå, ertesuppe og hønsesuppe. Til en veldig lav pris pr. porsjon. Pluss sunt og godt og helt uten valgflesk i. Så det gjør meg fornøyd. Ikke krever det mye arbeid heller. Det eneste som tar tid er i grunnen kokingen, men den gjør seg jo selv, mens deilige dufter sprer seg i leiligheten. Yummi.

Bildet viser porsjonsboksene jeg fryser maten min i. Plass til bortimot tretti bokser i den lille frysen min, om det ikke er noe særlig annet der. Men en ny frys er på vei, om ikke lenge. En med bedre plass.  Det er godt å ha noe å vente på. Noe som faktisk kommer.

Sånn, det var det.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: