Halvveis ute av en gul kokong.

Fredag var det finale i Norske Talenter, og den fikk jeg selvfølgelig med meg. Den som vant, var en ung jente som brukte tegnspråk for å formidle musikken.  Selv synes jeg at det var moro at hun vant, siden det hun gjør er noe nytt. Pluss at det gir fokus til en gruppe mennesker vi ikke hører så mye om.

Det er tradisjon hos oss å samles på fredagskvelden, og at vi spiser noe godt. Gjerne taco. Men denne gangen ble det tacopizza, med kjøttdeig, tacopulver, en boks hakka tomater, mais og løk. Toppet med gul og rød paprika pluss rikelig med ost. I tillegg til at vi hadde tortillachips og dipp ved siden. Og det smakte utmerket.

Det er ikke alltid det skal så mye til for at en skal oppleve at noe er forandret. Denne gangen ble det altså tacopizza som fikk jobben med å peke på det. Nytt for oss, men likevel innafor det som kan godtas av store og små. En annen gang skal jeg lage den innbakt, kanskje med flette, som her. Kanskje også med en salat ved siden. Det vil gi oss nok en liten forandring. Og en forandring er ofte kjekt på dette planet. I hvert fall for kokken, som er meg. Å lage akkurat det samme hele tiden er litt kjedelig.

I dag er det søndag, og selv om temperaturen har falt litt ute, så skinner solen. Det gir håp om en smule solseng på verandaen etter hvert. Selv om jeg kanskje egentlig burde vært på Østlandet. For i dag skal leiligheten til min far tømmes. Han døde i påsken.

Å tømme leiligheten er ikke noe jeg i utgangspunktet ønsker. Men jeg kjenner litt på at jeg ikke er der. Likevel, slik ble det, og det får jeg deale med. Det meste har gjerne mer enn en side i seg. Slik er det for oss alle.

Utover det har jeg ikke så mye å skrive om i dag, kjenner jeg. Antagelig fordi jeg har det ganske bra for tiden. Når jeg ikke har det bra, har jeg mer å skrive om, føler jeg. Kanskje fordi jeg da forsøker å skrive noe av meg. Finne en retning i mørket, liksom. Slik det er nå, har jeg ikke behov for å skrive noe av meg. For hvorfor skal jeg skrive av meg at jeg har det bra. Det er jo ikke noe poeng i det.

Til uken skal kjæresten ha eksamen. I gammelgresk. Jepp, det er faget hun tar, forstå det den som kan. Så dagene hennes nå går derfor mye med til å lese. Noe som gjør at jeg ikke ser henne like mye som til vanlig, og at gåturene være har blitt lagt litt på vent. Men det er en overgang. Og selv om overganger i blant kan være en utfordring, så kan det bli noe bra når den er tilbakelagt. Noe som er verdt å tenke over. Og det jeg selv tenker på i den forbindelse her og nå, er sommerfuglen som kommer ut av puppen og sprer sine fargerike vinger. Noe som igjen ledet minnet tilbake til en tekst jeg skrev for mange år siden, da livet var mer utfordrende enn det er nå. Jeg nevnte det forrige gang jeg skrev på Vannlandet, og nevner det igjen: Perspektiv kan i blant være en god ting å se på. For et perspektiv trenger minst to punkt å forholde seg til. I motsetning til navlen her og nå. Og da er det mulig å se en forandring. Ofte til det bedre. Selv om det selvfølgelig handler en del om hva en klarer å fokusere på. Uansett, her kommer et lite utdrag av en lengre tekst jeg skrev en gang, da livet var en sump:

En eldre mann sitter på en stein i strandkanten. Ved siden av et grått naust. Ansiktet er vendt mot havet og sola varmer han i ryggen. I horisonten har det samlet seg skybanker. Himmelblått mot lysende hvitt og tungt svart. Svulmende former som bukter og vrir seg som Quasimodo i det han langsomt og smertefullt sprenger hjertet sitt ut av kroppen i håp om å finne lindring. To måker skinner hvite mot lilla aksent.

Dette er bildet Astrup aldri malte. Intense farger. Rikelig med grønt. Flagrende gråtoner får en svak kastevind til å kruse vannoverflaten og flagre over lerretet, lettbent som dansende nordlys i mørke vinternetter. Ovenfor fjærebeltet har bjørka begynt å suge saften ut av bladene og etterlater seg sin palett av høst. En hund ligger ved siden av mannen med hodet på labbene. Svart i pelsen. Malingen som flasser av en robåt festet med et grønt tau til en rød bøye lyser intenst av kobolt. I bunnen av båten ligger en vissen gren. På grenen en død sommerfugl stivnet halvveis ute av en gul kokong.

***

Ps. For meg er gul angstens farge.

Dagens bilde er fra en utstilling jeg hadde for en del år siden. Skulpturen til venstre fikk navnet "Tåre vokser", maleriet kalte jeg "Beate drømmer" og skulpturen til høyre heter "Quasimodo" (Ringeren i Notre Dame)

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: