I en avis kan en se en video som reklamerer med hvordan du
kan bli mer attraktiv for dama. Og her er det muskler som skal til. Og mot. Det
handler om å framstå som skikkelig mann, med andre ord. I hvert fall
tilsynelatende. Men hele greia minner nok mest om keiserens nye klær.
Så hva er det som gjør en mann attraktiv? Eller en kvinne?
Antagelig er det et bredt spekter av elementer og preferanser. For gutta er det er jo
tross alt ikke kun de med mot og muskler eller 12 inch black cock, som finner
seg en partner. Og for jentene er det ikke kun de som ser ut som modeller, behersker
kunsten trutmunn og soveromsblikk, har designermus eller silikonpupper, som finner seg en kjærest. I stedet finnes
det gjerne en for enhver. Noen som passer for deg, som en sier. Noen som liker
deg, slik du er. Og noen du liker, slik hen er. Og jeg tenker samtidig at det
er vanskelig å tro at alle som ikke er «perfekte» har fått seg en partner fordi
de nøyer seg med det de kan få. Det vil si spiser restene. Jeg tenker ikke på
meg selv som rester, selv om jeg kanskje ikke framstår som en helt fersk kremkake heller.
Realiteter må en leve med. Og jeg står nok ikke på toppen av pyramiden når det kommer til
det å være attraktiv, slik media framstiller drømmemannen. Såpass selvinnsikt har jeg. Ikke er jeg høy og mørk med svulmende muskler,
ikke er jeg brannmann, pilot eller rockestjerne. Rik er jeg heller ikke. Og ikke
sitter jeg på mye makt. Men selv om det er mye jeg ikke er, så er det mye jeg
likevel er. Uten at det nødvendigvis hjelper så jævlig mye. Jeg er en fattig
kunstner, ganske spinkel under magefettet, 176 høy, har dårlige lunger, dårlig
økonomi, sliter med angst og depresjoner, og jeg bor nå i en leid leilighet. Ikke mye å dra
som sjekketriks her, med andre ord, om jeg nå tenkte meg på sjekkern. Men det
gjør jeg ikke. For til og med jeg har en kjærest. Jepp, vi har vært sammen i
tolv år nå, tror jeg. Og før det hadde jeg andre kjærester. Store jafs av livet
jeg har levd, helt siden jeg fikk mitt første ligg som femtenåring, har jeg
delt med jenter og kvinner. Jeg har til og med fått barn. Så noe må jeg ha hatt
å by på likevel, som en annen fant ut var greit å få med seg litt av.
I blant opplever jeg at folk sier det er så vanskelig å
finne noen. Det problemet har ikke jeg hatt så mye av. De jeg har endt opp med
å være sammen med over tid, har jeg møtt der jeg er, og så har det gjerne
utviklet seg til noe mer enn å ligge sammen. Slik er det kanskje ikke for alle
lenger. Etter hva jeg har forstått, så brukes det mye sjekkeapper blant
mange i dag. Antagelig spesielt blant unge. Selv har jeg aldri testet det, og
vil nok heller aldri gjøre det. For hva sier egentlig et bilde? Selv har jeg et
utall bilder jeg kunne lagt ut. Noen av dem liker jeg selv, andre er jeg ikke
fullt så glad i. Slik er det gjerne med bilder av deg selv, de varierer. De fleste er bare møkk. Og ikke minst avslørende, på ett eller annet felt. Men jeg
ville nok gått for et der jeg følte jeg så best mulig ut, om det var et tema.
Men det bildet sier jo ingenting om verdiene mine, eller hvordan jeg er som
partner eller pappa, det sier kun hva jeg vil fremheve ved meg selv og hva jeg vil skjule.
En ferniss, en overflate. Det sier ingenting om empatiske evner, toleranse,
godhet eller om jeg er en brutal psykopat, jobber som torpedo eller barnehagelærer. Bare se hvor forskjellig jeg framstår på bildene jeg har lagt ved.
Konsekvensen ved å bruke sjekkeapper, er gjerne at de som «ser
best ut», får flest dater. Men så blir det ofte med den ene daten og kanskje litt utveksling av kroppsvæsker, og så tilbake
for å finne noen andre som også ser bra ut. Scrolle, scrolle, lete, lete,
forkaste og bla videre. Et jævlig jag, med andre ord. Og antagelig mye
frustrasjon for enkelte, som gjerne føler at de ikke finner «den rette», eller ikke blir funnet selv.
Dikt av Leonard Cohen:
Marita
finn meg
jeg er snart tretti.
Jeg har det godt i det forholdet jeg er i nå. På mange felt bedre enn noe annet forhold jeg har vært i. Det skyldes mye at jeg får være meg selv, tror jeg. Og at jeg med årene også har blitt mer romslig selv, enn jeg var i yngre år. Ikke alle jeg har vært sammen med har jeg vært god for, og ikke alle har vært gode for meg. Noen har jeg etter hvert endt opp med å ha det helt jævlig sammen med. Ødeleggende. Det går med andre ord an å velge feil. Jeg vet likevel ikke om den rette finnes, og venter på folk som for eksempel deg der ute, om du nå er alene. I stedet tror jeg den rette
er en som blir til. Det vil si at en vokser sammen med noen, slik at en blir rette for hverandre. Om en er heldig.
Alternativet er å vokse fra hverandre allerede ved startskuddet. Og det er jo litt kjedelig. Og kan lede
til et brudd eller et liv hvor en står milevis fra hverandre.
Brudd gjør vondt. Nesten uansett. En kan kjenne på lettelse
om en har hatt det vondt i et forhold og tenkt lenge på å gå fra noen, men det at en har tenkt lenge, betyr
gjerne at en likevel kanskje har delt noe fint over tid også. Blant annet har en gjerne en
stund delt drømmer og håp og sårbarhet og en forelskelse.
Jeg hørte en vits på Graham Norton show. Den går slik:
Vet du hva som er forskjellen på en forelskelse og herpes?
Herpes varer livet ut.
Jepp, sånn er det. En forelskelse går over. Etter hvert blir
den bare som blaff, som en kan kjenne på sånn innimellom. Men i stedet utvikles
det noe annet, om en gir plass for det. Noe litt dypere enn bare løpske hormoner.
Dette noe har ingenting med «riktig» utseende å gjøre. Det har ingenting med Tinders
overflateverden å gjøre. I stedet handler det gjerne om at en våger å gå inn i
noen rom sammen. Snakke sammen, dele noe. Være sårbare og støttende og
tolerante og velmenende og skape trygghet for hverandre. Løfte hverandre. Trygghet er langt bedre
å oppleve sammen med noen, enn at vedkommende bare har en ulastelig overflate og en
dynge statussymboler som kan vises fram, eller at alt er bare dopamin, adrenalin eller testosteronrush
hele tiden. I hvert fall opplever jeg det slik.
Og det var vel det jeg hadde å komme med denne gang.
Så, hva ville jeg med dette? Tja, jeg vet ikke helt. Jeg bare
så de to videoene jeg la ut over her da jeg scrollet gjennom avisene, og lot tankene få løpe litt. Samtidig som
jeg kjente på noe av det som finnes i mitt eget liv og hvem jeg er og ikke er. Men, som
konklusjon til deg som måtte lese dette og lure på om du er attraktiv nok, så
er svaret: Jepp, det er du. I lange baner.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar