Hvor mye er egentlig 0,3% av en skive sylteagurk?

Nok en strålende dag har startet her vest i landet. Med sol. Jepp, ikke noe regn i sikte. Slike soldager er det ofte i mai, om jeg husker rett. Noe jeg ikke alltid gjør. På den annen side er det mye jeg ikke husker i det hele tatt, så det begrenser de feile minnene litt, skulle en tro.

Om det jeg husker feil eller ikke husker i det hele tatt kan omsettes i prosent og forholdstall, vet jeg ikke.  Men tallenes muligheter er gjerne store.  «Det steg med nesten hundre prosent», kan en politiker påpeke om en vil fargelegge noe, uten å fortelle hele historien. Men om utgangspunktet er null komma tre prosent av kaka, så blir de hundre prosentenes økning likevel ikke en veldig stor bit. Du blir ikke mett av det, liksom. Det bare virker slik på papiret. Hundre er jo et stort tall. Men i verste fall var kaka også bare en liten smultring. Eller en uføretrygd. Eller en hamburger. Og de ekstra hundre prosentene av 0,3 prosent bare en bitte, liten bit sylteagurk i en BigMac du likevel ikke har råd til.

Nok om det, det er sol om dagen, og det går mot 17. mai. I år vil det bli bevæpnet politi rundt omkring i Bergen den dagen. Samtidig blir det nye regler for bruk av bil. I tilfelle terror. Nå hevdes det jo enkelte steder at terroren var hyppigere på 70 tallet enn den er i dag, så om det stemmer, kan en jo lure på hva grunnen til bevæpningen er nå. Om det handler om ren frykt skapt av media, politikk og bevilgninger, eller at de som styrer vet noe du og jeg ikke vet. Prosentregning skulle jo ikke tilsi at faren har økt. Selv skal jeg uansett ikke menge meg med folkehavet. Dagen blir feiret hjemme sammen med familie og spekemat, and that’s it. Så jeg bekymrer meg ikke så mye for min egen del. Selv om jeg kan forstå at andre kan gjøre det, om de nå gjør det, siden det tross alt har skjedd en del den siste tiden, ved hjelp av biler inn i folkemengder og slike ting. Også var det det der med bomber da.

Det er mye en kan bekymre seg for. Og over. Sjeldnere under. Men ofte blir bekymringene gjort til skamme. Det vi frykter skjer ikke, eller blir ikke så ille som vi trodde. I hvert fall gjelder det på enkelte felt i mitt liv. For jeg bekymrer meg en del. Siden angst er en stor del av tilværelsen min. Hvor mange prosent av livet mitt angsten stjeler fra meg, vet jeg ikke, og om jeg visste ville det neppe betydd så mye i praksis. Ikke alt blir løst ved å se på tall og hvordan ting står i forhold til andre ting. Og tang.

Når det kommer til min angst, består den av grader. Fra panikkangst, via sosial angst til uro, bekymring og angst for angsten. Panikkangsten tar egentlig minst plass, men merkes best når den kommer.  Mens den siste biten tror jeg tar relativt stor plass.  Det er den biten som inkluderer det å grue seg og frykte noe, og deretter kanskje unnvike det en gruer seg for. Å velge bort ting kan få angsten til å roe seg. Den sosiale angstbiten, er gjerne utgangspunktet for mesteparten av det jeg velger bort.

Sammen tar den sosiale utfordringen pluss det jeg unnviker, en stor bit av livet mitt. Konsekvensen viser seg i form av å begrense valgmulighetene jeg opplever å ha. Jeg sier opplever å ha, for valgmulighetene er jo store, men føringene for hva jeg velger er mye satt på forhånd. Valget er tatt før jeg i det hele tatt får tenkt meg om. Det blir ikke aktuelt, sier jeg derfor ofte kjapt, om jeg blir utfordret på noe som kan trigge angsten.

Det blir som hos en som røyker. Slik det var for meg, til jeg sluttet for 12 år siden. Hver dag starter med muligheten til å droppe skiten, og på den måten forbedre helsen sin. Men så var det selve valget da. Selv om en vet hva som er best for en, så velger en det som er skadelig. Dag etter dag. Uke etter uke. År etter år. Til en kanskje sitter med ødelagte lunger slik jeg gjør. På samme måte har enkelte folk som sliter med vekta det. Sukker er ikke alltid så lett å ligge unna. Og mye av tiden går med til å gremmes over den realiteten. Ikke minst skammen det medfører. Slik er det med angst også, og det er det kanskje ikke så mange som tenker over. Men angst inkluderer en solid del skam.

Sola skinner, og det føles bra. Snart når den altanen min, slik at jeg kan jeg dra fram solsenga og legge meg og slikke litt sol. Noen ganger er det slik at skal en slikke noe, får en ta det en får, og sol er ikke det verste. Jeg kan komme på mye som er verre. Iskaldt metall om vinteren, for eksempel.

I går fikk jeg vasket bilen i finværet. Utvendig og innvendig, skikkelig. Lakk ble gnukket og gnikket, støv ble tørket og stoler støvsugd og matter spylt. Og det føltes bra. Bare det å stå på tråkka og vaske bil, kan i blant bli helt umulig for meg. Men slik var det ikke i går. Angsten holdt seg unna, og jeg kunne snakke lett og problemfritt med naboer som kom og gikk. Ikke verst. Slike dager uten angst liker jeg. Langt bedre enn en liten bit sylteagurk. Det er kanskje fordi de ikke er en selvfølge. Slik soldager heller ikke er en selvfølge. Så en får nyte dem når en kan.

Dagens øverste bilde ble tatt en annen dag sola skinte inn gjennom persiennene mine, mens det nederste ble tatt akkurat nå, med persiennene trekt opp.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: