Nærhet og rom.

Mai måned kommer med fridager. Noe som nok ikke plager folk flest nevneverdig. Og i dag er det Himmelspretten. En dag som ikke tar så stor plass i tankelandskapet hos meg. Men det er greit. Det kan jeg leve med.

For enkelte kommer mai også med eksamener, selv om det ikke gjelder meg. Ofte gjelder det i stedet barna våre. Og i går fikk jeg melding fra yngste datteren min om at bacheloren hennes var ferdig skrevet. Og det var kjekt å høre. Jeg er stolt av henne. Samtidig hadde kjæresten min eksamen i gammelgresk, og den gikk visst etter hva hun føler fint. Sånt liker vi. Jeg er stolt av henne også.

I går var altså en dag da ting skjedde. For i tillegg stakk eldste datteren min innom for å klippe bonussønnen min og meg. Og hun hadde med seg den stadig voksende babymagen sin, og også det første barnebarnet mitt. Det er alltid koselig. Mor og barn vokser og gror og utvikler seg slik mor og barn er tjent med å gjøre i og utenfor mager, og snart blir nummer to født, mens første barnebarnet blir tre år. Som du kan se av bildene, har hun nå også så vidt begynt å oppdage bøkenes verden. Noe jeg har ventet på. For det er en veldig deilig følelse å sitte og lese for en liten varm, kropp i armkroken.

Det meste har sin egen tid. Det å lese litt sammen med bestefar og bestemor, er kanskje ikke like viktig som dagen da en begynner på skolen, men likevel merkes det altså godt i et bestefarhjerte. Som så mye annet smått og stort.

En annen ting som har sin tid, er det å bli voksen. Mine barn er voksne nå, og de fortjener derfor å bli behandlet som akkurat det. Selv om de er mine barn for resten av livet mitt, så er jeg ikke lenger deres oppdrager. Men akkurat en slik kunnskap er det kanskje ikke alle som helt får med seg når tiden er kommet for rollebytte. I stedet fortsetter en i gamle mønstre livet ut.

Mine foreldre var ikke av den beste sorten, så min læring har handlet mer om å ikke gjenta deres feil, enn å ta med meg deres visdom og la den gå videre gjennom generasjonene. Slik blir det for noen. En må i blant ikke bare lære av egne feil, men også sine foreldres. Men ikke alle lærer. Jeg får i blant høre om bekjentes forhold til sine foreldre. Og der er det så ymse. Det virker som om enkelte av disse foreldrene ikke klarer å legge bort foreldrerollen, selv om de nå har blitt både besteforeldre og kanskje oldeforeldre. Att på til blander de gjerne rollene, og oppfører seg som om de er foreldrene til de yngre generasjonene. Noe som gjerne leder til uoverensstemmelser og krangler og sårhet og splid. Og det er trist. Kanskje spesielt fordi det går an å forandre på det rimelig kjapt, om en bare vil. Men det er det altså ikke alle som vil, har jeg forstått. I stedet vil de bli hørt, mener de vet best, og påberoper seg retten til å si sin mening i alle mulige og umulige sammenhenger.

Det kan hende jeg selv også tråkker litt i salaten i blant. For det er så lett å si ting en burde holdt for seg selv, og jeg har jo tross alt meninger om det meste. Men jeg tenker at om en holder kommunikasjonslinjene åpne begge veier og lytter litt til sine egne barn i stedet for bare å belære, så kan ting gå seg til på en måte som alle er tjent med. «Er det greit at jeg sier dette til barnebarnet? Er det greit at jeg hjelper dere med å sette grenser eller åpne dører? Hvordan vil dere i så fall at jeg skal gjøre det?» Dette er helt enkle spørsmål som kan hjelpe en til å navigere litt, og gi en noe å strekke seg etter.  Dessuten har en jo det enkle ordet «unnskyld», om en blander rollene sine for mye.

Som jeg nevnte over her, så har alt sin tid.  Våren er tiden da trærne får grønne blader, og høsten er tiden da de legger dem bort igjen. Og slik er det vel med foreldre og barn også. En dag kommer tiden da den lille skal reise seg opp på sine to små ben, kaste smokken, slutte med bleie, begynne på skolen, komme i puberteten, finne en kjærest og kanskje skape en egen familie. Om alt dette foregår uten at vi som foreldre utvikler oss i samme hastighet, så havner vi litt på hæla. Vi stivner i den rollen vi opplever som tryggest, der vi kanskje heller skulle vært myke og tilpasningsdyktige.

Jeg tenker at på samme vis som at barna våre vokser seg gjennom livet, på samme vis som at løvet kommer om våren og blir lagt bort på høsten, kommer det en dag da vi som drar på årene bør legge bort foreldre- og bedreviterrollen litt, og stole på at barna våre er i stand til å klare seg selv og ta kloke avgjørelser. Om vi har gjort jobben vår bare sånn nogen lunde, så er de jo i stand til det, akkurat slik vi selv var det som unge foreldre. Om vi hele tiden føler vi må ta over ansvaret, er det egentlig bare en innrømmelse over at vi selv har kommet til kort. Og hvorfor tror vi da at barnebarnet er tjent med at vi fortsetter i samme leia, og at vi drar arvesynden så langt at det meste truer med å revne?

Jeg tror at i relasjoner hvor en står og stanger mot barna sine når de har blitt voksne, så handler det om en selv - meg, meg, meg. Jeg tror at det er ens egen egoisme, ens egne behov som styrer det at en ikke klarer å omstille seg slik en burde og gi barna sine den respekt, anerkjennelse, ros og støtte de fortjener. Men jeg tenker også at om en bare klarer å ta inn over seg en liten flik av en slik erkjennelse, så er en kanskje på vei mot noe som kan bli ganske greit og nært og fint i forhold til både barn og barnebarn. I motsetning til hva det leder til om en bare fortsette med å stange hodet i den samme gamle veggen som da har kommet for å bli.

Og med det har jeg vel sagt nok for i dag.

Bildene viser Bestemor Beate og meg selv sammen med barnebarnet, pluss et maleri jeg har holdt på med en stund, som en overraskelse til datteren min og familien hennes. Det har fått tittelen "The Artist". I går var det omsider ferdig, og de fikk det med seg. Nå henger det i stua deres.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: