Høsten har kommet. Ute bøtter det ned i Bergen i dag. Inne er det tørt, men temperaturen synker merkbart også inne, så snart må jeg begynne å ha på en ovn. Det er det nok flere som må, og med økt forbruk øker vel prisen på strømmen etter hvert også. Det er kjekt å ha noe å se fram til.
Bildene du ser her i dag, er fra stua i min lille leilighet, der jeg tilbringer rimelig mye tid foran tv, omgitt av egen og andres kunst. Og ja, jeg bruker pledd på sofaen for å beskytte den. Det er kanskje ikke det vakreste å se på, men sofaer er dyrt, og denne håper jeg skal vare livet ut.
I det siste har jeg holdt et keramikkurs for Hieronimus i Bergen. Nå er kurset over, men om ca. tre uker starter vi en oppfølger. Det blir kjekt, håper jeg. Første del var i hvert fall vellykket.
Å få brukt seg selv til noe er viktig, har jeg forstått. Spesielt om livet har kommet med noen utfordringer. Slik det gjorde for meg. Om en kun sitter hjemme uten mål og mening er ikke veien nødvendigvis så lang med tanke på angst og videre til det depressive. I hvert fall nå når høst og vinter kommer og kiler deg i uengasjerte, erogene soner, med sine grå, kalde og våte fingre. Det er jo grenser for hvor mye hjelp en kan finne i ei flaske tran. En bør kanskje ha noe å se fram til i tillegg.
Mange har en jobb å gå til, med kolleger og meningsfylt innhold, men noen av oss har jo rukket å bli pensjonister. Og da står kanskje ikke alltid det meningsfylte utenfor døra di og hamrer hysterisk for å komme inn, hele tiden. I stedet må du skape mening selv, der du er, med det du har. For meg gir det å holde et lite keramikkurs mening.
Andre ting som gir livet mitt mening er barn, barnebarn, kjærest og bonusbarn. Etter at pandemien kom, har det blitt mindre tid sammen med barnebarn, og det er et savn. Det føles som om noen alltid er syke med et eller annet virus nå. Det var sikkert slik før også, men nå har både jeg og min lille flokk blitt mer oppmerksom på det, og er mer opptatt av å skjerme oss for smitte. De fleste tåler jo godt en forkjølelse, men jeg har en lungesykdom, og blir gjerne veldig dårlig, så jeg må være forsiktig. Alt kommer med en pris, sies det, men noen ganger er prisen litt høy. Sist gang jeg var forkjølet ble jeg hentet av ambulanse og havnet på sykehus. Det satte en liten skrekk i meg, så det frister ikke til gjentagelse.
Andre ting som ikke frister til gjentagelse, er å få Erna tilbake som statsminister. Som det er nå, har jeg rimelig god tid til å følge med på nyhetene. Og jeg må innrømme at det er skummelt å se hvordan Erna og Høyre nå forsøker å hale ut tiden og skjule opplysninger og dokumenter for allmennheten, som omhandler mannen Sindre, aksjer og penger inn på deres felles konto. Det minner om amerikanske tilstander, og i mitt hode er ikke akkurat det et godt symptom i et demokrati.
Å skrive side opp og side ned om Erna her, får jeg vel likevel la være. De fleste har vel fått med seg det som foregår uansett. Selv om ikke alle er enige om i hvilket lys en skal se ting i. Det kommer vel litt an på hva en verdsetter i livet og samfunnet. Heter du Odd Reitan eller Stein Erik Hagen, for eksempel, er vel ikke kjøpekraften til de med minst å rutte med det du er mest opptatt av, så lenge de fremdeles må ha mat, uansett. Spriket mellom de rikeste og til den hyggelige dama i kassa på butikken hvor du stadig etterlater mer og mer og penger for færre og færre varer, blir nok ikke mindre med Erna ved roret. Det er en grunn til at de rikeste gir millioner til Høyres valgkamper. Og det er neppe fordi de er snille og gir av sin godhet. I stedet meler de selvfølgelig sin egen kake. Så forskjellene øker i takt med bidragene, og sosiale goder vi tidligere tok som en selvfølge, står for fall. Det er ikke lenger gitt å skulle ha et menneskeverdig liv i Norge, om du ikke ble gitt de beste kortene i utgangspunktet. Det er bare å se på køene der de deler ut matvarer til de fattigste nå.
Jeg tilhører nok gruppen fattige, om en tar utgangspunkt i størrelsen på pensjonen min, men jeg lever likevel ikke som de fattigste blant oss, har jeg forstått. Noe som nok mye skyldes at jeg setter næring etter tæring. Det er en nødvendighet. Jeg forsøker å leve som jeg er i stand til, ikke etter hva jeg kunne ha lyst til. Etter et liv som kunstner med begrensede inntekter, er ikke pensjonen all verden. Sånn er det bare, det meste henger i hop. Så ting som for eksempel kino, teater, sydenferier og stadig utskifting av garderoben er uaktuelle ting i mitt liv. Likevel kan jeg unne meg noe. Og noe av det jeg i blant unner meg er litt god mat. Til førstkommende helg skal jeg for eksempel lage en gresk lammegryte til meg selv og kjæresten. Det gleder jeg meg til. Jeg har aldri smakt gresk mat. Så dette blir spennende. Andre ting som er spennende for tiden kommer jeg ikke på i farten. Forutsigbarheten er nok et vektigere lodd i livet mitt enn spenning, må jeg innrømme. Men jeg liker forutsigbarhet, så det er greit. Jeg liker kontroll. Og jeg liker rutiner. Rutiner medfører at jeg ikke må veie for eller i mot og ta nye avgjørelser hele tiden. Valget er jo alt tatt.
Det har gått noen år nå, uten skriving her på Vannlandet. Jeg tror mer at det bare ble sånn, enn at jeg tok et klart valg. Men å ha kommet så vidt i gang igjen, føles bra. Hvor ofte og hvor mye det blir framover, gjenstår å se. Men sånn er det jo med det meste, en må vente og se. Noen i avmakt, andre i håp. Jeg håper du er en av dem som både håper og drømmer litt.
For en tid siden flyttet det inn en dame fra Ukraina her jeg bor, sammen med sin sønn. Dessverre kan hun verken norsk eller engelsk, og jeg kan ikke språket hennes. Så jeg får ikke sagt henne hva jeg tenker, når vi treffes utenfor huset. Det blir kun et hei og et smil. Slik er det for mange, selv for oss som er født i samme land. Vi mangler et språk oss i mellom, så vi forholder oss tause eller snakker forbi hverandre. Men videoen under her er forståelig for oss alle.
Slava Ukraini!
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
