I blant må det være nok å gjøre noe kun for seg selv.

Det er lørdag. Jeg bruker ikke å skrive blogg på lørdager. Så det at jeg gjør det nå, er en forandring. Uten at akkurat det betyr så mye. Forandringen er neppe stor nok til at ringvirkningene får noen betydning.

Men jeg trenger en forandring, kjenner jeg. Og jeg trenger den nå. For noen uker siden begynte dagene å bli tyngre, og etter hvert måtte jeg bare innse at en ny depresjon hadde åpnet dørene sine for meg, og dradd meg over terskelen. Jeg skriver ny, for dette er jo ikke første gangen sånn skit overmanner meg. Det gjentar seg gang på gang, uten at jeg finner noe mottrekk som kan hindre det.

For noen dager siden så jeg et program på NRK2, som het «Den deprimerte inspiratoren». Det handlet om Alistair Campbell, som er tidligere Tony Blairs talsmann. Tony Blair var statsminister i England (1997-2007). I programmet forteller Allaister Campbell om hvordan det er å leve med en tilbakevendende depressiv lidelse.  I dag også kalt Unipolar lidelse. 

Om du ikke så dette programmet, så se det om du får anledning. Enten om det blir satt opp igjen, eller om du klikker deg inn her. Om du selv ikke er plaget med depresjoner, så kjenner du kanskje noen som er det, og programmet viser på en veldig god måte hvordan det kan oppleves. Selv kjente jeg meg igjen. Og i løpet av programmet kjente jeg i tillegg på at depresjonene jeg til tider må gå igjennom ikke nødvendigvis er min egen feil, eller at de gjør meg til et dårligere menneske enn folk flest. Nå er det ikke slik at dette var ny kunnskap for meg, men det var noe jeg trengte å bli minnet på akkurat nå. Jeg fikk på et vis en syndsforlatelse. Og det trengte jeg. For jeg er lei av å be om unnskyldning. Jeg er lei av å rettferdiggjøre det at jeg ikke orker mer enn jeg gjør, og det at jeg ble som jeg ble. Jeg er lei av å forklare depresjonene mine, angsten min og alt jeg ikke klarer å få til slik jeg ønsker, eller slik noen andre ønsker. Jeg er lei av å føle på skyld og skam over noe jeg ikke selv velger. 

En depresjon er ikke noe en kan velge seg bort fra. Like lite som du kan velge deg bort fra kreft, selv om Derek Verrett visstnok skal påstå at en kan tenke seg bort fra det meste, skal en tro det media sier om saken. Uansett har jeg selv aldri klart å tenke meg bort fra noe som helst når det kommer til depresjoner. I stedet ender jeg gjerne opp med å tenke meg dypere inn i skiten. Inn i mørket. Inn i håpløsheten og meningsløsheten og tiltaksløsheten. Og jeg finner ikke veien ut igjen. 

At jeg ikke finner veien ut igjen, ender jeg veldig ofte opp med å se på som en karakterbrist hos meg selv. Det skyldes at det er en feil ved meg. En feil jeg selv har skylden for. Jeg er lat, uintelligent, egoistisk, uelskelig, jeg er ikke verdt noe, osv. Jeg gir opp for fort, jeg prøver ikke nok, og finner jeg et håp, forteller jeg meg selv at jeg ikke fortjener det jeg måtte håpe på. Og slik går dagene. Til det plutselig løsner. For løsner gjør det. Jeg kommer ut av det igjen. Jeg forstår bare ikke hvordan og hvorfor. Og slik går årene, slik har det vært fra da jeg var barn, med tunge perioder og lettere perioder, uten at det egentlig finnes en synlig rytme. Noen ganger må jeg ty til medisiner for å komme ut av mørket, andre ganger går det av seg selv. Noen ganger kan en depresjon vare i flere måneder, noen ganger tar det år å komme ut av det, og andre ganger kun noen dager. Depresjonene kan komme med forsterket angst, og de kan komme med kun en nummenhet. 

En depresjon er ikke lik hver gang. Den kan trykke deg ned i sofaen eller senga der tomheten og det meningsløse regjerer, og nøye seg med det, eller den kan også føre deg ned i den dypeste kjelleren, der det suicidale ender opp med å bli overveldende. Uansett er det lite du kan gjøre med det, utover å forsøke å huske på at du har opplevd det før, og at du har kommet ut av det igjen. Opplever du at det blir uhåndterlig, bør du søke hjelp. For hjelp finnes.

Litt av problemet mitt, slik jeg opplever det, er at omgivelsene ikke ser hvordan det er inni meg. Dermed begynner jeg å tenke at det blir vanskelig for folk å tro at det er så ille som jeg sier at det er, noe som igjen gjør det vanskeligere for meg. Jeg begynner å forestille meg hva andre tenker om meg, og det er ikke noe tankegods som akkurat inviterer til å løfte meg opp av en depresjon jeg finner fram til da, kan en kanskje si. Programmet med Allaistar Cambell var en hjelp i så måte. Det viste så tydelig hvordan det kan være å leve med depresjoner. Hvor lite eller mye en selv kan gjøre med det, og at det at en melder seg ut av det meste en periode ikke er bare en unnskyldning. Det gjorde godt å se andre sette ord på det jeg selv opplever. Det gjorde godt å få se det utenfra, ikke kun innenfra.

Om det jeg skriver her i dag betyr noe for noen andre enn meg selv, aner jeg ikke. Men jeg skriver det likevel. En kan ikke gjøre alt for alle andre bestandig. I blant må det være nok å gjøre noe kun for seg selv. Å skrive hjelper meg med å se ting i perspektiv. Og perspektiv trenger jeg. Det trenger vi alle. 

Bildene ble tatt utenfor døra mi for noen minutter siden.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Tyskertøser, kvinner og barn i Syria, og et dreiekurs.

I dag våknet jeg til ti grader ute, men jeg har ca 24 inne. Joda, innetemperaturen er kanskje litt høy innendørs, men jeg liker det slik. Jeg har det med å like ting. I hvert fall enkelte ting. I blant. Selv om jeg nok hadde fått mest på «hva jeg ikke liker lista», om jeg skrev ned disse tingene, men det har jeg ikke tenkt å gjøre. Det er mye jeg ikke har tenkt å gjøre. Antagelig langt mer enn jeg har tenkt å gjøre. I morgen har jeg likevel tenkt å starte opp et lite keramikkurs. Eller nærmere bestemt dreiekurs. Jeg fikk en forespørsel fra Hieronimus her i Bergen om jeg kunne tenke meg å hjelpe til litt, og det kunne jeg selvfølgelig. Hieronimus er en selvhjelpsgruppe for angst. Men de tilbyr i tillegg muligheten til å arbeide med kunst. Så vidt jeg har forstått går det mest i maling og keramikk. I tillegg driver de sitt eget galleri, og har kurs for voldsutsatte kvinner, bare for å nevne noe av det de tilbyr.

Det er ikke bare jeg som ikke alltid er så glad i å gjøre ting. Regjeringen, for eksempel, vil ikke hjelpe kvinnelige Syriafarere med barn hjem til Norge. Samtidig tar de støtten til glutenfri mat, briller og tannregulering fra de ungene som tross alt finnes her, og satser på å gi avgiftslette på de dyreste bilene kun rike kan kjøpe, og tilskudd til ei pille homofile menn kan ta i stedet, slik at de slipper å ha beskyttet sex med andre menn. Pillen gjør at de kan droppe kondomen. Og ei slik pille høres veldig bra ut, men det er det jo mye som gjør, uten at en får det gratis av den grunn. Satt opp mot de nevnte kuttene, framstår prioriteringen i mine øyne litt merkelig, uten at jeg ser på dette som et innlegg for eller i mot homofili av den grunn. I mitt hode er det vel snart på tide at vi godtar folk som den de er, så den diskusjonen bør legges død like godt først som sist. 

Jeg lurer på hvordan historien til den nåværende regjeringen vil bli oppfattet, når den får noen år på baken, slik at vi kan se den litt utenfra. I dag leste jeg en artikkel om hva som skjedde med kvinner i Finnmark da krigen gikk mot slutten. Hvordan norske soldater - jepp, norske - voldtok og snauklipte dem som hadde hatt en forhold til en tysker. Der og da følte vel enkelte at dette handlet om rettferdighet, men i dag er det vel få som ser slik på det. Jeg tviler på at historien om barna og kvinnene i Syria vil framstå noe bedre når noen år får gått. I stedet blir det vel nok en skamplett på Norges selvgode overflate. Mens Erna, Siv og Sylvi neppe kommer til å framstå som de som reddet landet, men heller som de som raserte velferden til store grupper.  

Det var nå det. Eller slik gikk no dagan, som en sier. Her hos meg ramlet jeg ned i ei lita dump for noen uker siden, men håper jeg klarer å kravle meg opp igjen med det første. Plutselig ble livet mitt litt tomt og meningsløst, det ble mange timer på sofaen framfor tv-skjermen, og lite tid brukt på atelieret. Men sånn er det i blant. Og siden jeg er diagnostisert med en tilbakevendende depressiv lidelse, er det vel ikke annet å forvente. En får bare ri´an av, som en sier. Og ute skinner solen, mens jeg straks skal bort til kjæresten og drikke en kopp kaffe og spise et kakestykke. Så noen lyspunkt finnes. De gjør gjerne det, for de fleste av oss. Vi sliter bare med å få øye på dem til tider, og i tillegg verdsette dem. På den annen side, er du et sykt, norsk barn i Syria, stå kanskje ikke lyspunktene i kø.

Det øverste bildet var det min yngste datter som tok av meg for noen år siden. Hun kalte det "My beautiful dad." Maleriet lagde jeg selv for ganske mange år siden, og det er i dag malt over, men det handlet om å bli trykket ned og gjort hjelpeløs. Det vil si et overgrep. Om du ikke ser det i første omgang, så kommer det en gigantisk tommel ned for å skvise personen som ligger der. Jeg synes dette bildet illustrerer ganske godt hvordan jeg opplever holdningen til regjeringen overfor svake grupper.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Sex, penisstørrelse, kvinnens underliv, megaorgasmer og rævpuling.

Dagen startet med å titte innom sosiale medier og aviser på nett. Slik den alltid gjør. Og mye av det som bringes til torg der, har ord som naken, sex, underliv, penisstørrelse, kvinnens underliv, megaorgasmer eller en eller annen form for henvisning til vold i overskriften, slik dette innlegget mitt også har i dag. I tillegg har avisene en jevn strøm med videosnutter som begynner med slikt som « se hva som skjer etter dette». Men, ofte skjer det veldig lite, dessverre. Og i hvert fall altfor lite til å rettferdiggjøre tiden du må bruke på å se en reklame eller tre, før videoen det ble reklamert for vises. Så slike ting holder jeg meg stort sett unna. Jeg føler meg jo alltid lurt om jeg klikker meg inn på dem, og det å føle seg lurt er ingen god følelse.

Nå har årets statsbudsjett blitt lagt fram. Jeg vet ikke om det fikk deg til å føle deg lurt, men lurt ble du nok uansett. For ting som i blant høres bra ut, er ikke nødvendigvis bra for deg eller folk som deg. For eksempel blir en bil som BMV M2 hele 160 000 kroner billigere nå. Men hvem kjøper egentlig en slik bil, og hvor mange blir solgt i løpet av et år. Kanskje ikke så mange. Men, de som blir solgt, blir nok stort sett solgt til såkalte «entusiaster», dvs til folk som har nok penger til slikt. Ikke til deg som er i markedet for en tre til fem års gammel bruktbil, gjerne en stasjonsvogn stor nok til å romme hele familien pluss barnevogn og annen bagasje når du skal til Legoland. Om du har råd til Legoland i det hele tatt. Så dette avslaget er egentlig bare nok en skattelette til dem med mye penger, slik trenden har vært de siste årene. Og de pengene må jo hentes et sted, så de blir tatt fra de som har minst. Slik som briller og tannregulering til barn, bleier til eldre, hjelp til glutenfri kost for dem som blir syke av noe annet, bostøtte til de som har minst, bilstøtte til handikappede osv osv. Og dette kan bli deg, eller noen som står deg kjær, helt plutselig. Din mor eller din far, dine søsken eller dine barn. Om det dukker opp sykdom, ulykker, eller at noen mister jobben. Så klart du blir lurt av populismen til regjeringen. Spesielt om du stemte på noen av dem som sitter i den. Den må svi, eller den vil komme til å svi. Gjerne brått, plutselig og overraskende. På godt norsk kalles det å blir rævpult. Vi blir rævpulte alle sammen, noen foreløpig bare med en lillefinger, men mange er ikke klar over det enda, på grunn av store doser populistiske glidemidler og distraksjoner. Klar over det blir du først i det det begynner å gjøre vondt nok. Og det skjer gjerne når alle glemte valgløfter og de brutte illusjonene dine skal samlet opp der bak. 

Nok om det. Livet går videre, selv om småfolk, eldre og syke får stadig mindre å rutte med, og forskjellene mellom rik og fattig øker. I mitt liv tar kunst en god del plass. Ikke i form av kjøp, jeg er tross alt fattig, men i form av å lage den. Og for tiden går det i keramikk, som du kan se av bildene. 

Å arbeide med kunst er stort sett moro. Det som ikke er moro er om noe blir ødelagt, eller om du ikke får til det du vil. Men jevnt over er det ganske gøy, utviklende og tilfredsstillende. I tillegg er det sosialt, i hvert fall om du deler atelier med noen. Og det gjør jeg. Tre dager i uka er jeg på atelieret noen timer. Og det gjør meg godt. Det gjør hele forskjellen i livet mitt. Jeg er tross alt ufør og har en del fysiske og psykiske utfordringer, men det å arbeide får meg til å finne en mening i tilværelsen likevel. Det gir meg en grunn til å stå opp om morgenen. Ikigai, kaller japanerne det: En grunn til å være til. Og alle har sitt personlige Ikigai i seg. Du også. Enten du vet det eller ei. Samfunnsmessig hadde det kanskje vært bedre om slike som jeg visket ut mitt Ikigai og døde relativt kjapt, for da kunne jo Erna og co spart noen penger der. Men, siden jeg fortsatt lever, spiser de bare opp litt av inntekten og livskvaliteten min hvert år, og begrenser livet mitt i stedet for å ta det. De plukker en liten bit her, og en liten bit der. Akkurat nok hver gang til å skape fortvilelse hos folk som meg, men likevel ikke nok til at folk flest bryr seg. Det er en balansekunst det der. Men kanskje ikke en kunst jeg selv vil applaudere, eller du burde applaudere. Alt som kalles kunst er ikke nødvendigvis god kunst. 

Vi trenger alle menneskelig kontakt. Vi trenger berøringer, mentale og fysiske. Vi trenger motgang og medgang. Vi trenger kjærlighet i livene våre, å få gi og ta i mot. Vi trenger en mening, vi trenger vår egen Ikigai, og vi trenger å føle oss som en del av et fellesskap. I tillegg trenger vi et sted å bo, vi trenger klær, mat og varme. I dag er det verdensdagen for psykisk helse. Det er mange rundt oss som sliter. Ingen av de som sliter blir bedre av at rike Norge med sine millionærer og milliardærer tar fra dem det lille de har. Ingen kommer heller ut i jobb av å bli fortvilet og utestengte fra samfunnet og dets tilbud. I stedet blir de i sykere, svakere, hjelpeløse. Snart er det slik at de fattigste ikke har salt til såret en gang. Og da blir de numne. Livet slutter å bety noe. De blir til ingenting. Jeg håper ikke det vil skje med deg, eller noen du bryr deg om.

Bildene viser noen store fat jeg holder på med. De er ikke dreide, men håndbygde, og er ca førti cm i diameter. Faren for at de sprekker i bunnen under tørkingen er absolutt til stede, men en får leve i håpet om at det går bra.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 

I dag er det som nevnt verdensdagen for psykisk helse, og i de senere år har det kommet mer åpenhet rundt tema som dette. Ikke kun blant folk flest, men også blant mer kjente mennesker. Forbildene våre. En av dem som har vært åpen om sin bipolare lidelse, er Sinead O´Connor. Og det trenger vi, vi trenger åpenhet,  i denne vår tid med silikon, dyre merkevarer og et håpløst jag etter status og det perfekte.