Sex, penisstørrelse, kvinnens underliv, megaorgasmer og rævpuling.

Dagen startet med å titte innom sosiale medier og aviser på nett. Slik den alltid gjør. Og mye av det som bringes til torg der, har ord som naken, sex, underliv, penisstørrelse, kvinnens underliv, megaorgasmer eller en eller annen form for henvisning til vold i overskriften, slik dette innlegget mitt også har i dag. I tillegg har avisene en jevn strøm med videosnutter som begynner med slikt som « se hva som skjer etter dette». Men, ofte skjer det veldig lite, dessverre. Og i hvert fall altfor lite til å rettferdiggjøre tiden du må bruke på å se en reklame eller tre, før videoen det ble reklamert for vises. Så slike ting holder jeg meg stort sett unna. Jeg føler meg jo alltid lurt om jeg klikker meg inn på dem, og det å føle seg lurt er ingen god følelse.

Nå har årets statsbudsjett blitt lagt fram. Jeg vet ikke om det fikk deg til å føle deg lurt, men lurt ble du nok uansett. For ting som i blant høres bra ut, er ikke nødvendigvis bra for deg eller folk som deg. For eksempel blir en bil som BMV M2 hele 160 000 kroner billigere nå. Men hvem kjøper egentlig en slik bil, og hvor mange blir solgt i løpet av et år. Kanskje ikke så mange. Men, de som blir solgt, blir nok stort sett solgt til såkalte «entusiaster», dvs til folk som har nok penger til slikt. Ikke til deg som er i markedet for en tre til fem års gammel bruktbil, gjerne en stasjonsvogn stor nok til å romme hele familien pluss barnevogn og annen bagasje når du skal til Legoland. Om du har råd til Legoland i det hele tatt. Så dette avslaget er egentlig bare nok en skattelette til dem med mye penger, slik trenden har vært de siste årene. Og de pengene må jo hentes et sted, så de blir tatt fra de som har minst. Slik som briller og tannregulering til barn, bleier til eldre, hjelp til glutenfri kost for dem som blir syke av noe annet, bostøtte til de som har minst, bilstøtte til handikappede osv osv. Og dette kan bli deg, eller noen som står deg kjær, helt plutselig. Din mor eller din far, dine søsken eller dine barn. Om det dukker opp sykdom, ulykker, eller at noen mister jobben. Så klart du blir lurt av populismen til regjeringen. Spesielt om du stemte på noen av dem som sitter i den. Den må svi, eller den vil komme til å svi. Gjerne brått, plutselig og overraskende. På godt norsk kalles det å blir rævpult. Vi blir rævpulte alle sammen, noen foreløpig bare med en lillefinger, men mange er ikke klar over det enda, på grunn av store doser populistiske glidemidler og distraksjoner. Klar over det blir du først i det det begynner å gjøre vondt nok. Og det skjer gjerne når alle glemte valgløfter og de brutte illusjonene dine skal samlet opp der bak. 

Nok om det. Livet går videre, selv om småfolk, eldre og syke får stadig mindre å rutte med, og forskjellene mellom rik og fattig øker. I mitt liv tar kunst en god del plass. Ikke i form av kjøp, jeg er tross alt fattig, men i form av å lage den. Og for tiden går det i keramikk, som du kan se av bildene. 

Å arbeide med kunst er stort sett moro. Det som ikke er moro er om noe blir ødelagt, eller om du ikke får til det du vil. Men jevnt over er det ganske gøy, utviklende og tilfredsstillende. I tillegg er det sosialt, i hvert fall om du deler atelier med noen. Og det gjør jeg. Tre dager i uka er jeg på atelieret noen timer. Og det gjør meg godt. Det gjør hele forskjellen i livet mitt. Jeg er tross alt ufør og har en del fysiske og psykiske utfordringer, men det å arbeide får meg til å finne en mening i tilværelsen likevel. Det gir meg en grunn til å stå opp om morgenen. Ikigai, kaller japanerne det: En grunn til å være til. Og alle har sitt personlige Ikigai i seg. Du også. Enten du vet det eller ei. Samfunnsmessig hadde det kanskje vært bedre om slike som jeg visket ut mitt Ikigai og døde relativt kjapt, for da kunne jo Erna og co spart noen penger der. Men, siden jeg fortsatt lever, spiser de bare opp litt av inntekten og livskvaliteten min hvert år, og begrenser livet mitt i stedet for å ta det. De plukker en liten bit her, og en liten bit der. Akkurat nok hver gang til å skape fortvilelse hos folk som meg, men likevel ikke nok til at folk flest bryr seg. Det er en balansekunst det der. Men kanskje ikke en kunst jeg selv vil applaudere, eller du burde applaudere. Alt som kalles kunst er ikke nødvendigvis god kunst. 

Vi trenger alle menneskelig kontakt. Vi trenger berøringer, mentale og fysiske. Vi trenger motgang og medgang. Vi trenger kjærlighet i livene våre, å få gi og ta i mot. Vi trenger en mening, vi trenger vår egen Ikigai, og vi trenger å føle oss som en del av et fellesskap. I tillegg trenger vi et sted å bo, vi trenger klær, mat og varme. I dag er det verdensdagen for psykisk helse. Det er mange rundt oss som sliter. Ingen av de som sliter blir bedre av at rike Norge med sine millionærer og milliardærer tar fra dem det lille de har. Ingen kommer heller ut i jobb av å bli fortvilet og utestengte fra samfunnet og dets tilbud. I stedet blir de i sykere, svakere, hjelpeløse. Snart er det slik at de fattigste ikke har salt til såret en gang. Og da blir de numne. Livet slutter å bety noe. De blir til ingenting. Jeg håper ikke det vil skje med deg, eller noen du bryr deg om.

Bildene viser noen store fat jeg holder på med. De er ikke dreide, men håndbygde, og er ca førti cm i diameter. Faren for at de sprekker i bunnen under tørkingen er absolutt til stede, men en får leve i håpet om at det går bra.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 

I dag er det som nevnt verdensdagen for psykisk helse, og i de senere år har det kommet mer åpenhet rundt tema som dette. Ikke kun blant folk flest, men også blant mer kjente mennesker. Forbildene våre. En av dem som har vært åpen om sin bipolare lidelse, er Sinead O´Connor. Og det trenger vi, vi trenger åpenhet,  i denne vår tid med silikon, dyre merkevarer og et håpløst jag etter status og det perfekte.