I dag er en fin dag i Norge (for noen).

Solen skinner over Bergen. Eller solA, som de sier der jeg kommer fra. Hadde jeg kommet fra Somalia, ville jeg kanskje sagt qorraxda, forteller google oversetter meg. Men jeg kommer ikke fra Somalia, heller ikke fra Polen, Afganistan eller Syria, jeg kommer fra det indre Østlandet, så for meg var det en gang i tiden solA, som gjaldt. Men det er lenge siden, nå er det 40 år siden jeg flyttet til Bergen, så språket har forandret seg litt etter som tiden gikk. Uansett, sommerEN her vest kom med et lite hikst helt på slutten, og vi har fått et par fine dager. Det gjør jo ikke akkurat vondt det.

Noe som derimot gjør vondt, er å se spalteplassen enkelte politikere får i pressen. Som for eksempel Siv Jensen. Når et parti får 8,2 % oppslutning i et valg, så blir det litt uinteressant å lese artikkel opp og artikkel ned om at de skal «bli tøffere» og tydeligere på den politikken de står for. Det er jo ikke mangel på tøffhet som er problemet til Frp, det er politikken de fører som fører til at folk ikke stemmer på dem, og spredningen av fremmedfrykt. At de så etter hvert får et brunt stempel på det de holder på med, burde i mine øyne forundre verken dem selv eller andre. Det er jo ikke så mange andre politiske farger igjen å velge mellom, i et system som vi har med mange partier og kolører. Mange farger er allerede tatt. Er du opptatt av miljøet, er du unektelig grønn. Er du opptatt av å dele på godene, er du rød. Er du opptatt av å sikre dem som har mest gjennom å ta fra dem som har minst, så er du blå. Og er du opptatt av og bruker fremmedfrykt som en strategi for å få makt, så drar det seg vel til mot det litt grumsete, og blant de grumsete fargene finner en jo gjerne brunt i forskjellige valører, eller det tenderer mot svart. Surprise, surprise. Og så kan en jo hisse seg opp over det, og få spalteplass i offerrollen sin, og skrike opp om å bli tøffere. Skrekk og gru. Jeg er usikker på om det er det dette landet vårt og folka som bor her trenger. I mine øyne, er den lille gruppen i det politiske Norge som sprer frykt og fremmedhat, mye skumlere enn at det bor noen fra et annet land i nabolaget mitt.

At frykten som Frp er med på å nøre opp under berører enkeltmennesker tungt, er en konsekvens som de færreste på den siden av politikken ser ut til å bry seg om. På samme vis som at de blå ikke ser ut til å bry seg, om at godene de svakeste i samfunnet har fått så de kan leve mest mulig verdig, langsomt kuttes bort og forsvinner. Det gjelder jo uansett kun de syke og de som falt utenfor. Ikke dem selv. Høyre er likevel rause når de støtter lønnsøkning til politikerne på stortinget, og skattelette til de som har for mye. Den skal de ha.

I går så jeg på Stjernekamp. Og en av låtene som utmerket seg,  ble framført av Sondre Mulongo Nystrøm. Navnet i seg selv, forteller sitt om et opphav som kanskje ikke er det enkelte ynder å kalle urnorsk, og ja - hudfargen også. Sånt kan komme med en pris. Noe Sondre fortalte om både med ord, mimikk og sang. Hva som framstår som farlig ved ham, vet jeg ikke. Hvor mange farlige folk som kommer hit til Norge, vet jeg heller ikke. Folk flest er jo greie og vil bare ha et nogenlunde greit liv, akkurat slik som jeg vil ha. Tenker jeg. Men jeg tenker jo så mye. Og det kan jo hende hele tankegangen er tuftet på at det visstnok skal finnes en dråpe taterblod i meg, donert av en oldemor på farssiden.

Tatere ble også brukt som skremsel. Akkurat som samer, jøder og nordlendinger har blitt. Jepp, nordlendinger. Kom du til Oslo på syttitallet og snakket nordlandsk, så sleit du litt med å få leie bolig. Siden ble det lettere, for da kom pakistanerne, og da ble det de som ble «fienden». Og fiender trenger vi visst. I hvert fall trenger enkelte fraksjoner det, om ikke annet enn for å ha noe å samle seg om. Noe enkelte politikere vet å utnytte. Slik at fremmedfrykten ender opp som et røykteppe, der de selv kan sitte i skjul og konsentrere seg om ting de ikke vil at folk skal vite noe om. For jo, slik det ser ut nå, vil de som har sin brede godt plassert på taburetten helst ikke at vi skal få vite for mye. Det er jo ikke bare for å ha noe å drive på med, at høyre med Erna i spissen ikke vil at samfunnet skal få innblikk i slikt som avtaler og kalendere, hvem de snakker med, og hva de snakker om.

«Graset er grønt for alle», sang Alf Prøysen i visa om Jørgen Hattemaker. Men det er kanskje det eneste som er for alle etter hvert. 

Sånn. Det var det. Nok om Siv og fremmedfrykt, nok om Erna og ranet av de svake i samfunnet. Solen skinner, jeg har kaffe i koppen, og dagen tegner til å bli ok. I går kom bonusdatteren min hjem på ferie, neste uke kommer datteren min, og så blir det vel en fellesmiddag eller to mens de er hjemme. Det blir bra. Det er ikke så ofte alle er samlet. Sånn er det for mange av oss. Ungene flytter ut, studerer og etablerer seg. Slik jeg selv gjorde, da jeg reiste vestover til Bergen for 40 år siden. Men heldigvis slipper de fleste av oss å reise til et land hvor politikerne er mest opptatt av å få folk til å hate oss.

Dagens bilder viser et veggobjekt i leire jeg så vidt har startet på, pluss et selvportrett jeg ga tittelen Tater.

Ha en fin dag i Norge.

Bjørn

Dagens link: 

Dessverre fant jeg ikke Sondre Mulongo Nystrøm sitt innslag fra Stjernekamp på YouTube, så her kommer Karpes originalversjon i stedet. Ta deg tid til å se den.