Det nærmer seg Årsutstillingen for norske kunsthåndverkere. For en tid siden leverte jeg inn en søknad med foto av noen av arbeidene mine, og kom gjennom første juryering med to objekt for vegg. Nå på mandag skal de fysiske arbeidene leveres inn, for juryering nummer to. Om jeg er spent? Joda, det er vel en måte å si det på det. Men jeg legger ikke forventningene for høyt. Det er mye å velge mellom for dem som skal sette opp utstillingen, og et trangt nåløye å komme igjennom for en gammel pottemaker. Men det hadde jo vært morsomt å få se arbeidene sine henge i slik setting nå på tampen av karrieren. Jeg skal ikke unnslå det.
Enten jeg nå kommer gjennom juryering nummer to med arbeidene mine eller ei, føler jeg at jeg allerede har fått en viss anerkjennelse for det jeg holder på med for tiden. Og slikt er inspirerende. Så jeg ser fram til separatutstillingen jeg skal ha i mai. Mange av arbeidene mine der, vil nok være som en forlengelse av det jeg søkte årsutstillingen med. Har en først kommet inn på et spor, så tar det jo i blant en stund før en hopper av det igjen.
Det er mange felt en kan konsentrere seg om når det kommer til leire. Ikke alt trenger å handle om lysestaker, kopper eller andre bruksting. En trenger heller ikke å være opptatt av at noe skal selges. I blant er det å få lov til å arbeide med noe absolutt nok i seg selv.
For egen del er jeg for tiden opptatt av japansk keramikk. Samtidig er jeg opptatt av det plastiske i leira, og jeg liker at det sitter igjen spor av selve arbeidsprosessen når verket er ferdig. Det gjør med andre ord ikke noe om det sitter et synlig fingermerke der, eller spor etter et redskap jeg brukte til å kappe vekk noe. Jeg tenker at slike ting er med på å fortelle en historie. I og i mitt hode er det bedre med historie enn historieløshet.
Det går mot kommunevalg. Mye handler derfor om nye løfter fra politikerne, og bortforklaringer rundt at de ikke holdt de forrige løftene de ga. Og folk biter på. Vi er enkle sånn. Vi glemmer historien og at dette har vi hørt mange ganger før, og hiver oss etter smulene som blir tilbudt her og nå nok en gang, mens vi glemmer at indrefiletene er utenfor rekkevidde for folk flest uansett. Og selv om det virker nesten latterlig på i hvert fall meg, så finnes det folk der ute som virkelig tror at bompengene vil forsvinne bare valget er over. Om ikke alt, så i hvert fall et stort jafs av dem. Selv tror jeg det blir få forandringer som monner der. Og om det ble noen, så ville jo regningen måtte dekkes inn på annen måte. På samme vis som regjeringen har gjort over tid nå, ved å ta penger og goder fra dem som trenger det mest, slik at de som har mer enn de trenger kan få skattelette.
Noe av det verste er i mine øyne likevel hvordan det fremmes fremmedhat for at politikerne skal få holde på taburettene sine. For jo, jeg opplever det som at det er det som skjer. Flyktinger og innvandrere er roten til alt vondt nok en gang. Slik har det vært i lang, lang tid. Og folk biter på. Blir redde. Det virker, med andre ord. Og selv om eldre- og folkehelseminister Listhaug bruker tiden og energien på å spre frykt framfor å bruke muligheten til å fokusere på, pluss litt vilje til å ivareta de eldres behov og daglige liv, så biter folk likevel på. Så får det heller være så som så med pensjonene, sykehjemsplassene - private eller andre - nedbemanning og det som hører med, at ytre høyre går løs på moskeer eller at trusselnivået høynes pga av økt fare for ny terror fra ytre høyre. Frykten for mørke hudfarger er sådd, og den må holdes ved like, og helst overdøve mer reelle farer. En felles fiende er alltid til god hjelp slik. Enten det er snakk om båtflyktninger, uføre eller andre som står lagelig til for hogg, og i tillegg har få muligheter til å forsvare seg.
Jeg vet ikke hvordan dette valget vil ende. Jeg vet ikke hvem som vil få makt, eller hvor. Men jeg er ganske sikker på at det uansett ikke vil påvirke livet mitt i en eksplosiv positiv retning. Mange av de godene jeg som ufør hadde for bare noen år siden, er borte, og de vil neppe gjeninnføres. Opposisjonen vil alltid skrike opp når sparekniven påvirker svake grupper negativt, men de reverserer det ikke om de selv kommer til makten. Da skyldes alt på dem som satt vaglet på taburetten før dem, og alt mulig annet de kan hoste opp av bortforklaringer.
I dag er jeg hjemme fra atelieret. Og for noen dager siden kjøpte jeg litt lungemos, som jeg planlegger å ha til middag i dag. Grunnen er at en kollega nevnte at hun nylig hadde spist det, og da ble minner fra min egen barndom vekket. Slik jeg husker det, blandet vi inn litt makaroni i lungemosen for å drøye retten litt, så det vil jeg forsøke. Antagelig smaker det høgg, men det er gøy å forsøke på noe fra barndommen, kjenner jeg. Sist gang jeg ble fristet av noe slikt, kjøpte jeg blodpølse. For det mente jeg å huske smakte godt. Noe det ikke gjorde lenger. Så det forsøker jeg neppe igjen. Selv om mye kan bli det, så blir ikke alt bedre av å forsøke flere ganger. Ikke i hverdagen og på privaten, og ikke i politikken.
Bildene viser et par detaljer av arbeidene jeg søker inn til Årsutstillingen, slik de var før de ble brent.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar