Wabi-sabi 侘寂 (the acceptance of transience and imperfection).

Det er kveld, eller ettermiddag, alt ettersom en ser på det. Klokka er 18.20. Til vanlig skriver jeg blogg på morgenen, men denne gangen starter jeg altså å skrive i kveldingen. Grunnen er at jeg er rastløs. Og selv om tungt brennevin i store kvanta kan dempe det meste av følelser, så kan det ikke velge nøyaktig hvilke du vil dempe. Derfor noen ord i stedet. For så lenge jeg skriver, dempes i hvert fall rastløsheten, jeg får satt ting i perspektiv, og dermed også meg selv i perspektiv. Satt opp mot tiden og rommet bli jeg og mitt ganske så smått. Ikke nødvendigvis ubetydelig, men smått.

Forrige natten hadde jeg tankekjør. Det skjer i blant. Ofte som et vedlegg til opplevde kriser eller store utfordringer. Tankene gjorde sitt til at jeg ikke fikk sove. Så litt før halv tre sto jeg opp av sengen, la meg på sofaen og så tv resten av natten. Da morgenlyset kom, roet tankene seg litt også. De bruker å gjøre det, uten at de nødvendigvis forsvinner helt. Etter hvert la jeg meg inn i senga mi igjen, og fikk sovet noen timer.

Ting henger sammen. Det du opplever om dagen, kan få konsekvenser for natta. Det du opplever om natta, kan få konsekvenser for neste dag. Så i dag ble det ikke noe atelier på meg. Noe som var litt dumt, siden jeg er inne i et spennende prosjekt for tiden. Spennende for meg, ikke nødvendigvis for alle andre.

Ting henger sammen. Keramikken jeg lager for tiden, er også linket til noe. En sammenheng. En del av det er linket til japansk keramikk, moderne og gammel pluss strømninger i tiden da jeg ble utdannet, og en annen del er linket til buddhistisk tenkesett, uten at jeg skal påberope meg å vite mer enn en fjert på det området. Jeg vet bare at det i hvert fall handler om at ting henger sammen. Siden denne tanken har fått feste i meg, forsøker jeg å bevare en form for sinnsstemning og et verdigrunnlag under arbeidet mitt for tiden, som jeg håper vil sette spor i leira. Ting som raushet og overskudd, godhet og vennlighet. Harmoni. Men det er ikke alltid så enkelt å stå i det man ønsker å stå i. Verden kommer gjerne med sine krav og utfordringer, og det er lett å spore av, og bli spist opp av det negative. 

Om det jeg lager springer ute av hva jeg ser, eller om det springer ut av det jeg er, om det i det hele tatt lar seg gjøre å skille de to tingene, er usikkert for meg. Men i det siste har jeg i stedet for harmoni, endt opp med å lage ting som ikke er fullendte. Jeg kaller det  nonfunctional potteri. Hovedsakelig har det blitt ikkefungerende mugger. Noen av av dem kaller jeg en embryotiske mugger. 

Jeg synes selv muggene mine utstråler en form for hjelpeløshet. Derav også en sårbarhet. De har ingen bruksverdi, har ingen verdi utover at de finnes, foreløpig kun i et forstadium. De er ikke dekorert, glasert eller brent enda. Jeg opplever tanken på å få se dem som ferdige en dag, som spennende. Om de får et tillegg i verdi etter brenning, eller om de kun mister det jeg opplever ved dem mens de er myke og våte, uperfekte og ufullendte, vet jeg fremdeles ikke.

Jeg vet heller ikke helt hvorfor jeg endte opp med disse muggene som ikke har annen verdi enn å være seg selv, det var ikke planlagt. Kanskje jeg kan linke det til det japanske ordet Setsunai 切ない (a complicated sadness that painfully creeps through the heart), for det ligger noe trist og etterlatt over dem, opplever jeg, og da må det være jeg som har lagt det der. Det ble i hvert fall ikke den harmonien jeg i utgangspunktet etterstrebet som ble det bærende elementet, føler jeg, selv om det kanskje finnes en annen form for harmoni der i noen av dem. Samtidig finnes det et japansk begrep som jeg føler gir meg mening når jeg ser på det jeg har laget, og det er Mono no Aware 物の哀れ (the beauty that comes from a sensitivity to and awareness of the impermanence of things). Det klinger bra et sted inni meg, kjenner jeg, og jeg tror jeg er tjent ved å forsøke å nære den tanken om mening som har festet seg litt i meg, for tanken er samtidig bærer av innstillingen som kreves for å verdsette den. En trenger ikke alltid å gå i strupen på alt som er vanskelig eller utfordrende, i blant kan en forsøke å påvirke seg selv i stedet. Og i mitt tilfelle, kanskje kunne hente det fram og bruke det i noe jeg lager, bevisst eller ubevisst.

I blant kan det være lett å bli overveldet av noe. Enten det er medgang eller motgang. Ofte handler det om «bare» følelser. Og følelsene kan føkke ting skikkelig til, både for oss selv og andre. Jeg vet ikke hva du gjør med følelsene dine, om du drukner dem i tungt brennevin, løper dem av deg, angriper noen, fortrenger dem eller forsøker å stå i dem og forstå dem. For meg hjelper det altså å skrive litt, og på dem måten få perspektiv på ting. Andre ganger kan en samtale gjøre underverker, for så lenge samtalen ikke er pissing oppetter ryggen, kan en oppleve å få andre vinkler å se på ting fra. Litt motstand der det trengs, og litt medhold der det er det som er på sin plass, er en fin balanse å etterstrebe. Heldig er jeg, som har en kjærest som hjelper meg med det. Og så får vi alle navigere så godt vi kan gjennom det lille øyeblikket som er vårt liv.

Sånn, to timer og mange tanker tok det å få dette ut via tastaturet. De to timene føles ikke som bortkastet.

Ha en fin kveld, og en fin morgendag.

Bjørn

Dagens link:

With a license to trill.

Det har snødd i natt. Ganske mye. Relativt sett. Så nå ser det hvitt og pent ut ute. I hvert for en stund. At noe ser pent ut, betyr likevel ikke at det nødvendigvis er ønskelig. I hvert fall ikke hos undertegnede. Jeg liker snø best når den er avbildet på postkort eller på tv. Den er kald, glatt å gå på, medfører måking eller skraping/kosting av bil, og vil etter hvert bli til saltsørpe. Og nå er ikke jeg motstander av salt, men jeg fortrekker det i maten. I moderate mengder. For mye salt skal visst ikke være bra for kroppen. Det er mye som ikke er bra for kroppen. Kroppen er kanskje et tempel, men det tempelet er ikke uangripelig, det vil før eller tidligere begynne å forvitre. Påskyndet eller bremset alt ettersom hvordan en passer på det. Det er mye en skal passe på. Eller passe seg for. Håpe på for mye, for eksempel, skal en passe seg for, har jeg blitt fortalt fra barnsben av. Eller tro på alt en hører. Det er altså ikke kun salt som kommer med et fareskilt.

I føljetongen Bjørn lager keramikk, for så en gang på vårparten samle det hele til en utstilling, er det få farer å spore. Det er lite salt. Litt støv blir det for lungene, men det blir det i heimen også. Så jeg holder nå på. Og nå har jeg begynt å tenke litt mer på hvordan jeg skal stille ut det jeg lager. Kanskje jeg må snekre meg noen remedier, slik at det samlede inntrykket/utrykket blir noe jeg kan si meg fornøyd med. En leker jo ikke kunstner. Selv om jeg nok aldri blir fornøyd, pluss at remedier er et ord ungdom kanskje ikke forstår. På linje med arkaisk. Likevel er det et mål å få til noe jeg kan være fornøyd med. Noe jeg kan stå for uten å skjemmes alt for mye. Akkurat som det å levere lottokupongen har som mål å gjøre meg rik. Og det å begrense saltbruken har som mål at jeg skal leve lenge nok til at jeg kan få oppnå begge deler. Dvs å bli både fornøyd og rik. Et mål må en jo ha, sies det. Og ambisjoner. Mål og mening og en plan. Uten at målet i mitt hode må være at en skal være best og vinne førstepremie i alt mulig. Noen ganger er det mål nok å lomme seg gjennom dagen, eller å få kostet snøen av bilen før kulda kicker inn for fullt og gjør den til stålis. Snøen, ikke bilen.

Å være kunstner, slik jeg er, og jobbe med keramikk slik jeg gjør nå for tiden, kan for utenforstående kanskje virke som et lite spennende liv. Vi snakker tross alt ikke 007, kan kanskje noen tenke. Men tro meg, det er spennende nok. Som jobb. For det er en jobb. Kunstner er en tittel. Et yrke. Oh yeah. With a license to thrill. Akkurat som møkkakjører, lege eller kokk er betegnelser på jobber. Det sier med andre ord lite om mennesket bak jobben, selv om mange av oss sitter på forestillinger, og påberoper oss retten til skille klinten fra hveten og opprettholde sosiale skiller på den måten. Men, altså, det finnes leger som gjør tabber og operer feil fot, det finnes kokker som lager mat av noe råttent, og det finnes møkkakjørere som eter av lasset. Eller kanskje ikke det siste, hva vet jeg. Møkkakjørere er tross alt betegnelsen på de som brukte å tømme utedoer og så kjøre vekk skiten. Eller de tømmer septiktanker. Dvs at det nok ikke er så mange av den sorten lenger. Så skulle noen av dem mot formodning ete av lasset, vil svinnet for fellesskapet uansett ikke være stort, i hvert fall.

Det er torsdag. En dag som alle andre, bare at den er full av snø. Hva jeg skal gjøre denne dagen, er jeg litt usikker på. Kanskje jeg skal skifte sengetøy og pusse soverommet mitt litt, i hvert fall. Jeg har et nytt og ubrukt sengesett som jeg gleder meg til å legge meg i. 

Etter nyttår har jeg laget meg en plan, Egon. Og den går ut på at jeg skal bli flinkere til å holde skikk på hjemmet mitt. Nå ser det vanligvis stort sett ganske greit ut her, vil jeg påstå, men alt kan jo gjøres bedre. Og løsningen på dette, har jeg funnet ut ligger i å gjøre noe. Jepp, slå den. Gjøre noe, ta tak, ikke bare vente på at det skal gjøre seg selv eller at jeg skal slutte å bry meg. Så nå har jeg lagt inn varsel på kalenderen min (med lyd på pc og tlf) hver søndag formiddag, så jeg ikke skal glemme det. Det samme gjorde jeg med vanning av blomster tidligere, og det har fungert i et år nå, så blomstene mine lever. I hvert fall de fleste. Så da bør det fungere når det kommer til shining av kåken også. Forrige søndag skubbet jeg badet, søndagen før det støvsuget og tørket jeg støv rundt omkring, og neste søndag skal jeg ta soverommet. Etter planen. Men jeg kan jo ta soverommet i dag, siden jeg ikke har så mange andre planer. Jeg finner sikkert noe å ta tak i på søndag likevel. Om ikke annet så kan jeg begynne fra begynnelsen igjen. Tanken bak planen min er at det skal være lettere å ta tak i ting nå jeg ikke forsøker å ta alt på en gang. For alt på en gang virker i blant som altfor mye, mens litt ofte er overkommelig. Slik er det når det komme til rengjøring, slik er det med kunst og slik er det i livet generelt. Lagom, kaller svenskene det. Et steg av gangen, sier andre. Folk sier jo så mye.

Sånn, dagens blogg er ferdig. Og du er kanskje ferdig med noen ting du også. Hvis ikke er det sikkert noe du kan begynne på. Det skal ikke stå på det, tenker jeg. De fleste av oss har det litt på det viset.

Dagens bilder viser noen detaljer fra keramikkarbeidet jeg holder på med. Mmmm, spennende. Om ikke for deg, så i hvert fall for meg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Hørte denne i bilen på vei til atelieret en morgen, og bet meg merke i navnet til artisten, en av de unge, nye. Jeg liker å lytte til ny musikk og nye artister. Det gamle har jeg jo hørt før.  

Kan det bli bedre?

Onsdag, jeg har tatt meg en dag fri fra atelieret, ute skinner sola og jeg har kaffe i koppen. Kan det bli bedre? 

Ja, det kan det. Utvilsomt. Absolutt og vedtatt og med en strek under et JA med capslock. Jeg kunne for eksempel vært ung og vakker med spenstige muskler, hatt god helse, vært rik, vellykket, populær og lykkelig hele tiden i min feite BMW eller Rolls Royce +++. Men sånn er det altså ikke. Virkeligheten hverdagen daglig slenger i fjeset mitt er slik at jeg nærmer meg 64 år - har begynnende mage og er kanskje ikke mest kjent for musklene mine - i stedet for rik er jeg uføretrygdet med sviktende helse på flere områder og jeg putrer rundt i en liten Golf - jeg er absolutt ikke populær hos alle og enhver har jeg forstått, men i stedet til tider et hatobjekt, og jeg bærer ikke tittelen vellykket risset inn i panna.

Likevel, i blant er jeg ganske lykkelig. Det skulle jo bare mangle. Jeg har en kjærest som kun vil meg vel, flotte barn og bonusbarn og barnebarn, jeg får jobbe med det eneste jeg kan - det å lage kunst - jeg får samtidig  lov til å dele kunnskapen jeg har tilegnet meg etter førti år som kunstner med folk jeg arbeider sammen med, jeg får lov til å støtte, inspirere og ta i mot andres velvillighet og tanker rundt billedkunst, håndverk, estetikk, verdier og det å være medmenneske, og jeg har mat på bordet hver dag. Ofte asiatisk og smakfull middag som jeg lager selv. Til lunsj er det to skiver med hvitost som gjelder, dag etter dag, uke etter uke, år etter år. Ja, jeg sier hvitost, siden jeg bor i Bergen, og selv om jeg vokste opp med å kalle det gulost. Sånn blir det etter førti år her vest, en blir langsomt absorbert av byen og folket, selv om skarre r-en lar vente på seg fremdeles. Jeg får det bare ikke til. Prøver jeg meg på den greia minner det mest om harking og noe illevaslende og potensielt smittebærende.

Det finnes altså ting i livet mitt som gjør meg lykkelig. Jeg har gode minner jeg kan tenke på, og jeg skaper hele tiden nye. Akkurat slik som du har det. Likevel, for både deg og meg kan det til tider kanskje blir litt vanskelig å gi rom for lykkegreia, den der gode følelsen en kan kjenne inni seg. Når regningene hoper seg opp, hverdagen krever sitt, fortiden minner deg på det som var vondt og aldri helt vil slippe taket i deg, framtiden ser fastlåst og håpløs ut, når støvet har lagt seg over alle glatte flater og du mangler tiltak til å fjerne det, når magen krangler, nesa renner, ryggen verker, eller når noen hele tiden sparker eller pirker borti deg med ett eller annet ræl du kunne klart deg godt uten.

Så, hva kan vi gjøre med det? Hva kan vi gjøre med det at livets liktorner hele tiden minner oss på sin tilstedeværelse. Jo, vi kan prate med noen. Vi kan selvfølgelig prate med oss selv også, men den samtalen har gjerne en tendens til å gå i sirkel, og ende der den startet, for så å begynne fra samme utgangspunkt igjen, bare tilført enda mer dritt en kom på mens en sleit seg rundt med møkk til knea i forrige runde. Sånn blir det gjerne med enetaler. Når en snakker med andre, derimot, kan en få nye og gode innspill, som forståelse og råd. En kan også få den nødvendige og konstruktive motstanden en trenger for å vokse som menneske, slik at en kanskje ender opp med å revurdere sine egne meninger og sannheter i stedet for kun å forsvare dem. I tillegg kan en bli minnet på de gode tingene i livet. I hvert fall om en velger riktig samtalepartner. Riktig samtalepartner er viktig. En bør med andre ord ikke snakke med alle. Ikke dele alt med alle. Det er ikke alle sorter en bør slippe inn under huden, men holde seg til dem en føler løfter, og ikke dem som trykker ned. I min hverdag har jeg heldigvis folk som løfter meg, som får meg til å føle at jeg besitter et snev av verdi. Det har ikke alltid vært slik i livet mitt. Verken i barndom eller i voksenalder. Men nå er det slik, både privat og i jobbsammenheng, og det hjelper meg til å finne retning, mening og verdi i meg selv, det jeg gjør, og det jeg står for.

I tillegg til å ha gode samtalepartnere, har jeg Vannlandet, denne bloggen som du sitter og leser nå. Vannlandet er en venn for meg. Vannlandet er en samtalepartner som løfter meg. Vannlandet får meg alltid til å se de positive sidene ved livet mitt, muligheter og sammenhenger, uten samtidig  å fornekte eller fortie utfordringene. Den KUNNE vært en samtalepartner som dro meg ned, en samtalepartner som kun fikk meg til å tenke negativt om meg selv, som plasserte meg solid i en offerrolle der alt jeg hadde å si kom ut i form av klager på det ene og det andre og jeg selv var uskyldig i alt, en samtalepartner som arbeidet for å få meg til å føle meg liten og verdiløs og uten rettigheter, den kunne sparket meg, forsøkt å manipulere meg, stenge dører og i det hele tatt fått meg til å føle ting jeg ikke ønsker å føle. Men slik er det altså ikke. I stedet får samtaler som dette meg til å føle meg bedre. Selv om det i bunn og grunn kun er en enetale fra meg selv dette her, fungerer det annerledes enn når jeg kun tenker. Det å skrive bryter det å tenke i sirkel, og gir meg i stedet perspektiv på meg selv og det som befinner seg rundt meg, opplever jeg. Fordi, ordene jeg legger igjen, tankene jeg tenker mens jeg skriver, løfter meg, som om det var deg jeg pratet med. Om det jeg snakker om løfter deg også, om det får deg til å se at heller ikke ditt liv består kun av dritt, og at du har verdi, vet jeg ikke, men jeg håper det. Og håp er en sterk kraft i oss alle. Vi må bare gi håpene en mulighet, en dør. Every wall is a door.

Sånn, der, dett var dett, og jeg har nok en gang fått til å føle meg bitte litt bedre enn jeg gjorde før jeg begynte å skrive i dag, litt bedre enn jeg har følt meg om nettene i det siste, mens tankene sirklet rundt vanskelige ting. Vell dånn, bra jobba, Bjørn. Så nå avslutter jeg for nå, og lager meg en kopp kaffe til. Så får vi se hvordan resten av dagen blir. Jeg vet at det blir middag i hvert fall. Og jeg vet at det antagelig blir noe asiatisk med rike smaker og farger. Jeg har frysen full av forskjellige retter, fordelt i porsjonsbokser. Så i grunnen er jeg ganske heldig, forstår jeg, ikke kun lykkelig - 

wow! - den erkjennelsen kilte litt rundt noe som nesten minnet om erogene soner, tror jeg. Kan det bli bedre?

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 

Jeg sa noe om perspektiv et sted her oppe. Da jeg var ca tjue, hadde jeg en kjærest et par år, som jeg fremdeles har litt kontakt med. I går hadde hun bursdag, og hun ble så vidt jeg vet 69 år gammel. I hvert fall nærmer hun seg 70, for hun er fem år eldre enn jeg er. Det setter ting i perspektiv for meg. I årene som har gått siden vi var sammen, har det skjedd mye godt og mye vondt i livet mitt. Jeg har møtt snille og gode mennesker, og noen som ikke var gode for meg i det hele tatt. Jeg har i tillegg kanskje hatt litt for mange kjærlighetshistorier, som gjerne startet bra, men så endte dårlig. Noen forlot jeg i tårer, noen forlot meg i mine tårer. Jeg har tatt valg, dårlige og gode. Og jeg tenker nå når jeg tenker tilbake på årene som har gått fra da jeg var tjue, at mye av de problemene jeg kan oppleve i dag, blir som lommerusk i sammenligning med det jeg har stått i tidligere, både helsemessig og mellommenneskelig. Selv om de i nattens mulm og mørke kan virke store, fordi følelsene kan ta litt overhånd. Kanskje er det i blant litt slik for deg også, at følelsene føkker ting til, om natten eller konfrontert med noe ubehagelig om dagen, og får deg til å tvile på en kjerne i deg selv, slik at du ender opp med å legge alt ansvar på dine egne skuldre, og kjenne på det at alt ville bli bedre for alle om bare du var litt flinkere, litt snillere, litt mer empatisk, om du bare strakk deg litt til eller utslettet deg selv litt mer. Kanskje får også disse følelsene deg til å tro at ting er vanskeligere enn det de trenger å være bare fordi de er så nære. Åkkesom, her kommer det uansett en sang om det å se tilbake:

  

  

Alle jeg kjenner, lever med eller uten noe de aldri ønsket skulle bli slik.

Det er søndag. Søndag er dagen jeg vanner blomster. Og det er nå gjort. Samtidig har jeg laget meg en kopp kaffe, og spist en banan. Hver morgen spiser jeg en banan til frokost. Det fungerer for meg. Men hvordan det blir i framtiden har plutselig blitt usikkert, om en skal tro det en kan lese i denne artikkelen, hvor det hevdes at bananens dager kan være talte. Men sånn er det jo med mye, magemusklene for eksempel. De forsvant for lenge siden her hos meg, men jeg lever godt uten dem. Så da må jeg vel klare å leve uten bananer også. 

Det er mye en kan lære seg til å leve uten, eller med, som en kanskje i utgangspunktet ville vært veldig skeptisk til, om en ble forespeilet muligheten. Jeg, for eksempel, lever med dårlig pustekapasitet, dvs jeg lever uten den samme lette tilgangen til surstoff som de fleste andre lever med. Jeg må jobbe mer for å klare å puste enn folk flest, og samtidig må jeg leve med at jeg må jobbe mindre enn folk flest, med ting som krever et større surstoffopptak enn det å ligge stille krever. Det igjen betyr at jeg må tilpasse meg til mye jeg i utgangspunktet nok ikke ville trodd kunne gi et godt liv. Men jeg lever, og jeg lever til tider godt.

Dårlig pust er ikke det eneste jeg lever med. Vi lever alle med eller uten noe. Gjerne noe som vi ser for oss at gjennomsnitt- eller idealmennesket ikke har utfordringer med. For eksempel lever jeg med angst. En del av den angsten kalles sosial angst. Det betyr at samtidig som jeg sliter med pusten, lever jeg også uten den tryggheten andre tar for gitt i sosiale sammenhenger, noe som har ledet til at jeg isolerer meg en del. Men det kan jeg leve med, til tider lever jeg til og med godt med det, og trives ofte veldig godt i mitt eget selskap.

Alle jeg kjenner, lever med eller uten noe de kanskje skulle ønske de hadde eller ikke hadde. Og i blant vet jeg akkurat hva det dreier seg om. I hvert fall litt om det. Det skyldes at de har fortalt meg om det. Noe kan jeg også se tydelig, uten at de forteller det med store bokstaver.  Helst vil jeg likevel at de skal fortelle meg om det, at de skal si litt om sine gleder, sorger, seire, nederlag og hva de føler.

At noen våger å fortelle meg noe om seg selv, synes jeg er en grei ting. Det gjør dem tydeligere for meg, og jeg opplever at vi kommer nærmere hverandre. Det igjen må nødvendigvis bety at de som ikke vil dele noe, blir utydelige. Folk som er utydelige, men i stedet forsøker å opprettholde et forsvar (les:fasade) hele tiden, gjør meg usikker. Ofte blir denne trangen til å skjule seg kalt å være privat. Jeg tror det skyldes sårbarhet, og kaller det heller det, uten at jeg vet hva sårbarheten er tuftet på eller går i, eller om jeg tror ting helt feil. Konsekvensen er uansett at de blir litt konturløse for meg. Alternativt veldig bastante. Som betong. Eller en pigg. Noen er til og med både konturløse, bastante og piggete på en og samme gang. 

Konturløse mennesker gjør meg usikker, for jeg vet ikke helt hva de føler og tenker på områder jeg anser det som vanlig å dele noe. De blir derfor uforutsigbare, jeg føler de skjuler noe, bare ikke hvorfor. Det samme skjer med betongmenneskene. Det kan virke som om de er tydelige og derfor forutsigbare, men det er en illusjon, og de kan finne på å angripe på områder der en ikke forventet et angrep. Uforutsigbare mennesker er relativt skumle, synes jeg. Så i møte med dem trekker jeg meg kanskje litt tilbake, og slipper dem ikke inn til mine gleder eller sorger. Men det kan jeg leve med. Til tider lever jeg til og med godt.

Et år har levd ut sitt liv og vil aldri komme tilbake, men et nytt år har startet. Mye av det vi kunne gjort noe med i året som gikk, lot vi være å ta tak i. Det kan skyldes at vi ikke orket, ikke vågde, eller ikke så eventuelle konsekvenser som kom eller en dag vil komme fordi vi lot være. Nå er det for sent for 2018. Toget har gått. Dette året, derimot - 2019 - kan vi gjøre noe med, men det vil kreve noe av deg, og av meg. Kanskje planlegging. Det påstås at impulsivitet kan gi store gleder, og vi dyrker den derfor til tider som en avgud, men jeg tror at vi trenger planlegging også. Planlegging leder i blant til rutiner, som blomstervanningen min hver søndag formiddag.  Før døde blomstene min kjapt, nå lever de, så noe har kommet på banen som er bra både for meg og blomstene. Selv håper jeg på å kunne videreføre dette til andre ting.

Hva du skal gjøre med dette nye året ditt og deg selv, vet jeg ikke. Mye er utenfor din kontroll, slik mye er utenfor min kontroll i mitt liv. Men noe kan vi gjøre. Vi kan våge å slippe noen innpå oss, selv om det kan virke skummelt, og vi kan holde noen fra livet, når vi ser at det er til vårt beste. Ingen av oss er uten rett til valg på dette området. Vi kan samtidig forsøke å skape et tydelig skille mellom hva vi ikke vil og hva vi ikke våger, noe som kanskje kan åpne noen dører. Vi kan også forsøke å leve så sunt som mulig, og tenke litt før vi tråkker på det som måtte finnes av blomster vi møter på vår vei. At noen ser annerledes på ting enn oss selv, og kanskje har andre verdier enn oss selv, betyr ikke samtidig at de er verdiløse. Kanskje kan vi også våge å elske litt mer, våge å kjenne på noen gode følelser, uten samtidig å legge det på en vektskål sammen med hvem som elsker oss, som motvekt. Det går an å kjenne på kjærlighet overfor noen, uten samtidig å forvente noe tilbake av den grunn. Videre kan vi dele våre tanker og hva vi føler, og på den måten både gi og få trygghet. Kjærlighet er ingen investering som tallfester sin verdi i en form for måloppnåelse, det er en tilstand. En opplevelse. 

I tillegg var det alt det andre da. Hverdagen og alt det der. Det får vi bare ta som det kommer, og gjøre det beste ut av. Og så får vi leve både med det som kommer, det vi velger til eller bort, og med hele oss selv.

Lite kjærlighetsdikt

blomst ved veien

lar den stå

kanskje går du her i morgen

***

Lev året godt, og ha en fin dag. 

Bjørn

Dagens link:

Hjerneorgasme, penger og god mat.

Det er mye en kan lese om på nett. Og selv bruker jeg en del timer foran skjermen i løpet av ei uke. Mesteparten av det jeg går inn på er rutinemessig preget. Som nyheter, Facebook også videre. Noe av det jeg finner er trist, noe er morsomt, mye er kjedelig. Også har vi det som ligger bak betalingsmurer, som jeg aldri får se, om jeg ikke finner det et annet sted uten mur.

Da jeg gikk gjennom de tilgjengelige nyhetene i dag, dukket det opp en artikkel, som forteller at Høyesterett  ga NAV medhold til å nekte ei dame sykepenger. Selv om det fantes en lege som hadde sykemeldt henne. I tillegg må dama betale av egen lomme  alle omkostningene ved å gå til retten, en løsning som i mitt hode kan lede til at rettssaker blir en greie for de velbeslåtte, og ikke for de svake i samfunnet. Slik skapes nok et voksende skille mellom de som har, og de som ikke har. 

Nå er det lett å tenke at NAV er ute å kjøre rent mellommenneskelig for tiden. En leser stadig om folk som mister det de har å leve av. Men egentlig er det vel regjeringen og de som styrer som er synderne. Slik jeg ser det er NAV kun et redskap. Et redskap uten følelser. Som ei sleiv, eller et gevær. Så, synes du regjeringen gjør ting du ikke liker med redskapene sine (les: rævkjører folk), stem på noen andre. Vanskeligere er ikke. Men vil du være hip og føle at du menger deg med fiffen, så stem i hvert fall ikke Frp. For kun 1 prosent av eliten stemmer på den gjengen. 

En annen ting som fanget blikket mitt i dag, var ordet hjerneorgasme. WTF, tenkte jeg, og klikket på åtet, uten at det ledet til verken den ene eller andre formen for orgasme. Greia viste mennesker som spiste, og «orgasmen» skulle visst være en reaksjon på spiselydene. Sjøl har jeg aldri koblet slafsing til annen nytelse enn smak, men dette har visst blitt en stor greie på youtube. Det nevnes ingenting om at de som spiser, ser ut til å være unge, vakre jenter. Hvordan verden ville reagert om jeg filmet meg selv spise ei gulrot og la det ut på nett, er jeg derfor usikker på. Om dette i tillegg kunne være en jobb for småfolk NAV og regjering har tatt penger fra, skaper også litt usikkerhet i meg, kjenner jeg. For du må jo ha råd til både internettilgang og noe å spise, i tillegg til altså å være ung og vakker, ha rosa lipglos, og kanskje komme fra Asia.

Det ligger mange klikkåter og forsøker å friste deg i avisene. De fleste er bak en betalingsmur, og de lokker gjerne med sex (helst tantrisk eller «frekk»), alternativt handler det ofte om slanking, helse, potensproblemer eller hva du bør se etter i en partner av positive eller negative saker. Men det meste av det du måtte få vite bak betalingsmuren er selvfølgeligheter. Klikkåtene ønsker ikke å gi deg opplysning, de ønsker å få deg til å betale. Så er du ute etter å vite noe av det de frister med, så søk andre steder på nettet. Det er ikke klikkåtet som redder ekteskapet ditt eller gir deg et bedre sexliv. Det er du, og du må nok legge litt mer energi i det enn å i pur kjedsomhet klikke på musa i ny og ne.

I dag er det lørdag, og jeg skal lage Mac & cheese. Ikke mye å skrive blogg om kanskje, men jeg er lei julemat og stekt svinefett nå. Etter seks ribbestykker og seks medisterkaker uten tilbehør som kveldsmat i går, kjente jeg at begeret er fullt. Så litt enkel hverdagsmat av den vomfyllende sorten, får få være overgang til det jeg håper blir et sunt år, etter hvert. Det er mye mat jeg har lyst til å lage. Fra asiatisk søt og klissete ribbe, til Ramen. For jo, det er asiatisk som er spennende for tiden, synes jeg, selv om en kjøttkakemiddag selvfølget kan være godt innimellom.

Det siste jeg vil skrive noe om i dag er nok for spesielt interesserte, men under her kommer ei liste over ting jeg har lyst til å lage nå på nyåret, med linker til oppskriftene. Noe av det har jeg allerede smakt tidligere, men mye er også nytt for meg. Vil du at jeg skal filme meg selv mens jeg spiser, får du heller gi et ord. Ikke at det vil lede til at jeg gjør det, men det er jo lov å prøve seg.

Gong bao

Tom Kha Gai

Ribbe med asiatisk glaze.

Ramen

Thai oksehalesuppe

Hvit bacalao

Gumbo

Sånn. Det var det jeg hadde på hjertet denne gangen. Håper dagene er levelige for deg nå på nyåret, og at du har håp i livet ditt. 

Bildene er fra tidligere måltider jeg har laget, de legges dog ut uten medfølgende lyd. Så noen orgasme for du neppe av å se på dem.

Ha likevel en fin dag.

Bjørn

Dagens link: