Kan det bli bedre?

Onsdag, jeg har tatt meg en dag fri fra atelieret, ute skinner sola og jeg har kaffe i koppen. Kan det bli bedre? 

Ja, det kan det. Utvilsomt. Absolutt og vedtatt og med en strek under et JA med capslock. Jeg kunne for eksempel vært ung og vakker med spenstige muskler, hatt god helse, vært rik, vellykket, populær og lykkelig hele tiden i min feite BMW eller Rolls Royce +++. Men sånn er det altså ikke. Virkeligheten hverdagen daglig slenger i fjeset mitt er slik at jeg nærmer meg 64 år - har begynnende mage og er kanskje ikke mest kjent for musklene mine - i stedet for rik er jeg uføretrygdet med sviktende helse på flere områder og jeg putrer rundt i en liten Golf - jeg er absolutt ikke populær hos alle og enhver har jeg forstått, men i stedet til tider et hatobjekt, og jeg bærer ikke tittelen vellykket risset inn i panna.

Likevel, i blant er jeg ganske lykkelig. Det skulle jo bare mangle. Jeg har en kjærest som kun vil meg vel, flotte barn og bonusbarn og barnebarn, jeg får jobbe med det eneste jeg kan - det å lage kunst - jeg får samtidig  lov til å dele kunnskapen jeg har tilegnet meg etter førti år som kunstner med folk jeg arbeider sammen med, jeg får lov til å støtte, inspirere og ta i mot andres velvillighet og tanker rundt billedkunst, håndverk, estetikk, verdier og det å være medmenneske, og jeg har mat på bordet hver dag. Ofte asiatisk og smakfull middag som jeg lager selv. Til lunsj er det to skiver med hvitost som gjelder, dag etter dag, uke etter uke, år etter år. Ja, jeg sier hvitost, siden jeg bor i Bergen, og selv om jeg vokste opp med å kalle det gulost. Sånn blir det etter førti år her vest, en blir langsomt absorbert av byen og folket, selv om skarre r-en lar vente på seg fremdeles. Jeg får det bare ikke til. Prøver jeg meg på den greia minner det mest om harking og noe illevaslende og potensielt smittebærende.

Det finnes altså ting i livet mitt som gjør meg lykkelig. Jeg har gode minner jeg kan tenke på, og jeg skaper hele tiden nye. Akkurat slik som du har det. Likevel, for både deg og meg kan det til tider kanskje blir litt vanskelig å gi rom for lykkegreia, den der gode følelsen en kan kjenne inni seg. Når regningene hoper seg opp, hverdagen krever sitt, fortiden minner deg på det som var vondt og aldri helt vil slippe taket i deg, framtiden ser fastlåst og håpløs ut, når støvet har lagt seg over alle glatte flater og du mangler tiltak til å fjerne det, når magen krangler, nesa renner, ryggen verker, eller når noen hele tiden sparker eller pirker borti deg med ett eller annet ræl du kunne klart deg godt uten.

Så, hva kan vi gjøre med det? Hva kan vi gjøre med det at livets liktorner hele tiden minner oss på sin tilstedeværelse. Jo, vi kan prate med noen. Vi kan selvfølgelig prate med oss selv også, men den samtalen har gjerne en tendens til å gå i sirkel, og ende der den startet, for så å begynne fra samme utgangspunkt igjen, bare tilført enda mer dritt en kom på mens en sleit seg rundt med møkk til knea i forrige runde. Sånn blir det gjerne med enetaler. Når en snakker med andre, derimot, kan en få nye og gode innspill, som forståelse og råd. En kan også få den nødvendige og konstruktive motstanden en trenger for å vokse som menneske, slik at en kanskje ender opp med å revurdere sine egne meninger og sannheter i stedet for kun å forsvare dem. I tillegg kan en bli minnet på de gode tingene i livet. I hvert fall om en velger riktig samtalepartner. Riktig samtalepartner er viktig. En bør med andre ord ikke snakke med alle. Ikke dele alt med alle. Det er ikke alle sorter en bør slippe inn under huden, men holde seg til dem en føler løfter, og ikke dem som trykker ned. I min hverdag har jeg heldigvis folk som løfter meg, som får meg til å føle at jeg besitter et snev av verdi. Det har ikke alltid vært slik i livet mitt. Verken i barndom eller i voksenalder. Men nå er det slik, både privat og i jobbsammenheng, og det hjelper meg til å finne retning, mening og verdi i meg selv, det jeg gjør, og det jeg står for.

I tillegg til å ha gode samtalepartnere, har jeg Vannlandet, denne bloggen som du sitter og leser nå. Vannlandet er en venn for meg. Vannlandet er en samtalepartner som løfter meg. Vannlandet får meg alltid til å se de positive sidene ved livet mitt, muligheter og sammenhenger, uten samtidig  å fornekte eller fortie utfordringene. Den KUNNE vært en samtalepartner som dro meg ned, en samtalepartner som kun fikk meg til å tenke negativt om meg selv, som plasserte meg solid i en offerrolle der alt jeg hadde å si kom ut i form av klager på det ene og det andre og jeg selv var uskyldig i alt, en samtalepartner som arbeidet for å få meg til å føle meg liten og verdiløs og uten rettigheter, den kunne sparket meg, forsøkt å manipulere meg, stenge dører og i det hele tatt fått meg til å føle ting jeg ikke ønsker å føle. Men slik er det altså ikke. I stedet får samtaler som dette meg til å føle meg bedre. Selv om det i bunn og grunn kun er en enetale fra meg selv dette her, fungerer det annerledes enn når jeg kun tenker. Det å skrive bryter det å tenke i sirkel, og gir meg i stedet perspektiv på meg selv og det som befinner seg rundt meg, opplever jeg. Fordi, ordene jeg legger igjen, tankene jeg tenker mens jeg skriver, løfter meg, som om det var deg jeg pratet med. Om det jeg snakker om løfter deg også, om det får deg til å se at heller ikke ditt liv består kun av dritt, og at du har verdi, vet jeg ikke, men jeg håper det. Og håp er en sterk kraft i oss alle. Vi må bare gi håpene en mulighet, en dør. Every wall is a door.

Sånn, der, dett var dett, og jeg har nok en gang fått til å føle meg bitte litt bedre enn jeg gjorde før jeg begynte å skrive i dag, litt bedre enn jeg har følt meg om nettene i det siste, mens tankene sirklet rundt vanskelige ting. Vell dånn, bra jobba, Bjørn. Så nå avslutter jeg for nå, og lager meg en kopp kaffe til. Så får vi se hvordan resten av dagen blir. Jeg vet at det blir middag i hvert fall. Og jeg vet at det antagelig blir noe asiatisk med rike smaker og farger. Jeg har frysen full av forskjellige retter, fordelt i porsjonsbokser. Så i grunnen er jeg ganske heldig, forstår jeg, ikke kun lykkelig - 

wow! - den erkjennelsen kilte litt rundt noe som nesten minnet om erogene soner, tror jeg. Kan det bli bedre?

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 

Jeg sa noe om perspektiv et sted her oppe. Da jeg var ca tjue, hadde jeg en kjærest et par år, som jeg fremdeles har litt kontakt med. I går hadde hun bursdag, og hun ble så vidt jeg vet 69 år gammel. I hvert fall nærmer hun seg 70, for hun er fem år eldre enn jeg er. Det setter ting i perspektiv for meg. I årene som har gått siden vi var sammen, har det skjedd mye godt og mye vondt i livet mitt. Jeg har møtt snille og gode mennesker, og noen som ikke var gode for meg i det hele tatt. Jeg har i tillegg kanskje hatt litt for mange kjærlighetshistorier, som gjerne startet bra, men så endte dårlig. Noen forlot jeg i tårer, noen forlot meg i mine tårer. Jeg har tatt valg, dårlige og gode. Og jeg tenker nå når jeg tenker tilbake på årene som har gått fra da jeg var tjue, at mye av de problemene jeg kan oppleve i dag, blir som lommerusk i sammenligning med det jeg har stått i tidligere, både helsemessig og mellommenneskelig. Selv om de i nattens mulm og mørke kan virke store, fordi følelsene kan ta litt overhånd. Kanskje er det i blant litt slik for deg også, at følelsene føkker ting til, om natten eller konfrontert med noe ubehagelig om dagen, og får deg til å tvile på en kjerne i deg selv, slik at du ender opp med å legge alt ansvar på dine egne skuldre, og kjenne på det at alt ville bli bedre for alle om bare du var litt flinkere, litt snillere, litt mer empatisk, om du bare strakk deg litt til eller utslettet deg selv litt mer. Kanskje får også disse følelsene deg til å tro at ting er vanskeligere enn det de trenger å være bare fordi de er så nære. Åkkesom, her kommer det uansett en sang om det å se tilbake: