Plutselig er det vi har, blitt til det vi er.

Ute er det uvær, inne startet dagen med en klesvask og vanning av blomster. I ettermiddag skal jeg til svigers og feire morsdag, og etter det blir det tv før jeg kryper til sengs igjen. Slik blir høydepunktene i min søndag. I tillegg kommer fyllmassen, med en dusj, en tur på do, litt bilkjøring osv. Og i morgen er det jobb igjen. Etter planen. Sist uke hadde jeg noen gode jobbdager. Og det verdsettes. Det er mye en kan verdsette, om en legger merke til det. Slik er det i mitt liv, og slik er det i ditt. Men innimellom kan vi bli litt overveldet av det vi ikke finner verdi i. Det vi sliter med, irriterer oss over eller frykter. Slik at det virker som om det er alt vi har. Og plutselig er det vi har, blitt til det vi er.

Ingen er det de har. Du er ikke utfordringene du måtte oppleve, slik du heller ikke er ikke fasaden du forsøker å vise fram for skjule noe annet. Du er ikke pengene dine, du er ikke sminken din, du er ikke den fine bilen, de flotte bildene på Instagram, huset og pyntegjenstandene i artikkelen "hjemme hos", sorgen, depresjonen, infeksjonen, migrenen, fotsoppen eller angsten din.

I en artikkel om det å stå fram med angst, blir det stilt spørsmål om det å være åpen om den. Med utgangspunkt i at det visstnok har blitt trendy blant en gruppe kjente mennesker å snakke om «den vanskelige tiden». Og jeg ser jo den - det er etter hvert veldig mange som har hatt en vond tid. For eksempel er veldig mange som er med i programmer lik Idol, flinke til å fortelle om triste eller såre ting de har opplevd. Og jeg tenker i blant at dette blir formidlet der og da for å sanke sympati, som igjen kanskje kan gi noen ekstra stemmer. Men kanskje det bare er produksjonen bak programmene som skal selge litt sosialpornografi, få oss til å føle noe. Uansett kan det virke som at det går litt inflasjon i triste historier, opplever jeg. Livet er jo trist, for faen, i blant, ingen slipper unna det. Det er det som er livet. Selv om livet også er mye mer.

I den nevnte artikkelen blir det også hevdet at en skal tenke seg om før en går ut offentlig med egen angst. Fordi det kan bli hengende ved en. Slike uttaleser synes jeg er tåpelige, og med på å underbygge stigma. For hva gjør det at det blir hengende ved en? Man er den man er, med de utfordringene en har, på lik linje med en person i rullestol har fått en utfordring. Og utfordringer må en få lov til å ha, og en må få slippe å skulle gjemme dem bort. Selv har jeg vært åpen om angsten min i veldig mange år. Og det er få mennesker jeg har møtt som har gitt meg negativ respons på det. Jeg har heller ikke opplevd at angsten er alt jeg er, i andres øyne. Jeg tror jeg stort sett oppleves som mer enn det, slik jeg selv opplever at andre med angst også er mye mer enn angsten de lever med.

I dag er det søndag, i går var det lørdag, og slik vi pleier på lørdager, lagde kjæresten og jeg middag sammen. Denne gangen en gryte med svinekjøtt, chorizo og masse fløte. Den ble ikke så verst. Og det er bra, for nå har jeg mat i frysen for mange dager framover, og den bør jo helst bli spist opp. Oppskriften får du her. Gryten ble litt dyrere enn jeg liker, ca 30 kr. pr. porsjon, men det får stå sin prøve. Jeg serverte den med hjemmelaget potetmos til, noe som jo drøyer måltidet litt, og jeg endte opp med 13-14 porsjoner. 

Det er gøy å lage mat, synes jeg. I blant. Også for meg, som har perioder med angst. Dvs at til og med folk med angst kan ha det gøy, og angstfritt. Noe som igjen betyr at angst er noe en har, ikke noe en er. Det er lett å glemme akkurat det der. Både for en selv, og for andre.  Jeg tror at en har lettere for å bli angsten, enn å ha den, om en forsøker å skjule den for mye. Jeg tror at det å skjule den gir den uforholdsmessig stor plass i livet til den som har den. Det blir litt som ved skam. Skammen er som en utpresser. I det du er åpen om det du presses for, mister utpresseren sin makt over deg. I mitt tilfelle har ikke åpenhet fjernet angsten min for godt, men den har gitt en annen gevinst, jeg opplever mindre selvforakt enn da jeg skjulte den hele tiden. Og det gjør livet mitt lettere, og bedre. Ikke perfekt, men hva faen er perfekt? Folk er verken perfekte, fullstendig mislykkede eller totalt gjennomsnittlige. Alt det er bare tenkte størrelser vi burde glemme med en gang. Virkeligheten er noe helt annet. For meg og for deg og alle andre. Virkeligheten er som denne søndagen min - noen høydepunkt, noe fyllmasse, noe jeg kan velge og noe jeg ikke kan velge.

Bildene av keramikken som står til tørk, viser noen vaser inspirert av gammel, japansk keramikk, kalt Iga ware. Og det siste bildet viser gårsdagens gryterett med potetmos.

Sånn, det var det. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Mange vil møte vanskelige opplevelser gjennom livet. Det kan være sykdom, eller annet. Noen opplever angst, andre går på en økonomisk smell, og de aller, aller fleste av oss vil få oppleve kjærlighetssorg. Vi er ikke kjærlighetssorgen, men vi har den, så den treffer både fattig og rik, syk og frisk. En kjærlighetssorg kan gjøre utrolig vondt, og kan vare i mange år. Noen opplever det én gang, andre flere ganger. I blant kan den bli altoppslukende, og få deg til å gå fullstendig i kjelleren i sorg og avmakt. Da kan det være fint at noen setter ord på det for oss. Som for eksempel på denne måten:

Aller veier fører til Rom. Noen av dem med Cola i tillegg.

I dag våknet jeg og kjente at livet er ganske godt å leve. Ja, ikke sånn med en gang. Først våknet jeg og tenkte at faen heller, jeg sover litt til. Og så gjorde jeg det. Men andre gang jeg våknet kjente jeg at livet er verdt å leve. I hvert fall etter en stund. Da jeg hadde fått i meg litt kaffe. Og fremdeles kan jeg kjenne på følelsen. Så dette tegner til å bli en fin dag. At det er et solglimt ute i skrivende stund, gjør det ikke akkurat verre. Litt godt lys som ikke kommer fra lysterapilampa mi er ikke å forakte. 

Hver morgen sitter jeg ved dataen og leser nyheter på nett. Og mellom dataskjermen og tastaturet står terapilampa mi. Nå har jeg i tillegg begynt en uttesting med å bite på en blyant, etter et tips fra en bekjent. En setter den på tvers i munnen, og det skal visstnok aktivere de samme musklene som når du smiler, noe som skal lurer hjernen til å tro at det er det du gjør. Om det funker, vet jeg ikke, men bildet av meg selv framfor terapilampa med en blyant på tvers i munnen, er jo litt fornøyelig i seg selv da. Eller kanskje tragikomisk. Det kommer an på øynene som ser.

Mange veier fører til Rom, sies det. Eller kanskje det var alle veier. Åkkesom - i blant er det kanskje ikke hva en gjør, men AT en gjør noe som skaper en forskjell. En kan jo til og med gå for Rom og Cola. Selv går jeg etter planen av med pensjon til våren. Og jeg har tenkt at da må jeg finne noe nytt å gjøre. En kollega foreslo at jeg kunne begynne med som noe de kaller Medarbeider med brukererfaring. Tanken bak prosjektet er at mennesker som har møtt en psykisk utfordring og deretter har opplevd en tilfrisking, kanskje kan tilføre noe positivt til andre som sliter. Og dette passer jo for meg. Men så var det det da, at om jeg skal pensjonere meg, hvorfor skal jeg da finne ny jobb? Attpå til en som er langt opp til å være en 50% stilling? Da kunne jeg vel like godt fortsatt å jobbe med kunst? Så jeg vet ikke. Planen er likevel å gå på et informasjonsmøte, og så får vi ta det derfra.

Det er mye en kan gjøre som pensjonist. Det er mye en kan gjøre om en ikke er pensjonist også. I det hele tatt kan en gjøre noe hele livet. Både bra ting og mindre bra ting. Selv har jeg erfart begge deler. Så det handler vel mye om hvilke valg en går for. Hva en er i stand til der og da. Tv, eller det å komme seg opp av sofaen, er en problemstilling det sikkert er flere enn meg som har kjennskap til. Hva jeg ender opp med etter hvert, vet jeg ikke, det blir vel mye tv, men jeg håper det går å finne noe utenfor min egen stuedør i tillegg. Nå det er sagt, så er det slik at jeg håper jo på lottogevinsten også, så vi får nå se. Ikke alt en håper på ender opp med gevinst, dessverre. Men i verste fall kan jeg sitte her og skrive en bok jeg ikke får utgitt, så går det med litt tid til det. 

Det var da, om eller hvis, men nå er her og nå. Og akkurat i dag blir det lite jobb og lite skriving, utover det jeg legger igjen her på Vannlandet. Det er jo søndag, for faen. Da er det fri. Gjerne med god samvittighet. I hvert fall helst. Og det minner meg på at jeg må vaske litt klær i løpet av dagen. Inntil jeg vinner den store lottogevinsten må jeg fortsette å ta den jobben selv. I tillegg må jeg vanne ihjel blomstene mine, men der er mesteparten av jobben gjort allerede. Så når den er ferdig om ikke alt for lenge, vurderer jeg plastblomster. Og da burde jeg vel føle skam i disse plast-i-havet-tider, men siden jeg flyr veldig lite, så får jeg henvise til et balansert regnskap og tåle utfordringen. Noen utfordringer skal en jo ha. Noen lette, andre tyngre. Utfordringen med å avslutte dette skribleriet, menger seg vel med de mer lette, så da sier jeg takk for nå like godt først som sist, så er det gjort.

Dagens bilder viser noe mat jeg har laget siden sist. Oppskriften på den første finner du her, og oppskriften til nummer to finner du her. Begge var ganske gode, og begge hadde litt sting, spesielt nummer en.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Denne låta ble skrevet av Warren Zevon like før han døde. Her oversatt og sunget av Are Kalvø.