søndag 9. februar 2020

Plutselig er det vi har, blitt til det vi er.




Ute er det uvær, inne startet dagen med en klesvask og vanning av blomster. I ettermiddag skal jeg til svigers og feire morsdag, og etter det blir det tv før jeg kryper til sengs igjen. Slik blir høydepunktene i min søndag. I tillegg kommer fyllmassen, med en dusj, en tur på do, litt bilkjøring osv. Og i morgen er det jobb igjen. Etter planen. Sist uke hadde jeg noen gode jobbdager. Og det verdsettes. Det er mye en kan verdsette, om en legger merke til det. Slik er det i mitt liv, og slik er det i ditt. Men innimellom kan vi bli litt overveldet av det vi ikke finner verdi i. Det vi sliter med, irriterer oss over eller frykter. Slik at det virker som om det er alt vi har. Og plutselig er det vi har, blitt til det vi er.

Ingen er det de har. Du er ikke utfordringene du måtte oppleve, slik du heller ikke er ikke fasaden du forsøker å vise fram for skjule noe annet. Du er ikke pengene dine, du er ikke sminken din, du er ikke den fine bilen, de flotte bildene på Instagram, huset og pyntegjenstandene i artikkelen "hjemme hos", sorgen, depresjonen, infeksjonen, migrenen, fotsoppen eller angsten din.

I en artikkel om det å stå fram med angst, blir det stilt spørsmål om det å være åpen om den. Med utgangspunkt i at det visstnok har blitt trendy blant en gruppe kjente mennesker å snakke om «den vanskelige tiden». Og jeg ser jo den - det er etter hvert veldig mange som har hatt en vond tid. For eksempel er veldig mange som er med i programmer lik Idol, flinke til å fortelle om triste eller såre ting de har opplevd. Og jeg tenker i blant at dette blir formidlet der og da for å sanke sympati, som igjen kanskje kan gi noen ekstra stemmer. Men kanskje det bare er produksjonen bak programmene som skal selge litt sosialpornografi, få oss til å føle noe. Uansett kan det virke som at det går litt inflasjon i triste historier, opplever jeg. Livet er jo trist, for faen, i blant, ingen slipper unna det. Det er det som er livet. Selv om livet også er mye mer.



I den nevnte artikkelen blir det også hevdet at en skal tenke seg om før en går ut offentlig med egen angst. Fordi det kan bli hengende ved en. Slike uttaleser synes jeg er tåpelige, og med på å underbygge stigma. For hva gjør det at det blir hengende ved en? Man er den man er, med de utfordringene en har, på lik linje med en person i rullestol har fått en utfordring. Og utfordringer må en få lov til å ha, og en må få slippe å skulle gjemme dem bort. Selv har jeg vært åpen om angsten min i veldig mange år. Og det er få mennesker jeg har møtt som har gitt meg negativ respons på det. Jeg har heller ikke opplevd at angsten er alt jeg er, i andres øyne. Jeg tror jeg stort sett oppleves som mer enn det, slik jeg selv opplever at andre med angst også er mye mer enn angsten de lever med.



I dag er det søndag, i går var det lørdag, og slik vi pleier på lørdager, lagde kjæresten og jeg middag sammen. Denne gangen en gryte med svinekjøtt, chorizo og masse fløte. Den ble ikke så verst. Og det er bra, for nå har jeg mat i frysen for mange dager framover, og den bør jo helst bli spist opp. Oppskriften får du her. Gryten ble litt dyrere enn jeg liker, ca 30 kr. pr. porsjon, men det får stå sin prøve. Jeg serverte den med hjemmelaget potetmos til, noe som jo drøyer måltidet litt, og jeg endte opp med 13-14 porsjoner. 



Det er gøy å lage mat, synes jeg. I blant. Også for meg, som har perioder med angst. Dvs at til og med folk med angst kan ha det gøy, og angstfritt. Noe som igjen betyr at angst er noe en har, ikke noe en er. Det er lett å glemme akkurat det der. Både for en selv, og for andre.  Jeg tror at en har lettere for å bli angsten, enn å ha den, om en forsøker å skjule den for mye. Jeg tror at det å skjule den gir den uforholdsmessig stor plass i livet til den som har den. Det blir litt som ved skam. Skammen er som en utpresser. I det du er åpen om det du presses for, mister utpresseren sin makt over deg. I mitt tilfelle har ikke åpenhet fjernet angsten min for godt, men den har gitt en annen gevinst, jeg opplever mindre selvforakt enn da jeg skjulte den hele tiden. Og det gjør livet mitt lettere, og bedre. Ikke perfekt, men hva faen er perfekt? Folk er verken perfekte, fullstendig mislykkede eller totalt gjennomsnittlige. Alt det er bare tenkte størrelser vi burde glemme med en gang. Virkeligheten er noe helt annet. For meg og for deg og alle andre. Virkeligheten er som denne søndagen min - noen høydepunkt, noe fyllmasse, noe jeg kan velge og noe jeg ikke kan velge.

Bildene av keramikken som står til tørk, viser noen vaser inspirert av gammel, japansk keramikk, kalt Iga ware. Og det siste bildet viser gårsdagens gryterett med potetmos.

Sånn, det var det. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Mange vil møte vanskelige opplevelser gjennom livet. Det kan være sykdom, eller annet. Noen opplever angst, andre går på en økonomisk smell, og de aller, aller fleste av oss vil få oppleve kjærlighetssorg. Vi er ikke kjærlighetssorgen, men vi har den, så den treffer både fattig og rik, syk og frisk. En kjærlighetssorg kan gjøre utrolig vondt, og kan vare i mange år. Noen opplever det én gang, andre flere ganger. I blant kan den bli altoppslukende, og få deg til å gå fullstendig i kjelleren i sorg og avmakt. Da kan det være fint at noen setter ord på det for oss. Som for eksempel på denne måten:












Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar