Kunsten å forgylle arr - Kintsugi.

I går hadde vi svigers på besøk, og jeg hadde dradd i gang ei solid gryte med sosekjøtt. Noe som smakte utmerket. Ikke minst fordi jeg hadde nærmere en liter med redusert kraft  i frysen, som jeg gjorde i stand til for en stund siden. Å fryse ned litt rester og avskjær for så å koke kraft er en lettvint greie, som gir et godt resultat. Når du synes du har nok bein, kjøttrester, fett og sånt, lar du det stå og koke noen timer sammen med litt grønnsaker av ymse slag. Stort mer arbeid enn det koster det ikke.

I dag skal jeg i kaffebesøk hos en kollega. For andre gang denne sommeren. Han har flyttet til et sted i nærheten, og da blir det kort vei. Regner med at det blir kjekt, siden det var veldig hyggelig forrige gang. Neste gang igjen får vi vel kanskje ta det hos meg. Selv om det er lettest for meg å bevege meg rundt siden jeg har bil, er det jo noe med å dele på ting.

I dag er også siste dagen av ferien. I morgen er det tilbake på atelieret. Og når jeg tenker tilbake på de siste ukene nå, så må jeg innrømme at dette har vært en fin ferie. Ikke fordi den har inneholdt så veldig spektakulære opplevelser eller fancy reiser, men fordi den har inneholdt en del små og i tillegg gode opplevelser.

Hva jeg skal gjøre på atelieret i morgen, er jeg litt usikker på enda, men jeg får vel så smått gå i gang med et ganske stort objekt jeg planlegger, som skal bestå av knuste keramikkskår. Jepp, sånn er det, alt kan brukes, ikke kun kraftbein for å lage sosekjøtt. Så nå må jeg i gang med å knuse ting jeg har laget. Og ganske mye også. Kan jo bli moro. Planen er å kalle objektet Kintsugi, eller Kintsukurii. Navnet henviser til en gammel japansk tradisjon med å reparere keramikk med gull. Tanken er at dette ikke forringer for eksempel en krukke, men tilfører den en historie, slik at den i stedet på sitt vis blir vakrere. Dette lar seg lett overføre til oss mennesker og vår historie. Noen riper i lakken må ikke nødvendigvis gjøre deg til et menneske som er mindre verdt enn andre. På mange vis kan det gjøre deg rikere. Eksempelvis er det jo mange som ikke er så begeistret for broilerfabrikkene innen politikken, der det avles glatte unge, mennesker til å styre oss, uten at de har fått en mulighet til å kjenne på livet slik det framstår for dem som for eksempel jobber på gulvet, før de selv havner på taburetten. Et par sår og arr hadde kanskje ikke vært så dumt for disse broilerne å ha bli litt preget av. 

Nå er det ikke slik at objektet jeg skal lage vil bli limt sammen med gull. Men jeg tenker at akkurat valg av "lim" ikke er så viktig. Noen friheter får en ta seg. Det skal uansett bestå av skår som bringes sammen. Og sporene etter hver kopp og krukke som er knust, vil forhåpentlig bringe en egen skjønnhet og historie til verket.

De fleste av oss har fått noen arr gjennom livet. Noen sitter på huden og noen sitter i sjela. «Jeg bærer mine arr som medaljer», sier Ulf Lundell et sted. Og kanskje flere av oss gjør det. Men før vi kommer dit at vi våger å flashe dem, har vi gjerne bært arrene skjult så godt vi kan bak en skam i mange år. Å komme dit at en kan plukke vekk dette sløret av skam er en god ting. For skam er som å leve med en utpresser. I det du selv viser fram det du skammer deg over, har ikke utpresseren makt lenger. Dette skjønte jeg etter hvert gjaldt også i forhold til det med å ha en psykisk lidelse, og jeg bestemte meg for ganske mange år siden om å være mest mulig åpen rundt det. Fram til nå har det gitt få, om noen i det hele tatt, negative konsekvenser. Så i dag er ikke det største problemet mitt hva andre vet eller mener om meg, angsten og kolsen min, så da kan jeg heller bruke kreftene på å klare å leve så godt som mulig med de utfordringene jeg har. 

Nå er det ikke slik at all skam forsvant fra livet mitt fordi jeg fortalte verden at jeg har noen utfordringer. Jeg flasher uansett ikke alt. Og det er nok skam å ta av fremdeles, det skal ikke stå på det. I tillegg kommer det ny skam inn i livet mitt hele tiden. Mye knyttet til ting jeg sier og ting jeg gjør, men minst like mye knyttet til ting jeg ikke sier og ikke gjør.

Samtidig er det kanskje slik, at uten den motstanden livet har gitt meg, ville jeg ikke skrevet denne bloggen, og jeg ville heller ikke laget et verk av knuste koppeskår, så på den måten blir også jeg et  Kintsugi-verk. Kanskje ikke limt sammen av gull, akkurat, men likevel… noe ble jeg jo. Akkurat slik du også ble noe.

Bildene viser litt av det som skal knuses, men mesteparten vil være porselen. Og vi snakker massevis, vi snakker kassevis.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Konformiteten bare er der, som svaret på et krav fra noe i oss selv

Ferien går mot sin slutt. Og det føler jeg er en erkjennelse som kommer med litt ambivalens knyttet til seg. Det kan bli kjekt å treffe kolleger igjen og å få jobbet med leira, men det er også godt å sove til en våkner uten vekkerklokke, og legge seg når en måtte føle for det.

I sommer har jeg vært mer sosial enn på lenge. Det betyr ikke at jeg har løper gards imellom hele tiden, men med et utgangspunkt som mitt, som har vært lite sosial omgang over mange år, blir alt mye.

I de siste årene har jeg stort sett hatt kvinnelige venner. Omgangen har i tillegg vært begrenset med tanke på hvor ofte jeg har møtt noen utenfor arbeidet. Når det gjelder menn, har det vært enda dårligere stelt. Det er lenge siden jeg har hatt en kamerat. Den siste døde for flere år siden. Han tok livet sitt. Etter det ble det vanskelig å knytte seg til noen, følte jeg. Men nå forsøker jeg altså igjen å rive ned murene rundt meg selv, for å slippe noe inn. Hva det vil medføre på sikt, vet jeg ikke. Men én problemstilling dukket kjapt opp da jeg beveget meg litt ut av mitt trygge bur i ferien:

Hvem er jeg?

Er jeg angstBjørn, gladBjørn, depresjonsBjørn, er jeg filosoferendeBjørn, sinnaBjørn, dårlighumorBjørn, tanketommeBjørn, er jeg pappaBjørn, bestefarBjør, kjæresteBjørn, bonuspappaBjørn, kunstnerBjørn, eller er jeg noe annet? Kanskje alt sammen og enda mer? 

Plutselig ble jeg veldig oppmerksom på at jeg har forskjellige roller i forhold til hvem jeg omgås. Når en går i det vante, er rollene stabile, forutsigbare og de blir ikke utfordret, men går en ut av det vante må en tilpasse seg noe nytt. Sånn er det bare. Vi gjør det alle sammen. Vi oppfører oss annerledes overfor en samboer enn vi gjør overfor en nabo vi sjelden ser, eller noen vi møter i en kø.  Det finnes et vidt spekter vi har å spille på, selv om vi gjerne bærer på ideen om at vi er den samme overfor alle. Denne egenskapen kan vi kalle sosial smidighet. Noe som igjen forutsetter sosiale antenner.

Jeg tror ikke at denne problemstillingen jeg har kjent på og tenkt litt rundt vil føkke opp identiteten min fullstendig - at det vil få bildet av meg selv til å krakelere og falle til marken som små biter jeg må forsøke å sette sammen igjen som et puslespill - det ene rette og ærlige bildet. Jeg har heller ingen diagnose som inkluderer forskjellige personligheter. Jeg er meg, allsidige meg, slik du er allsidige deg. Men det å møte forskjellige mennesker innenfor en begrenset tidsperiode ga meg noe å tenke på, samtidig ga det meg noe å føle på, som igjen ledet til at jeg fikk noe å snakke om og skrive om. For slik fungerer opplevelser med derpå følgende handlingsrekker for meg i blant. Jeg går gjerne igjennom både tanker, følelser og det å sette ord på ting før jeg kanskje kan legge det litt bort igjen,  eller i det minste ha fått plassert det der det hører hjemme. Jeg liker å sette ord på ting. Si dem høyt eller skrive dem ned. Det gjør tingene klarere for meg. Mer bastante. Mindre tåkete. Dette medfører at jeg kanskje kan åpne opp for temaer i sosiale sammenhenger som enkelte opplever som uvante. Men sånn er det altså. Jeg er meg. Jeg liker å pirke litt bort i folks sannheter, fasader og illusjoner, og samtidig samtidig snakke om det jeg mener betyr noe. Jeg kan ikke snakke kun om været eller skiftenøkler eller hvordan det var da jeg var en ung mann. Mens du er deg, med dine tanker, følelser og erfaringer, sannheter og ditt syn på meg. Vi trenger ikke å være helt like, vi trenger kun å akseptere våre likheter og våre forskjeller som noe reelt. Og med det mener jeg ikke at vi skal godta eller applaudere alt som blir sagt eller gjort av andre, men kun at vi skal akseptere at det finnes en forskjell, at vi ikke trenger å være like. Selv om det meste rundt oss hevder at det er nettopp like vi må være. Konformiteten slåss med nebb og klør mot egenarten, som den angstfylte og degraderende organismen den er. Om en kan kalle den en organisme. Det kan vi vel egentlig ikke. Konformiteten bare er der, som svaret på et krav fra noe i oss selv. Vi tror og vi hevder at kravet ligger i de andre, men det ligger i oss selv også. Og nærer seg på det angstfylte og dømmende mellomrommet mellom oss og dem, meg og deg, deg og ideen om deg.

I dag skulle jeg vært i et kaffebesøk igjen, men det ble avlyst og utsatt til nest uke. Telefonen kom da jeg sto i dusjen. De gjør gjerne det, telefonene.  Men avbudet passet meg egentlig bra, siden jeg lå våken med rennaræv i natt. Jepp, sånt skjer. I de beste familier. Plutselig er det bare noe som vil ut. Kjapt. Og gjerne gjentagende. Men forandringen i planer ga meg jo en tidslomme hvor jeg kunne skrive litt her i stedet, og det føles slett ikke verst, nå, når det er gjort. 

Planene videre i dag er noe begrenset. Det blir vel en tur til kjæresten, og så må jeg vel fylle opp magen og tarmsystemet med litt mat av ymse slag igjen. Noe som burde gå greit. Selv om det buldrer og rumler litt inni meg fremdeles, har det roet seg betraktelig. Det meste gjør det - roer seg - I livene våre - og det er bra. For jeg hater drama som bare varer og varer og varer.

Ha en fin og udramatisk dag.

Bildene er fra et grillmøte hos svigermor og mannen for noen dager siden.

Bjørn

Dagens link: 

Det som suger trenger ikke alltid å få plass fremst på scenekanten.

I dag skrelte jeg nepa. Dvs barberte skallen. Så der jeg i yngre år i lange perioder hadde lange fjoner nedover skuldrene, er det nå bare en millimeter igjen. Og det føles godt nå på sommeren. 

Det er mye som føles godt på sommeren. Sol, for eksempel, og i dag er den framme. Videre har du jordbær, og is, bare for å nevne noe. Pluss grillmat. På onsdag skal kjæresten og jeg en tur til svigermor og mannen hennes og grille litt, for andre gangen denne sommeren. Dette tar jo helt av. Og neste søndag kommer de på middag til oss. Da skal jeg lage sosekjøtt - kjøtt i mørke, eller hva den enkelte kaller det. Kanskje med potetmos. Vi får se.

Denne sommeren forsøker jeg å være litt sosial. Så i morgen skal jeg i kaffebesøk hos en tidligere kollega. Det regner jeg med blir kjekt. Så lenge angsten ikke kicker inn, er dette med sosialt samvær en veldig god ting, opplever jeg. Samtidig er det slik for meg, at den siden av livet har vært det vært lite av de siste årene. Det som har blitt, har vært knyttet til den nærmeste familien. Men så går årene da, og plutselig nærmer en seg pensjonsalder, og da er det vel på tide å få etablert et litt nettverk, så en ikke risikerer å bli sittende dønn alene hele tiden. Ikke for det, jeg trives stort sett i eget selskap, så jeg kommer nok ikke til å renne ned dørene hos folk i alderdommen, men det er best når jeg har en valgmulighet. Når jeg ikke MÅ sitte alene hele tiden.

Utover dette med jordbær, is og grilling, har den siste tiden også bydd på litt asiatisk mat. Jepp, det er der jeg er for tiden, det er det jeg gjerne tyr til når jeg skal lage noe godt. Og kjæresten er helt med på dette. Så nå har det blitt Nudler med ingefær- og chili-kjøttsaus på oss. Den smakte utmerket, og var kjapp å lage, men jeg glemte å ta bilde. For NEI, jeg tar ikke bilde av alt jeg spiser. I dag har jeg spist en banan - men null bilde - så der har du den.

Noe som tok litt lenger tid enn nudelretten, var Kylling Kung Pao, eller Gong Bao. Der måtte jeg i tillegg løpe i gang hjemmelaget hoisinsaus, siden den i butikken inneholder hvete, og jeg har cøliaki. Uansett tiden det tok, så smakte det deilig.

Den siste middagen jeg spiste, i går, var reke- og purredumplings, fra frysen i en innvandrerbutikk. De har ligget i min egen frys siden april, da jeg fikk dem i bursdagsgave fra døtrene mine, jeg serverte dem med rester av den nevnte hoisinsausen, og hadde en liten flaske sake ved siden. Saken var et nytt bekjentskap. Den jeg fikk tak i var musserende, og skulle drikkes kjølig. 

Smaken var slett ikke verst. Men utpå ettermiddagen ble jeg ganske dårlig, så det var bra at jeg serverte denne middagen kun til meg selv. Om det var rekedumplingsene, saken eller noe annet som var årsaken til det, er usikkert, men det ble ubehagelig. Litt som om jeg hadde fått i meg gluten, uten at jeg kan se hvordan det skulle ha skjedd. Og i natt fikk jeg mareritt og våknet med feber.  Så sånn kan det gå. Men i dag er jeg i fin form igjen. Og i dag blir det panert torsk med potetmos. En kan jo ikke spise bare asiatisk.

Det er gøy å lage mat, som jeg har nevnt her på Vannlandet  både titt og ofte. For meg er det  også gøy om jeg kan få det til litt billig. Torsken jeg skal ha i dag er kjøpt til 50% på dårlig dato, og puttet i frysen her hjemme. Og selv om det sto på pakka at dette var frarådet fordi den hadde vært frosset tidligere, regner jeg med at det går fint. Har aldri merket noe når jeg har gjort liknende sprell tidligere.

Dette er siste ferieuka mi. Sånn er det med ferier, når du endelig har vent deg til dem, så er de over. Men det blir nok greit. Alt kommer med både gleder og utfordringer. Sånn er det med ferier og sånn er det med jobb. Planen er å jobbe med keramikk framover. Tanken har vært å lage noe grafikk også, men nå vet jeg ikke lenger - er litt gøy med keramikk igjen. Så vi får nå se. Keramikken min er for tiden inspirert av japansk keramikk. Derfor flasken med sake som jeg nevnte over her. Jeg har laget sakekopper, og da måtte jeg nesten smake sake også, syntes jeg. I tillegg fant jeg en japansk whisky, da jeg kjøpte saken. Og den ble en positiv opplevelse. 

De som kjenner til denne bloggen, vet at den i utgangspunktet var ment å handle om hvordan det er å leve med en psykisk lidelse, eller med angst og depresjoner, som er min egen utfordring. De siste innleggene har vel kanskje likevel ikke hatt så mye fokus på den biten. Men det er jo ikke alltid jeg er så dårlig at livet mitt handler kun om utfordringer. Noen ganger finner jeg noen gleder i tillegg. Og slik regner jeg med at det er for deg også. Innimellom kan saker og ting bli tunge, men så kvikner en til litt igjen. Reiser seg og går videre. Noe som kanskje kan være vanskelig å huske på akkurat når en er nede i en bølgedal, men sånn er det altså. Og jeg tenker at det er viktig å minne både meg selv og andre på den siden av livet, for å sette det litt i perspektiv. Derfor skriver jeg også om hverdagens små gleder når jeg finner dem, og lar utfordringene heller ligge der som et bakteppe, i stedet for at det alltid skal få plass helt framme ved scenekanten. Alt som blir satt ord på blir liksom litt mer virkelig, enn om en bare tenker tanker rundt det. 

Det øverste bildet er fra nærmiljøet, der kjæresten og jeg går tur i blant. En trenger ikke alltid å sette seg på et fly for å kunne kjenne på et hint av natur. 

Sånn, da får jeg runde av og ete noe igjen.

Ha en fortreffelig dag med deg og ditt.

Bjørn

Dagens link: 

Jeg liker folk, men er du full av møkk...

En kan ikke akkurat si at det blir tidlige morgener på meg for tiden. Men så er det da også ferietid, så å stå opp kl. tolv, som jeg gjorde i dag, må være innafor.

Selv om jeg sto opp sent, er rutinene ellers mye som de pleier å være. Dvs morrakaffe, litt å bite i og nyheter på dataen, som en start på dagen. Nå har jeg også fått tilgang til å lese det som ligger bak betalingsmuren i en bergensavis, etter at jeg skrev om mangelen på denne muligheten i forrige innlegg. En nær og kjær delte koden sin med meg, og svusj og svis og hei hvor det går, så var jeg innenfor muren. Ikke verst. 

I det siste har jeg også skrevet om at jeg vi forsøke å være litt sosial i sommer, og i går var jeg på besøk hos en tidligere kollega. Han har nylig flyttet og bosatt seg i nærheten av meg, så det ble en kort tur, i bilen. Til gjengeld ble besøket ganske langt og veldig vellykket. Vi snakket om løst og fast og livets store spørsmål, og plutselig hadde det gått tre timer. Det bringer fram et spørsmål i meg: Hvorfor gjør jeg ikke dette oftere? Det var jo kjempekoselig. 

Jeg tror jeg er et sosialt menneske. I hvert fall i bunnen. Samtidig sliter jeg med angst, og den styrer mange av valgene mine. Et av valgene jeg gjerne tar er å isolere meg. Men når angsten ikke er der, føler jeg at jeg fungerer veldig godt sosialt. Og jeg liker det. Jeg liker å snakke med folk. Meninger har jeg jo så det holder om både det ene og det andre, så jeg mangler sjelden samtaleemner heller. Samtidig liker jeg å få høre hva andre tenker og føler. Når noen deler det de har under fasaden og forsvarsverkene sine, blir de tydeligere for meg. Og siden vi bruker andre mennesker til å speile oss selv i, blir jeg samtidig tydeligere for meg selv også. Å speile seg i et tåkete eller bulkete speil er ikke nødvendigvis det lureste en gjør. Da kan en kjapt ende opp med å få se et diffust vrengebilde av seg selv, og er en riktig uheldig kan en også ende opp med å tro på refleksjonen, og definere seg selv ut i fra den. Det er det som skjer med mennesker som over tid blir utsatt for for eksempel psykopater og narsissister, de mister langsomt bildet av seg selv. Så det å velge hvem en speiler seg i, er viktig. Det finnes speil der ute med en skjult agenda, og dem bør en styre unna. En bør likevel ikke velge det speilet som kun viser ens gode sider eller det du helst vil se, men en bør velge det som viser noe ærlig. For speilet som kun viser det som bygger opp om det som styrker egoet ditt, lyver like mye som det som kun viser dine dårlige sider. Og det du ikke får se, det du ikke vet noe om, kan du jo heller ikke gjøre noe med.

Jeg liker folk. Folk er en høydare. De fleste. De som oppfører seg som folk, og ikke noe helt annet. Oppfører du deg uakseptabelt, vil jeg ikke ha noe med deg å gjøre. Da holder jeg avstand så godt jeg kan. Og det er jo greit. Jeg trenger ikke å ta hensyn til eller underkaste meg alles forstyrra følelser, sære krav eller ondskapsfullheter bare for at de skal like meg. Alle trenger ikke å like meg, og jeg trenger ikke å like alle. Sorry Mac, er du full av møkk, får du finne deg et annet rede å drite i enn mitt. Her er døra stengt, og nøkkelen er kastet for godt. Sånn er det, men heldigvis er folk stort sett greie. Så det burde la seg gjøre å styre unna dem som ikke er det. I hvert fall etter hvert. Når en ser hvor landet ligger. Noe som kan ta tid i blant.

Nok om det. I dag kommer bonussønnen min hjem fra ferie. Han har vært en tur i Thailand sammen med faren. Og i morgen flytter bonusdatteren min til Kristiansand. Hun skal studere der en tid framover. I Kristiansand bor også den yngste datteren min. Hun reiste fra Bergen for å studere for en del år tilbake, fikk seg kjærest, kjøpte seg leilighet og ble værende. I dag jobber hun som lærer og spesialpedagog for autistiske barn på en skole der. På samme vis ble det med meg, flytting og studier. Jeg reiste vestover i 1979, og ble værende her i Bergen. Om bonusdatteren min kommer til å bli værende i Kristiansand, gjenstår å se. En vet aldri nøyaktig hva som skjer i livet. Hele tiden dukker det opp veivalg, med sine potensielle gevinster og konsekvenser. En av konsekvensene for meg, var at jeg ble boende langt unna søsknene mine, mens gevinsten var at jeg ble kunstner, fikk to nydelige barn, og etter hvert også kjæresten min gjennom tretten år, og hennes to barn, inn i livet mitt. Så sånn kan det gå. En vakler framover gjennom vår begrensede tid her på planeten, treffer åpne og stengte dører, engler og djevler, faller litt og slår kneet mot en spiss stein, stabler seg på beina igjen på et vis, og lever videre med nye håp, planer, illusjoner og et nytt arr som minne.

Sånn, da får jeg vel avslutte dette her som jeg pleier:

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Hva alle andre gjør, vet jeg ikke, men de finner vel på noe.

I dag så jeg en overskrift i avisen BA på nett. Den gikk som så:

«Størst av alt er kjærligheten, men ikke større enn rentene på et forbrukslån.»

Hva det videre sto, fikk jeg ikke med meg, for det lå bak en betalingsmur. Og jeg er ikke der at jeg betaler for aviser på nett. På den måten klarer jeg å holde meg unna forbrukslån.

Nå skal det kanskje mer til enn å ikke ville betale for avisen, for å få orden på økonomien. Men,  siden jeg som ufør og tidligere lavtlønnet kunstner i dag lever med lav inntekt, vet jeg noe om å snu på skillingen. Det betyr ikke at jeg alltid er på sparebluss, men jeg forsøker å begrense meg der jeg kan.

Det som koster meg mest, er å bo, og å ha bil. Og for å klare utgiftene til dette, pluss slikt som strøm og media, må jeg gi avkall på ganske mye annet i livet og hverdagen, som mange andre kanskje tar som en selvfølge. Min årsinntekt er tross alt bare så vidt over 200 000, mens en familie med to inntekter har kanskje fra 700 000 og oppover. Mange bikker millionen.

Det som er lettest å begrense, er de store utgiftene som ikke er helt nødvendige. Jeg kjøper for eksempel ikke nytt kjøleskap bare fordi jeg har lyst på et med en annen farge enn det jeg har. Jeg tar heller ikke dyre ferier. Og slike begrensninger har jeg lite problemer med. Verre er det med småtingene, de som der og da ikke gir de største innhuggene på kontoen, men som samlet kan bli overraskende mye i løpet av en måned. Handler en i tillegg ofte på butikken i stedet for en eller to ganger i uka, og gjerne uten handleliste, øker småinnkjøpene proporsjonalt. Sånn er det bare. En sjokolade her og en sjokolade der, en brus, noe smågodt, chips, en påleggsort du aldri får spist opp, men som fristet der og da, osv, osv, bare for å nevne noe.

Klær er heller ikke billig. Å kjøpe klær og sko hele tiden kan fort ødelegge en trang økonomi. Også duppeditter. Alt fra idiotiske ting som kjapt ender i skapet og blir glemt, til telefoner og alt annet som ligger i mellom ti kroner og ti tusen. Og så kommer forbrukslånet og lover en løsning da, vi blir fristet med dem på nett og via tv, de er over alt og forteller at dette må du unne deg: En ferie, en reise for å besøke din gamle mor, ny motorsykkel, fotballtur til England med sønnen og så videre. Og alt dette er greit å gjøre eller kjøpe, men en bør ha penger til det, ikke låne. For rentene er gjerne høye, og så blir den månedlige utgiftsposten stor, gjerne større enn både det du bruker på sjokolade, brus og godt pålegg, og du ender opp med havregryn tre dager i uka uten at du helt skjønner hvorfor og hvordan, og skaffer deg enda et nytt kredittkort for å få det til å gå rundt. Det er jo så mye vi trenger. Og fortjener. Og noe må vi jo unne oss, sier vi til oss selv. Helst når det handler om noe vi burde ligge unna, noe som et sted i bakhodet kanskje pirker litt i en samvittighet. Vi sier det jo ikke når det gjelder det nødvendige. Som når vi kjøper dopapir. Men kanskje når vi kjøper en flaske vin. Eller litt indrefilet. Eller what ever slags lyster vi har og behov vi føler vi må få dekket. Selv liker jeg en god Cognac. 

Nå skriver jeg ikke dette for å gi noen dårlig samvittighet. Dette er en blogg som handler om å klare seg best mulig i livet, gi håp og fokusere på verdier - ikke trykke noen ned - og spesielt er den rettet mot folk som har fått en utfordring. Utfordringene kan være angst og depresjon, slik jeg selv plages med, eller noe annet. Men felles for de som har en utfordring av litt annen størrelse enn et gnagsår, er at det ofte får en innvirkning på økonomien. Og fikser en ikke det økonomiske, får det på sin side igjen en innvirkning på helsen, og slik går det bare rundt og rundt med bekymringer og fortvilelse og dårlige valg som som skal redde restene etter forrige dårlige valg. Men det var nå det. Dette er altså ikke et forsøk på å gi noen dårlig samvittighet, de fleste gjør så godt de kan. Kanskje er det mest en samtale til meg selv, et forsøk på å oppdra meg selv. En blir jo aldri for gammel til det, skulle jeg mene. Og fremdeles er det veldig mye jeg kunne gjort bedre enn bare å snakke om det jeg får til eller det som ser bra ut.

For de som leste de to forrige innleggene her på Vannlandet, der jeg skrev litt om tomheten jeg opplever i ferien, så har jeg nå avtale om to kaffebesøk i nærmeste framtid. Og dette føles det bra å ha tatt tak i. Plutselig fikk jeg noe å se fram til. Og det å ha noe å se fram til er veldig kjekt. Det trenger ikke alltid å være så mye. Jeg må ikke se fram til en sydentur, for at det skal monne litt. Alt er bedre enn ingenting. Det trenger heller ikke å koste så mye. En må ikke kjøpe ny sofa og duke opp med de aller beste sortene om en får noen på besøk. En trenger heller ikke å ha med seg en dyr vin om en skal drikke kaffe hos noen. Det er samværet som teller.

Sånn, da har jeg fått kastet bort litt tid gjennom å skrive dette, og du har kastet kastet bort litt tid gjennom å lese det. Hva alle de andre der ute i det lille og rike landet vårt gjør eller skal gjøre, vet jeg ikke, men de finner vel på noe.

I blant skriver jeg om god mat jeg lager til middag, og legger ut bilder av den. For jeg liker å lage god mat. Gjerne noe asiatisk. Mat kan være spennende. Og kan være veldig godt. Jeg skriver også om å lage opp stort, og fryse i porsjoner, for å spare penger. Pr dags dato har jeg ferdige porsjoner for ca en måned i frysen, men jeg forsøker å drøye dem der jeg kan. I dag viser jeg derfor bildene av middager jeg ikke pleier å skryte av. Det er mange av dem. Og ofte blir det veldig enkelt. Og billig. Gjerne kjøpt til nedsatt pris til 50% pga dårlig dato. En middag som koster mindre enn tjue koner gjør meg lykkelig, selv om smaken på den kan diskuteres i blant.

Bildene viser fra topp og nedover: En boks makrell i tomat med majones, ostesmørbrød, kipe hamburgere som smaker sagflis og papp, havregrøt kokt på vann med kanel og godt smør (null sukker), nudler kjøpt på innvandrerbutikk til rundt 5-7 kroner, tre bløtkokte egg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

En dør ikke av å tape litt ansikt innimellom.

I går var jeg og drakk kaffe med en tidligere kollega. Hun tok et valg for et par år siden, solgte etter hvert huset sitt og kjøpte seg et småbruk. Nå har hun også begynt å få litt dyr på gården sin. Så dette går riktig vei. Jeg er veldig glad på hennes vegne.

Mens jeg drakk kaffe med venninnen min, fikk jeg melding fra en annen tidligere kollega, som lurte på om vi skulle ta en kaffe en dag. Og det kan vi, vettu. Det var veldig koselig at han spurte.

Det stoppet likevel ikke der. Ut på kvelden kom det utrolig nok melding fra en tredje tidligere kollega, hun lurte på om jeg ville holde et lite keramikk-/dreiekurs for en gruppe personer i sommer. Og det vil jeg gjerne. Så det ble jeg kjempeglad for. Nå gjenstår bare å legge til rette med datoer og sånt.

Utover dette har jeg vært i kontakt med enda en tidligere kollega i det siste, og vi har en avtale om kaffe vi også, jeg vet bare ikke helt når enda. Det får jeg ta tak i en dag. Forresten, jeg tar tak i det med en  gang.

Sånn, done!

Jeg vet ikke om det jeg nå har skrevet har noe å gjøre med det jeg skrev i går, her på Vannlandet, hvor jeg var litt frustrert over at sommeren min byr på lite å gjøre. Uansett var det veldig morsomt med så mange muligheter som plutselig åpnet seg. Lite er så godt som at noen har bruk for deg, enten fordi du kan dele noe du kan, eller bare fordi de vil være litt sammen med deg. Så i dag er jeg ganske fornøyd, selv om det selvfølgelig også trigger den sosiale angsten min litt. Men det får jeg leve med. Angst er jo ikke farlig, det er bare så jævlig ubehagelig.

I dag skal jeg lage middag til kjæresten, datteren hennes og meg selv. Det blir noe asia-inspirert. Regner med at det smaker helt greit. 

Nå er det ikke slik at jeg MÅ lage middag til oss. Det er mer slik at jeg kan. Samtidig er jeg glad for at jeg er i stand til å røre sammen noe, og også kan dele maten med noen. At det faktisk er noen som har bruk for meg og det jeg kan gjøre. For det at ingen har bruk for deg er ikke så godt. Det sitter mange eldre mennesker rundt om kring og kjenner på den følelsen, skulle jeg tro. Kanskje en del yngre også. Innimellom ser en faktisk ganske unge mennesker legge ut ting på sosiale medier om at de søker en venn. Til og med barn gjør slike ting i blant, eller foreldre til barn som er mye alene. Da har ensomheten blitt stor. Og med ensomheten kommer gjerne meningsløsheten og deretter kanskje depresjonen. Vi mennesker er ikke skapt for å være alene hele tiden. Vi trenger noen å speile oss i, og vi trenger at noen ønsker oss og trenger oss.

Nå er det ikke slik at jeg er helt der enda, at jeg legger ut på Fjesboka at jeg trenger en venn. Gårsdagens lille hjertesukk handlet mest om at ferien blir litt stille for meg. Jeg liker jo å jobbe. Og spesielt nå for tiden, når jeg har tatt opp igjen faget mitt litt, og arbeider med keramikk. Samtidig er det vel slik at en trenger noen pauser i blant, selv om de kan bli kjedelige. Det setter jo ting litt i perspektiv også, med sånne pauser. Og får i hvert fall meg til å kjenne på hvor viktig det er å være litt aktiv. 

Nå er det slik at aktivitet gjerne krever noe av en. Det første er vel at en hever ræva fra sofaen. Det neste er kanskje at en går over dørterskelen og kommer seg ut. Det krever altså at en tar et valg.

Ofte kan livet bli slik at en føler en ikke har noe valg, men det stemmer ikke nødvendigvis. I stedet er det kanskje slik at det er vanskelig å velge mellom de mulighetene en faktisk har. Det er lettere å ikke gjøre noe. Og kommer en dit at en kanskje våger å be en annen om noe, kan en jo risikere å bli avvist. Å bli avvist gjør vondt. Kanskje så vondt at en ikke vil risikere å bli det. Men følelser er jo noe som bare kommer og går. Så føkk dem i blant, og gjør noe, tenker jeg. Føkk samtidig alle "perfekte" mennesker med sine skinnende, rene overflater som får deg til å føle deg mindreverdig. En dør uansett ikke av å tape litt ansikt innimellom, eller av ikke å være best, mest politisk korrekt, penest eller rikest. Tårer dør en heller ikke av, om de skulle føle for å presse på litt. Ofte er det slik at en er redd for at følelser skal oppstå i en eller annen situasjon, og skjermer seg av den grunn, mens virkeligheten gjerne er slik at om følelsene faktisk oppstår andre steder enn i fantasien, så klarer en å leve godt med dem. 

For noen dager siden hadde vi en lunsj på atelieret. En av deltagerne skulle slutte. Det fikk fram tårer i en annen. Og jeg må innrømme, at verken hun eller jeg eller noen annen døde av de tårene. I stedet var det slik at det var godt å se dem, kjente jeg. At ikke alt blir holdt på plass et sted inne bak lås og slå, men presser seg fram og blir delt. At noen viser følelser gjør dem tydeligere og lettere å se som hele mennesker, føler jeg. Jeg lærer noe om dem. Samtidig var det slik i dette tilfellet at jeg kunne gi henne en klem etterpå og si akkurat dette jeg sier nå. Og jeg fikk en klem selv også. Så der har du den.

Nå får jeg gi meg for nå.

Bildene viser litt av det jeg har holdt på med på keramikkfronten etter at jeg tok opp igjen dette med leire. Noe har jeg kanskje vist her før, men pytt, pytt...

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Med brede penselstrøk fulle av dritt, og noen litt mer forsiktige.

Det er sommer, og ferietid. Ute skinner solen i dag. I magen min ligger to brødskiver med jordbærsyltetøy og skvulper sammen med et krus kaffe. Brillene kunne trengt en puss, og kanskje nesen også. Gresspollenet har kommet for sesongen. Ikke så mye enda, men såpass at det merkes. Innerst i sjela er det lite pollen, men jeg kan fornemme noe som minner om tomhet. Jeg vet ikke alltid hva jeg skal finne på når jeg ikke er på atelieret. Og det er jeg jo ikke i ferien. Ikke er jeg i syden heller. Eller klatrer på et fjell. Etter å ha vært en liten tur sør- og østpå for å hilse på familie, er jeg nå hjemme i min egen leilighet. Og her er det stille. 

Senere i dag skal kjæresten og jeg handle inn litt mat til helgen. Og i dag eller i morgen skal jeg ut og ta en kaffe sammen med en tidligere kollega. Det vil bryte opp stillheten litt. Og fortrenge tomheten. 

Om tre år jobber jeg ikke lenger. Da blir jeg pensjonist. Hva jeg skal gjøre da, er jeg litt usikker på. Kanskje satse på en karriere innen danseband.

Bildet er tatt i Kristiansand i forrige uke, under et besøk på Sørlandske kunstmuseum. Der var det en liten avdeling hvor barn kunne leke og kle seg ut om de ville. Og siden barnebarna var med, tok jeg også del. Det skal ikke mer til enn en parykk for å få fram et smil hos en voksen mann. Eller hos et barn. Men her hjemme har jeg ingen parykk. Og ingen barn til å le av meg. Om jeg ønsker meg parykk? Nope! Om jeg ønsker meg flere barn? Neppe. Jeg har vært med på å skape to av sorten, og det får holde. Men barnebarn er jo kjekt. Og snart er de også tilbake i Bergen igjen etter ferien, så da kan jeg få dem til å smile igjen. Og meg selv også. Noen ganger skal det ikke mer til enn at bestefar har en liten sjokolade i jakkelomma. Og det føles greit. For jeg er ikke spesielt flink til å leke. Det er mye jeg ikke er flink til. Om det er det jeg en gang vil bli husket for, vet jeg ikke. Men så er det mye jeg ikke vet også. 

Vi vil alle bli husket for noe. I hvert fall en stund. Og det blir sjelden kun én ting. Vi gjør jo gjerne mye rart i løpet at et liv. Forskjellige mennesker vil også huske forskjellige ting. Noe av det vil være bra, noe dårlig. Og noe av det dårlige vil være vår egen feil, men ikke alt. I blant møter en jo mennesker som en ikke får det til med. Og det er ikke alltid ens egen skyld. En kan forsøke å få til noe, men så går det ikke likevel, fordi en møtte på et føkka rævhol. Og så blir en husket for hva en slik relasjon gjorde med en. Og minnet av deg blir kanskje malt med mørke, brede penselstrøk fulle av dritt av rævholet, og blir et bilde som du selv kanskje ikke ville kjent igjen, om du fremdeles levde. Men det gjør du jo ikke. Ikke da. Noen ganger når jeg har ferie, så føler jeg at jeg ikke lever da heller. Det blir mest å eksistere. Mens jeg venter. På noe. Usikkert hva. Kanskje på Godot.

En mann jeg kjenner, er ganske syk. Og han har begynt å se tilbake, og si ting som at han skulle ønske han hadde gjort ting annerledes. Jeg tror ikke han er alene om å føle på noe slikt. Om vi våger å kaste et ærlig blikk inn i oss selv, vil vi nok oppdage saker vi skulle ønske vi hadde gjort annerledes noen og en hver. Vi vil vel også få øye på ting vi ikke burde gjort i det hele tatt, pluss en god slump av det som aldri ble gjort. Ting vi ønsket, men som vi aldri fikk tatt tak i. Fordi vi ikke klarte det, eller ikke vågde. Det finnes mye i mitt liv jeg aldri vågde. Opplevelser jeg ikke vågde å gå i møte med, mennesker jeg ikke vågde å nærme meg, og enda flere ting jeg ikke vågde å si. Sånn er det jo. En brenner inne med ting.

En gang da jeg var student på Kunsthåndtverksolen, ville jeg gi bort en keramikk-kopp i gave til en dame i et bakeri, fordi hun alltid hold av favorittbrødet mitt til meg. Det ble jeg rådet til ikke å gjøre, av en kamerat. Han mente det ville virke som om jeg hadde en skjult agenda. I min verden var jeg bare takknemlig overfor damen i bakeriet, og ville gi noe tilbake. Vanskeligere var det ikke. Men jeg ga henne aldri gaven. Jeg lyttet til kameraten min. Noe jeg har angret på i snart førti år. Men selv om det er for sent å gi noe til damen i bakeriet som sikkert er død for mange år siden, kan jeg gi til andre. Og det gjør jeg. Uten å bry meg om hva de måtte tenke. Har jeg lyst til å gi bort for eksempel en keramikkopp, så bare gjør jeg det. Verden er full av kopper, jeg trenger ikke å ruge på mine som om de var verdens siste, eller at jeg var bedre tjent med å få penger for dem. Alt handler ikke om penger i min verden. Og det å gi en liten gave får meg til å føle meg bra. Jeg liker å føle meg bra. Jeg liker å være generøs. Det er ikke alltid jeg får det til på så mange områder, ofte fordi jeg sliter med sosial angst, men om jeg får det til, så gjør det godt, mener jeg å huske. Jeg synes det er best med ting som gjør godt. Sånt bør en verne om og dyrke fram. Det er nok av ting som suger. Jeg synes det som suger bør få litt motstand. 

Sånn, nok blogg for i dag. Nå må jeg skrive handleliste. 

Den blå tekoppen er neppe den samme som jeg ville gi bort til damen i bakeriet, men den ble i hvert fall laget på den tiden, for snart førti år siden. Den andre tekoppen lagde jeg nå nylig.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: