En dør ikke av å tape litt ansikt innimellom.

I går var jeg og drakk kaffe med en tidligere kollega. Hun tok et valg for et par år siden, solgte etter hvert huset sitt og kjøpte seg et småbruk. Nå har hun også begynt å få litt dyr på gården sin. Så dette går riktig vei. Jeg er veldig glad på hennes vegne.

Mens jeg drakk kaffe med venninnen min, fikk jeg melding fra en annen tidligere kollega, som lurte på om vi skulle ta en kaffe en dag. Og det kan vi, vettu. Det var veldig koselig at han spurte.

Det stoppet likevel ikke der. Ut på kvelden kom det utrolig nok melding fra en tredje tidligere kollega, hun lurte på om jeg ville holde et lite keramikk-/dreiekurs for en gruppe personer i sommer. Og det vil jeg gjerne. Så det ble jeg kjempeglad for. Nå gjenstår bare å legge til rette med datoer og sånt.

Utover dette har jeg vært i kontakt med enda en tidligere kollega i det siste, og vi har en avtale om kaffe vi også, jeg vet bare ikke helt når enda. Det får jeg ta tak i en dag. Forresten, jeg tar tak i det med en  gang.

Sånn, done!

Jeg vet ikke om det jeg nå har skrevet har noe å gjøre med det jeg skrev i går, her på Vannlandet, hvor jeg var litt frustrert over at sommeren min byr på lite å gjøre. Uansett var det veldig morsomt med så mange muligheter som plutselig åpnet seg. Lite er så godt som at noen har bruk for deg, enten fordi du kan dele noe du kan, eller bare fordi de vil være litt sammen med deg. Så i dag er jeg ganske fornøyd, selv om det selvfølgelig også trigger den sosiale angsten min litt. Men det får jeg leve med. Angst er jo ikke farlig, det er bare så jævlig ubehagelig.

I dag skal jeg lage middag til kjæresten, datteren hennes og meg selv. Det blir noe asia-inspirert. Regner med at det smaker helt greit. 

Nå er det ikke slik at jeg MÅ lage middag til oss. Det er mer slik at jeg kan. Samtidig er jeg glad for at jeg er i stand til å røre sammen noe, og også kan dele maten med noen. At det faktisk er noen som har bruk for meg og det jeg kan gjøre. For det at ingen har bruk for deg er ikke så godt. Det sitter mange eldre mennesker rundt om kring og kjenner på den følelsen, skulle jeg tro. Kanskje en del yngre også. Innimellom ser en faktisk ganske unge mennesker legge ut ting på sosiale medier om at de søker en venn. Til og med barn gjør slike ting i blant, eller foreldre til barn som er mye alene. Da har ensomheten blitt stor. Og med ensomheten kommer gjerne meningsløsheten og deretter kanskje depresjonen. Vi mennesker er ikke skapt for å være alene hele tiden. Vi trenger noen å speile oss i, og vi trenger at noen ønsker oss og trenger oss.

Nå er det ikke slik at jeg er helt der enda, at jeg legger ut på Fjesboka at jeg trenger en venn. Gårsdagens lille hjertesukk handlet mest om at ferien blir litt stille for meg. Jeg liker jo å jobbe. Og spesielt nå for tiden, når jeg har tatt opp igjen faget mitt litt, og arbeider med keramikk. Samtidig er det vel slik at en trenger noen pauser i blant, selv om de kan bli kjedelige. Det setter jo ting litt i perspektiv også, med sånne pauser. Og får i hvert fall meg til å kjenne på hvor viktig det er å være litt aktiv. 

Nå er det slik at aktivitet gjerne krever noe av en. Det første er vel at en hever ræva fra sofaen. Det neste er kanskje at en går over dørterskelen og kommer seg ut. Det krever altså at en tar et valg.

Ofte kan livet bli slik at en føler en ikke har noe valg, men det stemmer ikke nødvendigvis. I stedet er det kanskje slik at det er vanskelig å velge mellom de mulighetene en faktisk har. Det er lettere å ikke gjøre noe. Og kommer en dit at en kanskje våger å be en annen om noe, kan en jo risikere å bli avvist. Å bli avvist gjør vondt. Kanskje så vondt at en ikke vil risikere å bli det. Men følelser er jo noe som bare kommer og går. Så føkk dem i blant, og gjør noe, tenker jeg. Føkk samtidig alle "perfekte" mennesker med sine skinnende, rene overflater som får deg til å føle deg mindreverdig. En dør uansett ikke av å tape litt ansikt innimellom, eller av ikke å være best, mest politisk korrekt, penest eller rikest. Tårer dør en heller ikke av, om de skulle føle for å presse på litt. Ofte er det slik at en er redd for at følelser skal oppstå i en eller annen situasjon, og skjermer seg av den grunn, mens virkeligheten gjerne er slik at om følelsene faktisk oppstår andre steder enn i fantasien, så klarer en å leve godt med dem. 

For noen dager siden hadde vi en lunsj på atelieret. En av deltagerne skulle slutte. Det fikk fram tårer i en annen. Og jeg må innrømme, at verken hun eller jeg eller noen annen døde av de tårene. I stedet var det slik at det var godt å se dem, kjente jeg. At ikke alt blir holdt på plass et sted inne bak lås og slå, men presser seg fram og blir delt. At noen viser følelser gjør dem tydeligere og lettere å se som hele mennesker, føler jeg. Jeg lærer noe om dem. Samtidig var det slik i dette tilfellet at jeg kunne gi henne en klem etterpå og si akkurat dette jeg sier nå. Og jeg fikk en klem selv også. Så der har du den.

Nå får jeg gi meg for nå.

Bildene viser litt av det jeg har holdt på med på keramikkfronten etter at jeg tok opp igjen dette med leire. Noe har jeg kanskje vist her før, men pytt, pytt...

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: