Konformiteten bare er der, som svaret på et krav fra noe i oss selv

Ferien går mot sin slutt. Og det føler jeg er en erkjennelse som kommer med litt ambivalens knyttet til seg. Det kan bli kjekt å treffe kolleger igjen og å få jobbet med leira, men det er også godt å sove til en våkner uten vekkerklokke, og legge seg når en måtte føle for det.

I sommer har jeg vært mer sosial enn på lenge. Det betyr ikke at jeg har løper gards imellom hele tiden, men med et utgangspunkt som mitt, som har vært lite sosial omgang over mange år, blir alt mye.

I de siste årene har jeg stort sett hatt kvinnelige venner. Omgangen har i tillegg vært begrenset med tanke på hvor ofte jeg har møtt noen utenfor arbeidet. Når det gjelder menn, har det vært enda dårligere stelt. Det er lenge siden jeg har hatt en kamerat. Den siste døde for flere år siden. Han tok livet sitt. Etter det ble det vanskelig å knytte seg til noen, følte jeg. Men nå forsøker jeg altså igjen å rive ned murene rundt meg selv, for å slippe noe inn. Hva det vil medføre på sikt, vet jeg ikke. Men én problemstilling dukket kjapt opp da jeg beveget meg litt ut av mitt trygge bur i ferien:

Hvem er jeg?

Er jeg angstBjørn, gladBjørn, depresjonsBjørn, er jeg filosoferendeBjørn, sinnaBjørn, dårlighumorBjørn, tanketommeBjørn, er jeg pappaBjørn, bestefarBjør, kjæresteBjørn, bonuspappaBjørn, kunstnerBjørn, eller er jeg noe annet? Kanskje alt sammen og enda mer? 

Plutselig ble jeg veldig oppmerksom på at jeg har forskjellige roller i forhold til hvem jeg omgås. Når en går i det vante, er rollene stabile, forutsigbare og de blir ikke utfordret, men går en ut av det vante må en tilpasse seg noe nytt. Sånn er det bare. Vi gjør det alle sammen. Vi oppfører oss annerledes overfor en samboer enn vi gjør overfor en nabo vi sjelden ser, eller noen vi møter i en kø.  Det finnes et vidt spekter vi har å spille på, selv om vi gjerne bærer på ideen om at vi er den samme overfor alle. Denne egenskapen kan vi kalle sosial smidighet. Noe som igjen forutsetter sosiale antenner.

Jeg tror ikke at denne problemstillingen jeg har kjent på og tenkt litt rundt vil føkke opp identiteten min fullstendig - at det vil få bildet av meg selv til å krakelere og falle til marken som små biter jeg må forsøke å sette sammen igjen som et puslespill - det ene rette og ærlige bildet. Jeg har heller ingen diagnose som inkluderer forskjellige personligheter. Jeg er meg, allsidige meg, slik du er allsidige deg. Men det å møte forskjellige mennesker innenfor en begrenset tidsperiode ga meg noe å tenke på, samtidig ga det meg noe å føle på, som igjen ledet til at jeg fikk noe å snakke om og skrive om. For slik fungerer opplevelser med derpå følgende handlingsrekker for meg i blant. Jeg går gjerne igjennom både tanker, følelser og det å sette ord på ting før jeg kanskje kan legge det litt bort igjen,  eller i det minste ha fått plassert det der det hører hjemme. Jeg liker å sette ord på ting. Si dem høyt eller skrive dem ned. Det gjør tingene klarere for meg. Mer bastante. Mindre tåkete. Dette medfører at jeg kanskje kan åpne opp for temaer i sosiale sammenhenger som enkelte opplever som uvante. Men sånn er det altså. Jeg er meg. Jeg liker å pirke litt bort i folks sannheter, fasader og illusjoner, og samtidig samtidig snakke om det jeg mener betyr noe. Jeg kan ikke snakke kun om været eller skiftenøkler eller hvordan det var da jeg var en ung mann. Mens du er deg, med dine tanker, følelser og erfaringer, sannheter og ditt syn på meg. Vi trenger ikke å være helt like, vi trenger kun å akseptere våre likheter og våre forskjeller som noe reelt. Og med det mener jeg ikke at vi skal godta eller applaudere alt som blir sagt eller gjort av andre, men kun at vi skal akseptere at det finnes en forskjell, at vi ikke trenger å være like. Selv om det meste rundt oss hevder at det er nettopp like vi må være. Konformiteten slåss med nebb og klør mot egenarten, som den angstfylte og degraderende organismen den er. Om en kan kalle den en organisme. Det kan vi vel egentlig ikke. Konformiteten bare er der, som svaret på et krav fra noe i oss selv. Vi tror og vi hevder at kravet ligger i de andre, men det ligger i oss selv også. Og nærer seg på det angstfylte og dømmende mellomrommet mellom oss og dem, meg og deg, deg og ideen om deg.

I dag skulle jeg vært i et kaffebesøk igjen, men det ble avlyst og utsatt til nest uke. Telefonen kom da jeg sto i dusjen. De gjør gjerne det, telefonene.  Men avbudet passet meg egentlig bra, siden jeg lå våken med rennaræv i natt. Jepp, sånt skjer. I de beste familier. Plutselig er det bare noe som vil ut. Kjapt. Og gjerne gjentagende. Men forandringen i planer ga meg jo en tidslomme hvor jeg kunne skrive litt her i stedet, og det føles slett ikke verst, nå, når det er gjort. 

Planene videre i dag er noe begrenset. Det blir vel en tur til kjæresten, og så må jeg vel fylle opp magen og tarmsystemet med litt mat av ymse slag igjen. Noe som burde gå greit. Selv om det buldrer og rumler litt inni meg fremdeles, har det roet seg betraktelig. Det meste gjør det - roer seg - I livene våre - og det er bra. For jeg hater drama som bare varer og varer og varer.

Ha en fin og udramatisk dag.

Bildene er fra et grillmøte hos svigermor og mannen for noen dager siden.

Bjørn

Dagens link: