Kunsten å forgylle arr - Kintsugi.

I går hadde vi svigers på besøk, og jeg hadde dradd i gang ei solid gryte med sosekjøtt. Noe som smakte utmerket. Ikke minst fordi jeg hadde nærmere en liter med redusert kraft  i frysen, som jeg gjorde i stand til for en stund siden. Å fryse ned litt rester og avskjær for så å koke kraft er en lettvint greie, som gir et godt resultat. Når du synes du har nok bein, kjøttrester, fett og sånt, lar du det stå og koke noen timer sammen med litt grønnsaker av ymse slag. Stort mer arbeid enn det koster det ikke.

I dag skal jeg i kaffebesøk hos en kollega. For andre gang denne sommeren. Han har flyttet til et sted i nærheten, og da blir det kort vei. Regner med at det blir kjekt, siden det var veldig hyggelig forrige gang. Neste gang igjen får vi vel kanskje ta det hos meg. Selv om det er lettest for meg å bevege meg rundt siden jeg har bil, er det jo noe med å dele på ting.

I dag er også siste dagen av ferien. I morgen er det tilbake på atelieret. Og når jeg tenker tilbake på de siste ukene nå, så må jeg innrømme at dette har vært en fin ferie. Ikke fordi den har inneholdt så veldig spektakulære opplevelser eller fancy reiser, men fordi den har inneholdt en del små og i tillegg gode opplevelser.

Hva jeg skal gjøre på atelieret i morgen, er jeg litt usikker på enda, men jeg får vel så smått gå i gang med et ganske stort objekt jeg planlegger, som skal bestå av knuste keramikkskår. Jepp, sånn er det, alt kan brukes, ikke kun kraftbein for å lage sosekjøtt. Så nå må jeg i gang med å knuse ting jeg har laget. Og ganske mye også. Kan jo bli moro. Planen er å kalle objektet Kintsugi, eller Kintsukurii. Navnet henviser til en gammel japansk tradisjon med å reparere keramikk med gull. Tanken er at dette ikke forringer for eksempel en krukke, men tilfører den en historie, slik at den i stedet på sitt vis blir vakrere. Dette lar seg lett overføre til oss mennesker og vår historie. Noen riper i lakken må ikke nødvendigvis gjøre deg til et menneske som er mindre verdt enn andre. På mange vis kan det gjøre deg rikere. Eksempelvis er det jo mange som ikke er så begeistret for broilerfabrikkene innen politikken, der det avles glatte unge, mennesker til å styre oss, uten at de har fått en mulighet til å kjenne på livet slik det framstår for dem som for eksempel jobber på gulvet, før de selv havner på taburetten. Et par sår og arr hadde kanskje ikke vært så dumt for disse broilerne å ha bli litt preget av. 

Nå er det ikke slik at objektet jeg skal lage vil bli limt sammen med gull. Men jeg tenker at akkurat valg av "lim" ikke er så viktig. Noen friheter får en ta seg. Det skal uansett bestå av skår som bringes sammen. Og sporene etter hver kopp og krukke som er knust, vil forhåpentlig bringe en egen skjønnhet og historie til verket.

De fleste av oss har fått noen arr gjennom livet. Noen sitter på huden og noen sitter i sjela. «Jeg bærer mine arr som medaljer», sier Ulf Lundell et sted. Og kanskje flere av oss gjør det. Men før vi kommer dit at vi våger å flashe dem, har vi gjerne bært arrene skjult så godt vi kan bak en skam i mange år. Å komme dit at en kan plukke vekk dette sløret av skam er en god ting. For skam er som å leve med en utpresser. I det du selv viser fram det du skammer deg over, har ikke utpresseren makt lenger. Dette skjønte jeg etter hvert gjaldt også i forhold til det med å ha en psykisk lidelse, og jeg bestemte meg for ganske mange år siden om å være mest mulig åpen rundt det. Fram til nå har det gitt få, om noen i det hele tatt, negative konsekvenser. Så i dag er ikke det største problemet mitt hva andre vet eller mener om meg, angsten og kolsen min, så da kan jeg heller bruke kreftene på å klare å leve så godt som mulig med de utfordringene jeg har. 

Nå er det ikke slik at all skam forsvant fra livet mitt fordi jeg fortalte verden at jeg har noen utfordringer. Jeg flasher uansett ikke alt. Og det er nok skam å ta av fremdeles, det skal ikke stå på det. I tillegg kommer det ny skam inn i livet mitt hele tiden. Mye knyttet til ting jeg sier og ting jeg gjør, men minst like mye knyttet til ting jeg ikke sier og ikke gjør.

Samtidig er det kanskje slik, at uten den motstanden livet har gitt meg, ville jeg ikke skrevet denne bloggen, og jeg ville heller ikke laget et verk av knuste koppeskår, så på den måten blir også jeg et  Kintsugi-verk. Kanskje ikke limt sammen av gull, akkurat, men likevel… noe ble jeg jo. Akkurat slik du også ble noe.

Bildene viser litt av det som skal knuses, men mesteparten vil være porselen. Og vi snakker massevis, vi snakker kassevis.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: